Kontraster - her her det ikke 24/7

I dag gikk jeg fra jobben kl 13.00. Ok, jeg gikk vel ikke før 13.40, - men denne onsdagens formelle arbeidstid var slutt kl 13.00, det er påske i Norge, og all altivitet legges ned - mer eller mindre.
På universitetene rundt om i landet er det egentlig en lett økning i aktivitetene på denne tiden - studentene begynner så svakt å forstå at de snart skal skrive og levere oppgaver, det begynner faktisk å nærme seg eksamen.

Det er to begreper som "renner meg i hu" - "Just in time" og "Just in case".

Nesten ingen gidder å stille opp for tilbud de oppfatter som "Just in case", - og når studentene hyler og endelig forstår at de faktisk er litt for sent ute til og med for "just in time" - forstår at de faktisk også måtte ha hatt litt tid etter krisehjelpen, - da står vi litt matte tilbake.

Vi tilbyr kurs, litteratursøking, biblioteksbruk, - enetimer, veiledning på alle måter, - men onsdag før påske så stenger vi faktisk døren kl 12.00. Alle har fått varsel om det i god tid, - om de overhodet gidder å følge med.

Ingen gidder å følge med.
Alle er inne i sin egen lille ballong.

"Alle andre steder" har de et mye bedre tilbud. Ja, - det er mange universiteter rundt om i verden som tilbyr biblioteker som er åpne 24 timer i døgnet 7 dager i uka - men så langt har ikke vi kommet enda i Norge.

Jeg tror ikke at det virkelig er et behov for det heller, - men så er jeg en gammal kjerring som snart burde pakke sammen.

Følg med i timen, ta imot tilbudene når de gis - og dere vil ha stort utbytte og levere fine oppgaver.

Slutt å sutre!

Menn og damer i midtlivskrise

Jeg holder på å lese Langeland: Francis Meyers lidenskap. Og jeg har leseglede. Sikkert også fordi settingen er Blindern, - i nåtiden, og min arbeidsplass er også med i boka. Men, - halvveis inn i boka får jeg en rar følelse. Ikke at jeg har lest dette før, - men noe slikt likevel. Og det var Ebba Haslund: Bare et lite sammenbrudd som kom i 1975.

Det skjer noe med mange av oss midt i livet, når midtlivskrisa nærmer seg på en eller annen måte og overfaller oss med mer eller mindre ønskede føleser - forelskelse, lidenskap, galskap (se Lessing: The summer before the dark)

Jeg skal fortsette å lese om stakkars Francis.

Mitt nye leketøy har ikke nok utstyr

Nei da, jeg snakker verken om en lekker toyboy eller en ny bil, - men det nye fotoapparatet jeg fikk her om dagen, og som jeg begynner å få grepet på.

Trodde jeg.

I dag gikk brannalarmen på jobb, - jeg rasket med meg mobil, fotoapparat, håndveske, samt en varm jakke og fulgte strømmen ut av bygget. Da jeg så bestemte meg for å ta noen bilder av kolleger i kledelige orange vester, sviktet leketøyet. Ved første klikk på på-knappen åpnet objektivet seg, - og ble stående åpent. Da var det ikke noe mere strøm! Ikke fikk jeg tatt bilder, ikke ville objektivet på plass.

Jeg er sur. Her har man fått en gave, - og så er den ikke perfekt!

OK, - jeg har jo sett gjennom den trykte bruksanvisningen, - og ja, det sto noe om at man absolutt anbefalte å ha et ekstra batteri, - slik at man ikke risikerte å komme i en situasjon ... ja som den jeg kom i ...

Jeg har nytt gaveønske: et ekstra batteri takk! Gidder ikke kjøpe selv, - gaver skal være fullgode! *bortskjemt kjerring som jeg er*

Tror Gubben har med gave neste gang han kommer hjem jeg. Jippi, det er bare en drøy uke til! Jeg rekker både å lade opp, og lade ut det ene batteriet jeg har til den tid.

Ellers noterer jeg meg at for noen er sommeren slutt, - uten at det har gitt det ønskelige løftet, se bare:

Trøtt som f...

En helg med tillitsmannskonferanse og også et landsmøte, - det er nesten mer enn et menneske på nesten 64 kan makte.

Og enda går jeg ikke til sengs kl 20.00 når jeg egentlig kan, - dumme meg...
Det var herlig å starte hjemkomsten med en rask spasertur i tåka, slapset og småregnet, - hele jeg elsket det. Den fuktige luften, de mikroskopiske vanndråpene i luften som pustes inn og gjør godt, huden som suger til seg den svale fukten.

Etter bortimot tre døgn innesperret i norsk dårlig hotell-luft, - foret med til dels totalt uspiselig mat som man likevel forsøker å spise noe av mot sin fornuft fordi man er for dum, høflig, veloppdragen, dum, dum, dum til å varsle om uspiseligheten av den umiddelbart. Er det fordi vi er jenter?
Et av de andre bordene var tøffere, de var jenter de og, - de fikk ettter hvert tre forskjellige forsøk på middag servert, - og det siste forsøket ble akseptabelt, - og da var den hamburgere med pommes frites, - men da var det til gjengjeld blitt ganske sent.

Vann har jeg derfor drukket til det tyter ut av ørene, - og det går ut andre veier enn det bør. I går kveld på vei hjem, måtte jeg stoppe på en bensinstasjon fordi jeg plutselig forsto at jeg ikke hadde en sjans til å nå helt hjem, - og her snakker jeg ikke om å måtte stoppe for å tisse i grøfta, - nå gikk hele systemet på styr. - Men det gikk bra.

Dette minner litt om vårferiens store suksess. E på 7 år - på ferie hos mormor og farfar for å få litt intensivtrening i norsk fikk se Ugler i mosen, norsk barne-tv - et naturprogram. Det som var toppen var temaet med gjennomgangssangen "Bærsj, bærsj, bærsj, bærsj - hvem er det som har bærsja?".
Og det var faktisk bra. Kjempeinteressant å få vite hvem som hadde bærsja - hare, ku, mus, og masse andre dyr.

Greit at ikke lørdagskveldens bensinstasjons-diare ble presentert for unger på skjermen. Men velsignet godt at stasjonen var der!