Nei til Være-glad-leken - for de som overlever

Mirakel har overlevd, hun var i en forferdelig bilulykke, bildet av vraket var forferdelig. Alle er lykkelige over at det menneskelige ikke ble totalvrak samtidig. Glade for at ikke de ble drept, lemlestet for livet.

Når en opplever noe så traumatisk går en ikke ut av det uten mén. Hvordan det arter seg varierer selvsagt for den enkelte, - og det er derfor heller ikke noen oppskrift på hvordan en skal komme videre.

Det er ikke bare bilulykker som forårsaker det som i dag kanskje går under navnet posttraumatisk stress. Shell shocked - det var det de var mange av soldatene som kom levende ut av krigens helvete. Mange hadde mareritt resten av livet, - mange fikk senskader, ble alkoholisert. Mange ble overhodet ikke forstått av sine omgivelser - de hadde jo sluppet levende, og tilsynelatende uten mén, fra det forferdelige.

Survivors kaller amerikanske kreftpasienter seg - fordi kreftdiagnosen i seg selv er så skremmende, så angstfylt at mange føler at det nesten er et under at de overlever - selv om kanskje prognosen for akkurat den typen kreft de har kan ha en kjempegod prognose. Det er angsten, det tabubelagte kreftordet som setter igang noe som resulterer i - posttraumatisk stress.

Så er vi til stede i hverdagen igjen da, - alle vi som har overlevet. Våre medmennesker, familie og venner er så glade for at vi er det, at det gikk bra, at vi ser så godt ut.

Ser godt ut? Jeg ble rasende, - jeg så da ikke godt ut, det visste jeg med meg selv, - jeg kunne da ikke se godt ut når jeg hadde det så jævlig inni meg, når angsten rev, når jeg ikke forsto hvordan jeg noen sinne kunne komme i regulært arbeid igjen - jeg ville sikkert ikke finne parkeringsplass, og da ville jeg jo ikke kunne arbeide. Jeg ville ikke høre at jeg så godt ut.

Å, - har du det ikke bra i dag, - jeg ser det ikke er som det skal.
Faen også, ikke svare, bite tenna sammen. Smile. OK jeg ser sikkert ut som et takras, men er det nødvendig å si det, - hvis du ikke har noe godt å si så hold munn. Egenltlig vil jeg bare være i fred, - men egentlig vil jeg at noen skal bry seg om meg, - ta vare på meg, gjøre meg trygg for alt som noensinne skulle kunne komme til å hende meg.

I en periode var det ikke mulig å si noe riktig til meg - men det tenkte jeg ikke på. Jeg hadde ikke peiling på at jeg faktisk var deprimert og hjelpetrengende. Jeg trodde at om jeg bare kunne bli sikret en parkeringsplass - da ville alt snu seg og bli bra. Kreften var bak meg, - jeg skulle være glad. Jeg vil ikke gå inn på senskaden som kom brå-raskt - den problematikken hører LymfeKnuten til.

Jeg var heldig - jeg hadde en fastlege som uten at jeg hadde sagt at jeg hadde det vanskelig, så meg, så at jeg trengte hjelp, - og skaffet meg hjelp. Jeg gikk ett år i samtaleterapi, - og selvsagt var det ikke bare den posttraumatiske stressen det dreide seg om i de timene.

Men - hva er det som gjør at det nesten forlanges av oss overlevere at vi skal være så glade, så takknemlige, at vi mister klageretten over all annen bedridenhet som tilfaller oss. Skal vi plutselig måtte være noen mildt smilende små martyrlignende nikkedukker, - fordi vi har vært så heldige at vi har overlevd?

Jo da, - klart jeg er glad for å leve. Men nå lever jeg altså. Jeg lever, og når jeg så ikke har det bra må jeg ha lov til å si det, - selv om jeg har overlevd!!! Jeg må ha lov til å være værsyk, klage på dårlig service, være sur og gretten, misfornøyd med helsevesentet og lange køer - når det er relevant.

Det er faser i veien tilbake til normaliteten, - hvis den kommer da, - tilbake kommer vi i alle fall aldri, - livet og vannet renner en vei - ustoppelig.

Ah, - nå er du bra, sa kjære Gubbe, - jeg hadde klart å sette meg inn i bilen og kjøre selv. Jeg ble rasende - jeg var da for faen ikke bra.

Ah, - nå er du virkelig bra, sa kjære Gubbe, - det var gått ett år og jeg sprakk over en eller annen ubetydelighet, - nå kjenner jeg deg igjen. Sprakk? Da eksploderte jeg, og gikk. Ubalansen var der fortsatt.

Det har gått 11 år. Visst er jeg glad for at jeg lever, - men jeg orker ikke å gå med gladheten påskrudd hele tiden. Polyanna lekte være-glad-leken, - det orker ikke jeg. Jeg er glad når jeg er glad, ikke fordi jeg har overlevd og sett lyset, forstått hvor verdifullt livet er, fått ny innsikt, blitt et bedre menneske - blitt frelst. Er ikke frelst, vil ikke bli det.

Jeg balanserer fortsatt, sprekker og er dum, - er ikke voksen og fornuftig, har ikke antennene ute til rett tid. Jeg er på vei til å bli en gammel dame, men blir ikke en snill og klok gammel dame.

Og mitt hjerte blør når Mirakel har det vondt og blir møtt av lite klokskap hos vikarlegen. Det skal ikke være slik.

Tenk om vikarlegen tvitrer, leser mirakelmirakel, - leser Mirakel: Hos legen, - forstår, lærer noe, unngår å gjøre samme dumhet overfor den neste som trenger den type hjelp. Det er ikke helt umulig, - de sosiale digitale nettverkene fungerer - og hjelper oss til å kunne bli litt klokere.

Andre sier Bla, bla - men det liker jeg ikke!

Jeg er bare meg. Et privatmenneske med en blogg. Jeg har lov til å si bla, bla, bla. Så kan de som vil lese, eller ikke lese, - kommentere eller ikke kommentere.

Er man byråd i Oslo og skriver et notat til en komite i bystyret bør ikke notates redegjørelse bare være bla, bla, bla! Listhaug: Det holder ikke!

Jeg har ikke talerett i komitemøter, - men jeg forstår at jeg må stille opp 9 april! Men man har visst ikke lov til å demonstrere. Tenk om, tenk om jeg kunne møtt opp fullt bandasjert, - og med litt korte skjørt (ikke lekkert på noen 65-åring, og slett ikke med bandasjert lymfødembein - men hva så - alt for den gode sak), - eller tatt med pulsatoren (nei - ikke le,dette er ikke erotisk, heller ikke morsomt, - men heller ikke ubehagelig, - bare brysomt. Det dreier seg om et monster av et hjelpeapparat som mange av oss lymfødemikere har fått og nyttegjør oss flere ganger i uken. Og kanskje ville det gjøre seg i et demonstrasjonstog?)

OK - hva jeg snakker om?
Jo, nok en gang gjelder det behandlingstilbud for lymfødemikere i Oslo når Helse- og Velferdsetaten trekker inn driftstilskudd fra vikarierende lymfødembehandlende fysioterapeuter. De mener seg å forbedre tilbudet, skal rydde og rasjonalisere - og byråden bla,bla-er om det hele i et notat som er en fornærmelse. Æsj!

Skal jeg skifte navn på bloggen min fordi et byråd skriver bla, bla?

Nei - jeg tror jeg må forsøke å gjøre noe, kreve at en byråd må gi skikkelige svar.

Hjelp til å finne fram til sakspapirene (hvorav ett viste seg å være brev fra meg selv) har jeg fått fra Ivar - i folkets tjeneste! For første gang begynner jeg å få litt sansen for lokalpolitikere, - nå har jeg tre "bestevenner" Erling F., Nina B, - og nå da, Ivar J. Takk for at dere faktisk jobber i folkets tjeneste.

P.S. Den kloke epj, sier at Listhaug ikke kunne skrive noe annet, - og at vi ikke kan forvente noen avgjørelse som gir noe forbedret behandlingstilbud - saken er ikke formulert slik til komiteen. OK, jeg trenger å bli holdt litt i ørene, jeg er for ivrig, uttrykker min frustrasjon når byråkrati bremser. Unnskyld Listhaug. Så får vi starte på nytt da.