Ikke lystelig - men verd å gjøre

Jeg gikk reallinjen, - ikke fordi jeg var noen matte-talent eller higet etter en karriære innen realfag, - nei, det for meg var det eneste måten å unnslippe tysk. Og det var vel egentlig ikke fordi jeg mislikte språket heller, - det var tysklæreren jeg måtte vekk fra. Litt rart i ettertid, jeg hadde lært meg mange ramser med preposisjoner utenat, - aus, ausser, bei, binnen, mit ..., - durch, für, ohne, uhm ...

Nei, jeg kan ikke lengre fullføre, og det gjør ikke noe. Jeg er enig med EkteMannen i at om vi hadde gått inn for saken hadde vi kunnet lære oss masse tysk, vi hadde både kunnet lese og snakke. Men det gjorde vi ikke. Vi holdt oss i mange år til det angelsaksiske, både hva språk og litteratur gjalt, - databehandling var også ganske anglofilt, - og det er disse tingene som sitter igjen i meg, - i oss. Og så har vi litt frankofilt i tillegg som krever litt av oss.

Nå går tiden, jeg nærmer meg - faktisk med stor uro og angst, den tiden da min mor døde. Hun var bare 9 år eldre enn det jeg er nå da hun døde. Ni år, - det er ikke mye, - det er så kort at jeg ikke kan akseptere det egentlig. Jeg, jeg stritter fremdeles imot å flytte til en leilighet, jeg har det fint i det alt for store huset som bare to ganger i året blir virkelig fylt av barn og barnebarn. Jeg nyter min utsikt over trær og hustak, og fjord.

Det er tanken på den korte tiden som er igjen som ikke er lystelig, - ikke det manglende grepet på de tyske preposisjonene. Jeg tenker på min demente tantes ord i et øyeblikks klarhet eller søken: "Var dette alt?". - Har jeg ikke levet, lever jeg ikke livet som jeg burde, - går jeg på grunn av egen dumhet glipp av masse?

Jeg husker ikke helt når det gikk opp for meg at jeg faktisk var blitt gammel, - men det er forbausende kort tid siden - kanskje bare 5-6 år. Men selv etter den tid har jeg vært utrolig "flink" til å holde borte disse skumle, ikke lystelige tankene.

Jeg hører på P2s Verd å lese - og nå er det Knausgård, en mann på mine barns alder, som snakker, det er "Min kamp" - og jeg blir nesten stående med gapende munn, - han husker, og han skriver, og han blottstiller, - han er verd å lese, verd å lytte til.

Det er det verd å gjøre, - den tiden vil være godt brukt.

Værre og værre.

En ting er at jeg sitter her og skriver i kølamørten og nesten ikke ser tastaturet. Jeg vinkler skjermen slik at jeg skal få litt lys - og det hjelper, i øyeblikket.

Men det er ikke mangel på lys på tastaturet jeg skal klage over nå. Det er mye verre - værre, verre - jeg husker jo ikke hvordan ordet staves engang, - og det er ikke engang det jeg skal syte over nå.

Enough already - som noen sier på andre siden av Atlanteren.

Jeg vet at ikke en eneste av de få som tidvis leser min blogg interesserer seg det minste for problemet, - men det er jo ikke for dem jeg skriver. Jeg skriver for meg selv - og det har jeg alltid gjort - i motsetning til frøken Ida

OK - hva er det så jeg, som ikke bare er gammalblogger, men sjuende mor i huset vil klager over. Det er ikke den kullsvarte nattehimmelen over Cannes, det er ikke de opplyse luksusyachtene i bukta. Alt dette er fint og flott og ikke å klage over.

Jeg vil bare ha litt av min normale hukommelse tilbake. Det er helt forferdelig stadig vekk å stå helt tomhjernet tilbake. Hva var det jeg skulle gjøre, - jeg kom jo på det for litt siden - og nå er det fullstendig borte igjen. Og om jeg ikke kommer på det og skriver det opp så nytter det ikke!!!

Denne avmakten. Jeg tror det er den som får folk som trives og stort sett fungerer i jobb til å førstidspensjonere seg. Det blir plutselig så forbannet skummelt. Det glipper, - og det er ikke noe man kan gjøre. Det nytter ikke lengre å gå tilbake til det rommet du kom fra og forsøke å gripe fatt i det du skulle gjøre.

Det er ikke det store jeg klager over - jeg skulle bare så gjerne husket hva det var jeg glemte da jeg var i butikken i dag, - det var noe ganske viktig, - og ja, det kommer tilbake, - men jeg er redd jeg glemmer det enda en gang.

Og bare for å avslutte - jeg vet at jeg er totalt idiot som sitter og skriver i mørket på et tastatur jeg ikke kan se.

[Kveldsbanning med tastefeil fjernet i dagslys]