Kontraster - her her det ikke 24/7

I dag gikk jeg fra jobben kl 13.00. Ok, jeg gikk vel ikke før 13.40, - men denne onsdagens formelle arbeidstid var slutt kl 13.00, det er påske i Norge, og all altivitet legges ned - mer eller mindre.
På universitetene rundt om i landet er det egentlig en lett økning i aktivitetene på denne tiden - studentene begynner så svakt å forstå at de snart skal skrive og levere oppgaver, det begynner faktisk å nærme seg eksamen.

Det er to begreper som "renner meg i hu" - "Just in time" og "Just in case".

Nesten ingen gidder å stille opp for tilbud de oppfatter som "Just in case", - og når studentene hyler og endelig forstår at de faktisk er litt for sent ute til og med for "just in time" - forstår at de faktisk også måtte ha hatt litt tid etter krisehjelpen, - da står vi litt matte tilbake.

Vi tilbyr kurs, litteratursøking, biblioteksbruk, - enetimer, veiledning på alle måter, - men onsdag før påske så stenger vi faktisk døren kl 12.00. Alle har fått varsel om det i god tid, - om de overhodet gidder å følge med.

Ingen gidder å følge med.
Alle er inne i sin egen lille ballong.

"Alle andre steder" har de et mye bedre tilbud. Ja, - det er mange universiteter rundt om i verden som tilbyr biblioteker som er åpne 24 timer i døgnet 7 dager i uka - men så langt har ikke vi kommet enda i Norge.

Jeg tror ikke at det virkelig er et behov for det heller, - men så er jeg en gammal kjerring som snart burde pakke sammen.

Følg med i timen, ta imot tilbudene når de gis - og dere vil ha stort utbytte og levere fine oppgaver.

Slutt å sutre!

Langt inni skogen sto et lite tre

Nå er kveldssangen avsluttet.
I kveld ble det ikke noen lesing, men en fortelling - ikke fra virkeligheten.
I disse prinsessetider må det prinsesseeventyr til, - og gutta fikk første episode av fortellingen om prinsesse Petra og prins Peter, og gutten Pelle med de fillete klærne.
Ved første episodes slutt var alle tre utslitte etter å ha løpt rundt hele dagen samt av den avsluttende klatring opp i det høyeste treet i den kongelige park. Alle tre lykkelige med nye klær - borte var rosa silkekjole og blå fløyelsdress, borte var fillene også, her var det dongeri og joggesko. Alle tre sovnet med drømmen om havet de hadde sett langt borte.

Med løfte om ny episode ved neste overnatting var gutta fornøyde.

Nå ligger gutta og tuller og tøyser i den nye køyesenga mormora har anskaffet.

At vi brukte en hel full ettermiddag for å få skrudd sammen røklet er en annen sak. Ikke noe i veien med bruksanvisningen, det var nok skruer og foringer og gud vet hva - men den siste lille jævelen av en skrue ville ikke på plass. Til tross for advarsel om at sengen ikke skulle brukes om den ikke var forskriftsmessig satt sammen er den nå i bruk. Med 19 av 20 hovedskruer korrekt på plass må den holde. Den bare må! Orker ikke ta alt fra hverandre og slepe den tilbake til IKEA, - for så hva? Demonstrere umuligheten av monteringen der og da hos dem? Forlange møntør til heimen? Hæ?

Det må holde. Slik er det bare.

Køyesengssoving har de trening på fra besøk hos farmora, - så mormora behøver ikke være redd. Det er en sprekk mellom rullegardinen og karmen så de kan se ut på et tre med grener, kvister, reir, egg, og fugl med fjær og dun (og dynene har de over seg).

Vi er ikke så langt inne i skogen, men ute ser vi det fine lyset og himmelen med skyer i alle farger. Det kan bli en fin natt.

Godt med barnelyder i huset, deilig når de er i seng.

Kusine sa en gang: Kan du ikke noen andre sanger enn Langt inni skogen du? - Jo da, - men enhver kveld må avsluttes med Langt inni skogen, - det hører med - og ritualer er viktige, - også for mormødre.

Bergensfjord 1939

Min farfar dro med Bergensfjord den 23 i en ukjent måned, 1939. Og det må ha vært en reise til Norge fra USA.
Jeg vet lite om min farfar, - og kommer neppe til å få vite noe mer noen gang heller, - for alle er døde som kunne ha fortalt noe.
Jeg møtte ham aldri selv om jeg var 8-8 år da han døde. Far hadde brutt med ham og så ham først på dødsleiet. Det ble nesten aldri snakket om ham i det hele tatt, - og når farmor kom for å besøke oss gjorde hun det i hemmelighet, - offisielt var hun på misjonsmøte i Kristiansand!
Grunnen til at jeg vet om denne reisen er at jeg i dag har tørket av en gammel koffert, blytung, svinelær foret med moiré. På en av sidene var det en etikett fra Den norske amerikalinje, navn og tittel - og fordi det sto Captn. må etiketten ha vært skrevet i USA, ikke Norge, - og så den nesten uleselige datoen.
Det var en etikett til, fra NSB, og stemplet Arendal.
Han hadde vært verden rundt, - som sjøkaptein, i noen år hadde han med seg både kone og barn ombord, og jeg tror han "gikk i land" relativt ung.
Det var da jeg nylig leste Vi de druknede at jeg begynte å tenke på ham igjen, - han var en streng og nok også brutal kaptein. Lystret ikke en av mannskapet, ble han slått til han ikke kunne utføre det han skulle ha gjort.
Min fetter P som vokste opp sammen med sin mor og søster hos besteforeldrene ble tvunget til å drukne rotter som var fanget, dvs gått i felle men ikke var døde? Dette er lenge siden og nå er P og hans søster døde for lengst.
Tror dette holder.

Unger - eller de voksne

På andre siden av krattskogen, nå skjult av grønt løv ligger det et hus som leies ut. Det er en amerikansk familie med ganske mange barn, og i alle fall tre gutter. Disse barna ser ikke ut til å kunne snakke, - ikke med det jeg kaller normal stemme. Det er heller ikke det jeg kaller utestemme, eller barnehagestemme. De hyler og skriker til hverandre. Selvsagt ikke hele tiden, - men ofte. Og dette er noe som merkes nå når det er fint vær og jeg liker å sitte ute på verandaen som vender mot det huset.

Jeg lager innvendige samtaler der jeg tilbyr dem gratis undervisning i stemmebruk (nok en ting jeg ikke vet det døyt om) - jeg tror jeg skulle klare å demonstrere ganske så bra hvordan man kan kommunisere med hverandre - selv om man er gutt og ute og uening med en eller flere brødre.

Min Maja sier jeg ikke vet noe om hvordan det er å ha gutter, - og det har hun helt rett i. Men jeg har aldri noen problemer når jeg er sammen med hennes flotte gutter. Sam og Bo er helt topp, - og om det også mellom dem kan bli høyrøstet en gang i blandt så lander vi da alltid, - og det må ikke bli med et brak, eller enda høyere gråt heller, slik det alltid ser ut tiol å ende på andre siden av krattskogen.

Skulle Nanny inviteres til å komme på besøk - for å snakke med foreldrene? Tror ikke jeg skal melde meg.