Gutta på tur

De satt der i sola, rundt et bord på strandresturangen, - og det var ikke riktig lunchtid enda. De hadde sittet der noen timer, - den lekre griserosa fargen begynte å komme til syne på de nakne overkroppene. Ansiktene blinket svette i sola, - og de var glade, - glade og meget høyrøstede.

Hvor? Valencia var byen, - vakker, utrolig fin. Det var en glede å ferdes der, - så mye å se, så fantastisk arkitektur, slike parkanlegg - ja - fantastisk.

Og så er jeg så dum da, at jeg ikke klarer å overhøre, ignorere disse gutta.

Hvorfor? De var norske. Smørblanke norske gutter på tur, - uten koner, kjærester, mødre. Bordet var pakket med tomme ølflasker, og humøret var på topp sammen med lydnivået.

En afrikansk gateselger forsøkte seg en tur bort, og ble kjapt avvist, - greit nok. Litt etter var det en kvinnelig afrikansk gateselger som forsøkte lykken.

Og tenk, - nå var det ingen bortfeising nei. Ikke det at de kjøpte noe heller, - nei da - nå begynte klåinga. Påfulgt av høylydte kommentarer om henne og hennes utseende - jeg sier ikke mer.

Og da er det dritkjerringa ikke har vett på å holde kjeft, snu seg, gå vekk.

Jeg - gammal nok til å være mora til dem alle blir "nabokjerringa" og sier akkurat hva jeg mener: Om fulle nordmenn i utlandet, om høyrøstete nordmenn i utlandet, om mannfolk som begunner å klå på en stakkars jente som håper å selge noen solbriller eller armbånd. Det jeg ikke presenterte dem med var spørsmålet om hva deres koner, kjærester, barn og mødre ville synes om dem slik de var.

Dumme meg. - Jeg har nemlig ikke vært på "Sydentur" - jeg visste ikke at det er akkurat slik Ola Nordmann oppfører seg når han lar mor, kjerring, kjæreste og unger være hjemme.

Fikk jeg så hatten passet eller? Å jadda. Dumme meg.

Om den vakre byen Valencia får jeg skrive en annen dag.

Lykkekø

Det er helt sant, - borte hos Mirakel er det kø.
Vi er en 30 stykker som har ønsket oss at Mirakel skal trekke et kort for oss og spå oss om vår fremtid. Noen har allerede fått svar, andre - som jeg venter i spenning.

Og hvorfor i all verden hiver jeg meg på?

Jeg har aldri gått til noen spåkone, leser ikke ukeblader med horoskop, er ikke overtroisk ...

Men dette hørtes så hyggelig ut. Mirakel er slik en hyggelig dame. Jeg tror jeg ville inn i varmen, få en tilhørighet, være med.

Nå lurer jeg på hvor lenge det varer, - og litt også på om det er noe jeg overhodet kan nikke til, bli litt glad over, litt forventningsfull.

*skal ut på en reise til et eksotisk sted* - jadda - på torsdag, men det vet jeg jo.

Jeg skal ikke skrive bok

Mange går med en liten forfatter i magen, det gjør heldigvis ikke jeg. For meg holder det å pludre her, og dermed slipper jeg også å få manuskripter refusert fra forlag etter forlag.

Men hvis det viktigste er å få utgitt boka, - og anerkjennelsen av å bli utgitt på et "stort" forlag ikke er så viktig, men å gi folk muligheten til å lese verket - da kan løsningen være å bruke et nettforlag.

I Bibliotekforum sto dette omtalt. Hos Lulu.com er det pt 32 norske titler, - i et hav av engelske. Da jeg var inne og tittet var jeg besøkende nr 2 291 634 - altså en relativt betydlig potensiell kundekrets. Hvor mange som går ut derfra med noe i handlekurven er en annen sak - men muligheten er tilstede.

Bare kos

April fortsetter med sine kalde netter og frustrige morgener. Det er godt med skjerf og hansker, - kunne godt ha husket på lue også.

Men det er vår likevel. Utrolig vakkert lys, klar himmel og deilig.

På Blindern har Teknisk avdeling satt ut blomsterløk som gleder oss vår etter vår, - og på kjøkkenbordet hjemme er det også fargerikt.


Katten Karamell var fornøyd med ettermiddagssolen, - og likte godt at jeg snakket litt kattespråk til den. Ble forstått tror jeg.

Bildene kommer, - når teknikken vil samarbeide.

Vår og godvilje

Iskwew minnet om Emersons ord:
“Finish each day and be done with it.
You have done what you could; some blunders and absurdities have crept in; forget them as soon as you can.
Tomorrow is a new day; you shall begin it serenely and with too high a spirit to be encumbered with your old nonsense.”

I morgen er det en ny dag og Prøysen forteller oss også at vi får et nytt ark.

Emerson og Prøysen - takk, - og Iskwew, naturligvis.

Ikke slå!

Kan alle flotte bloggere,
og alle andre med
Gå sammen om å skape
litt hygge og litt fred.

La'vær å slenge dritt,
skape uro rundt i by'n
Bruk andre måter til
å fremme ulikt syn.

Takk til Selvisk, frk Skavlan og Lothiane


P.S. Rabbagast er også enig.

Hjertebank for Grådigpus

Det hender jeg får hjertebank.
Det skjer ikke ofte, og det er vel bra, - på en måte.
Hjertebank er neppe særlig bra for helsa.

Jeg snakker nemlig ikke om den typen hjertebank man får ved tanke på ham/henne, - men den man tidvis kan få om en heller i seg for mye kaffe.

Noen hjertebank sitter i, - ja selv et kaffehjertebank kan være så spesielt at det sitter årevis i minnet. Påsken - var det 1975 - i Roma. Første møte med italiensk espresso. Noe så godt hadde jeg aldri drukket.

Encora, per favore, - sa jeg. Jeg elsker nemlig å lese lommeparlører før avreise og bruke alt jeg husker - selv om det ikke er mye. Jeg kan derfor takke på mange språk, telle sånn bortimot til ti, be om et bløtkokt egg kokt 3 minutter, et glass vann med isbiter (det var før det ble utrygt å spise bløtkokte egg og tanken på bakterieflorae i isbiter var helt fjern).

Nummer to fingerbøl med søt supersterk kaffe gikk rett ned, - og det varte ikke et minutt før hjertet dunket og jeg ble lett svimmel.

Men det er så godt. Det som er godt vil jeg ha mer av. Jeg skal ikke bare ha masse av alt, - det er ikke slik jeg er. Men jeg har ikke særlig viljestyrke, - i alle fall ikke slik frk Makeløs har. Dermed gjør jeg masse dumme ting, spiser mer, drikker mer, jobber lengre, leser lengre på sengen - alt som er godt vil jeg ikke skal stoppe. Jeg må bare innrømme det, jeg er en Grådigpus uten viljestyrke, - men ikke helt uten selvinnsikt i alle fall. Selvinnsikten har det tatt noen år for meg å komme til, - andre har sett hvor landet lå hele tiden, - men de fleste er så forbasket vennlige, høflige, diskrete at de ikke sier ifra.

Jeg kom tilbake etter en jobbreise til Trondheim en tidlig kveld for mange år siden, - dro jeg hjem til mann og barn? Neida, jeg var så intenst opptatt av det vi hadde jobbet med at jeg bare måtte rett på kontoret. Det ble noen timer der, - med kaffe, papir og penn - jeg klarte nesten ikke holde verken penn eller kaffekrus slik skalv jeg på hendene. Forsto jeg at jeg var et nek? Nei da. Og jeg ble mer og mer sliten.

Året etter flyttet jeg med mann og barn til et land i Europa der det ikke var nok å kunne telle til 10 og si takk. Det ble tre flotte år, - og jeg kom tilbake "på jorda" igjen. Da var den en kollega som sa: Du, den permisjonen kom akkurat i tide, - det var like før du ville ha brutt sammen.

Hadde noen sagt fra tidligere? Jeg tror ikke det, - men kanskje hadde jeg ikke villet høre heller.

Nå sitter jeg på nett enten jeg er hjemme eller på jobb, - det går mest i te, og mye i grønn te.
Men Grådigpus er jeg fortsatt. I skrivende stund er det en dobbel espresso med varm melk ved min side.

Litt har jeg lært, - halvparten av kaffen er uten kaffein.

Og jeg får ikke hjertebank.

Vår, - og vår

Er det ikke deilig?

Alle som elsker vinteren kan fortsatt elske den, den er der om du vil.

Lyset - lyset elsker vi alle, både vinter- og vårmenneskene.

Lyset møter oss hver dag,vanskelig å unngå.
Ivrig, uvillig til å bli ignorert, spør ikke om det er ønsket.

Er det ikke når vi hver morgen våkner og møter lyset
at vi forstår at vi fortsatt lever.

En god dag

Fordi jeg har vært på visitt på Jodies australske blogg, med den herlige tittelen "Just swell" (which is what our limbs do) og sett hvor modig hun er - så våger jeg meg også på litt lymfatisk eksponering.

Mine ben, - avfotografert av meg selv - via speil, på en god dag. Som man ser (av det man ser) det lymfatiske benet er slett ikke ille. Men det hadde jo vært kjekkere med to like bein da, - slik jeg hadde i over 50 år før jeg var så heldig å bli vellykket behandlet for kreft.

Kravstor eg? - Å nei da. Jeg såååååå takknemlig for at jeg lever. Jo, jeg er. Jeg er takknemlig, klart det. Jeg liker å leve, liker å arbeide, liker å gjøre alt det jeg gjør. Men jeg kunne dog godt unnvært senskadene av behandlingen (- og så sent kom de ikke heller, - jeg har hatt lymfødem i 10 år)

Nytt møte i Helse- og Velferdskomiteen i Oslo på onsdag. Spennende om de kan gjøre noe, - det vil si, - noen i komiteen gjør absolutt noe, - om det gir økt behandlingskapasitet til lymfødemikere gjenstår å se.

*krysser fingre og bein*

Normal vår

Ja, er det ikke helt normalt da?
Snø i april.
Hadde ikke ventet noe annet?

Betty gjør meg glad i dag

Betty Boom - allsidig bergenserinne i Trondheim er et overskuddsmenneske - i alle fall virker det slik på alle oss andre.

Nå stiller hun opp på på årsmøtet til NFF (Norske Fysioterapeuters Forbund), faggruppe for onkologi og lymfødembehandling - og jeg er sikker på at hun lar dem få både alvor og humor.

Når man har hatt kreft, og har fått lymfødem som følge av behandling er det mange ting som endres i hverdagen. Det vet hun, - og det vet også fysioterapeutgruppen som behandler oss.

Gid jeg kunne høre henne i aksjon i kveld. Fint å få en slik god-melding inn på en tåketett fredagsmorgen.

Andre sier Bla, bla - men det liker jeg ikke!

Jeg er bare meg. Et privatmenneske med en blogg. Jeg har lov til å si bla, bla, bla. Så kan de som vil lese, eller ikke lese, - kommentere eller ikke kommentere.

Er man byråd i Oslo og skriver et notat til en komite i bystyret bør ikke notates redegjørelse bare være bla, bla, bla! Listhaug: Det holder ikke!

Jeg har ikke talerett i komitemøter, - men jeg forstår at jeg må stille opp 9 april! Men man har visst ikke lov til å demonstrere. Tenk om, tenk om jeg kunne møtt opp fullt bandasjert, - og med litt korte skjørt (ikke lekkert på noen 65-åring, og slett ikke med bandasjert lymfødembein - men hva så - alt for den gode sak), - eller tatt med pulsatoren (nei - ikke le,dette er ikke erotisk, heller ikke morsomt, - men heller ikke ubehagelig, - bare brysomt. Det dreier seg om et monster av et hjelpeapparat som mange av oss lymfødemikere har fått og nyttegjør oss flere ganger i uken. Og kanskje ville det gjøre seg i et demonstrasjonstog?)

OK - hva jeg snakker om?
Jo, nok en gang gjelder det behandlingstilbud for lymfødemikere i Oslo når Helse- og Velferdsetaten trekker inn driftstilskudd fra vikarierende lymfødembehandlende fysioterapeuter. De mener seg å forbedre tilbudet, skal rydde og rasjonalisere - og byråden bla,bla-er om det hele i et notat som er en fornærmelse. Æsj!

Skal jeg skifte navn på bloggen min fordi et byråd skriver bla, bla?

Nei - jeg tror jeg må forsøke å gjøre noe, kreve at en byråd må gi skikkelige svar.

Hjelp til å finne fram til sakspapirene (hvorav ett viste seg å være brev fra meg selv) har jeg fått fra Ivar - i folkets tjeneste! For første gang begynner jeg å få litt sansen for lokalpolitikere, - nå har jeg tre "bestevenner" Erling F., Nina B, - og nå da, Ivar J. Takk for at dere faktisk jobber i folkets tjeneste.

P.S. Den kloke epj, sier at Listhaug ikke kunne skrive noe annet, - og at vi ikke kan forvente noen avgjørelse som gir noe forbedret behandlingstilbud - saken er ikke formulert slik til komiteen. OK, jeg trenger å bli holdt litt i ørene, jeg er for ivrig, uttrykker min frustrasjon når byråkrati bremser. Unnskyld Listhaug. Så får vi starte på nytt da.

Snart april

Så er vi hjemme igjen - og det er overhodet ikke bruk for solfaktor 50 lenger. Heldigvis behøvde jeg heller ikke grave fram noen bil - den var vasket fri for snø av regnet. Men bra våte ble vi på de få hundre metrene mellom buss og bil - for paraply hadde vi ikke med.

Nå skal jeg arbeide seriøst og målrettet i mange uker - slik at jeg kan gjøre meg fortjent til enhver ny glede, ferie, fridag, ny opplevelse som måtte komme.

Solfaktor 50

Kjære Gubbe har kjøpt en tube solkrem med faktor 50. Det høres ut som om det er noe som burde gi negativ farge - og hva er det? Grønt?

Han har en flekk på kinnet som han og hudlegen behandler med respekt, - og når det er ferie blir det faktor 50.

Jeg er jo ikke dummere enn at jeg forstår det kan være vettugt i visse tilfelle, - så jeg kliner på en mikroskopisk klatt krem på nesen, - den nesen som har vært ute i så mangt slags vær, blitt rød, kald, frossen, rød, brendt, flasset, - det er i grunnen en nokså permanent rød flekk på denne stakkars nesen - og da skader det kanskje ikke med litt faktor 50 på meg heller?

En dag jeg har god tid skal jeg ringe hudlegen for å be henne ta en titt, - hun la ikke merke til den da jeg var hos henne med andre mer åpenbart synlige problemer.

Jeg er en struts, - gjemmer hodet i sanden og lyver for meg selv. Har jeg noen slektninger der ute? (Og ellers så er jeg klar over at dette med hodet i sanden er en myte)

Påske i Provence

Kamera kom til rette.
Flybussen kom.
Nesten folketomt på Gardermoen, og et forsinket fly landet før tiden i Nice.



Ferie - ikke lun sydlandsk ferie, - for her blåser det hatter og høy, det skramler nede på parkeringsplassen der sperrebukker blåser over ende. Men havet er knallblått, sola skinner - og jeg trenger ikke ha votter på når jeg går til markedet for å handle inn grønnsaker og kylling, blomster og frukt.



Jeg møter gamle kjente: Ça va?
Oui. Ça va. Et vous?
Åh, det går, men det er vanskelig, De vet.
Ja, det må vel være ni måneder nå?
Ja, - ni, det er riktig, snart et år siden han gikk bort.

Hun er så trist. Blitt mye mer grå, og den krusete permanenten kler henne mindre enn noen gang. At den avlidne var en fyllefant, slem mot henne og barna, dårlig forsørger - alt det er borte nå.

Har Madame lyst til å ta et glass fruktsaft i baren?
Nei, - nei. Kanskje en annen gang.

Og hun går videre.

Før hadde hun et slags kommunalt betalt oppdrag og handlet for folk som ikke kunne gjøre det selv. Da var hun i en evig runde mellom bakeri, matvarebutikken og 'tabac' - og var både beskjeftiget, tjente litt, og hadde mål i sin hverdag. Hvorfor dette forsvant samtidig med at mannen døde vet ikke jeg, - kanskje får jeg aldri vite det.

Men jeg er på ferie. Har det godt, - og jeg får en klem hver gang vi møtes.

Oppdagingar

Jeg pakker til dagens avreise og finner ikke kameraet mitt. Husker ikke når det sist ble brukt, - og håper ikke det var da jeg tok bilder på jobb og lot det ligge igjen på ulåst kontor i en del timer ...
Nei, - det ligger nok og venter på meg ett eller annet sted, - og grunnen til at jeg ikke klarer å huske hvor er tirsdagens 10-minutters narkose.
Om det jeg har fått vite om narkosens "senvirkninger" tidligere, så er det er par dager før den er helt borte, og jeg er restituert, ikke lengre har dårlig hukommelse, manglende konsentrasjon og innlæringsevne, - om et par dager kan jeg ikke lengre skylde på narkosen ...

Jeg har pakket bøker i kofferten og i håndvesken, lesestoff på flyplass og fly blir Kjell Westö Der vi en gång gått - en bok jeg sliter litt med. Jeg vet den er god - og det er ikke bare fordi det er min finske venninne P som har anbefalt den, - den har fått supre anmeldelser - og er/blir oversatt til norsk også. Men jeg sliter dels med det finlandssvenske, dels med mangel på interesse for perioden 1915-20 i Finland. Men, personene er interessante, og jeg vet at plutselig kommer jeg skikkelig på gli, og bare må lese.

Slik vil det aldri være med boka Oppdagingar. Det er ikke en bok jeg ville finne på å ta med som reiselektyre. Men jeg har den liggende lett tilgjengelig og tar en titt av og til. Som jeg av og til ser et øyeblikk ekstra på et bilde jeg har på veggen. Når Kurt Johannesen skriver holder det å lese en setning - så kan jeg gå og smatte på den en dag eller et år. Her er en sides tekst til fri fundering: Det første møtet med ein bøljetellar skjønar ein lite av.

Kontraster - her her det ikke 24/7

I dag gikk jeg fra jobben kl 13.00. Ok, jeg gikk vel ikke før 13.40, - men denne onsdagens formelle arbeidstid var slutt kl 13.00, det er påske i Norge, og all altivitet legges ned - mer eller mindre.
På universitetene rundt om i landet er det egentlig en lett økning i aktivitetene på denne tiden - studentene begynner så svakt å forstå at de snart skal skrive og levere oppgaver, det begynner faktisk å nærme seg eksamen.

Det er to begreper som "renner meg i hu" - "Just in time" og "Just in case".

Nesten ingen gidder å stille opp for tilbud de oppfatter som "Just in case", - og når studentene hyler og endelig forstår at de faktisk er litt for sent ute til og med for "just in time" - forstår at de faktisk også måtte ha hatt litt tid etter krisehjelpen, - da står vi litt matte tilbake.

Vi tilbyr kurs, litteratursøking, biblioteksbruk, - enetimer, veiledning på alle måter, - men onsdag før påske så stenger vi faktisk døren kl 12.00. Alle har fått varsel om det i god tid, - om de overhodet gidder å følge med.

Ingen gidder å følge med.
Alle er inne i sin egen lille ballong.

"Alle andre steder" har de et mye bedre tilbud. Ja, - det er mange universiteter rundt om i verden som tilbyr biblioteker som er åpne 24 timer i døgnet 7 dager i uka - men så langt har ikke vi kommet enda i Norge.

Jeg tror ikke at det virkelig er et behov for det heller, - men så er jeg en gammal kjerring som snart burde pakke sammen.

Følg med i timen, ta imot tilbudene når de gis - og dere vil ha stort utbytte og levere fine oppgaver.

Slutt å sutre!

Og nå blir påsken fin! Yippi!!!!!

Hjemme igjen, - er ikke surrete i hodet etter narkosen lenger engang.

Hoppende glad - for det var bare en falsk alarm. Feiltolkning av ultralydbilde.
Han kunne ikke det nye apparatet han brukte på fredag legen min, - det sa han selv. Men jeg gidder ikke å gå videre inn på det. Jeg er bare glad.



Får ikke kjøre bil i dag - men har vakre blomster på bordet, og bilde av eldre bukett til å piffe opp gladmeldingen visuelt.

Takk for alle hyggelige støttende meldinger!

God påske!

Fredagen var fin - i mange timer

Pangstart på dagen. Masse gode nyheter, mange planer om hyggelige ting å gjøre. Midt oppe i alt var en kjapp årskontroll på Radiumhospitalet - det var 11 år siden operasjon, og alt hadde gått på skinner så langt.

Kontrollen gikk kjapt og helt greit, - så kjapt at jeg spurte om ikke jeg kunne få ørlite mer oppmerksomhet, - litt mer undersøkelse som kunne gjøre meg trygg - ett år til.

Man får det man ber om, - ikke det man vil ha.

Ultralydundersøkelsen som jeg skrek meg til avslørte behovet for ytterligere undersøkelser, - i morgen, under narkose.

Ikke skal jeg spise noe (og egentlig ikke drikke noe særlig mer enn en liten slurk vann eller to) før jeg skal møte kl 9.
Tømt tarm - det elsker jeg, det er bare så herlig.
Ikke kjøre bil, sikkert ok å kjøre til, - men ikke så lett å få hentet liksom.

Og svaret da, - når kan de fortelle meg om dette er starten på en ny bedri... runde, eller om jeg er "home free"? Vel, jeg får vel vite hvor lenge jeg må vente i det minste *tenk positivt her da fru tonita*

Og så noen positive refleksjoner:
Kjempefint at jeg får en ekstra undersøkelse de vel egentlig ikke hadde tenkt på fordi den ikke var relatert operasjonen for 11 år siden.
Kjempefint at oppfølgingen kommer så fort (og samtidig skummelt - er det virkelig så viktig å gjøre dette så fort, er det galopperende kreft i verste fase - der sa jeg k-ordet: KREFT)

Og jeg som faktisk holdt på å avvise undersøkelsestilbudet for i morgen fordi jeg hadde en veiledningsvakt jeg syntes det ville være galt å skulke unna.

Hvor dum kan jeg være?
KJEMPEDUM.

Dette går bra, - og skulle det være noe grums der inne får de røske ut alt sammen, hakke bruk for det lenger, så det så. Men akkurat utrøsking, det har de kanskje ikke tid til nå før påske.

(Hvorfor blir Norge slikt et religiøst land ved påsketider?)

God påske - likevel.

Jisses - det ga uttelling, gitt!

Etter uker med intens brevskriving, underskriftskampanje, delegasjon hos arbeidsutvalget til Helse og velferdskomiteen for Bystyret i Oslo, - laaaangt møte i Helse og veldferdskomiteen, der jeg på sidelinjen og kun kunne lytte (men et skarpt og tydelig "Nei" datt ut av meg på ett punkt) - så har "etaten" sendt melding til angjeldende fysioterapeut med beskjed om at hennes driftstilskuddsvikariat forlenges inntil tildeling av nytt driftstilskudd er avgjort.
Og går det ikke da som vi ønsker, - så tar vi den kampen også.

Det har vært meget lærerikt å være vitne til kommunal saksbehandling, politisk aktivitet omkring aktuelle saker, - og hvordan Rådhuset vårt ser ut på innsiden - i de ikke vanligvis så offentlige rom.

Jeg skammer meg litt over min totalt manglende kommunal-politiske bevissthet, - men tror vel neppe jeg stiller til valg likevel, selv om jeg har blitt vekket litt.

Jeg har pt to helter: Erling Folkvord (R) og Nina Bachke (A) - tror ikke dette hadde gått bra uten deres innsats!

Og, som nevnt tidligere - det er ikke min egen konkrete behandlingssituasjon dette dreier seg om - det er 91 andre som hadde vært uten behandler for en kronisk lidelse 1 april om dette ikke hadde vært grepet tak i.

Morsomt å få høre at etaten sier at det var på grunn av det store engasjemanget fra pasientgruppen at de hadde endret seg. Menigmann (men vi var nå flest kvinner da) har faktisk påvirkningsmulighet - å si makt er å gå litt for langt.

Vi kommer sterkt tilbake - om nødvendig.

Kvinnedagen - og jeg var borte, - og driftstilskudd

OK - jeg har ikke alltid vært tilstede på kvinnedagen, det er helt sikkert. Men i dag var jeg ikke mentalt tilstede heller - og jeg føler litt dårlig samvittighet, har sviktet liksom.

Nå hæler jeg ikke ordet 'liksom' - det er ikke noe særlig. Men jeg har ikke vært tilstede, det er sikkert.

Var i Hønefoss jeg. OK sted. Lite, trygt, hyggelig sammen med venner. Og du merker ikke færten av noen kvinnedag der.

- Om jeg skal si noe marginalt linket til kvinner og kvinners rettigheter og savn nå i dag, - så må det være at majoriteten av lymfødemikere er kvinner, og kommuner landet over kutter ned på driftstilskudd til fysioterapeuter for å spare penger, - og en del av disse fysioterapeutene er lymfødembehandlere - og disse kvinnene med kroniske lidelser som skule få behandling, sitter igjnen med redusert behandlingstilbud - and it sucks!

Jeg blir så fly forbannet på politikere som gir f.. i konsekvensene av sine kjekke innstrammingstiltak, oppryddinger, deres hva f... du vil vil kalle det.

DET GÅR UT OVER NOEN!!!!

Jeg er "rik", jeg er ressurssterk, jeg kan klare meg, - men alle er ikke som meg.

Mandag skal jeg møte arbeidsutvalget i Sosial og velferdskomiteen i Oslo Bystyre - eller hva de nå heter - og forsøke å forklare dem at det er helt på trynet å "rydde" i driftstilskudd når resultatet er redusert behandling til kronikere som skulle være sikret fri behandling - men deres rettigheter kun gjelder når de finner en fysioterapeut med driftstilskudd.

Wish me luck!

Ferdig før avreise til Frankrike

DI TRE GRISENE


Det vær en gang tre små griser som fikk matpakker fordi di skulle på tur i fjellet .
Det vær lag vei til fjellet.

Mamma sier ha det til grisene.
Vær forsiktige.
Og vær samen.
Ja! sier di i kor.
Nå går di i fjellet.
Di tre grisene vær klokke.
Den største grisen sa at ulven vær i fjellet.

Så fikk den minste en fantastisk ide.
Han ville lage en felle,
Du henter greiner og du henter blader og jeg lager et stokk hul og jeg passer på om ulven kommer .

Di lagde en felle.
Så kom ulven.
Di tre grisene vær på andre siden av fella.
Di løp på fjellet.
Ulven gorret det same,
men ulven falt i fella.
Di tre grisene løp gem.
Mamma!
Mamma!

Vi lagde en felle,
vi hadde tatt ulven.
Bra!!
sa mamma.
Jeg har kjøpt syltetøy,
og pannekake.
Gå å spis ve bore!
Og snipp snapp snute så er eventyret ute.


Skrevet av frk 8 år, - ganske så to-språklig.

Mormor er her

Mormor er her, - men når man er heltidsmormor med heltidsjobb så blir det ikke mye skrivetid.
Mormor kommer sterkere tilbake når hun er trygg på at det nordiske flyselskapet ikke vil nekte elskede eldstebarnebarn å reise tilbake til mor og far uten pass, men bare med det schengenforeskrevne, og i Frankrike høyst tilstrekkelige, id-kortet.

Grrr- nordiske flyselskap, - jeg kan jo ikke bite dere i foten heller, men jeg føler meg som en ilsk tunbikkje (eller hvordan i huleste man staver det ordet).

Elsker tester, gubbe eller ikke!

Lothiane hadde testet ut den store gubbestesten på seg selv - og det er ganske freskt for en ung dame i tredverne.

Nå skal jeg se hva jeg tror min egen kjære gubbe ville ha svart, - og jeg skal være snill og grei og ikke vanskelig på en flekk (*egentlig er jeg en leopard*)

Du røyker sigar i jula.
Nei, det ble det slutt med sammen med all annen røyking.

Du betaler med kontanter på butikken.
Det hender, men som oftest bruker jeg kort, men har problemer med å velge hvilket som skal brukes. Så mange kort, så mange koder.

Du fører mental oversikt over siste ukes tarmbevegelser.
Garantert ikke.

Du bruker tøfler
Yess, - og har tøfler både her og der.

Du kan teksten til ”Yesterday”.
Sangtekster er ikke min greie.

Du bruker mer enn 5 sekunder på å åpne en ølflaske.
Oh, no. Garantert ikke.

Du prøver å flørte med kvinner som er 20 år yngre enn deg
Nei. *jeg vil at han skal si nei her*

Du kjøper fyrstikker i store pakker.
Overlater fyrstikkinnkjøp til andre og klager om det ikke finnes fyrstikker ved peisen.

Elvis var kulere enn Eminem.
Har aldri kunnet utstå Elvis, og hva er Eminem?

Du bruker hvite sokker til annet enn joggesko.
Eier ikke en hvit sokk.

Det hender at du begynner en setning med ”Da jeg var ung…”
Nei, - det overlater jeg til kona mi.

Du kaller førskolelærere for barnehagetanter.
Hæ? De der i barnehagen?

Du har fast tipperekke du leverer hver uke.
Tipper aldri.

Du har bilbukse.
Nei gitt, - men i likhet med Lothiane har jeg en "spesialbukse": en bridge-bukse: - en superdyr dressbukse som ble ødelagt 15 minutter etter første bruk (fall i bratt bakke med grus), - nydelig reparert av elskelig Tonita-hustru, - og degradert/oppgradet til bridgebukse under mottoet: Uhell i bukse, hell i bridge.

Du ser familieunderholdningen på NRK lørdag kveld.
Om ikke Tonita-hustru har funnet på annen underholdning kan vel det komme til å skje, - men kan ikke navnet på noe av det som sendes på lørdager.

Du vurderer å kjøpe deg hus i Spania.
Tanken var der for 12 år siden, men det ble leilighet på Rivieraen i stedet, og det er noe helt annet, - er det ikke.

Du kjøper en rosekvast på nærbutikken når du skal være romantisk.
Nei, blomster sørger som regel Tonita-hustruen for selv - men jeg har tidvis kommet hjem med 40 tulipaner, og da var det ikke nærbutikken som var leverandør.

Du bruker Old Spice eller Aqua Velva.
Nei, hva var det hun ba meg kjøpe for en 15 år siden, og som hun ikke har klaget på siden: Karl Lagerfeldt, - var det ikke det?

En real ”Biff med bærne” er den beste maten.
Den tid er for lengst forbi.

Du hysjer på familien for å få med deg Påskenøttene til Roald Øyen.
Spiser ikke nøtter i påsken, - har spist opp alle i romjulen.

Du kjøper heller ny snøfreser enn nye høyttalere.
Har det kommet noen nye høytalere? Er de bra? Hvor kjøpte du dem?

Du har hentesveis.
Nei, det får være som det er. Grått er det, men kort for det være - det som er.

Du husker hvor du var da Brå brakk staven.
Det kan vel hende, - men vel, - tja, hvor var jeg. Husker at han brakk den, det får være nok for en som meg.

Du har snekkerbenk eller verktøyskap.
Å ja, - snekkerbenken fikk jeg vel som 50-årspresang. Den har kanskje mest vært brukt til skiprepping og slikt. Men er meget nyttig. Meget.

Du holder på høyreregelen i rundkjøringer.
Oh no.

Du mener salat er kaninfôr.
Nei, og deet finnes så vanvittig mye godt man kan putte i en salat.

Du kan nynne kjenningsmelodien til Eurovisjonsprogrammene.
Flertall? Er det noe som heter det da? Men - om det menes det der gamle som ble sendt tilbake i steinalderen fra tid til annen så kan jeg vel kanskje nynne, - eller jo ja, ok, nynne den ja.

Kong Olav er ditt forbilde.
Nei, det er heller ikke en mann jeg har grunn til å kritisere.

Du bruker helsetrøye.
Nei. Enkelt og greit: nei.

Du irriterer deg over naboer som ikke klipper gresset eller måker snø ofte nok.
Nei. Sitter i glasshus. Klipper ikke ofte gress, og overlater til andre å måke snø.

Du regner med at sashimi er en japansk skihopper.
Uæ, ække det noe mat da?

Du satt sist du var på konsert.
Ja, jazzkonsert, - etter en bedre middag. Karin Krog, Diffen Eckoff, Jan Berger - på Rivieraen. - Og Eddie, den lokale bassisten. Fin konsert.

Du eier en Stressless.
Nei.

Du har lommeboka i baklomma.
Ja, - og den ene gangen Tonita-hustru overtalte meg til å ikke gjøre det men overlate den til hennes veske, - da ble vi slått ned og robbet, og alt forsvant. Baklomme er greit.

Du synger i mannskor.
Nei, kan ikke synge. Bror, mor og far var musikalske, - jeg lytter kun.

Du syns at fotball er best på tv.
Fotball får ikke mye av min tid.

Du drar på bilferie til Danmark.
Mja, - en gang - i 1966, og det var verd det. Vi fikk kjøpe øl- og drammeglass på krita fordi vi hadde bil med!

Du bruker mobiltelefonen til å ringe med. Punktum.
Nei, nå må vi være nyanserte. Riktignok er jeg 69, men jeg tekster, tar imot e-post, sjekker nyheter på internett og fotograferer. Tross alt, man er da et moderne menneske.

Du går på bærtur for bærenes skyld, ikke for turens.
Hva skal jeg si, - jeg har vært på tur, og det har vært bær, - men ikke noen av bærene som ble plukket av mine fingre kom med oss hjem - men magen likte bærturen godt.

Du ler mer av Leif Juster enn av Harald Eia.
Det kan kanskje være sant, - for om noen sier navnene så vet jeg ikke hvem han der Harald er, mens Juster har jeg vokst opp med. Ser lite på TV.

1-3 ja: Du er fremdeles en ung sprek fyr med draget og prioriteringene i orden.
4-6 ja: Midtlivskrisa er like rundt hjørnet.
7-10 ja: Hva gjør du på nett?
11 eller mer: Skriv testament.

Da er det kanskje ikke så gæli for en gubbe på 60 å få sånn 4-5 poeng?

Nå leser ikke kjære gubbe min blogg, - men det hender visst at min søster gjør det - selv om hun er en lurker. Får se om jeg hører noe fra hjemmefronten.

Fotoquiz 2

Siden jeg ikke er så besøkt (besøkt, ikke hjemsøkt) som Lothiane lar jeg min neste quiz ligge og godgjøre seg noen dager.

Hva er dette:

Lite lys og mykje varme

I dagens Aftenpost stor en liten notis om en lyspære som nå har sluknet etter 50 år.
Sannsynligheten for at dagens stygge 'sparepærer' vil vare like lenge er vel liten, - men man vet aldri.
Utenfor huset har vi noen utelamper, - relativt store glasskupler som står på et sort armatur ut fra veggen. Fordi disse kuplene er klare valgte vi noen helt spesielle klare kulltrådspærer med synlig glødende tråd, riktig vakre. Det er nå 35 år siden, - og noen av de originale pærene lyser fortsatt, riktignok etterhvert med et noe svakere og klart gulfarget lys.
Det er dårlig energiforvaltning å bruke slike lyspærer, - som forresten har gått ut av produksjon for noen år siden, - men vi har ikke brukt mange penger på utelyspærer i alle fall.

Fotoquiz

Jeg hermer etter Lothiane. Hva er dette?






PS.
Jo det er en sten i vann, et bitte lite utsnitt av ett av Lothianes fantastiske bilder fra hennes utstilling i høst:

Jeg hadde nettverk, men brukte det ei

For 39 år siden søkte jeg en jobb. Jeg var ung, - hadde liten erfaring, hadde nettopp vært gjennom en stor krise.
Jeg kjente en av sjefene på stedet jeg søkte jobb.
Jeg fikk jobben. Men hvorfor jeg ikke fortalte min bekjente at jeg søkte jobb der, eller hvorfor jeg ikke fortalte personalsjefen at jeg kjente en av sjefene vet jeg ikke. Jeg var garantert ikke klok. Jeg var slett ikke lur. Jeg var bare ung og naiv og ville bort fra den jobben jeg hadde.

Men det er da ille at det skal tale mot noen at en har kjente, at dine venner skal bli dine fiender, at bare de som kan sleipesen metodene og kan alle de politiske spillereglene klarer seg uten å falle i fallgrubene.

Glad jeg aldri har beveget meg i kretser der man må være på vakt på en slik måte.

Tøff i pysjamas - men hvor lenge da?

Jeg har følelsen av å gå i pysj, om ikke døgnet rundt, så hele tiden mens jeg er hjemme. Årsaken er at hudlegen har beordret påsmøring av kliss på røde røffe små flekker rundt om på et ben. Klisset skal sitte på i to timer, og pysjbukse ble anbefalt.
Jeg har tre pysjer: den rosa delikate i supertynn glatt bomull, den lys grågrønne i myk bomullstrikot, og den gamle beige-rutete flanellspysjen jeg anskaffet til "kalde hytter på fjellet besøk", - den siste er så solid og lun og tykk at den ble valgt som "lounge antrekk" for Tonita med kliss. Jeg ser nesten kledd ut i den, i alle fall om jeg velger en litt farge-matchende genser. Jeg går ut med søppel, jeg henter post og avis - og jeg føler ikke at jeg ser rar ut, men er jeg tøff? Neppe.

Hud-døkter'n mente at det kunne dreie seg om noen skumle bakterier som satt fast i kroppen og forårsaket de dråpeaktige flekkene, og om prøvene som ble tatt er posititive, er det negativt, og jeg må på antibiotika.
Jeg tenker med gru på frk Makeløs - og er lite lysten.

Og så var det dette med mitt dagligliv da. Skikkelig heft å skulle skrelle av seg med en gang jeg kommer hjem fra jobb, kline på kliss, på med pysj. Vente minst to timer, av med kliss-rester og pysjbukse - i omvendt rekkefølge, på med - tja hva da? Da er det jo snart leggetid og jeg kan ta på en annen men klissfri pysj kanskje?

Og virker ikke denne kuren, hvis varighet ikke ble nevnt, og der klisset er reseptbelagt, og resepten er blå (- blå resept, ingen grunn til å kvitre glad: åh, da blir det billigere. Nei dyster dyster: fa.. blå resept, er dette også livsvarig?), da da er det snakk om enda litt mer livsinvaderende saker, - besøk hos legen med lysbehandling to-tre ganger i uken. Og dit kan jeg ikke gå i pysj. Jikes!

Esquil gir oss Best of

Esquil har laget en herlig You make my day award, - og med den lager han min. En ting er at gjenkjennelsens glede blir stor når jeg ser at jeg leser de fleste, - men jeg blir også glad over å bli presentert for nye navn, - og minnet om noen jeg ikke har fått lest i det siste. En stor takk til Esquil for dette, nå har jeg en liste som gir meg Best of Norwegian bloggers. For det er med sine korte, men å så gode begrunnelser at han treffer så fortreffelig!
Esquil røler: Du lager min dag pris

Kjøleskapsangst

Jeg er ikke noen ivrig turgåer, - men når kjøleskapet inneholder alt for mye som er alt for gammelt og skriker etter å bli tømt, - få sortert innholdet, bli rundvasket for å å kun få gode friske saker på plass, - da er det plutselig inmari fristende å gå ut en tur.
Det er så nydelig vær. Det er godt strødd de fleste steder, og broddene kan jeg jo ta med. Jeg vil ut.
Men, - jeg lovte meg selv at denne fredagen, da skulle jeg i alle fall få litt orden, da skulle det bli litt ryddigere og renere.
Må jeg holde løfter jeg gir meg selv?

Tine i farta

Tine er i farta enten hun er i Taiwan eller på Blindern. Kjempehyggelig at hun stakk innom biblioteket for å si hei, - og for å prate.
Like kvikk i munnen som i bloggen er hun.
Ikke lengre blondine, - men det endrer seg sikkert fram imot sommeren.
Forbauser det meg at hun lengter tilbake til Taipei? Nei.

Kanskje kjerring?

Flotte Flopsy har tagget meg, - jeg som aldersmessig virkelig hører til kjerringene. Så får jeg se hvordan jeg skårer:

Du bruker mer penger i uka enn i helgene
MJA - det er i uka det er mat, vinkjøp og regningsbetaling, men de gale sprellene skjer vel kanskje mot helg.

Du har duk og blomsterpotte på TV-en
NEI - Eier ikke en blomsterpotte, og duk forbeholdes matbordet, - av og til.

Du rydder jevnlig i dypfryseren
NEI - men det burde jeg kanskje? Årgangsgris lå i svigermors fryser. Hun forsto ikke hvorfor jeg ikke vil ha. Snart vil vel ikke egne barn og barnebarn spise noe som har vært i fryseren?

Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”
NEI - Hva er en hurtigvin? Noe man koker sammen selv? Eller er det pappvin som man hurtig kan fylle i et glass? Om det siste er tilfelle så er det ikke snakk om "gøy å prøve", - da er det JA, fordi emballasjen er lett og grei (og kvaliteten er den samme)

Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag
NEI - og ikke vet jeg det på lørdag heller, ikke før ved 15 tiden når jeg kommer meg i butikken og lar meg inspirere ...

Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær
NEI - jeg er kjempefornøyd med tørrgjær jeg, ikke at det går så mye av det akkurat.

Du synes middag kl 19.00 er sent
NEI - det er en helt utmerket tid. Og deilig kontrast til barndommens middag kl 15.00 som gjorde at jeg ikke kunne bli igjen på skolen og se gutta spille håndballkamper.

Du har fem kasser med julepynt
NEI - ikke fem, men kanskje tre? Og innholdet vekker glede hvert år. Som regel kommer forøvrig ikke alt innhold tilbake på plass før bortimot sommer, - nisser gjemmer seg blant hybelkaninene, og glitter ligger på hyllen på badet.

Du kjøper julepynt på salg i januar
NEI - det tror jeg aldri jeg har gjort.

Du snakker helst med kvinner på fest
NEI. Tror ikke det. Har i alle fall aldri tenkt på det. På jobb er vi damemennesker i flertall, - så jeg får i høyeste grad dekket metta mi der.

Du blir lykkelig over en ny kjele
NEI. Lykkelig, - det var et alt for følelsesmessig sterkt ord for en kjele. Fornøyd, - til og med glad kanskje, men ikke lykkelig.

Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester
NEI. Men jeg kan lage en djevelsk god fiskegrateng om jeg har sørget for å kjøpe inn rikelig med røkt kolje i den hensikt å lage fiskegrateng.

Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer
NEI. Hva skulle det være godt for? Sår hals, - da må jeg ha "The strongest there is", - snopsugen? Da kan jeg stappe i meg sjokoladekarameller til jeg blir sånn passelig kvalm, - men det skjer vel hvert annet år eller noe slikt.

Du spiser alltid rekecocktail til forrett
NEI. Ikke om jeg kan velge noe annet. Men jeg er oppdratt til å være høflig, og er det det som er satt på bordet så spiser jeg det jo. Senest for to uker siden faktisk, med "scampi" og avocado, - men gudsjelov ikke Thousand Island dressing! Kanskje det blir sjømats-wok i kveld.

Du synes det er festlig med fiskekabaret
NEI. Har aldri laget det. Har høflig spist det hos svigermor, forsyner meg aldri med det om det står på et koldtbord. Fiskepudding og gulrotbiter i seig salt gele? Uææ!

Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor
NEI. Men kanskje de jeg har etter egen mormor? Til helt spesielle anledninger der noen forstår at det er antikviteter på bordet?

Du har ferdiglagede middager med på påskeferie
NEI. Men før i tiden hendte det at jeg hadde laget i stand kjøttkaker som jeg dro med på weekend seilaser.

Du synes dronning Sonja har mange artige hatter
JA. Hattene hennes er vel akkurat slik hatter skal være, et diskusjonstema for de fleste. Proust skriver et eller annet om at unge piker bare skal ha blomster som pynt på sine hatter, og kun modne kvinner kan ha frukt ...

Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt
NEI - Bruker så og si aldri skjørt, - i så fall er det langt og jeg har sorte knestrømper under.

Du har tellekant på trusene
NEI. Skulle kanskje hatt litt ryddig orden i den skuffen, sannheten er at trusene bare stappes ned.

Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe
NEI. Men jeg hadde en gang en fiolett nylon gjenbrukspose fra Monoprix som tok liten plass og bodde nederst i vesken min - helt usynlig og ble derfor ikke brukt. Har flyttet ut.

Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger
NEI. Gjør som Flopsy, bruker selvbetjeningspol. Og her tror jeg at denne kjerringtesten avslører sin alder - for i forna dar da vi hadde pling for kassa på polet var det et himla stress å skulle følge med - ikke på hvilket nr jeg hadde, men hvilken kasse jeg skulle skynde meg bort til.

Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben
NEI. Har ikke balkong. Har naturtomt med blåbærris og furu, og har tatt bilde av furua og vist det fram her, - men det er ikke det samme.

Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino?
JA. Vil gjerne hjem slik at jeg får meg et vinglass i sofaen før det er natt.

Du får såpe i julegave
NEI. Men jeg aner at det kan komme til å skje etterhvert som barnebarn skal ha egne gaver til mormor.

Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker
JA. Løse hår på gode venner hender det at jeg plukker bort - uten baktanke ja.

Du bruker samme tepose to ganger?
NEI. Nei, og jeg bruker helst ikke tepose heller - bare på jobb, av praktisk årsaker, men ALDRI to ganger.

Du har med pute når du skal kjøre langt i bil
NEI. Hva skulle jeg brukt den til? Er jeg passasjer sovner jeg med dinglende hode.

Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset?
NEI. Fikk en gang et servise likevel, ba om at de skulle ta det tilbake, men det ville de ikke. Tror det gikk til et loppemarked.

Du har våtservietter i bilen
NEI - Og har vel angret på det.

Du soler deg i vanlig BH
NEI. Jeg soler meg ikke, men er vel litt i solen. Bruker singlet, t-trøye og denslags, - ikke bikini-topp, og slett ikke vanlig bh, - selv om den er lekker.

Du danser swing til all slags musikk
NEI. Danser i det hele tall svært lite. Men om anledningen byr seg til en swing med en som kan, da sier jeg ja. Hadde en kollega (en av de få mannlige) som hadde laget en egen "julefestkassett" med American pie tre ganger etterhverandre slik at vi skulle kunne danse lenge. Det er vel ikke 20 år siden engang!

Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret
NEI. Tvert imot, jeg leker sel og dukker under, elsker å ha salt vått hår.

Du kjøper “gode” sko
JA. Jeg kikker etter andres lekre sko, men trives godt med at føttene har det godt. Nå som ventrebenet lever sitt eget liv og ofte er større enn høyre er det påkrevet med "gode" sko.

Du har paraply i håndvesken
NEI. Men jeg håper alltid at det ligger en slengt bak i bilen ett eller annet sted, eller i garderobeskapet på jobben.

Du tar selv initiativ til slektsstevne
NEI. Men syntes det var gøy den ene gangen vi var invitert til ett.

Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass
NEI. Etter å ha kastet hundrevis, tusenvis av slike ved rydding av svigermors leilighet grøsser jeg på ryggen ved tanken på seige rømmebegre.

Du bruker sukkerbit til kaffen?
NEI. Ikke til, - men i. Tar gjerne en bit brunt sukker i den gode sterke kaffen.

Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap
NEI. Inviterer garantert ikke til kaffeselskap. OM det er fødselsdager som feires er det med middag, - og så er det ananas-bløtkake til kaffen, og ingen dessert.

Det ble fire klare JA, og et MJA, - jeg er vel på gli. Men det var egentlig ganske deilig å se hvor mange tydelige NEI jeg har.

Tror jeg lar kjerringtesten falle til ro her, om ikke det er noen som har spesielt lyst til å ta den da - be my guest!

Snart kommer lille frk 8 år

Lille frk 8 år skal på besøk. Fly selv fra Paris, og gå på skole en hel uke - med sin norske fetter.
Hun gleder seg, - og har flere spørsmål til mormor:
Kan du bake boler?
Jo da, mormor kan bake boller.
Skal vi gå på schinå?
Jo - jeg tror kanskje vi må se om ikke det går en film som passer for frk 8 år og mormor.
Mormor gleder seg også!

Snowbound - takk for at noen er glad for å hjelpe damer

Bilen hadde stått ute og snødd ned noen dager bare fordi jeg ikke orket å gi meg i kast med den tunge garasjedøren, og så ble jeg liggende med feber og elende.
Da jeg så skulle ut en liten tur med bil i går kveld var det nesten usynlig bil. Den ble synlig etterhvert, jeg måtte bare gå inn og skifte til tørt tøy igjen, - og bare lett fjerning av snø fra vinduer nok en gang skulle til før jeg kunne starte.

Men, - selv om jeg klarte å komme meg ut av gårdsplassen klarte jeg ikke å manøvrere meg ut i veien og opp bakken, og nedover våget jeg meg ikke. Jeg kjørte meg nesten fast, det var vått og sleipt og isete undere, og jeg var glad for at det var den riktige veien bilen vred seg da jeg satte på differensialsperren i håp om å klatre, slik at jeg landet på gårdsplassen og ikke inn i muren på den andre siden.

Jeg måtte gi opp mitt kveldsbesøk, og måtte til å måke snø for nå å få bilen i garasjen. Den måtte vekk fra gårdsplassen, for brøytemannskap ville garantert komme i løpet av natten. Det var bare ett sted å legge denne snøen, - nemlig foran den andre garasjedøren, - men betalt brøyting var ventet, så det skulle gå greit.

Jeg hørte traktoren ved kl.23.30 tiden, men siden jeg var i pysj gikk jeg ikke ut å sa hei og takk som vanlig. Kanskje var det det som var galt? I morges da jeg hentet avis og tok et overblikk var gårdsplassen fint måkt, bortsett fra den haugen jeg hadde lagt utenfor den andre garasjen! At det også var kommet et nytt snølag på 6-8 cm var en annen sak.

Men så kommer det søte i historien. Jeg ringer, forklarer, forteller også om min feber, at jeg må ut, og at jeg faktisk må få ut en bil fra denne andre garasjen. Brøytegutta hadde klokket av 05 i morges, så det var ikke noen traktorer ute, - men de skulle sende opp to mann med spader. (Hm: en mann - to menn, men sende to mann med spade høres helt fint ut).

Det blir nesten litt pinlig. Men jeg er fremdeles syk og svak, og svetter som en gris - og har veldig lite lyst verken til å grave, eller ta bane og slepe varer hjem opp bratte bakker etter helsebesøk i storbyen.

Glad for lykkelig slutt, - de skulle være her før 10, hvis ikke er jeg in deep ... snow, snowbound one more day.

Tidsfordriv med vakkert resultat

Jeg har lest, sust rundt på nettet, frosset, svettet. Nattsokker på og av, pulsvanter på og av. Dyne tettpakket rundt kroppen, og til side for luft og tørk.
Det er ikke morsomt å holde sengen med feber!

Men jeg har laget snøkrystaller, både to og tredimensjonale - og det var ikke vanskelig engang, bare morsomt. Prøv selv da vel!

Kommuner skal spare, det går ut over kronikere!

Når stakkars fattige Oslo kommune skal spare på kroner til driftstilskudd til fysioterapeuter går det ut over flere.
Det går ut over den fysioterapeuten som mister tilskuddet - nå kan h*n ikke lenger tilby behandling uten å ta betalt på en helt annen måte en før, og det er tvilsomt om k*n kan overtale folk til å grave så dypt i egen lomme.

Fysioterapeuter som ikke jobber på sykehus eller i kommunale stillinger får nemlig ikke noe refundert av trygdesystemet, - hvis de ikke har driftstilskudd.

Enkelte grupper pasienter er "heldige", vi har kroniske lidelser og er av Rikstrygdeverket tilkjent rett til fri fysioterapibehandling - men bare hvis fysioterapeuten har driftstilskudd.

Tidligere var slike driftstilskudd statlige. Da de ble overført til kommunene ble det i en overgangsperiode også overført statlige midler til dekning av kostnadene. Da disse øremerkede kronene bortfalt begynte også innstrammingene rundt om. Oslo har vært av de vanskeligere kommunene, - ikke minst fordi vi her har mange bydeler og de har økonomisk selvstyre.

Noen få fysioterapeut-driftstilskudd er i Oslo ikke delegert bydelene, - og nå skal kommunen pokker ta inndra her også. Jeg blir så fly forbannet at jeg kan nesten ikke formulere meg dannet.

OK - jeg blir rammet selv. Men det er ikke bare meg det dreier seg om. Jeg er en av 92 pasienter, - og så er det fysiotereapeuten selv også da. Hva skal hun nå gjøre? Hun har sittet i et vikariat i et par-tre år, hun arbeider intenst med spesialistutdanning for onkologisk fysioterapi, - hun får sikkert en sykehusjobb ett eller annet sted, og vil sikkert gjøre nytte for seg der.
Men, - vi, hennes 92 pasienter, vi har ikke noe annet sted å gjøre av oss. Noen av oss får behandling en til to ganger i uken, andre bare hver 6 uke kanskje, - og mange av oss trenger en intensivbehandling av og til, dvs hver dag i 2-3 uker. Jeg vet ikke hva dete ville koste om jeg måtte betale alt selv, - kanskje "bare" 500 kroner (det er 60 minutters behandling), - jeg får ukentlige behandlinger, og trenger det. Jeg har hatt fire runder intensivbehandling på 10 år. La meg være "snill" da, og si at det i snitt bare blir 52 behandlinger i året, - det blir bare 26000 kroner det ...

Er det rart jeg blir forbannet? Jeg tror ikke alle de andre 91 vet dette enda. Når de får vite det blir de kanskje ikke forbannet slik jeg blir, de blir kanskje bare fortvilet.

Jeg har jobbet aktivt med pasientorganisasjonsarbeid i 10 år, - jeg har stilt opp i Oslo rådhus og i bydelsutvalg i kort skjørt og med bandasjert ben (det er lekkert dete, - da har du puls som holder på å ekspodere etterpå, og et hode som går i spinn), jeg har skrevet og skrevet - og jeg har trodd at verden gikk framover, - og nå blir jeg bare sååå oppgitt.

Jeg har skrevet til "tips" hos Aftenposten, - men vet jo ikke om noen gidder å bry seg.
Har noen av dere noen ideer?

Ingen har lyst til å se ut som oss - få aner hvordan vi har det - vi jobber for å holde oss arbeidsføre - mange klarer det ikke.

Jeg håper Oslo kommune kommer til å bruke disse sparepengene på noe skikkelig flott, - noe som synes, noe som har varig verdi, noe som alle vi lymfødemikere vil takke dem for.

Varer jula helt til påske?

Etter å ha vært i sydligere trakter en drøy uke er det fint å komme hjem til mitt sobre hus der det ikke har vært synlig jul på fire uker.

Min venninne AB som ikke feiret jul i eget hjem, men var i Norge, synes det er viktig å ta vare på julen og har huset fullt, stappfullt av små og store nisser og små lys absolutt over alt. Det er kjempekoselig, - bare jeg slipper å bo oppe i det.

Hver kveld vi har vært ute og kjørt har vi sett utallige juledekorasjoner, - og egentlig er kanskje vår egen landsbys julepalmer ikke så dumme?

Jeg elsker å hjelpe menn

Jeg elsker å hjelpe menn som har kjørt seg fast, det være seg i snø eller sand.
Det er utrolig hva litt fysikk-kunnskaper gjør når det gjelder å forstå hva som skal til for å få den stakkars mannen ut av snøfonnen/sanddynen.

Men det rare er at de ikke er helt så takknemlige som man kunne forvente etter vel formulerte råd, eller konkret motoriell (liker du ordet?) assistanse. Hva kan det komme av. Kan det være fordi de konkret misliker å ha blitt reddet ut av en håpløs situasjon av en kvinne?

Ja, - jeg tror faktisk det er tilfelle.

Jeg tok ikke noen bilder i kveld av stakkaren som hadde kjørt seg fast på stranden utenfor vårt hus, - det burde jeg selvsagt ha gjort, - men jeg hadde nok med å få ham ut og opp på asfalten.

Jazz for voksne

I morgen blir det jazz for voksne. Karin Krog. Publikum kommer til å ha en gjennomsnittsalder på vel 75 skulle jeg tro. Min venninne AB på 54 er vel en av de få som virkelig klarer å dra gjennomsnittsalderen nedover. Fra vårt hushold er gjennomsnittet 66,5; våre to gjester 65, - ja da er vi også med på å dra gjennomsnittet nedover. Men selv om alderen på de 40 publikummerene er høy blir det neppe noen gamlehjemsstemning, - enskjønt, noe mimring kan det jo bli til jazz her og jazz der.

Samme gjengen som nå skal være publikum spilte petanque tirsdag. Selv om de er ganske så spreke og absolutt livlige, og ganske så "for seg" når det gjelder vinen til lunch (fast meny og pris: 3 retter og vin ad libitum til 20 €), så synes alderen svært så godt. Jeg definerer meg som ung i den gruppen!

Morgentemperatur var bare 6 gr i dag, men med sol og vakre snøfjell i det fjerne er det ikke galt å se utover et blått Middelhav. Vi bader ikke, - men det er faste badere her også, - men det er det jo både i Trondheim og på Huk også, med adskillig lavere vann- og lufttemperaturer.

Hør da!

Jeg vet ikke hva som sies eller synges, - men noe er det. Bare hør:



Kunstneren blir 6 år i mars.

On the road again

Fine bare veier så snart jeg nærmet meg Moelv på Rv 216, - og så var det E 6'en sydover i full fart.
Jeg fortrenger så mangt. Det er greit. Derfor hadde jeg heller ikke gruet meg til hjemkomsten, jeg hadde helt glemt at jeg hadde spredd julens sengetøy nyvasket utover hele huset - til tørk før jeg dro nordover til Mesnalia.

Siden jeg har om lag 12 timer totalt før jeg er on the road again, - så ble det litt mer jobbing med vask og tøy enn det jeg hadde tenkt.

OK - tåler det.

To uker på Montebello-Senteret til Kreftforeningen er bra for kropp, og dels for sjel, - men så er det også nok. Det var faktisk helt greit å kjøre derfra i dag selv om jeg dermed gikk glipp av avskjedsfesten. Som avlat siden jeg stakk av før festen hadde jeg laget en sang, og en tekst til framføring av en som jeg håper har nok drama i seg til å overdrive slik jeg selv hadde gjort. Med arbeidstittel Jeg elsker bandasjer - så er det klart at dette er tekst for spesielt interesserte.
Det har vært mye moro, og mange fine samtaler. Og ikke alt har vært sykdoms/behandlingsrelatert heller. Jeg har spikket knagger, strikket halssmykke, - og et par av disse pulsvantene i tovet ull på silke har jeg laget:

Nå er det snart leggetid, - ikke for å få noen skjønnhetssøvn, men for å bli i stand til å stå opp kl. 04.00, - slik at jeg kan rekke et fly.

Er man påholden og vil reise billigst mulig blir det mellomlandinger, - men jeg skal i alle fall spise middag på Rivieraen. Forrige uke et område dynket i regn og tåke, - jeg har blitt lovet høytrykk til uka og gleder meg veldig.

Mesnalia neste!

Da er det full fart retning Mesnalia i morgen.
To ukers opphold i vakre fredfylte omgivelser med intensivbehandling av et stakkels lymfatisk ben skal nok gjøre susen.
Jeg har en bag full med bøker og dvd'er, - det er ikke gitt at jeg orker å høre på og delta i all verdens medisinske betroelser.

I'll be back, - og kanskje kommer jeg meg på nett der oppe også, - lenge nok til å fjerne evt. abstinens.

Takk Heidi!

I am a library girl, - og derfor kan jeg si at Heidi Fleiss made my day med sin nyttårsgave til meg.

Takk Heidi! Og alle de andre du ga gaver til er sikker like imponerte og takknemlige.

Godt nytt år!

Seks dager inne, og så ut

Det er ikke noe å si på timeprisen for årets juletre, - den ble vel på ca 3 kroner og 18 øre, - og da regner vi alle timer, ikke kun de vi var våkne og kunne nyte treet.

I dag er det ribbet og hevet ut, - litt senere vil det bli lemlestet og brent. Slik er livet for et juletre.
Og hva tok vi av?

Jo det var julelys og norske flagg,

fra toppen den blanke
(vel, ikke så blanke) stjerne, noen merkelige fluesopper,



noen mistelteinbær,
- kuler og glanspapirlenker.

Treet var vakkert uten pynt, og fint med pynt, - og det er herlig å ha fått det ut.

Jeg vet jeg vil finne nåler helt frem til neste jul, - og det er litt hyggelig det også.

Årets merkeligste julegave er også presentert. Jeg inviterer til gjettekonkurranse - hva er dette?

92 år - og gjennomsnittsmenneske?

Boka lå ikke i vinduskarmen og ventet på tur, - den bare smatt inn og forlangte å bli lest, - og takk for det. Taxi for B.A. Beckström, eller kunsten å danse på furu er en bok som virkelig fortjener å bli lest. Leseren får en enorm belønning, i alle fall om man har litt sans for det absurde. Boken er både veldig morsom, trist, - innsiktsfull, vemodig - og rar, rar, rar. Tenk bare, hovedpersonen forlater Bislet midt i en 10 000 meter, - ikke fordi han fryser eller synes skøyteløpet er kjedelig, - men han har vært på to idrettsarrangementer tidligere samme år, - og siden gjennomsnittsmannen bivåner 2,8 idrettsarrangementer i året må han gå.

Og slik en trivelig utseende forfatter da.
Løp og les, - og for Austigards skyld burde jeg vel si, Løp og kjøp, selv om jeg er en biblioteksbokleser når det gjelder det norske. Den utenlandske smussen min kjøper jeg på flyplasser og bytter med venninner.

Vakreste treet i byen - og ingen ukvemsord

Jeg er så heldig. Arbeider i et fint nytt bygg - der det er en glede å gå inn hver dag. Vakkert er det alltid, og noe helt spesielt er det nå i denne mørke tiden.

Og arbeidsgiver tok spanderbuksene på for noen år siden og monterte lys i dette flotte treet - til glede for oss i denne søte førjulstid.


Det er dessuten godt å ha en arbeidsplass der man ikke skjeller hverandre ut. Det er tydeligvis ikke like opplagt over alt, - for eksempel synes jeg det gikk vel hardt for seg ordbruksmessig på Stortinget her på fredag, hør bare selv - jeg tviler på om noen gidder å høre alt som ble sagt i Odelstinget, men dra 1t 9 min inn i opptaket for å høre. Litt tolmodighet må til for buffering, og litt fingerferdighet for å dra glideren til rett tid.
- Det er flott med webkamera på Tinget, - men meget avslørende også. Det er utrolig at slik ordbruk får gå upåaktet hen. Og jeg, jeg er så dum at jeg ikke engang forstår hva Klungeland viser til når han snakker om offentlige horehus og pittbullterriere.

To-seter ute er kanskje ute, men er de inne inne?

Jeg går på utedo både sommer og vinter, - på forskjellige steder.

På min landsens barneskole var det ikke snakk om en-setere og to-setere, der var det en 6-8 stykker bortover. Jeg gikk på en ganske stor skole nemlig.

Nå er enkelte av utedoene jeg besøker ganske så fancy, - snurredo og fordampingsdo - de skal være luktfrie og gi fin tørr gjødsel som sluttprodukt, men disse er alle en-setere. På Tromøya er det en to-seter som fortsatt rår, - det ene hullet er litt mindre enn det andre, - og det er fastspikret et lite trinn på gulvet nedenfor slik at en med korte ben kan føle seg trygg.

Forleden var jeg på et utested i Oslo, - et sted med masse artige gjenstander å se på både i tak og på vegger, - det var mest som en gammeldags landhandel der inne. Der fikk jeg se noe jeg ikke hadde sett før i det hele tatt, - en to-seter, inne!


Hun synes kanskje jeg var litt rar den lett brisne jenta som kom inn mens jeg fotograferte doene.

Vakkert og kaldt, og mye kos

En strålende fredagsmorgen er det. Jeg opplever at det er flere fine fredager
enn for eksempel mandager eller torsdager, - og det har helt klart noe med
morgenro å gjøre. Fredager har jeg tid til å ta den ekstra tekoppen, tid til å være 
bevisst været utenfor vinduet, - og i dag er det helt knallfint.




Det er vel 9 kuldegrader, og det gjelder å kle seg varmt.
Den fine lavendelfargede luen og skjerfet i kokt mohair (! ih, uææ! - det var det de sa i butikken i Tromsø der jeg handlet dyrt, - men det høres ekkelt ut synes nå jeg) - mykt og varmt og lekkert, - det må på i dag for å holde varmen på ører og hals. Egentlig kunne jeg trengt en kjekk liten nesevarmer med dråpefanger også, - slik at jeg ikke ser ut som en klovn i ansiktet når jeg skal på julebord i kveld.

Julebordet blir i seminars form, - av økonomiske årsaker. Foredragene pleier faktisk å være riktig interessante, - vi er heldige og har mange inspirerende mennesker i vårt nærmiljø. Maten blir helt sikkert god, - det har skjedd utrolig mye med Studentsamskipnadens kantiner når det gjelder smak og utseende av deres selskapsmat. Den mer livate delen av festen pleier jeg aldri å få med meg, - det frister for mye å ta en rimelig tidlig trikk hjem - og særlig nå når Gubben er kommet hjem og har varmet opp sengen.

Dette med oppvarming av seng er ingen spøk. Har man investert i Tempurmadrasser og samtidig tror på kalde soverom, så er det å legge seg som å lande på en iskald murkloss. Men langsomt varmes den opp, og kroppen finner sin gode form. Mmm - god søvn.

I morgen blir det kanskje jultrekjøp? Litt førjulsrengjøring ville heller ikke være så dumt. Men vinduene, - vel, det er verre. Det er neppe noen annen på min alder som har så stygge vinduer, - og så vakker utsikt. Når hele familien fra inn og utland sitter ved sene julefrokoster og den lave vintersolen står rett inn og blender - ja da er jeg glad for at den blender på sett og vis, for da kan man et øyeblikk tro at man ikke ser rett, ikke ser alt grumset i de punkterte thermopanvinduene. Men, - blendede øyne har det ikke godt i lengden, - og siden jeg fremdeles ikke har klart å finne gardiner til kjøkkenet etter 34 år, så er det å dra fram laken og sette dem opp med knappenåler - igjen. Er det mulig?

Joda, det er mulig. For dette kommer på meg som julaften på kjerringa!

Jule en, jule to, juletre

Betty hadde en del oppstasa trær borte på bloggen sin.
Her er noen litt mer forsakte varianter - men som sikkert vil få det til å bli god stemning i de heimene de finner fram til - i år, - eller et annet år. Se bare her.

Selv har jeg tenkt å begynne å stusse litt på grana bak huset, - forme den litt liksom, - så kanskje den kan få komme inn om et år eller to. Men om jeg gjør som far min som satte inn greiner der det var litt tynt, - som spjelket og implanterte som den ekte kirurgen han var - mnei, - det tror jeg ikke.

Nå har jeg tenkt å la Gubben få kjøpe tre i år, - jeg skal ikke komme med hint om hva jeg egentlig helst vil ha, - og jeg skal bli glad og fornøyd - uansett hvordan det ser ut, - bare det er høyt nok, rimelig velbalansert, skikkelig grønt, har ett toppskudd som jeg kan få festet én stjerne i, - og at det helst ikke begynner å drysse før vi har tatt det inn. Fornøyd skal jeg bli!

Dating på biblioteket

Dating på biblioteket var overskriften på en artikkel i siste nr av Bibliotekforum. Det som ble rapportert om var et forsøk på State Library of Victoria i Melbourne - Text appeal.
Biblioteket inviterte folk til å komme med en bok de elsket eller hatet, - for så å møte andre bokelskere/hatere og snakke sammen om bøkene.
Man averterte på forskjellig vis, og det ble større oppslutning en forventet, og fire ganger møttes 80 mennesker til Dating på biblioteket.

OK, det var en pris på inngangsbilletten, dette skulle være selvfinansierende, 20 dollar pr snute, - men for det fikk man to og en halv time med vin og jazz, og man møtte mange mennesker - i egen aldersgruppe - for diskusjoner og prat - etter speed dating prinsippet.

Ikke uventet var det også her et evalueringsskjema, og det viste seg at for så godt som alle, resulterte biblioteksdatingen i nye venner for de eldre, og en  date eller flere for de yngre deltakerene.

Den generelle oppfatningen fra bokfolket var at dette var en fin måte å begynne å prate med ukjente mennesker.

Kanskje noe å ta opp med norske bibliotek? Vi driver ikke med det hos oss, men jeg vet at mange studenter som overhodet ikke har noen fagtilhørighet hos oss kommer - på grunn av trivelige omgivelser, søte jenter, og tøffe gutter.

Filmsirkel?

Siden søstrene sisters var passe syke samtidig ble det en drøy times formiddagsskravl, og vi fikk dekket det meste. Sis hadde en glimrene idé. Hun har alltid syntes jeg har vært så heldig som er med i en slik klassisk lesesirkel slik Mamma Nostra var, - og nå lansere hun Filmsirkel for gode venner som liker film.
Samme prinsipp: man kjøper en hver, har en mnd se-tid, - og leverer den til neste på listen. Det holder med 10 deltakere, - sommeren er ikke tiden.

Jeg vil være med!

Iiiik, - blir det like vanskelig å velge film som bok, - like mange (imaginære) hensyn å ta. Mnei, neppe.

Hvorfor det er fint å være syk – passe syk

Aller først: jeg har ikke vært syk helt siden forrige titt over dynekanten. Da var jeg sengeliggende kun en dag, så i full jobb, full fart, alt helt greit - inntil natt til lørdag. Er det noen som sier: usj, hør på hu derre prektigheta da, preiker om at hu legger sjukdom utenom arbeidstid blæh? !
- hold kjeft sier jeg da - kunne faktisk ha tenkt å gjort noe annet denne 
helgen jeg!

Men, etter noen dager med hodepine, vond hals og feber på et nivå som begrenser enhver aktivitet ut over det absolutt nødvendige, kommer en periode der jeg kjenner at jeg er passe syk.
Fortsatt feber – fortsatt sengeliggende, fortsatt vondt både i hals og hode, men jeg er over kneika. Jeg ligger ikke lenger og halvsløver hele dagen og natten, jeg kommer til å overleve, jeg begynner å kunne nyte dagen, - lese, kose meg med lap-top’en på dyna, og jeg smaker at teen er god.

Det er fint å se ut, se på den intense blåfargen på himmelen mot øst, se sollyset på en furustamme. Kroppen begynner å stabilisere seg. Det er ikke lengre gjennomvått sengetøy stadig vekk, - det kjennes ganske bra, stadig vekk. Men fortsatt kjenner jeg ingen fristelser – har ikke lyst til å stå opp, ikke lyst til å se på TV, er ikke sugen på å drikke vin, vil helst ikke prate med noen.

Roomservice er upåklagelig. Jeg har hatt flaks som ble syk akkurat nå. Den bedre halvdel er i landet og i heimen og stiller opp med te og vann, frokost og saft, tilbud om middagsmat også, og leverer avis på dynen, - og har vett til å holde seg unna ellers! Han har funnet en annen seng disse feberhete nettene, - klart en fordel for oss begge.

Jeg er i lesemodus igjen, - det er et klart tegn på tilfrisknig. Det å få ”gratis” lesetid er en vidunderlig gave. Nå er det en ny bok fra vinduskarmen jeg er på vei inn i, - jeg tror jeg er enig med Mihoe som leste den for en stund siden. Akkurat i morges da jeg endelig startet å lese, så svuppet det inn en kommentar på en av mine relativt ferske poster, fra forfatteren hvis blog jeg hadde besøkt for en stund siden.
Det er jo litt merkelig da. Særlig siden forfatteren er engelskspråklig og min blog norsk. Men det var artig lite løft for en sengeliggende bokleser.
Omslaget på Mihoes eksemplar er mye freskere enn på mitt - bare se:



Ser det ut som om den ene er til salgs i bokhandel og den andre i en kiosk?



Kommer det noen spydige kommentarer om manglende nivå på heldagssengelektyren? Takk den passer meg helt supert!

Likeledes er det et friskhetstegn når jeg lager en skikkelig ironisk, spydig, velskrevet kommentar til en lunchinvitasjon til en del av storinstitusjonens ansatte som var formulert på en måte som gjør at man forstår at egentlig er ikke vår avdeling opprinnelig inkludert, - men ja vi kan komme likevel. Det er også et friskhetstegn at jeg har vett på å sende min kommentar til en kollega for å vise hvor skarp jeg er, og ikke til avsender av invitasjonen. Jeg skal tross alt jobbe noen år til – tror jeg.

Men – blir jeg frisk nok i morgen? Det er tvilsomt om jeg blir frisk nok, men jeg skulle ha vært i et møte – og hvordan skal det gå om jeg ikke deltar. Det er liksom mitt møte da, - sangen jeg får i hodet er kanskje ikke 100% treffende, - men den surrer nå rundt likevel - blir de sure om jeg ikke stiller opp? Will they still love me tomorrow (if I am not there)?.
Verken lyd- eller billedkvaliteten er noe særlig, - og ikke får jeg lov til å legge den inn på direkten heller - men hør og se likevel da! Og jadda, - jeg er sikker på at mange tror at det er Amy Winehouse's sang - men det er det ikke så! It goes way back.

Over dynekanten - forsøk på rask bedring

Hva skulle jeg gjort uten den lille bærbare? Lest mer, sovet mer - men det er også det hele. For akkurat i dag ville jeg ikke kunnet ryddet mer, vasket og strøket eller gjort noen av de tingene som burdisten i meg av og til minner meg på.

Så suser jeg rundt da, stikker innom venner i Bloggerbyen, titter på post, ser på bilder.

Jeg har fått et nytt bilde fra Charlie som nå er 5 1/2år.


Her er mor og far, - og mor og storesøster stekker hendene mot hverandre fordi de vil leie. Lillebror står i midten av de tre barna, Charlie selv forsøker å klø sin storesøster (?) - dette er i alle fall kunstnerens egen beskrivelse av verket, og da stiller man ikke spørsmål.

Er jeg heldig er jeg i gjenge igjen i morgen, klar til å møte min hyggelige hverdag, med stemme og uten for mye snørr. Sengeleie er ikke på langt nær så kjedelig som før, - men effektiviteten er kanskje ikke så lett målbar i bedring pr minutt?

Og holder jeg meg fortsatt oppe, skal jeg på konferanse om nye læringsmetoder - i to samfulle dager, bruk av YouTube, HotPotatoes og annet som sikkert også er spiselig. Det kommer helt sikkert noe nyttig ut av det, - noe jeg kan bruke videre i min hyggelig hverdag.

Jeg elsker ungenes tegninger!

Snørr og tiss og sånn

Når en har små barn lever en seg gjennom sesong etter sesong med tissebleier, med snørr, høstforkjølelser, vårforkjølelse, lus i hår, og masse mer.

Jeg husker jeg gledet meg til ungene skulle være ferdig med bleier, - da skulle jeg bli rik da! Så var det håpet om at når de kom seg ut av barnehagen, da måtte det vel bli mindre forkjølelser - uten at det egentlig var noen større gevinst akkurat på dette med mindre snørr, - men pengene til barnehagen skulle fra da av gå til oss alle.

Det ble aldri mer penger, det ble ikke særlig mindre snørr.

Denne helgen har jeg selv vært nesten druknet i snørr, - nesen renner og drypper, øynene renner, - jeg trenger ikke engang stille til audition som Rudolf the red nosed reindeer - jeg behøver bare vise meg så er rollen min. Men på jobb vil de helst ikke se meg, - gå hjem og legg deg og bli liggende. Ja ha, - og hvem skulle spontant ha tatt mandag morgen vakten da? jeg bare spør?

Snørr og tiss, - litt mer om tiss.

Det har i en annen dameblogg vært skrevet noe om jenters evne til å tisse stående. De som kan det behersker en nyttig teknikk. Men, - jeg lurer på om evnen kanskje fortar seg med årene? Jeg vet jeg kunne dette som barn. Jeg kan det ikke lenger, - og ville i alle fall ikke våge å forsøke. I alle fall ikke på en flyplass-parkering som er godt opplyst! Det ble ned på huk mellom to åpnede bildører for meg.

Pokker også, kan ikke disse som driver flyplasser i Norge sørge for bedre toalettfasiliteter!

Tirsdag 6 november kl.23.27 slukket jeg lyset

Da hadde jeg lest de siste ordene i Gavaldas bok. Det er jo i og for seg deilig å kunne legge seg til å sove uten lure på hvordan det går nå, - uten å rase over at man blir droppet uten forløsning. Men akkurat her synes jeg at Gavalda hadde litt for god og grei, feel-good-løsning.

Nå må jeg plukke opp en ny bok, - fra vinduskarmen eller et annet sted i huset der det flyter bøker over alt.

Takk til Sparkle Hayter - og Mihoe

Her forleden fortalte Mihoe om en litt pulp fiction-aktig bok hun hadde lest - av den dame med det utrolige navnet Sparkle Hayter. Det navnet måtte bare være en oppfinnelse - av hennes agent, eller en annen med salgsnese trodde jeg. Nå hadde imidlertid Mihoe faktisk også lenket til Sparkle's blog - så jeg slang meg rundt, - og traff på et interessant bloginnlegg om New York Times' arkiv der store deler nå var tilgjengeliggjort - gratis, man må dog registrere seg.

Jeg kommenterte forresten hos Sparkle og spurte rett ut om det rare navnet hennes jeg, - hun svarte omgående at hennes far mente hun glitret da hun ble født (kan hun være datter av Crystle?)

Som Sparkle interesserer jeg meg for arkiver, og jeg snuste rundt inspirert av hennes blogginnlegg. Leste bl a om stor andel mannskap blant de overlevende fra Titanic (i én livbåt var det 9 kvinner og 30 brannmenn). Det var ikke bare ridderlighet med kvinner og barn først i livbåtene da Titanic sank, nei.

Så hoppet jeg til nåtiden, - for det var ikke bare det gamle arkivet jeg fikk adgang til da jeg registrerte meg (måtte forresten droppe å hete tonita hos dem, navnet var opptatt).
Fordi jeg alltid er interessert i medias omtale av lymfødem gikk jeg til helse-seksjonen og søkte på lymphedema og fikk faktisk en del treff, - og dette førte meg bl a til artikkel om et par jenter som startet firma som lager noe mer attraktive kompresjonsplagg enn det en vanligvis får fatt i. Fordi det er flere "armer" enn "ben" ute i lymfødemverdenen er det ikke overraskende at hjemmesiden deres hadde bilde med lekre armstrømper - se bare:



Jeg har tatt en titt i katalogen deres - og der var det noe for enhver smak - men bare for armer, - ikke et ben i sikte. *Sutrer*

Ellers er bildematerialet deres akkurat like irriterende som alt annet i salgskataloger for kompresjonsplagg - ikke et normalt lymfødemben eller arm å se, bare sylfider all around. Det er ikke slik vi ser ut vi som kjøper produktene deres.

Underveis - i ny bok

Jeg har begynt på Anna Gavalda nå, - i oversettelse. Valgte det fordi en venninne som er mye bedre i fransk enn jeg er slet med å forstå språket, fordi det er så slang-spekket, - en slang hun ikke kan siden det er 30 år siden hun var student i Paris.
Jeg liker godt nynorsk, - men lurer litt på om det var riktig å velge nynorsk til akkurat denne boken. Ikke at det er vanskelig å lese den på grunn av språket. De jeg kjenner som har lest den ferdig sier at nynorsken overhodet ikke var noe problem, - og det er folk som ikke har lest mye nynorsk. Kanskje er det for lenge siden jeg har lest nynorsk, - at den nynorsken som sitter i hodet mitt kanskje er litt foreldet? Det er jo ikke noe som tilsier at de som bruker nynorsk nå skal bruke et Vesaas-språk? Når jeg leser Gavaldaoversettelsen synes jeg språket skurrer enkelte steder, - mange ord har feilaktig - etter min oppfatning, en ren bokmålsform.
Og her er min svøpe. Jeg er ikke lyttende til innhold, - jeg er slemt kritisk til form, - og det ødelegger mye for meg. Både i lesing og menneskelige forhold. Jeg er ikke særlig snill når jeg kritisk kaster meg over utsagn og forkaster dem, - uten å lytte etter hva som var ment. Jeg vet det. Og likevel fortsetter jeg å snuble i samme fella gang etter gang.


Skal lese videre, lyttende etter innholdet, - ikke lese språklig korrektur.