Cocotte - en gave - Oksekinnsgryte

I dag var det oksekinn som landet i min cocotte. Det er første gang jeg har sett oksekinn i en butikk her i landet, og det var derfor ingen tvil om at dette måtte jeg prøve. "Joue de boeuf".
Det var umulig å finne norske oppskrifter, men en sann velsignelse av franske.

Det var naturlig å ta fram min gode gamle cocotte, - en gave til en fødselsdag for mange, mange år siden.

Ok - "oppskriften" først.

Jeg klarer aldri å følge en oppskrift, - derfor blir dette beskrivelsen av hva jeg gjorde, - ikke en oversettelse av den franske oppskriften som inspirerte meg.

Ca 200 g oksekinn pr person, - det var greit med om lag 450 gr. oksekinn til to personer, - et innkjøp som ikke satte meg tilbake økonomisk.

Jeg stekte oksekinnene litt, - fordi steking gir et løft til smaken.

I butikken der det var kø foran kjøttdisken hadde jeg fått klar melding, - 3 timers koketid!
Andre i køen sa, "dette blir det utmerket kraft av". Javisst, - sikkert det, - men jeg hadde tenkt å spise oksekinnene, - ikke lage kraft på dem. Hrmf, - sier han det bare fordi det ikke var dyrt kjøtt?

En stor løk, - en hvitløk, noen gulerøtter, litt purre, en halv sellerirot siden jeg hadde glemt å kjøpe stilkselleri, - og selvsagt - rødvin, - litt god buljong og litt pepper - ikke mer.

Jeg hadde kjøpt inn "aromasopp" - et litt merkelig navn egentlig, - og hadde også en vakker rød papika klar, disse kom først med siste halvtimen.

Som tilbehør valgte jeg ris og grønne bønner. Det ble et godt måltid.

Men, - mens jeg etterpå sto og vasket ut av min gamle cocotte husket jeg at det var min far som hadde gitt den til meg, det må ha vært mer enn 30 år siden. - Han hadde kjøpt den og gitt den til meg fordi mor ikke var i stand til å gjøre noe som helst. Hun ringte ikke og gratulerte meg med fødselsdag, og selv om jeg faktisk snakket med henne den dagen - så husket hun ikke at jeg hadde fødselsdag. Det var første gangen jeg opplevde noe slikt, - og det var vondt.

Manisk-depresiv het det den gangen. Det startet mens den yngste av oss fortsatt bodde hjemme. Hun var blitt mer eller mindre vant til å komme hjem til en mor som ikke hadde klart å komme ut av sengen. Ikke godt for en 16-åring. Vi som hadde flyttet hjemmefra hadde det lettere, - vi slapp å bli konfrontert med dette daglig. Vi hadde våre nystartede liv, - mer enn nok å gjøre, - var glade for ikke å være der hvor det ikke var så godt å være, - jeg lukket i alle fall øynene.

Far kjøpte selv, og ga meg en cocotte. Det var noe jeg hadde sagt at jeg ønsket meg. Og noen må ha skrevet det opp. Mor var ikke i stand til å ta vare på seg selv engang, - men far reiste til byen og fant det jeg hadde ønsket meg. Det er først nå jeg er klar over hvor fantastisk det egentlig var. Han som typisk kunne komme og si - "Du jeg hadde tenkt å gi deg den boken om ..., - men tenk, så var den utsolgt". Og så hadde han ingen annen gave. Slik var det mer enn en gang.

Denne gangen hadde han en gave, - og den er viktig i hverdaglivet mitt. Det er ikke slik at jeg tenker på hvordan jeg fikk den hver gang jeg bruker den. Men selv om jeg har slått av et av "ørene" på lokket slik at lokket ikke lenger er fullstendig tett, - kan jeg ikke få meg til å bytte den ut, - den betyr noe spesielt for meg.

En cocotte - et minne - en far, - en mor som ikke kunne ta vare på seg selv, - og alltid et godt måltid.

Brød i ovnen

Det er også en ting, - lykken er å ha et, eller flere brød i ovnen.

I årevis hadde jeg minst fire brød samtidig i ovnen, en eller to ganger i uken. Prosessen ble startet en dag, med helkorn og frø av forskjellig sort lagt i bløt, - dagen etter tilføyelser av mel og gjær oa, - med hevetid, knaing, utbaking, ny heving, - pensling og steking. Og resultatet var alltid gode brød.

I dag har jeg forsøkt meg på et kjappis-brød, - tipset om fra kollega og twitrer @KonTiki1974, nå er det ikke hans brød, men alt er greit sosiale nettverks tid, - det ble lenket til nettsiden til @eirikso.

Her var det gøy, - enkel oppskrift, - med variasjoner som nesten ga meg nok spillerom, men bare nesten. Og best av alt, @eirikso hadde laget en fantastisk video av sin brødbaking, der vi sekund for sekund følger med på den utrolig korte tiden som skulle til for å lage dette brødet som han påstår er verdens beste.

Om hans brød er verdens beste vil jeg aldri kunne svare på. Om det brødet jeg har bakt i dag er verdens beste er ikke godt å si enda. Et par ting forkluderer forutsigbarheten: jeg hev oppi bare grovbakstmel, - og deretter mer enn et par never grovt knuste valnøttkjerner. Dette resulterte i at deigen etter mitt skjønn krevde noe mer vann, - men siden jeg hadde vært dum og ikke sett på videoen før jeg startet bakingen, - vel så vet jeg ikke om jeg endte på den tørre eller fuktuge siden. En annen sak er at jeg oppdaget at tørrgjæren jeg hadde i heimen var best før 2008. Men ære så nøye a?

Det får jeg svar på i morgen tidlig.

Kollega @sylletopp er også en ivrig brødbaker, - men han sverger tl surdeig. Så langt har jeg ikke kommet, - er det noe for pensjonstiden?

Jeg fryser - jeg har frosset snart i 4 uker

Det er muligens ikke så vanvittig interessant for alle at jeg fryser. Men, saken er at jeg pleier aldri å fryse, jeg pleier å være den som går rundt med kortermet topp mens andre hutrer og trekker ulljakka sammen over brystet og gir skjerfet en ektra sleng for at det skal dekke mest mulig.

Jeg fryser ikke når jeg går - jeg går jo fort, og da holder jeg varmen. Jeg fryser ikke når jeg sover, - kommer jeg meg bare i seng før føttene har blitt til isklumper er sengen en deilig rugekasse.

Jeg var tett i pappen. Nei da, - jeg har ikke vondt i hodet, det får sannelig holde at jeg hadde vondt i hodet kontinuerlig i bortimot fire uker tidligere i høst på grunn av en stram og vond nakke. Nei da, jeg har vært tett i pappen - som tungnem, treig, dum.

Klart jeg fryser, - skulle bare mangle at jeg ikke frøs.

Jeg har jo ikke puttet en fettholdig matbit innenfor leppene på bortimot fire uker, - og heller ikke en brødskive, - tilsammen har jeg kanskje spist tre poteter på fire uker. Kroppen tærer på det egne spekket nå, - og da blir det klart mindre til å holde meg varm med.

Jeg er hoppende glad over min forståelse, - jeg kan godt fryse noen uker til. Dvs, jeg skal sørge for å kle meg bedre, - jeg behøver ikke ha det ubehagelig mens jeg sitter stille og jobber, sitter stille og leser en bok kveldstid, - sitter ...

Men, - jeg skal nå ut og gå også da, - kanskje litt fort? Så jeg blir god og varm, kjenne kinnene gløde i vinterluften, luften som nå har snø i seg.

En dag - når jeg riktig føler meg lett og spretten skal jeg begynne å vende tilbake til normaliteten til en viss grad, - spise en brødskive, - forsyne meg med litt god potet- og selleristappe med fløte når jeg har laget den til andre. Men i mellomtiden har jeg det helt supert med min grønnsaksuppe, mine salater, - rent kjøtt og ren fisk, snacksgulerøtter og paprika som godteri.

Og mine vinglass gir jeg nå ikke slipp på da. Det skulle tatt seg ut! Det ville være å ofre noe på ett eller annet alter, - og jeg er ikke mye offervillig.

Og i mellomtiden har jeg det bra, - og fryser litt mindre bare fordi jeg forstår hvorfor jeg frøs.

Ren nytelse - dagens dufter

Jeg sitter og snuser på hendene mine.

I disse dager er egne hender noe som ikke nødvendigvis har så mye lukt, - de er i beste fall dekket av en eller annen, helst ikke for sterk, såpelukt - eller en desinfeksjonslukt.

Ikke så mine hender nå i kveld. Jeg snuser igjen. Ingefær, - fersk god ingefær, befridd sin bark, finhakket og berørt av mine hender. Klar til å gå i pannen.

Lime - en fin grønn limefrukt, - massert litt under mine hender i et forsøk på å frigjøre saftene - litt ekstra.

Mmmm - det lukter så godt av mine hender.

I dag blir det ikke sellerirot, - selv om det er en de kjøkkenparfymer som jeg setter utrolig høyt. Er det jeg som er dum og gal? Lukten av sellerirot er sensuell.

Dagens måltid av kylling-kjøttdeig med hvitløk, paprika, vårløk, ingefær, en anelse salt og litt pepper, - å, det ble godt og nå, - maten er fortært.

En deilig rest venter og vil glede meg i morgen. Kjære Gubbe, - nyt du seilerens hermetikkbokser - her er det andre gleder.

Middelhav

Som den utrolig heldige luksuriøse kvinne jeg er, - så kan jeg like godt si det ret ut: Jeg har ferie, og jeg oppholder meg ved Middelhavet,

Jeg spiser utrolig mye god mat, - og drikker klart litt for mye av den gode lokale vinen ogaå.

Det gjenstår bare noen få få dager av denne fine vårferien. Jeg legger ikke ut noen bilder, og heller ikke ut hoe oppskrifter siden det er helt påkrevet med noen avklaringer om maten skal bli god.