Flybussen kom.
Nesten folketomt på Gardermoen, og et forsinket fly landet før tiden i Nice.
Ferie - ikke lun sydlandsk ferie, - for her blåser det hatter og høy, det skramler nede på parkeringsplassen der sperrebukker blåser over ende. Men havet er knallblått, sola skinner - og jeg trenger ikke ha votter på når jeg går til markedet for å handle inn grønnsaker og kylling, blomster og frukt.
Jeg møter gamle kjente: Ça va?
Oui. Ça va. Et vous?
Åh, det går, men det er vanskelig, De vet.
Ja, det må vel være ni måneder nå?
Ja, - ni, det er riktig, snart et år siden han gikk bort.
Hun er så trist. Blitt mye mer grå, og den krusete permanenten kler henne mindre enn noen gang. At den avlidne var en fyllefant, slem mot henne og barna, dårlig forsørger - alt det er borte nå.
Har Madame lyst til å ta et glass fruktsaft i baren?
Nei, - nei. Kanskje en annen gang.
Og hun går videre.
Før hadde hun et slags kommunalt betalt oppdrag og handlet for folk som ikke kunne gjøre det selv. Da var hun i en evig runde mellom bakeri, matvarebutikken og 'tabac' - og var både beskjeftiget, tjente litt, og hadde mål i sin hverdag. Hvorfor dette forsvant samtidig med at mannen døde vet ikke jeg, - kanskje får jeg aldri vite det.
Men jeg er på ferie. Har det godt, - og jeg får en klem hver gang vi møtes.
