Supertung bagasje

I morgen tidlig blir det avreise kl 06 hjemmefra, - ikke så veldig mye tidligere enn en vanlig jobbdag, - men uvanlig på en søndag.

Først skal EkteMannen slippes av på Gardermoen der han forhåpentligvis kommer seg av gårde med det flyselskapet som hadde 9 av 10 flyavganger med forsinkelser her om dagen.

Han har forhåpentligvis med seg noe mer enn skilue og pc i ryggsekken, - det kan være hyggelig med en ordentlig papirbok mens en venter.

Selv skal jeg kjøre videre, - målet er Mesnali overfor Lillehammer, - på vei opp mot Sjusjøen. Med 12 dager på stedet regner jeg med at jeg får tid til å lese masse. Jeg har fylt en hel bag med bøker og filmer. Det er bra det ikke er vektkontroll ved ankomst, og flott at Asbjørn tar imot gjestene og hjelper inn med bagasjen.

Valget er gjort, - det blir bøker og ikke ski jeg tar med.
Til gjengjeld skal jeg forsøke å spise med fornuft og ikke med glupsk grådighet - det ville jeg sikkert gjort om jeg fløy rundt på ski stadig vekk.

Forhåpentligvis gir den værste kulda seg der også, - for litt luft må jeg vel ha.

Jeg har med Wassmo: Hundre år, Jacobsen: Vidunderbarn, Nesbø: Snømannen, siste Mankell, siste Kaarsbøl. Det skulle vel holde.

Tjue-ti, ja, - kanskje. Men hva med Knausgård?

Noen ganger lar jeg meg hisse opp over de dummeste ting. Men debatten om vi skal si totusen-og-ti, eller tjue-ti ble ikke det helt store objektet for min opphisselse.
Han Sylfest sier at "hele Europa" - med unntakelse av de dumme svenskene, - sier totusen-og-ti, - men der tar han feil. For selv om BBC ikke er et land innen EU, - så er det i alle fall en institusjon man bør regne med, - og de har nå etter det vi må formode er svært så solide overlegninger, landet på tjue-ti.

Det er andre ting jeg er mer opptatt, av og i tvil om. Skal, eller skal jeg ikke gi meg i kast med Knausgård? Janke er overhodet ikke i tvil, selv ikke etter å ha lest tre samfulle bind - men kan det være fordi hun selv er Bergenser? Kan vi stole på en Bergensers omtale av en Bergensers produksjon?

OK, - jeg innser umiddelbart at jeg bør være forsiktig. Ingen ville vel komme med tilsvarende dumme innspill i forhold til Osloboere? Nei. Så da glemmer vi det med Bergensere, - og jeg står igjen med en solid anbefaling.

Jeg dras mot å lese et verk der så mange snakker varmt om bøkene, - men så skygger jeg litt unna. Det er så mange sider, slikt et stort prosjekt å starte på. Er jeg utholdende nok, vil jeg klare det? Det er liksom ikke noen vits i å sette igang noe jeg ikke kan gjennomføre. Det noe av det samme som gjør at jeg ikke går på kino så ofte, - jeg gidder ikke gå om jeg ikke er rimelig sikker på at jeg kan "stå han ut".

Siden jeg er en gjerrigknark har jeg ikke så stort problem, - foreløpig er det lange ventelister på Knausgård-bøkene, - selv om jeg sikkert kjapt kommer til b.1 som jeg ga min svigersønn til jul.

Det er kanskje rett og slett bare å sette igang og gi seg hen?

Fire bøker på en gang

Jeg visste det ville gå galt da jeg lånte Tore Rems bok om Bjørneboe på biblioteket. Det var bare to ukers lånetid på boka, - og det er simpelthen ikke mulig å lese 620 sider - eller hvor mange det nå var - når man er bortimot fulltidsarbeidende, har tilleggsforpliktelser, - og er så dum at man holder på med andre bøker samtidig.

Ok, - det gikk som det måtte - Rem ble liggende på sidelinjen - ikke fordi boka ikke var kjempeinteressant, men fordi jeg fra starten av visste at det var fåfengt, - og fordi Jo Nesbø underholdt meg nattestid før søvnen overmannet meg, - altså ikke fordi jeg var vettug nok til å legge den til side i tid til å få nok nattesøvn både til å kunne karre meg på jobb, og å mestre den kommende arbeidsdagens utfordringer.

Nå har nestemann på reserveringlista fått Rem - men jeg skal vedde på at heller ikke han rekker å lese den i tide. Selv skal jeg vente med å legge inn en ny reservering til jeg har fått hodet litt mere over vannet. Det betyr at jeg har som mål å få lest ferdig begge de påbegynte bøkene "Det store bogtyveri" av Lea Korsgaard og Stéphanie Surrugue og Anna Gavaldas "Lykka er ein sjeldan fugl" - når jeg da først har fått lest ferdig den Nesbø-krimmen jeg underholder meg med nattestider for øyeblikket.

Jeg elsker å lese, - og jeg liker også godt å lese om hva andre liker å lese. Eli skriver mest om barne- og ungdomsbøker, - som jeg selv sjelden leser, - og Mihoe som vel heter Leni, skriver på bokelskere.no - og deler sine lesergleder med oss der. De er to fullstendig, utrolig, ekstremt forskjellige skribenter, men begge deler sine leseropplevelser med oss andre, - og det er det fine.

Takk til blogger og til twitter - input, input, input - det er krukken som gjør at jeg ikke tørker ut.

Krim fra Shetland og rektorvalg - note to self

En god ting ved søndagsmorgener er tid til å lese avis - på sengen - med te og kjeks (jeg må ikke drysse kjekssmuler under dyna).

Men er jeg først vel innstallert er det lite fristende å hente det jeg glemte å ta med i første omgang. Gulvet er fremdeles iskaldt etter nattens åpne vindu, og det er bare en enslig tøffel i sikte.

Den eneste pennen i nattbordsskuffen virker ikke, ingen mobiltelefon i sikte, så bloggen må fungere som huskeliste.

Ikke glemme å stemme ved rektorvalget

- ta med dette med at "ordet "formidling" beskriver en enveiskommunikasjon med et paternalistisk anslag, ... må være lydhøre for det som foregår rundt oss ... kommunikasjonen med samfunnet må være symmetrisk ..."
Dette gjelder vel for oss også, vi formidler informasjon i biblioteket, og kan sikkert tidvis virke - om ikke paternalske, så sikkert som bedrevitende bestemødre.

Se etter pocketutgaver av Anne Cleeves krimbøker fra Shetland

- elsker å få anbefalt (for meg) nye forfattere, - og gjennom bøkene bli kjent med det som for meg er eksotiske steder. Shetland er eksotisk, Færøyene også, Island, Grønland.

Tenke på om jeg skal forsøke meg på James Elroy. Terje Stemland sier Elroy har "skriftenergi" - det ordet har jeg ikke vært borti før, - men forstår det jo, og kan bli lokket til å lese nettopp av et slikt ord. Omlaget på den norske utgaven ville ellers ikke være med på å friste meg.

Jeg lar meg klart påvirke av det visuelle når jeg uten anbefalinger i bakhodet snuser rundt for å plukke opp bøker. Omslagets betydning har mange skrevet om. Avisen tar det med i anmeldelsene, bibliotekenes onlinekataloger viser også omslag. Jeg kan forstå det når det gjelder skjønnlitteratur, men synes det er tullete for faglitteratur, - men noen synes nok bildet av boka er viktig der også. Vi bruker heldigvis ikke tid på å få med slik visuell informasjon ved registreringen av boka i biblioteket - bildet kommer seilende på ei fjøl fra forlaget sammen med innholdsinformasjonen, men noen - de som bestemmer over bibliotekenes katalogsystemer - mener omslagsbilder skal syneliggjøres. Nok om det.

Nå er det ikke akkurat slik at jeg har gått tom for lesestoff, heldigvis. Stabler av uleste bøker av forfattere jeg gleder meg til å lese er en sutteklut så trygg at jeg kan senke skuldrene og sovne uten å måtte lese på sengen - bøkene er der, de venter på meg - det haster ikke. Jeg sanker ikke krim spesielt i forkant av påsken, - jeg elsker god krim året rundt, og skammer meg ikke for å si det.

Eller stemmer det? Jeg velger jo aldri en krimbok til lesesirkelen. Til lesesirkelen har jeg derimot en tendens til å velge "gale" bøker. Jeg vet det og gjør det likevel om og om igjen, - er det på trass? Bøker som er for lange (Pamuk - Mitt navn er Karmosin), for språklig utfordrende for de eldre damene (jadda, jadda - jeg er en gammel dame jeg også) i lesesirkelen (Lindkvist - Alt jeg skriver er sant), for sært surrealistisk (Austigard - Taxi for B.A.Beckström eller kunsten å danse på furu). Er det de vidunderlige titlene jeg lar meg forføre av? Nei - ikke alene i alle fall. Det er omtale, - omtaler i avis, i blogger, fra en som har lest og likt. Men jeg liker rare titler - det gjør jeg. Og jeg velger jo bøker jeg i alle fall tror jeg selv vil like.

På tide å komme videre i avisa, - tror jeg river ut krim-omtalesidene, - lettere enn å ta med til bokhandleen enn mac'en. Rektorvalget må jeg da klare å få unnagjort i løpet av de neste dagene, - men jeg irriterer meg over at jeg har en annenrangs stemme - den veier mindre enn stemmen til en student. 17% mot 25%! Jeg orker likevel ikke å bråke om det, - men håper at andre tar den kampen, - snart!

En gammel favoritt

Bortsett fra at det er litt for mye bakgrunnslatter synes jeg dette er en helt herlig snutt. Jeg følte meg akkurat slik i dag da jeg var på kurs om postcasting, rss-strømmer og wiki - det var rss som var ga meg brattest læringskurve, - men kurslederene var like søte og hjelpsomme som mannen fra helpdesk her:

Jeg skal ikke skrive bok

Mange går med en liten forfatter i magen, det gjør heldigvis ikke jeg. For meg holder det å pludre her, og dermed slipper jeg også å få manuskripter refusert fra forlag etter forlag.

Men hvis det viktigste er å få utgitt boka, - og anerkjennelsen av å bli utgitt på et "stort" forlag ikke er så viktig, men å gi folk muligheten til å lese verket - da kan løsningen være å bruke et nettforlag.

I Bibliotekforum sto dette omtalt. Hos Lulu.com er det pt 32 norske titler, - i et hav av engelske. Da jeg var inne og tittet var jeg besøkende nr 2 291 634 - altså en relativt betydlig potensiell kundekrets. Hvor mange som går ut derfra med noe i handlekurven er en annen sak - men muligheten er tilstede.

Oppdagingar

Jeg pakker til dagens avreise og finner ikke kameraet mitt. Husker ikke når det sist ble brukt, - og håper ikke det var da jeg tok bilder på jobb og lot det ligge igjen på ulåst kontor i en del timer ...
Nei, - det ligger nok og venter på meg ett eller annet sted, - og grunnen til at jeg ikke klarer å huske hvor er tirsdagens 10-minutters narkose.
Om det jeg har fått vite om narkosens "senvirkninger" tidligere, så er det er par dager før den er helt borte, og jeg er restituert, ikke lengre har dårlig hukommelse, manglende konsentrasjon og innlæringsevne, - om et par dager kan jeg ikke lengre skylde på narkosen ...

Jeg har pakket bøker i kofferten og i håndvesken, lesestoff på flyplass og fly blir Kjell Westö Der vi en gång gått - en bok jeg sliter litt med. Jeg vet den er god - og det er ikke bare fordi det er min finske venninne P som har anbefalt den, - den har fått supre anmeldelser - og er/blir oversatt til norsk også. Men jeg sliter dels med det finlandssvenske, dels med mangel på interesse for perioden 1915-20 i Finland. Men, personene er interessante, og jeg vet at plutselig kommer jeg skikkelig på gli, og bare må lese.

Slik vil det aldri være med boka Oppdagingar. Det er ikke en bok jeg ville finne på å ta med som reiselektyre. Men jeg har den liggende lett tilgjengelig og tar en titt av og til. Som jeg av og til ser et øyeblikk ekstra på et bilde jeg har på veggen. Når Kurt Johannesen skriver holder det å lese en setning - så kan jeg gå og smatte på den en dag eller et år. Her er en sides tekst til fri fundering: Det første møtet med ein bøljetellar skjønar ein lite av.

92 år - og gjennomsnittsmenneske?

Boka lå ikke i vinduskarmen og ventet på tur, - den bare smatt inn og forlangte å bli lest, - og takk for det. Taxi for B.A. Beckström, eller kunsten å danse på furu er en bok som virkelig fortjener å bli lest. Leseren får en enorm belønning, i alle fall om man har litt sans for det absurde. Boken er både veldig morsom, trist, - innsiktsfull, vemodig - og rar, rar, rar. Tenk bare, hovedpersonen forlater Bislet midt i en 10 000 meter, - ikke fordi han fryser eller synes skøyteløpet er kjedelig, - men han har vært på to idrettsarrangementer tidligere samme år, - og siden gjennomsnittsmannen bivåner 2,8 idrettsarrangementer i året må han gå.

Og slik en trivelig utseende forfatter da.
Løp og les, - og for Austigards skyld burde jeg vel si, Løp og kjøp, selv om jeg er en biblioteksbokleser når det gjelder det norske. Den utenlandske smussen min kjøper jeg på flyplasser og bytter med venninner.