På flyttefot

Egentlig har jeg visst alltid flyttet.

De første flyttingene husker jeg ikke noe av, - har bare blitt fortalt om dem.
Halden til Drammen til Tønsberg - tre steder i Tønsberg, snø inn gjennom gisne vegger, handle melk på egen hånd med melkeflasken i et ballnett - 4 eller kanskje 5 år gammel.

Deretter husker jeg mer - Pardis i Fana i sommerhytte vinterstid, utedo og utett potte, første par ski med tørrtrening rundt hytta før natt-tog til Finse som et fristed mens vi var på flyttefot til Bærum der boligen enda ikke var klar til innflytting.
Noen få år etter til Oslo, - så et sveip til Tromøya ved Arendal, tilbake til Oslo - tre forskjellige steder. Nå er jeg blitt ferdig med 7 års skolegang på 4 forskjellige skoler, har påbegynt videregående - av dem ble det bare 3 skoler totalt. Ny flytting til - tilbake til Bærum, og noen rolige år - før et høyst frivillig besøk et år i California, - og så tilbake til Bærum.

Var jeg blitt rotløs eller bare eventyrlysten? Det ble ett år til i USA - og så tilbake igjen. Oslo - Bærum, Stockholm, Oslo. Mange år i Oslo.

Da yngste barn var 15 varslet vi at vi om ett år skulle flytte til Paris. Hyl, skrik, protester, demonstrasjoner, uvilje.
Hadde vi vært for stedfaste? Jeg hadde ikke konkret bestemt av våre barn skulle slippe å være flyttende fant slik jeg hadde vært, - men i praksis var det blitt slik.

Det ble flytting - for 3 år, og Paris hadde mye å by på - for oss alle.

De neste 17 årene har vært en myk runddans mellom Oslo - Paris - Namur - Theoule-sur-Mer. Arbeid, fritid, familie - alt passer inn og lar seg kombinere - det er ikke nødvendig å la røttene gro så dypt ned i grunnen. Det går bra. Tror jeg i alle fall.