Tanker etter Sølvpilene

Kantarell - ordet, bildet ordet gir for mitt indre syn er endret etter å ha lest boken til @kniv - nei Horveis bok Sølvpilene.

Sølvpil - det har også fått en ny, eller en tilleggsbetyding.

På en måte kunne jeg godt ha unnvært å få disse nye bildene i hodet, - for selv om boken på mange måter var vakker, så var den også ubehagelig, - for meg. Og jeg, jeg er i meg, - og det jeg leser berører meg. Egosentriske meg.

Kantarellen i hans hode var jordbæret i min skjede. En vekst som i sin natur er vakker og med gode assosiasjoner, - men som blir skremmende, invaderende når den er kreft. Kreft, ikke kreften. Kantarellen hos Horveis jeg person Sigmund kunne ikke fjernes - og hele boken beveger seg mot en undergang - ikke et sekund er jeg som leser i tvil om det. Er det draget mot undergangen som tvang meg til å lese hele boken på en dag - jeg måtte bli ferdig. Få vite hvordan det gikk. Gikk? Jeg visste jo hvordan det måtte gå, - men ikke på hvilken måte.

Boken hadde så mye i seg, - det voksne meg så meg selv igjen i forholdet til foreldre, avmakt overfor det som likevel må gjøres. Barn som på unge menneskers brutale, men sårbare vis raserer og bruker. Leser jeg bare for å finne meg selv i alle de bøkene jeg sluker?

Sølvpilene - de tyske nedpussede bilene som fór som piler av sølv i en tid med tysk triumf og styrke. Min farfars Sølvpil, - ikke en bil, men en motorbåt fra samme tid, - en uovervinnelig båt, eid av en arrogant mann som trodde på det tyske folks suverenitet og som i sitt hovmod ikke ville innrømme at han tok feil. Min farfar - som jeg aldri fikk møte fordi min far ikke ville vite av sin egen fars arrogante politiske valg. Sølvpilen - båten jeg aldri så, - men som fantes som Ex libris i alle bøkene etter denne mannen som i sin alderdom neppe gjorde annet enn å lese, - og å kue sine hustru, datter og sine barnebarn.

Poetisk kjærlighetserklæring

Min venninne har fantastiske barn - det har forøvrig jeg også.

Men når barn i tillegg til å stelle istand en fantastisk fest også poetisk og hengivent hyller sin mor - da blir jeg helt betatt:

Ligner den på en elefant, den hvite skyen
som hviler på en sol

Eller er det en ung ballerina, i rettferdige sko
som spinner så raskt i sin piruett at hun blir til en stjerne

Man kan spørre seg selv: Hvordan oppnå uavhengighet,
uten at det går på samvittigheten løs?

Hva skal man med en våken fornuft, når hjertet vil mer?

Hva skal man med pene manerer? Kjærligheten er viltvoksende,
den kjenner ingen symmetri.

Du forsøker å inngå et kompromiss.
Du ser på klokka, tar medgiften under armen og legger ut på din reise.
En inspirerende og fargerik urbanitet slår rot i deg.
Fra London bridge til Sacre Coeur og videre sydover.

Du står midt i mylderet av mennesker, full av nye inntrykk,
og du smiler.

Snart står du på det øverste trinnet på Capitol
Snart flyter du i vannet nedenfor pynten på Saltnes
Du kikker opp på himmelen igjen, og du ser hvordan skyene
endrer formasjon
Himmelhvelvingen tar form av en gigantisk bokrygg
Nå ligner skyene bokstaver på fremmede språk:
Russisk, rumensk – slavisk, og gresk.

Og alle språkene hører hjemme et sted,
både i muntlig og skriftlig form.
Enten det er på kafe i en storby,
eller på grensestasjonen mellom Finland og Russland;
enten det er i en bok i universitetets svimlende arkiver,
eller mellom permene i de kongelige gemakker.

Språkene finner fram i deg mens du finner fram i språkene.


Neste morgen tar du t-banen til byen, kjøper nye sko, og du tenker:
Det finnes ingen anledning som er for liten til at man ikke kan
sprette en flaske champagne.

Du inviterer til fest i Hellinga – men neste gang du stiger opp av
vannet, etter et forfriskende bad langt ute i september,
går du i land på Ladegaardsøen, på Huk,
en kort spasertur unna din helt egen aveny.


Iblant går jeg forbi på tur med bikkja i høstmørket,
kikker opp, ser lys i vinduene, smiler og går videre.


Neste gang du ser opp på himmelen,
så ser du kanskje ingen skyer
– nå blinker stjernene på nattehimmelen over Krokstadfjorden.
Vi har sittet oppe og pratet mens de andre har gått og lagt seg.
Vi drikker rødvin,hører bølgene, og vi har en lang og god samtale.

Er det noe rart jeg ønsker å ta vare på slike ord. Om noen leser dette og vil bruker det går ikke det an, - men det går an å sende meg en kommentar, - så kan jeg gi kontaktinfo til den unge poet.

Jeg samler på Torvund, heldig er jeg!

Min "twitterkompis" @2rvund - poeten Helge Torvund, har i klartekst på Twitter gitt ok til at jeg samler hans tidvise slipp av små poetiske meldinger på twitter og får legge dem her på min blogg.

Om du vil vite litt mer om ham kan du ta en titt inn å Allkunne - se her. Jeg er litt betatt også da, og mest av alt av hans ord.

Hans "under 140-tegns poetiske meldinger" er i flg ham selv ofte(st) utgitt allerede, - men jeg er utrolig lykkelig over at jeg får lov til å samle på hans poetiske slipp her.

Noe i min bibliotekariske sjel stritter imot, - hei - her er det ikke noen referanser til det utgitt verk, det går da ikke. Men ok, - dette er ikke noen avhandling med referanser og litteraturliste, - dette er et blogginnlegg der jeg har fått lov av forfatteren til å gjengi det han deler med oss på twitter.

Here goes, det nyeste først, - eldre nedover:
........................

Eit blikk Eit andlet Eit plutseleg lys av liv i denne steinsette dagen Kan ein anna enn å gje seg over og seia Du?

Inne mellom glødetådane i lyspæra, mellom treverket i stolen sine samanføyningar, overalt i nyvaska laken Uhøyrleg knitrande kvitt syng ein song av menneskearbeid. Dette gjev eg min plante av kjærleik som veks gjennom min ryggrad, Faldar sitt raude kronblad ut i min munn

Mjukt slår noko mot nattas gongong
og mest uhøyrleg går tonane utover vatnet og sanden og famnar kvelden i hjartet:
ein sting.
....................................................................

Vemodsblått avslått nedtona mørker. Varmbrun vinrød haustjordmold. Grønsvart moseberg. Borg av lengt. Bak tett dis vag varsam måne.
..............

Jeg tror jeg tillater meg litt typografisk redigering fra nå av,- uten å ha spurt:

Vemodsblått avslått nedtona mørker.
Varmbrun vinrød haustjordmold.
Grønsvart moseberg.
Borg av lengt.
Bak tett dis vag varsam måne.
..............


Kven er kvitblått lysande blankt blenkjande oransje kyss løfta gjennom lufta av hjartets dunk og rett i verdas klare blikk?
...............


Og ein annan gong. Ein stoggar opp.
Dagen viser fram innhaldet i ryggsekken: Sjå her!
Og det er bare ubehagelege restar. Dei er der. Ja.
..................

Dagen pusta meg i nakken.
Eg sette meg tett inntil morgonen.
Eg tok meg tid til ein pust.
Morgonen opna ein bærepose med gleder. Sjå her!
..................

Svien i det andre kinn. Rødmen over dei store byane.
..................

Han sat ved bardisken.
Den amerikanske lufta og musikken utan menneske var roleg som giljotinar.
Håret i nakken var strå for strå.
...................

Eg treng eit stort hus til alle tankane mine.
I femte etasje bur skyene.
Karavaneføraren målar eg ikkje.
....................

Medan eg såper inn håret, fell skuggen av lengt på vatnet.
....................

Morgonen er mørk og ventande.
Eg held begge hendene kring keramikk-koppen med kaffi og sukker.
Eit varmt haldepunkt i stilla.
Pustar inn.
...........................

Ei tyngd av store ting forlatne i fabrikkhallen om natta.
Ein lengt mot stilla i fjell og vide myrer.
...........................


Opp av nattas smale kasse kjem eg
inn i rituala med lys
og skapar eit lite rom for hymnene
for det som hektar dagane i hop
..................................

Byen om morgonen er blå duer og små lastebilar med kaffilukt
Unge menneske i fortausrytmer med auge som vibrafontonar
...................................

Augene er inngangen til det glødande samværet.
Det som får ordlyset til å klinga.
...................................

Hegregrått regn
Når valmuen opnar seg
er det morgon.
...................................

For hans høgre øyra: natthav
For hans venstre øyra: barnepust
Imellom ligg han strak
Frå dette punkt i huset skal hans kjærleik flyga

Jeg fryser - jeg har frosset snart i 4 uker

Det er muligens ikke så vanvittig interessant for alle at jeg fryser. Men, saken er at jeg pleier aldri å fryse, jeg pleier å være den som går rundt med kortermet topp mens andre hutrer og trekker ulljakka sammen over brystet og gir skjerfet en ektra sleng for at det skal dekke mest mulig.

Jeg fryser ikke når jeg går - jeg går jo fort, og da holder jeg varmen. Jeg fryser ikke når jeg sover, - kommer jeg meg bare i seng før føttene har blitt til isklumper er sengen en deilig rugekasse.

Jeg var tett i pappen. Nei da, - jeg har ikke vondt i hodet, det får sannelig holde at jeg hadde vondt i hodet kontinuerlig i bortimot fire uker tidligere i høst på grunn av en stram og vond nakke. Nei da, jeg har vært tett i pappen - som tungnem, treig, dum.

Klart jeg fryser, - skulle bare mangle at jeg ikke frøs.

Jeg har jo ikke puttet en fettholdig matbit innenfor leppene på bortimot fire uker, - og heller ikke en brødskive, - tilsammen har jeg kanskje spist tre poteter på fire uker. Kroppen tærer på det egne spekket nå, - og da blir det klart mindre til å holde meg varm med.

Jeg er hoppende glad over min forståelse, - jeg kan godt fryse noen uker til. Dvs, jeg skal sørge for å kle meg bedre, - jeg behøver ikke ha det ubehagelig mens jeg sitter stille og jobber, sitter stille og leser en bok kveldstid, - sitter ...

Men, - jeg skal nå ut og gå også da, - kanskje litt fort? Så jeg blir god og varm, kjenne kinnene gløde i vinterluften, luften som nå har snø i seg.

En dag - når jeg riktig føler meg lett og spretten skal jeg begynne å vende tilbake til normaliteten til en viss grad, - spise en brødskive, - forsyne meg med litt god potet- og selleristappe med fløte når jeg har laget den til andre. Men i mellomtiden har jeg det helt supert med min grønnsaksuppe, mine salater, - rent kjøtt og ren fisk, snacksgulerøtter og paprika som godteri.

Og mine vinglass gir jeg nå ikke slipp på da. Det skulle tatt seg ut! Det ville være å ofre noe på ett eller annet alter, - og jeg er ikke mye offervillig.

Og i mellomtiden har jeg det bra, - og fryser litt mindre bare fordi jeg forstår hvorfor jeg frøs.