Praktfredag

En vakker dag, blå himmel, en liten kuldegrad, sol, vind - god luft.

Først en time hos fysioterapeuten der jeg i tillegg til alt det vanlige styret også ble tapet over "flanken". Slik så tapen ut, -

og den noe blubbete "flanken" min slik ut når jeg vred meg - ikke lett å ta bilde av seg selv nei!



Perfekt farge på tapen forresten, - specially made for october!

Trodde bare hester hadde flanke jeg, - og at flanke ellers var noe som forekom i beskrivelse av store slag - "knipetangsmanøver på venstre flanke" ... Vel, jeg leser ikke bøker om slag frivillig, så det kan hende jeg husker feil.
Nydelig uteformiddagsmat på Dammplassen sammen med masse spurv, stor pose med godt brød til helgen, og så formiddagens høydepunkt: besøk på Galleri Borg for å se på Lothianes utstilling før den avsluttes denne helgen.


Kjempefine bilder, - og hyggelig å se at 4 av hennes var solgt, de fineste selvsagt. Og sannelig så jeg ikke pipene hennes stikke fram også ...

Hyggelig å møte Lothiane selv, - friskt inn fra oktobervinden i rød godt-humør-kåpe. Jeg ble så glad at jeg ble litt satt ut, og ga henne spontant en klem. Hallo Tonita, - slikt gjør man da virkelig ikke mot et totalt fremmed menneske. Stakkars Lothi, - unnskyld.

Men, - det skjer noe med en i Bloggerbyen.

Og så er helgens sjelemat sikret. Et 5 kilos gresskar, noen gulerøtter og poteter, en halvkilo løk og en håndfull hvitløk, buljongterninger av den gode sorten - vann, - det skal bli suppe.

Paris for alltid i mitt hjerte

Jeg elsker Paris.
Da jeg var der for første gang var det med en ektemann som arbeidet hele tiden og to jentunger som ikke var ovvettes interessert i museer. Jeg sendte dem derfor tilbake til det plastikkhotellet vi bodde på, der det var enorme senger og TV på rommet, - de fikk med seg hver sin sandwich og cola, - og drosjesjåføren så meget misbilligende på meg da jeg rakte ham en adresselapp og en pengeseddel. (I dag ville jeg ikke overhodet våge noe slikt med mine barnebarn). Selv var jeg som en svamp og kunne ikke få nok av noe av det byen hadde å tilby.
Så bodde vi rett utenfor byen noen år. Jeg hadde et halvår på Sorbonne og var ut og inn hver dag, elsket det meste, følte at jeg jeg sugde byen inn.
Så ble det en del år der jeg aldri så Paris, jeg var bare på gjennomreise, - eller innestengt som barnepassende mormor - vel, det var et annet fokus.
Så så, - nå i en vakker oktoberhelg var vi tilbake. Og noe var endret i mitt Paris. Sykler. Det var syklende mennesker over alt. Det var sykkelstativ med bysykler man enkelt kunne bruke.



Det var parkeringsplasser for sykler.



Det var egne sykkelbaner i gatene. Noe hadde virkelig skjedd! Og dette sier jeg som ikke sykler, - jeg som ikke lengre kan sitte på et sykkelsete på grunn av ugreie arrdannelser etter operasjoner.
Ellers var mitt Paris seg likt. Spennende takutsikter,



- fin skulptur


og annonsering av ombygging av ting jeg interesserer meg for:



Jeg tror jeg snart må tilbake igjen.

Da var det fortsatt sommer

Porquerolles - mitt favorittsted. Nå skal jeg bare ha ett par bilder for å minne meg om et par nydelige dager.

Noen har spist hvitløk - sa han

... i det jeg satte meg ned ved siden av han på mitt flysete i formiddag.

Jeg bråtenkte. - Jo, det kunne være meg han siktet til. Kvelden før hadde jeg laget en avskjedssuppe for meg selv bestående av salat, squash, løk, hvitløk, rosevin, kyllingbuljongterrning og fløte - jo, og litt tomat. Med andre ord, jeg hadde tømt både kjøleskap og grønnsakfatet på benken. Men at den suppen skulle avstedkomme at jeg luktet hvitløk, - mnei, det trodde jeg vel egentlig ikke.

Hi, hi - jeg spiser jo nok hvitløk stadig vekk til å totalt ha mistet enhver luktesans i akkurat den retning.

Mannen som sa dette var litt spess. Greit nok med farget hår, lett høydefønet for effekt, og hans kone, - eller var det mor?, - stakkars, med en to-timers hoste som ganske snart sendte meg bekymringsmeldinger i retning KOLS. De hadde en samtaleform litt utenom det vanlige, hun snakket S-L-I-K --- T-I-L --- H-A-M --- N-E-S-T-E-N hele tiden, - men altså ikke hele tiden. Han brukte ikke høreapparat, - men noe var det. De fleste meldinger ble gjentatt om lag 4-5 ganger dem imellom.

Så kom det som fikk meg til å tippe over mht sympatisk/ikke-sympatisk holdning:

Tax-free vognen ble kjørt rundt. "Hva, har dere ikke lange sigaretter? Jammen, dette går jo ikke an. De der korte varer jo bare to blås."

OK, - KOLS it is, men ingen sympati fra meg nei. Jeg sluttet å røyke, "cold turkey" for om lag 20 år siden, og det var et helvete. Tenkte ikke på annet enn røyk i 18 mnd, - og drømte om røyk i 6 år til.

Og så klaget han over hvitløkslukt. Bravo, - hadde ikke trodd det var mulig.

Men ellers er dette viktigere:

Oktober

Brystkreft - kampen mot.

Også menn kan få brystkreft, - men det får være greit at rosa er knyttet til kampen mot brystkreft likevel.

Tagget av Betty

Det er første gang jeg har blitt tagget. Det får jeg kanskje være glad for, for det tok meg vel litt tid før jeg forsto hva det var for noe.

Betty vil jeg skal skrive 7 (ja 7, ikke 10) ting jeg liker ved meg selv, - og så utfordre 10 andre bloggere (og det er vel det som er det vanskeligste, - hvordan i huleste skal jeg kunne gjøre det?)

Starter med fysiske greier, - ikke mye kanskje, men ikke så vanskelig heller:

1. Jeg liker nesen min. Den har en fin fasong, stilig nese har jeg. At den alltid har hatt fregner er greit, - at den nå i en del år har hatt en rød flekk som jeg gjerne dekker til kan jeg leve med.

2. Jeg liker øynene mine, - grågrønne, ikke for forskjellige i størrelse, ok øyne.

3. Jeg liker at jeg kan være både skravlete og taus, - alt til sin tid.

4. Jeg liker at venner og kolleger føler de kan komme til meg når de trenger noen å snakke med når det er ugreit på jobb eller i privaten.

5. Jeg liker at jeg kan la meg underholde av en bok i timesvis.

6. Jeg liker at jeg tidvis har evnen til å engasjere dem jeg snakker med.

7. Jeg liker at jeg kan lage mat som folk synes er veldig god, i alle fall sier de det.

Og det var det, - kjedelig ble det, - ikke særlig dyptgående, - og jeg merker jeg er mer enn glad for at det var 7 og ikke 10 ting som skulle listes opp, - og minst like glad er jeg for at det var ting jeg liker ved meg selv jeg skulle liste opp, - og ikke ting jeg ikke liker. Da skulle jeg nok ikke ha problemer med å sette opp 10 ting, - men det hadde vært lite hyggelig for sjelen, og den vil jeg helst ta vare på nå om dagen.

Og så er det den grusomme delen av oppgaven Betty har gitt meg, - tagge andre, - jeg skrev først feil, takke andre skrev jeg. Det er mange bloggere jeg kan takke for alt de skriver, - takker jeg når jeg tagger? Jeg gjør kanskje det?

Jeg får gjøre som jeg har fått beskjed om - om enn med litt bøyd hode. Betty sier at den som blir tagget skal gi beskjed til taggeren når oppdraget er utført.

Kan dere da si fra når dere har skrevet 7 ting dere liker ved dere selv, - og når dere har tagget videre (gulp - kjenner at denne siste delen går mot mine prinsipper egentlig, er ikke dette en form for kjedebrev, selv om det overhodet ikke forekommer noen underforståtte trusler???): Lothiane, frøken Skavlan, Tine i Taiwan, frøken Makeløs, Goodwill i Arendal, Selvisk, Eli, Vibeke, Minneapolise, Mike - og han skal få en egen melding - siden han ikke forstår norsk.

9,4 liter bensin

Jeg tror vår båt er en av de aller minste i havnen, - men for oss er det rosinen i pølsa, den perfekte båt, den seiler som en drøm, har en stillegående liten påhengsmotor som sikrer at vi ikke kommer alt for sent i havn når vinden forsvinner.

I går trengte vi drivstoff, det lå to enorme, gigantiske megastore motorbåter på hver sin side av drivstoffbrygga, - men for enden var det god plass til vår lille perle.

Det var første gang på tre måneder jeg var ute i båten. Det tar alltid tid før jeg finner meg til rette, får taket på alt det jeg skal kunne gjøre uten at noe sies, - og gjøre rett selvsagt. Derfor husket jeg ikke på å gi slakk da jeg tok imot fortøyningslinen fra brygga, noe som gjorde at hekken ikke vakkert gled inn til kajsiden som planlagt. Gubben syntes jo jeg var dum, - og dummere følte jeg meg da jeg svarte diesel på spørsmål om hva slags drivstoff vi skulle ha.

Vi har hatt denne båten i 7 år, - med samme bensindrevne lille påhenger, at de tre tidligere båtene alle hadde dieselmotorer må være grunnen til mitt dumme svar. Vi har også hatt bensindrevne biler i alle år, - unntatt den nyeste som går på diesel. Roter jeg bare, eller begynner jeg å gå i barndommen?

Den unge mann så trist ut, - begge dieselpumpene var opptatt ...

Jeg så på de store - og sa: Vi venter, ikke noe problem. At det kunne ta sin tid måtte man jo bare regne med så digre som de var. I vår havn er det masser av store båter. Båter som leies ut til vanvittig rike mennesker for en dag, en uke, en helg. Disse båtene har pene unge mennesker løpende omkring ikledd nette mørkeblå shorts og rene pene tennistrøyer med båtens navn på brystet. De sørger for at eierene - en sjelden gang, og leietagerene har det bra mens de er ombord. Innimellom går de kledd i mer slitte kær, og vasker og pusser, og vasker og polerer, og smører og vasker og pusser. For solen og saltet krever enormt av vedlikehold ...

Gubben oppdaget raskt min flause nr 2, - og vi kom igang med tanking av bensin. På et blunk var vi ferdige, og prisen for 9,4 liter var overkommelig. Jeg smilte da jeg hørte hvor mye det flashy skipet til venstre hadde tanket, 1400 liter - diesel riktignok, men diesel er ikke særlig mye billigere her i Frankrike heller.

Jeg er meget fornøyd med vår lille drøm av en båt!

Ny dag, ny bok - ikke fra vinduskarmen

Jeg er så heldig som har lesende venner. Venner som ikke bare låner meg bøker jeg har lyst til å lese, men til og med gir meg bøker som jeg bare elsker. Elsker ... vel liker veldig godt, smiler av, blir trist av - bøker som setter spor.
Siden jeg ble ferdig med den dårlig oversatte egyptiske på flyet nedover kunne jeg kaste meg over gaven fra venninne M - pocketutgaven ser litt anderledes ut enn hardcoverutgaven.

M sa til meg at hun var urtrött på uppväxtromaner, men denne her måste jag lesa.

Og om jeg måtte! Susanna Alakoski er debutant med Svinalängorna. Det kan godt hende at hun ble inspirert av Mikael Niemis bok Populärmusik från Vittula - i så fall skal vi takke Niemi for at han inspirerte Alakoski. Boken inneholder masse forferdeligheter - barn skal ikke ha det slik. Men den er skrevet på en måte som gjør at det ikke på noen måte blir sosialponografi. Og det er masse morsomt også - heldigvis. Løp og kjøp! Løp og lån! - uansett: les!
Boken er ikke oversatt til norsk enda - men nå som folk har trent på Stieg Larsson i sommer går det nok bra - litt finskkunskaper nok ville sette en ekstra spiss på lesingen.
Dagens Nyheter minnet om dumme finskevitser som man slang rundt på 70-tallet. Når man har lest boken så forstår en noe av bakgrunnen.

Når jeg har tid blir det slik at jeg sluker bøker som andre spiser bananer, - men jeg kaster ikke skallet etter endt lesing. Det ble lesing på sengen, lesing under frokosten, lesing på moloen mens bølgene brøt og spruten sto over meg, - lesing på lunchresturanten på stranden, lesing på terrassen med stålampe dratt ut for å kunne sitte lenge ute, men fortsatt lese. Dette er ferie, dette er leseglede!

Jeg blir lurt, om og om igjen

Jeg holder på å lese boken jeg har avbildet her.


Jeg leser den på norsk, - som jeg må når det nå er slik at jeg ikke behersker arabisk. - Men, er det nå slik at jeg må lese en bok på norsk når jeg ikke behersker originalspråket? Kanskje burde jeg heller velge å lese den i en annen oversettelse, - engelsk, dansk, svensk, fransk?

Det er utrolig ofte jeg irriterer meg over oversettelser. Det er ikke det at jeg kan originalspråket og dermed umiddelbart forstår eksakt hvordan oversetteren har trynet, - det er bare slik at jeg ser at dette er galt, - det må være galt, det er ikke tale om at det kan være det forfatteren har ment.

Jeg ser at dette er den første boken Linda Kjosaas har oversatt. Vel - forlagene burde sette ekstra mye inn på språkvask når det er ferske oversettere som er sluppet løs. Jeg sier ikke mer. - Jo, jeg kommer til å lese ferdig boken, - til tross for ...

Hensikten helliger

Til tross for at jeg egentlig ikke har noe vettugt å si nå i kveld føler jeg likevel behovet for å få på plass et blog-innlegg - slik at det begredelige bildet jeg var dum nok til å legge ut i forrige melding kan komme litt lengre ned, og dermed ikke irritere meg hele tiden.
Jo, jada, jeg vet jeg kan redigere det vekk og legge inn et nytt bilde med en mye mer delikat stabel håndklær, - men - jeg tror det var Esquil som for lenge siden sa noe om redigering av allerede publiserte blog-innlegg - og det er noe der.

Så nå velger jeg å vise et av mine mange vakre krus. Jeg elsker krus som er fine å drikke te av. Jeg drikker Earl Gray om morgenen ut over dagen, - og min deilige Thé du Nil om kvelden - en grønn en.

Og jeg bruker forskjellige krus til forskjellige tider. Et stort vidt åpent et om morgenen, - slik at jeg skal rekke å drikke teen uten å brenne meg, - senere på dagen har jeg mer tid - og da kan krusene gjerne være høyere.
Dette kruset kjøpte jeg i Växsjö for en god del år siden. Det har fått en liten skade i glasuren, - men jeg kan ikke kvitte meg med det. Det har to sider - damen med hjertet, - og så alle de flotte frittflytende spermene. Tror det må to bilder til for å vise det helt:

Jeg har et mye sterkere forhold til mine krus enn til de glassene jeg drikker vin av, - selv om det klart er visse krav også der. Foretrekker gammeldagse vide flate glass til champagne fremfor smale høye, - men ellers er det ikke så nøye. IKEA leverer det jeg trenger!

Vårt forhold til vann

For noen få dager siden hadde Sorgenfri en poll der hun bl a ba om svar på om et håndkle brukt etter dusj kunne brukes en gang til.

Jeg hoppet litt på kjøkkenstolen, men kommenterte ikke - det var det så mange andre som hadde gjort, selv om ikke noen hadde gått videre i forhold til "en gang til". Men jeg begynte å tenke litt, - på håndklær og på vann.

Jeg bruker nå mitt dusjhåndkle i mange dager jeg - skifter det ofte nok til at jeg mener jeg kan regnes som et rimelig renslig godtluktende individ. Men jeg husker veldig godt en gammel tante som tipset meg på hvordan jeg kunne bringe litt luksus inn i hverdagen selv om jeg ikke hadde råd til ferie: Skift håndkle hver dag i en uke!

Når jeg av og til er ute i den store verden og bor på hotell ser jeg oftere og oftere et hyggelig formulert skilt der man oppfordres til å bruke håndklær mer enn en gang, - av miljømessige hensyn. Om en ikke vil, kan det signaliseres ved å legge håndklærne på gulvet. Dette liker jeg, - det er en måte jeg kan delta på som ikke koster meg noe. Billig moro uten egen innsats.

For drøye 15 år siden sjokkerte jeg en ung mann på 18. Han sto og så på at jeg vasket poteter - mens jeg lot vannet renne. Han kom fra et land der han klart hadde vært tilskuer til at hans mor og søstre var de som vasket potetene, og ikke han, brødrene eller faren - men man lot da ikke vannet renne! Og jeg, jeg forsto ikke hvorfor han reagerte engang.

Jeg hadde aldri reflektert over dette før. At noe slikt som rennende vann skulle være sløsing med noe som skulle brukes på bedre måte. Nå slår jeg av vannkranen mens jeg lar den elektriske tannbørsten gå. Det har blitt en vane.

Vannet har vi latt renne ut av springen, - vi har sett det i bekker, elver og fosser, - det er det jo bare. Det var en vits for ganske så mange år siden at man kunne selge vann på flaske! Noe så teit.

Jeg slukker nå også lys i alle rom jeg forlater - vanen er innarbeidet ikke så mye på grunn av mitt politisk korrekte forhold til energibruk og miljø - men fordi jeg har bodd mye i land med meget høye priser på elektrisk strøm, - og jeg gidder ikke bruke penger på å lyse opp rom det ikke er mennesker i.

Hva vil jeg med dette? Tja, - bare si at det er greit å forstå hva våre handlinger innebærer.

Men, bare når det gjelder vann og slikt altså, - jeg kjører fortsatt bil til jobben, og ikke tyn meg på det.

17 år, 1960, California

Jeg var "exchange student" i en liten småby i California. Jeg var naiv, - men også med ben i nesa.
Derfor ble jeg halt inn av politiet fordi jeg hadde vært ute etter 10 på kvelden, - noe som var forbudt for ungdom under 18. Jeg var i protest mot det meste - og fikk advarsel av rektor på min highschool fordi jeg snakket med guttene i klassen min i korridoren, - uten at de først hadde snakket til meg. - "Well" sa rektor, - "it is up to you what you want people in the community to think about you".

Hæ?? Noe så dumt hadde ikke jeg hørt før. Senere hørte jeg mere.

Jeg har skrevet om noe av dette før her.

Jeg kom fra en konservativ kommune utenfor Oslo, fra en skole som nettopp hadde fått innplassert en arbeiderpartirektor. Slik forsto i alle fall jeg det. Og jeg nektet meg ingen ting og la ut om alt det jeg overhodet ikke hadde noen peiling på da jeg ble intervjuet av lokalavisa i småbyen.

Den søte snille mammaen i familien gjorde alt for at jeg skulle ha det fint. Hun "sydde meg opp" slik at jeg ikke skulle føle meg utenfor. Det ble kjoler à la det jeg har vist til i forrige blog - jeg hadde aldri hatt så mye klær!
Jeg gjorde sikkert det meste som kunne gjøres galt. Jeg forelsket meg i en av de mest upassende guttene i klassen, - etternavn Trejo - altså ikke en anglo, men en hvis bestemor ikke kunne snakke engelsk, bare spansk - og gud-bedre - som var katolikk!
Det ble brevskriving mellom lille Carlsbad og lille Sandvika: - kan Tonita få gå ut med denne gutten? Mja, mjo - Tonita er voksen nok til å bestemme selv sa min mor - tydligvis med stor tiltro, men med liten anelse om alle de dumme valg jeg skulle finne på å ta de neste årene.

She was only sixteen, en av mange totalt idiotiske pop sanger. Men slike sanger, enkelte smaker og noen lukter - fører deg tilbake til en tid fjern fra dagen i dag, til minner.

Det er i alle fall lov til å kose seg med minner - av alle slag!

Proust med sin lille madeleine-kake dyppet i lindete, - jeg har full forståelse for det en smak, en lukt - en melodi gjør med ens psyke.

Nesten som på Femmer'n

Det ble fredagskino, - kl. 18. I en liten sal fylt med tenåringsjenter, - og noen meget få voksne i egen alder.
Og det var gøy, - og høyt og herlig. Hairspray. Det satte meg rett tilbake til det året jeg var 17, gikk på highschool i California, og helst bare ville sitte foran TV apparatet hver ettermiddag etter skoletid for å se på American Bandstand, helst med en diger bolle iskrem i fanget.

Hairspray var American Bandstand, det er det ingen tvil om. Akkurat det filmen viste var det vi fikk se på skjermen da jeg var i California i 1960: dans i massevis og småintriger for å komme nærmest kamera, stæsja jenter, fancy hår, sminke og lots ogf guts.

"American Bandstand had an audience of 20 million teenagers and 20 million adults. Stars like Bobby Darin, Frankie Avalon, Connie Francis and Fabian were discovered on American Bandstand" ... "From a cultural and social standpoint, the impact of American Bandstand should not be underrated. ... But the show was important in another way as well. Once Clark took over the helm of Bandstand in 1956, he insisted on racially integrating the show, since much of the music was performed by black recording artists. When the show moved to the network schedule, it maintained its racially mixed image, thus providing American television broadcasting with its most visible ongoing image of ethnic diversity until the 1970s."

Filmen hadde selvsagt en god del mer, med tydelig og god melding, - helt greit. Herlig underholdning i 2 timer.

Slike kjoler hadde jeg også, det var en kjoletid - hallo Mihoe! - men jeg hadde aldri hårfrisyrene, og ikke sminken heller den gang - tror jeg var for norsk.

Synd at ikke jentene i kveld slo seg løs og begynte å danse nede foran lerretet etter filmen, - det gjorde nemlig en gjeng hijabkledde jenter på mandag - fortalte en kollega, - og akkurat det hadde jeg veldig sansen for. Selv sto jeg i kveld diskret småtwistende bak i salen til siste rulleteksts slutt.

Selv om filmen hadde sine egne sanger, raste det inn med musikalske minner: A thousand stars in the sky, A million to one, Will you love me tomorrow (litt dårlig lydkvalitet - men det er i farger gitt!), Misty.

Tror jeg må kjøpe en pakke tidlig 60-talls pop i morgen som jeg kan spille høyt i bilen! Elsker å kjøre (gjerne litt fort - men forsøker jo å være lovlig) med høy musikk og gaule av full hals - da er det ikke noen som hører at jeg ikke kan synge, - selv når jeg kjører med åpent vindu.

Ingen dype tanker

Hektisk dag, med kurs der kun 5 av 15 påmeldte studenter stilte opp. Greit nok.
Hyggelig jentekveld med god mat, - avsluttet med kaffe for noen og grønn te for andre.

Gøy å bruke koppene fra faderens ungkarsliv, - det var noe det: den gang hadde altså unge medisinerstudenter på hybel kaffeservise signert Nora Guldbrandsen!

Stiv nakke, vondt i hodet, sår i øynene - men i morgen er alt så mye bedre. Og resten av uka blir det garantert bedre frammøte på kursene ...

Trippel sikring - holder for meg

Det er mye å huske på nå om dagen. Mange avtaler, være forskjellige steder til forskjellige tider. Bruke forskjellig utstyr, møte forskjellige mennesker.
Noen har det slik hele tiden, - ikke jeg.

Når jeg i tillegg er meget i tvil om jeg fremdeles besitter en hukommelse, så gjelder det å sikre seg på alle måter.

Derfor har jeg skrevet i agendaen, lagt inn melding i Notes, - og når jeg kommer på kontoret i morgen vil jeg få se en huskelapp.

Jeg har ikke lagt inn varsler på mobilen, - men det er bare fordi jeg så ofte må ha den uten lyd, og jeg ikke alltid har en lomme den kan ligge i med lydløs vibrerende varsling. Helst hadde jeg vel bestilt telefonvekking også - om jeg bare kunne stole på at jeg klarte å holde meg i nærheten av en telefon...

Det blir slik mange dager framover, semesterstart er alltid slik - våre kommende forskere må få hjelpemiddelbrikker på plass - og det kommer til å gå bra. Men det er best å sikre seg. Sover bedre om natten da.

Jeg henger litt etter

Jeg har lest Paul Auster i årevis, - likt de fleste av bøkene hans, men er ikke en nesegrus beundrer, oppfatter ham ikke som en mester.
Nå har jeg akkurat lukket igjen The Brooklyn Follies, - og er enig med New Your herald Tribune som sa at boken var "so good you never want it to end". Jeg elsker hans små historier i fortellingen, - den ene etter den andre, og hans ironi, hans tørre humor.
Boken er fra 2005.  Årets bok Travels in the Scriptorium har jeg ikke kommet til enda - jeg henger litt etter. Men - mener å huske at den ikke fikk like god omtale som Brooklyn. Hmm.

Photo: Lily Idov for Daily Intelligencer

Ser Auster blir eldre han også, - men wow, hvilken flott mann.

... der svømmer en Ø paa de skinnende Vover

...der svømmer en Ø paa de skinnende Vover - Der et fint bilde han bruker poeten.
Det kan jeg se for meg, - men, - skuffelsen kommer i fortsettelsen for:
men kommer engang en Seiler den nær,
da sænke sig Skyer derover;
og skjult er da den vinkende Strand,
og Ingen kan Øen bestige.
Med Tanken kun tør Kystboen hige
mod Vest til det deilige Alfeland.

Jeg er litt opptatt av alver og slikt (men ikke engler), - etter å ha holdt på med Jonathan Strange and Mr Norrell i hele sommer. Der er det mye alver der, - og landskap forsvinner også, akkurat som i diktet jeg fikk tilsendt av min diktleverandør som ikke blogger.

Det er kjekt å kunne trylle.

... og slikt gleder meg

 

Noen tegninger blir produsert ved kjøkkenbordet og finner fort veien til kjøleskapdøren. Andre kommer som vedlegg til epost - jeg elsker de nye kommunikasjonsmidlene!

Mitt nye leketøy har ikke nok utstyr

Nei da, jeg snakker verken om en lekker toyboy eller en ny bil, - men det nye fotoapparatet jeg fikk her om dagen, og som jeg begynner å få grepet på.

Trodde jeg.

I dag gikk brannalarmen på jobb, - jeg rasket med meg mobil, fotoapparat, håndveske, samt en varm jakke og fulgte strømmen ut av bygget. Da jeg så bestemte meg for å ta noen bilder av kolleger i kledelige orange vester, sviktet leketøyet. Ved første klikk på på-knappen åpnet objektivet seg, - og ble stående åpent. Da var det ikke noe mere strøm! Ikke fikk jeg tatt bilder, ikke ville objektivet på plass.

Jeg er sur. Her har man fått en gave, - og så er den ikke perfekt!

OK, - jeg har jo sett gjennom den trykte bruksanvisningen, - og ja, det sto noe om at man absolutt anbefalte å ha et ekstra batteri, - slik at man ikke risikerte å komme i en situasjon ... ja som den jeg kom i ...

Jeg har nytt gaveønske: et ekstra batteri takk! Gidder ikke kjøpe selv, - gaver skal være fullgode! *bortskjemt kjerring som jeg er*

Tror Gubben har med gave neste gang han kommer hjem jeg. Jippi, det er bare en drøy uke til! Jeg rekker både å lade opp, og lade ut det ene batteriet jeg har til den tid.

Ellers noterer jeg meg at for noen er sommeren slutt, - uten at det har gitt det ønskelige løftet, se bare:

For kjapt for meg

Kanskje er det fordi jeg ikke har trening fra kunsten å se på reality tv, Hotel Cesar og desslike, - men jeg gikk rett i gjerdet,

snublet i trappen

av de siste ekvilibristiske innfallene når Esquil r�ler: Til Solveig ...


Jeg sier ja til møe, - men nå kan det hende at jeg må ta meg en liten pause, eller i alle fall velge litt mer hva jeg skal lese, og følge med på. Tror jeg sykler en tur, - om det går å få luft i denne her.

Tenke, tenke - det er mer enn jeg klarer å følge med på hos Esquil, Egoisten forsvinner og jeg forstår ikke hva som har skjedd, annet enn at han sier han er hårsår, selvhøytidelig og forbannet. - akkurat om han er så veldig hårsår vet jeg ikke. Det er ikke noe som tyder på det i hans bloggposter eller kommentarer hittil - og heller ikke ut fra de bildene han har lagt ut inntil helt nylig.

Så jeg begynner nesten å undre meg, - er dette også en del av en større konspirasjonsgreie? Er det herr Geelmuyden som er ute med et kjempemessig edderkoppnett for ikke bare å styre Oslo men kontrollere hele den norske Bloggosferen(kinkig ord det der - but what the shit)?

Forvirret - you bet!

Blir jeg sur, trist eller vonbroten om jeg har blitt lurt trill rundt, og oppdager at absolutt alle jeg har lest med glede, de som har kommentert meg, - at absolutt alle er fiktive konspiratoriske folk, - bortsett fra Betty da - Betty er virkelig, Betty har jeg tatt på, om enn ikke på puppen *bare se, ikke røre*, - ja, - jeg tror kanskje det. Vonbroten.

Jeg prøver, altså våger jeg ...

Nå har jeg gjort som lovet - jeg har puttet CD'en som skulle forklare meg hvordan jeg får bilder over fra det nye kameraet til PC'en.
Hvorfor jeg har slik sperre for denslags aner jeg ikke. Liker best greier som kan forklares av annen part: Gjør det, det og det. Ikke mer, - da klarer jeg det ikke.

Så var ikke 'annen part' (noen ganger kjærlig omtalt som Gubben) i heimen da, men ute på bøljan blå nok en gang. Så nå har jeg endelig tatt et solid tak i nakkeskinnet (det er ikke der det er lettest å få tak, det er betydelig lettere å få et godt grep i de litt sunne (?) mopedringene rundt det som kan omtales som midje) - og prøvd meg!

Bruksanvisningen i papirformat ble lest på sengen i hvilestilling og med bena høyt.

Vel, vel - quizzen var dum, men resultatet?

Flere ganger hadde jeg ikke vettugt svar, - men ga svar. Testen var ikke egentlig noe god, men jeg er ikke sur over den båsen jeg ble puttet i. Liker den litterære sammenhengen.

	Hvilken historisk personlighet er du?
	Mitt resultat: Fjodor Dostojevskij Du er en av tidenes største forfattere. Du har evnen til å skrive komplekse historier med dyp moral og innsikt i menneskers sinn og natur. Tankene dine er ofte mørke og dystre, men du tror på at det kan være håp for verden. Ta pennen fatt i dag og skriv et mesterverk!
	Ta denne quizen på Start.no

Svigersønner?

Burde det ikke være en lov som sa at uansett hvor ut i hampen dum du har vært, - så skulle svigersønner ikke få lov til/ha vett til å la være - å henge deg ut offentlig.

OK - drit i penga da, - skattesnyteriet og alt det der.

Men, alle har familiegreier, - ikke sant? Så fikser ikke de unge å leve sammen lengre? OK, dumt, men slikt skjer.

Så krangler de - om mye (i dette tilfellet om penger).

Men, svigergutter - være nå litt greie da. Ikke heng ut de gamle!!!!

A poll in time

Håper denne seriøse undersøkelsen som kan sees i høyre del av skjermen vil være akseptabel for de få lesere som forvirrer seg innpå Tonitas område.

Til tidligere poll-ofre kan jeg bare beklage feil valg av poll-program, nå burde alt gå megeet bedre - og ikke noen dumme uønskede ruter dukke opp. Men si fra om også dette går på tryne.

Innhold, - tja det er noe helt annet. Dette er nesten like ille som forrige spørsmål, og jeg burde skamme meg, men gidder ikke. Det er fredag!

Bøker og mat

Når jeg spiser mat kan jeg ofte si hva det er som gjør en rett god, spennende, fin, vond, ekkel. Det samme er ikke alltid like lett når det gjelder bøker. I alle fall ikke for meg - jeg er ikke trenet i å smke på bøker på den måten. Jeg har kanskje ikke engang vokabularet? Ja, - for når det gjelder vin, da vet jeg at jeg ikke kan si noe om vinen jeg drikker, - ikke stort ut over om den er god, - og jeg fniser over språkbruken når jeg en skjelden gang kikker på "vinanmeldelser".

Akkurat nå holder jeg på med Hislops The Island. Egentlig burde sitatet fra Observer være nok til å skremme meg vekk: "At last - a beach book with a heart".

Jeg har ikke noe i mot underholdningslitteratur, - og det er vel det Observer mener med en "beach book". Jeg har lest masser av den sorten også, og hatt gode lesetimer - uten at jeg husker så mye av bøkene 2 timer etter at boken er lagt bort.

Grunnen til at jeg plukket opp The Island var at jeg ett eller annet sted hadde lest noe om den - og det var temaet, - leprapasienter isolert på liten gresk øy - som gjorde at jeg ønsket å lese den.

Men boken har ikke "drive", ok, det er hennes første roman, men damen er featureskribent for en av Englands større aviser, så jeg hadde ventet mer.
Men la ikke mine småsure oppstøt stoppe noen, - les heller hva som skrives om boka av noen som er mer proffe enn meg - her er noen ord om Øya, på norsk.
Jeg var ikke spesielt betatt av Drageløperen heller jeg, - trodde at det kunne ha noe med oversettelsen å gjøre, - så jeg gir forfatteren en ny sjanse og leser A thousand splendid suns i original.

Langt inni skogen sto et lite tre

Nå er kveldssangen avsluttet.
I kveld ble det ikke noen lesing, men en fortelling - ikke fra virkeligheten.
I disse prinsessetider må det prinsesseeventyr til, - og gutta fikk første episode av fortellingen om prinsesse Petra og prins Peter, og gutten Pelle med de fillete klærne.
Ved første episodes slutt var alle tre utslitte etter å ha løpt rundt hele dagen samt av den avsluttende klatring opp i det høyeste treet i den kongelige park. Alle tre lykkelige med nye klær - borte var rosa silkekjole og blå fløyelsdress, borte var fillene også, her var det dongeri og joggesko. Alle tre sovnet med drømmen om havet de hadde sett langt borte.

Med løfte om ny episode ved neste overnatting var gutta fornøyde.

Nå ligger gutta og tuller og tøyser i den nye køyesenga mormora har anskaffet.

At vi brukte en hel full ettermiddag for å få skrudd sammen røklet er en annen sak. Ikke noe i veien med bruksanvisningen, det var nok skruer og foringer og gud vet hva - men den siste lille jævelen av en skrue ville ikke på plass. Til tross for advarsel om at sengen ikke skulle brukes om den ikke var forskriftsmessig satt sammen er den nå i bruk. Med 19 av 20 hovedskruer korrekt på plass må den holde. Den bare må! Orker ikke ta alt fra hverandre og slepe den tilbake til IKEA, - for så hva? Demonstrere umuligheten av monteringen der og da hos dem? Forlange møntør til heimen? Hæ?

Det må holde. Slik er det bare.

Køyesengssoving har de trening på fra besøk hos farmora, - så mormora behøver ikke være redd. Det er en sprekk mellom rullegardinen og karmen så de kan se ut på et tre med grener, kvister, reir, egg, og fugl med fjær og dun (og dynene har de over seg).

Vi er ikke så langt inne i skogen, men ute ser vi det fine lyset og himmelen med skyer i alle farger. Det kan bli en fin natt.

Godt med barnelyder i huset, deilig når de er i seng.

Kusine sa en gang: Kan du ikke noen andre sanger enn Langt inni skogen du? - Jo da, - men enhver kveld må avsluttes med Langt inni skogen, - det hører med - og ritualer er viktige, - også for mormødre.

Lykke

Siden Egoisten har vært opptatt av hva som gjør ham lykkelig, - så har jeg tenkt på en ting han ikke tok med, - og stiller derfor spørsmålet:

Blir man lykkeligere av å lese bøker?

Your question
	Ja
	Nei
	Slett ikke
	Vet ikke
pollcode.com free polls

Tvillinger, halvbrødre og leselyst

Fordi jeg fremdeles holdt på å lese Stieg L's siste i Millennium trilogien ( eller triologien som jeg alltid sa før) åpnet jeg ikke engang Anne B's siste i hennes trilogi da den kom dumpende inn i postkassa midt i forrige uke. En bok av gangen, vente pent i kø på nattbordet.

Men, når jeg nå er ferdig med begge to etter en intensiv lesehelg og mandagsettermiddagslesing, - så sier jeg rett og slett NEI!

Jeg er uenig med NRK - dette er ikke noen verdig slutt i det hele tatt! Det er en fin fortsettelse, men det f... ikke noen slutt. Jeg forlanger å få vite hvordan det går med tvillingjentene som enda ikke er født, med gutten ditto, med Torunn, med farfar, med Kai Roger eller hva det nå var han het - dette gikk så fort at jeg husker ikke helt, - og Margido må da få en ny bil, og en PC på låve-lageret med kistene og resten av utstyret. Jeg må bare få vite hvordan det går. Det går ikke an å droppe oss trofaste lesere på denne måten.

Før i tiden, - for virkelig lenge siden, da var det slik de store forfatterene som var føljetongskriverene i avisene lot leserene henge på tørk, - men de fulgte opp. De lagde avslutninger. Og akkurat det er det Anne B. må gjøre nå: mere Erlend, mere Torunn, gjerne en grisungavslutning også. Men ikke la oss henge i bare lufta!

Stieg L derimot, - det er vanskeligere. Han er død. Og i bok 3 lagde han en nesten fullstendig avslutning, - jeg sier nesten. For, hvor er Lisbeths søster? Jeg bare spør! Jeg tror Stieg L. hadde flere bøker i sitt hode da han døde.

Og det var bra!

Herlig konsert, - jam - what do you call it - på Frölichs.
Gøy å møte Betty, ansikt til ansikt.
Vi hadde selvsagt glemt kamera, - men det hadde ikke Betty, - så mens hun og vennene sang ble Gubben sjefsfotograf. Resultatene kommer nok meget snart hos Betty - hun skal bare gjøre seg ferdig med sitt sang-kurs, - og så forsøke å komme seg helskinnet tilbake til Trondheim. Det gjelder å holde seg godt bak alle bilister, - forvente det værste, så går det nok bra denne turen hjemover.
Sommerkveld i Oslo, musikk og glede, mennesker med vilje, pågangsmot, talent, og trøkk. Herlig.

Troglodyte

Troglodyte - om ikke dette er et ord å ta med hjem, så vet ikke jeg. Men, - bruke i enhver mulig sammenheng, briefe med - nei, slikt gjør vi ikke.

OK, - ordet er ikke et alminnelig greit fremmedord, - det var min meget kultiverte venn Mike som brukte det i sin blog her forleden. Jeg hadde aldri sett ordet før, langt mindre forsto jeg hva det betød, - og jeg kan i alle fall ikke skylde på ham, - for etter at jeg hadde slått det opp var det jo helt opplagt.
Jeg gikk til Google, define: troglydyte først, men så jo i etterkant at selv min noe aldrende Cappelens store Norsk - engelsk kunne fortelle meg at : - ordet betyr huleboer.

Så vet man det.

I kveld skal jeg ut av min hule, - bevege meg ned til sivilisasjonen og høre på Betty.

Gleder meg!

Bra at noen sørger for føda

Lille Bo var på fjellet tidligere i sommer og var den eneste i familien som fikk fisk. Jeg er så glad for at det ble dokumentert, - siden jeg ikke var med og kan innestå for riktigheten av hendelsen. Takk til mamma M som fikk pappa A til å ta bilde. Tror kanskje at dette var ukens höydare, - det regnet hele uken. Kanskje ikke så forskjellig fra det mange andre opplevde i sommer-norge i år.

Bad, - og trim

Jeg hadde en prat med min fysioterapeut om dette med de virkelige iskalde badene og hva de gjør med deg. Hun hadde vokst opp i Elverum og hadde så absolutt et forhold til det å bade blandt dansende isflak. Der var greia å ha badet før 1.mai, - og da ble det en del isflak å møte.

Hun forsto absolutt dette at det iiiskalde vannet gjorde noe mer med deg enn bare å kjøle ned kroppen. Det er slett ikke urimelig at det kalde badet også utløser endorfiner, og hun sa det ikke var tvil om at man fikk et reelt kick av slike bad, - det er en grunn til at folk blir hekta på det.

Damen på bildet bader ikke blant isflak, - hun trimmer på stranden i Jurmala utenfor Riga en maidag i 2003.

Det jeg egentlig ble mest opptatt av når det gjaldt denne damen var antrekket: badedrakt, gode sko, vanter og lue. What else to wear for a quick power walk on the beach? Stilig!

Kalde bad

Forleden overhørte jeg en samtale mellom to som pleide bade i sjøen vinterstid- når vannet var iiiskaldt.

Den ene:
Ja, - først går det til kroppen, og så til hodet.

Den andre:
Ja, en kan ta kaldt bad i stedet for Valium.

- Du har forstått det , sa den ene.

Hvor fartøy flyte kan

Vi er oppvokst med at norsk sjømannskap er noe helt spesielt. Hvite seil over Nordsjø står og alt det der.
Selv ble jeg trukket til eksamen da jeg ikke umiddelbart kunne snakke om Thor Heyerdahl og Kon Tiki da jeg skulle presentere min "Særoppgave" i historie på videregående, - hæ?! Jeg hadde vært ett år i California, lest James Mitcheners Hawaii, - og syntes jeg hadde hele den polynesiske migrasjonen klart for meg.

I sommer fikk jeg se en flåte som virkelig fikk meg tilbake til tidligere tiders overfarter. Denne flåten var verken en Kon Tiki, eller en Ra, - men den så nå faktisk ganske så sjødyktig ut. Den moderne greia, en påhengsmotor, er pent pakket inn i seilduk.

Men, - jeg aner ikke hvem som eier den, aner ikke hvem som sover bak de meget spinkle lerretsskjermene. Jeg håper at farkosten drar videre en dag, og ikke ender sine dager på Théoules strender.

Kirurger kan gipse

Jeg husker ikke hvor lenge gipsen satt på.
Det var først hel gips, - senere halv gips - med bandasjering.
Det var da den første gipsen skulle av at kirurgen, - vi kalte ham bare far, - brukte tangen litt feil. Arret er synlig 60 år senere, og merkelig nok husker jeg det også - det er ikke mye annet jeg husker fra den tiden.

Psykiateren var den første som reagerte på at jeg hadde vært gipset. Hvordan det kom opp husker jeg ikke. Men hvorfor jeg måtte gipses, det var jeg fullstendig klar over. Det var klart det var nødvendig med tvangsmidler, - jeg sugde jo på tommelen, skal vite. Og slikt måtte man få bukt med. Full gips, - i jeg vet ikke hvor lang tid. Andre remedier hadde vært forsøkt tidligere, uten resultat.

Jeg kan røpe at "gips-behandlingen" heller ikke fungerte. Jeg sugde på tommelen i årevis etterpå, noe som ga synlig resultat: utstående fortenner.

Ny behandling: regulering - og hjemmesydd "grime", for at natt-reguleringen ikke skulle kunne spyttes ut.
Barnemishandling - nei, - kjærlighet og de beste ønsker om at alt godt skulle bli en til del.
Men - det tok altså bortimot 55 år før jeg forsto at det kanskje ikke var jeg som var slem ...
Han slo ikke slik som faren til Trond ...

På Norge regner det veldig ofte

Utsagn fra lille Charlie, - som så fortsetter: men på St.Germain regner det ikke veldig ofte, men det er langt borte, så langt at det ikke er samme dagen og da må man fly. Charlie er vel 5, og norske preposisjoner er ikke helt på plass.

Vi har vært på en sørlandsøy i helgen. Charlie, men særlig storesøster Em har fisket krabber. Jentene har fått være med å padle kajakk, lille A har spradet naken og deilig på stranden og bare vært lykkelig. Sommerbad i norsk sjøtemperatur reduserte svømmeevnene betraktlig. Litt solbrenthet blir det også, på noen neser og kinn.

Bortsett fra transportstrekningen i bil fra og til hovedstaden har alle vært glade hele tiden.

Jeg har tatt masser av fine bilder, - med Th's kamera, - overføringskabelen kommer forhåpentligvis til helgen.

Flyttet - men vil jeg bli funnet av venner og postbud?

Det ble ikke noen god natt. Etter at jeg i går meldte flytting til ny privat addresse og forlot de synliges verden lå jeg halve natten våken og tankene mól totalt uproduktivt på problemløsning.

Etter en jobbdag, - med tankene nesten helt på plass om jobb, - besøk hos fysioterapeuten med bekjennelse om hvorfor jeg var så trøtt, - et par timers "førmiddagslur" - så klarte jeg mellom hvitvinsglass en og to å få bloggen opp og synlig igjen, - men var den på samme sted som før, - vil leservenners lenker finne meg?

Jeg liker jo den lille kontakten med andre som finnes, - men da må jeg jo også kunne bli funnet.

Det er ikke lenge man skal ha rotet seg bort i skauen før panikken kommer, - tullete eller ikke. Takk til esquil for trygge ord, som fikk meg litt ned på jorda igjen.

- Og så kommer etter-rotet, jeg hadde jo jobbet litt med et noe mer om konformitet og slikt - og oppdager at det blir liggende bortgjemt nedi haugen, - usj.

ME - Kronisk tretthetssyndrom

Tversover skrev om kurs på Hurtigruta med dr. Wyller som orienterte om ME her forleden, - Esquil har skrevet om sin egen erfaring med ME flere ganger, men nå finner jeg ikke det viktigste innlegget hans desverre.

Oppmuntrende er det å høre at 80% av unge folk faktisk blir helt friske.

Veldig viktig at ME omtales i alle media, at det er et bloggetema, - og at vi blir ME mer bevisst.

Bare legger - fremdeles ikke voksen

USA, California, 1960 - Den nye verden.
Jeg ankom velutstyrt syntes jeg, hadde flere nye klesplagg, noen til og med butikk-kjøpte, to fine, nye, like kofferter, - som var mine!
Jeg var stolt, og jeg var nysgjerrig, og jeg var også dum og frittalende. Det ble et år med mye moro, masse lærdom, og mye bry - på grunn av min naïvitet og kjeften min.

En ny kultur, - nye konformitetskrav. Denne 17-åringen hadde aldri barbert seg under armene, ei heller leggene. Hvorfor i all verden skulle jeg ha tatt en farlig barberhøvel mot mine lange smekre legger med sine svært så få lyse hårfjon, de var jo nesten ikke var synlige?

Jeg barberte armhuler og legger før første uke var gått. Det ble sydd ny garderobe til meg med tanke på skolestart (husets Mom var like sømkyndig som min egen hjemme i Norge). Det skulle være langermede bomullskoler for høst og vinter, pene trange skjørt og bluser med halvlange ermer mer oppbrett, just so. Nylonstrømper til søndags-kirkegange måtte på plass, likeså leppestift i passe rosa farge, øyevippetang og maskara.

Jeg forsto at jeg hadde vært en "gutte-jente" og her måtte tydelig synlig femininisering til. Shorts av bermudatypen samt langbukser var greit til helg og fritid, - på skolen var det kun kjole eller skjørt som var tillatt, helst med sokker i skoene, ikke bare legger eller nylonstrømper.

Jeg barberer meg fortsatt under armene, - men bena har stort sett fått slippe i mange år, - men så er det ett eller annet som dukker opp ifra dypet og jeg er dummere enn det skulle være lov å være. Plutselig farer det i meg at det er sommer, og det er jo pent med glatte legger. Høvelen gripes fast. Riktignok en damehøvel langt mindre farlig enn den fra slutten av 50-tallet, men det er ikke det det gjelder!

Jeg som vet, jeg som så absolutt vet at jeg ikke skal utsette mitt lymfatiske venstreben for noen farer, jeg går hen og barberer dette beinet! Ja, det andre også selvsagt. Hvorfor i huleste gjør jeg det?

Kan noen fortelle meg hvilke mekanismer som er igang? Huden på dette benet synes jo ikke! Det er jo alltid tildekket - av kompresjonsstrømpe eller bandasjer! Halloooo, hvor totalt kørka går det an å være.

Er det ønsket om å være normal? Er det en fornekting av lymfødemet? Eller er jeg bare rett og slett tjukk i hue?

Det gikk bra. Det ble ikke infeksjoner og elendighet. Men det ble en bekreftelse på at jeg fremdeles ikke er voksen.

Blir aldri voksen

Det er helt greit aldri å bli voksen, - masse fordeler.
Men det er noen heldumme greier også. Som tenåring var det masse konformitetskrav, - selv på 50/60-tallet, og det var av og til litt sårt ikke å være som enkelte av de andre som en skjønte hadde de riktige greiene eller så ut på den riktige måten.

For meg var det vel egentlig helt umulig, - deler av meg var vel nøgd med det, andre deler av meg higet vel noe. Men for all del, - hvem er ikke en splittet personlighet.

På utseendefronten var det en evig kamp der mor og damefrisøren sto på den ene siden, - og jeg på den andre. Lille lange jeg tapte hver gang, og det ble pannelugg og shingelnakke til langt oppi folkeskolen. En pannelugg som attpå til alltid ble skjeiv. Frisøren som presumptivt var profesjonell burde vel ha forstått at mitt hår ikke egnet seg til pannelugg, - det hadde en og annen rar bøy og var ellers ganske så stritt. Gullungen som var 18 mnd yngre slapp pannelugg - tror jeg da. Hukommelsen kan være litt selektiv.

Så kom en lekker mote: jeans og ballettsko, - ikke olabukser, - det var galt stoff, galt snitt, - det skulle være amerikanske jeans, - men jeg tror jeg må ha kommet nesten ut av tenårene før jeg fikk mast meg til et par Wrangler. Ballettsko ble det aldri, - min mor fnøs, - hvordan kunne noen bare tenke tanken på å bruke noe så dumt. Sko var for å beskytte føttene. Sko skulle vare. Sko skulle jevnlig til skomakeren for hel- eller halvsåling. Og aldri hadde jeg fått lov til å prøve å danse ballett heller - i motsetning til Gullungen, - så ballettsko til skolebruk var selvsagt bare helt out. Og jeg var vel ikke dummere enn at jeg forsto at det ikke var urimelig.

Duffelcoat kom også på moten, - fine engelske vinterplagg. Slikt var det selvsagt heller ikke vilje til å bruke penger på, men ikke uvilje til å finne lokal løsning. Mor kunne sy, hadde øye for sømkonstruksjon, og så hvordan en slik jakke skulle sys. Men, - det spesielle stoffet disse jakkene var laget av fantes ikke i Norge på 50-tallet (nå finnes det snart ikke stoffbutikker igjen i det hele tatt). Et alternativt ullstoff, i en farge som aldri noen sinne noen engelsk duffelcoat har vært produsert i ble innkjøpt. Fordi dette stoffet ikke var så tettvevd som det engelske måtte det fór til, - rutet ullstoff anskaffet til dette, og en helt utmerket varm "duffel" ble sydd. Bortsett fra at den ikke så helt ut som de andres jakker, gal farge, - og litt gal konstruksjon. Men den var varm, og den var sterk, og den varte hele skoletiden ut.

Barnsligheten, umodenheten, ved ikke helt og fullt å bli bare glad over noe så bra, den forsto, eller ville ikke mor høre om engang, - og for meg ble min følelse en slags skam også, det var jeg som var dum. Og det var jeg jo på sett og vis også.

Mer om dette kommer.

Normale tider

Deilig ferie, deilig å være hjemme igjen. Jeg er spesielt fornøyd med at jeg har tatt med meg sola hjem, - det har i alle fall ikke regnet etter at jeg låste meg inn etter en laaang hjemreisedag torsdag kveld.
Ikke er det skogbrannfare her heller, - behagelig temperatur, alt vel.
Det helt store energikicket har ikke satt inn, - men jeg har fått kjørt nok et lass til dumpa, mølla og fretex, - det er blitt bedre plass i bokhyllene, bedre plass i klesskapet, - og det er snart på tide med vinduspuss! Men først må noe skje med motivasjon og energinivå.
Har mest lyst på sofakveld, - det blir nok Ringenes herre i kveld ja, - om jeg ikke sovner før den tid.

Ellers lurer jeg ganske så mye på hva dette 'normale' er for noe. Jeg har vel aldri følt meg normal. Har alltid visst at man egentlig ikke er slik, ikke skal være slik, ikke skal oppføre seg slik. Ny bekreftelse i går: - bisettelse, venn 82, død i sin seng om natten. Mange av hans tidligere kolleger der, folk jeg ikke har sett på over 20 år. En sier: klart jeg kjenner deg igjen, - med dine bevegelser, med ditt kroppsspråk! - Det var ikke ment positivt, - det var en rask påklistring av en merkelapp: du er anderledes, du hører ikke til. Vel, vel.

Skogbrann

Det ble uplanlagte overnattingsgjester i den bitte lille leiligheten da veien ble sperret sent på kvelden og våre gjester ikke kunne komme seg hjem.
De hadde ankommet 2-3 timer for sent, - men vi fikk likevel mat på vår lokale hyggelige resturant. Etter måltidet ble det slik at også resturantfolkene måtte bli, de fikk vi plassert hos hyggelige engelske naboer. Slik må det jo bli, de kunne heller ikke komme seg hjem, og hadde dessuten en baby. I en av de andre leilighetene var det noen som hadde baby i passe alder, - så bleier ble kastet til trengende liten baby. Noen av våre andrre naboen befant seg på den an dre siden av brannen, - de hadde først etterlatt seg bil og begynt å gå, så ble de stoppet også til fots, - klarte til slutt å finne en båt som fraktet dem hjem nattetider. Ganske dramatisk natt for oss alle.
Jeg tok mange bilder på ettermiddagen mens vi ventet, men de er ikke så dramatiske. Dramtatiske var derimot mange av bildene på nettsidene til Nice Matin
Jeg tror jeg må trene mer på å ta bilder. Har i grunnen ikke hatt eget kamera på 20 år, - kanskje et julepresangønske?
Canadaire - disse flyene som er luftens brannkjempere, det er tøffe greier det! De hentet vann fra sjøen, fór innover land, dumpet vannet over steder det brandt, tilbake igjen og fyllte på nytt, om og om igjen, time etter time,- en runde: 5 minutter! Bien fait!
Caroline har et meget bra bilde på sin blogg tatt før vi gikk og la oss om kvelden. -

Nei, ikke kristenbloggen

For et par dager siden var det noen som 'anbefalte' kristenbloggen som en underhodningsgreie. Oh no. Jeg vil heller si 'lay off'.
Ikke det at man ikke kan tillate seg å lese denne bloggen, - men det er gud-hjelpe-meg så utrolig mye annet en kan bruke sin tid til på en mer vettug måte.

Petanque og postmodernisme

Ikke er jeg god på petanque (i andre deler av Frankrike kalt boule, - i Italia boccia - tror jeg), og ikke er jeg sterk verken på filosofi eller litteraturvitenskap.
Men, - det er moro å møte en gjeng som liker å kaste stålballer mot en liten farget kule, - erte hverandre og samle poeng, - vinne eller tape, - og ha det hyggelig sammen. I dag var det over 30 som møttes, - til tross for at "de fleste" har reist hjem til Norge for sommeren. Av disse ble over 20 med til lunch på stamstedet i Valbonne. Noen sier det er en fuktig lunch, - i dag kunne den gjerne ha vært enda fuktigere for min del. En ting var at de var noe treige med vinpåfyllingen (og vi har en prix fix - vin à volonté), verre var det at vannkaraflene heller ikke ble fulgt opp, - og vi var tørste.
En liten hard kjerne ble igjen etter lunch, - til en ekstra karaffel vin, - og uten at jeg egentlig husker hvorfor (kan det komme av vinen?) kom samtalen inn på postmodernisme.
Jeg har alltid lurt på hva det egentlig er, - men aldri gjort noen reelle forsøk på å finne ut av det. Men hvem satte begrepet på papiret, når skjedde det, - og hva er det engentlig man mener med det?
Tore ryddet litt opp for meg, - og kanskje har jeg fått nok input til å forsøke å finne litt mer ut av det - for min egen del.

Var det Sean Connery?

Det ankrer opp så masse båter i bukta utenfor huset at vi blir helt immune, - men så er det av og til en båt som skiller seg ut - og da kommer kikkerten fram for å kunne studere detaljer.
Her forleden var det en kjeeeempediger seilbåt som lå noen dager, nydelige linjer, vakker på alle måter. Da dro Gubben fram kikkerten, - han riktig siklet, mentalt, - og kom med masse små kommentarer - og løp så til PC'en. For båten hadde navn, - og snart hadde han detaljene, den var 115 fot lang! Vår er 21, og det holder for meg. Men så slipper vi å betale 40 000 euro uken i leie også da! Ikke trenger vi heller et mannskap på 5. Men før alle disse nyttighetene var funnet på nettet hadde han sett at en person ble puslet og stelt med, det var våtdrakt som skulle på - det er så mye fint å se under vannet her vi er - og mannen som ble oppvartet av så mange så ut til å vær Sean C., - eller tvillingbroren hans. Spørsmålene er bare, har Sean C. noen tvillingbror? Har denne tvillingbroren råd til å leie en slik båt?
Er dette interessante spørsmål? Neppe.
Men det var morsomme fabuleringer mens det sto på.

Strand noen ganger

Jeg liker godt å se på en vakker strand, - men skikkelige svaberg er supert. Her er mye stein som er vond å gå på så jeg bruker mye badesko. Ser at andre har smarte fikse greier på beina, jeg har kjerringsko (?) - ikke er de gode heller, men funker! Det er veldig ok å ha noe på bena når en skal pusle omkring og kikke etter fisk, - og for all del, forsøke å unngå å tråkke på kråkeboller. Det jeg virkelig ønsker meg er en magisk badedrakt som kan beskytte mot ekle middelhavs-brennmateter. Kanskje Jonathan Strange kunne finne på noe her? På stranden var det i dag orange flagg, dvs at det er fare, men overvåket. Kan det ha vært manetene, - det var i alle fall ikke skumle bølger eller vind? Jeg spurte ikke. Men jeg fortsetter å lese, - med undernde øyne. Jeg var aldri noen stor Tolkien leser, og etter filmene ble jeg vel enda mer avvendt - men dette er helt anderledes ...
Uansett ble det ikke morgenbad, verken i går eller i dag.

Sommerarbeid

Jeg får mer energi når det er sommer og varmt enn ellers i året. Det stemmer kanskje dårlig med lymfødem og slikt, - men er kanskje i mitt hode.

Da det var varmt og deilig hjemme fikk jeg malt den gamle hagebenken. Nå syr jeg nye trekk til madrass og ryggputer slik at sovesofaen i stuen blir delikat og lekker. En overraskelse for jentene når de kommer på sommerferie. Det er sikkert alt for lyst og lekkert til å passe når det er små barn på besøk. Men pytt - med så supre glidelåser jeg har sydd inn er vask kjempeenkelt.

Mørk varm sommernatt

Insektene har jeg latt bli igjen ute. Musikken fra "Brødrene" som har annonsert "Barbeque sur la plage et ambiance musicale" - har fine rytmer. Den er litt for høy til at det blir greit å legge seg uten en finger dypt gravd inn i øret (ørepluggene glemmer jeg alltid på badet). Det er klart latinsk musikk, mer søramerikansk enn europeisk - jeg får lyst til å bevege meg - men ikke til å stikke ned og delta. Dertil er den avlagte hvite shortsen for trang over låret, - den hvite gamle trøya for flekkete etter kveldens deilige middag: kald rødbetesuppe, - oeufs d'aubergine (eller røre som gubben kaller det), salat med en del godbiter i - alt sitter som flekker på klærne mine. Temperaturen er fin, - om lag 25 grder, og snart leggetid, det går.
Musikken er slik som jeg elsker å bevege meg til, - særlig etter noen glass vin. Betty skrev om de prektige damene som aldre
i drakk mer enn 2 1/2 glass vin, - aldri tok det ekstra glasset, gikk aldri over grensen.
Jeg er ikke prektig, - - noen ganger skulle jeg kanskje ønske at jeg var litt mer prektig, - for erfaringsmessig vet jeg jo at jeg slett ikke burde legge meg på oppadgående rus. Det er ikke morsomt dagen etter. Så mye bedre la det gå god tid mellom siste glass og søvnen, - gjerne få en del vann innabords også.
Og så svinger det, jeg klarer ikke å oppfatte de spanske ordene, men rytmen og suget er der. Men jeg holder meg hjemme, - og går nok snart og legger meg. Skal bare avslutte glasset, - og få litt vann ...

Morgenbad - og bøker

Ny badekåpe, ikke helt så lang som ønsket, men i alle fall bedre enn den lille lekre som bare så vidt dekker baken - når jeg står rett, helt rett.
Klikk-klakker, - og ekstra håndkle, sand mellom tærne fordi jeg er for morgenlat til å gå ut på moloen der jeg kan gå uti fra stein.
Nydelig vann, alldeles herlig.

Det ble før-lunch-bad med pauser og lesing også. Jonathan Strange and Mr. Norrell, - merkelig bok, - over 1000 sider, - og fra en debutant. Var det Elis lesebabbel som sa her forleden at debutanter ikke skulle skrive lange bøker? Om det ikke var hun som sa det, så gjalt det i alle fall Marisha Pessl: Special topics in calamity physics, - som vel også var en ganske merkelig bok, for meg i alle fall.
Siden det er ferie nekter jeg meg ingen ting, har tre bøker gående på en gang. I tillegg til S.Clarkes bok også siste Robert Wilson (så vidt startet, ikke kommet inn i enda, og har derfor ikke noen meninger om den heller), Anita Shreve: Body surfing - mange år siden jeg leste henne, lover godt, artig form.

Det eneste jeg er redd for er at jeg ikke har med meg nok bøker, - to uker går fort, men enkelte bøker bare suser avgårde! OK - det er engelskspråklig bokhandel i Cannes, - så redningen er ikke alt for langt unna.

Bilder og bilder

Takket være fr.martinsen har jeg blitt kjent med en ny kunstner - Yoshitomo Nara. Takk og takk.
Om han vil leve i ettertiden tviler jeg vel engentlig på, - men fin her og nå.

Bergensfjord 1939

Min farfar dro med Bergensfjord den 23 i en ukjent måned, 1939. Og det må ha vært en reise til Norge fra USA.
Jeg vet lite om min farfar, - og kommer neppe til å få vite noe mer noen gang heller, - for alle er døde som kunne ha fortalt noe.
Jeg møtte ham aldri selv om jeg var 8-8 år da han døde. Far hadde brutt med ham og så ham først på dødsleiet. Det ble nesten aldri snakket om ham i det hele tatt, - og når farmor kom for å besøke oss gjorde hun det i hemmelighet, - offisielt var hun på misjonsmøte i Kristiansand!
Grunnen til at jeg vet om denne reisen er at jeg i dag har tørket av en gammel koffert, blytung, svinelær foret med moiré. På en av sidene var det en etikett fra Den norske amerikalinje, navn og tittel - og fordi det sto Captn. må etiketten ha vært skrevet i USA, ikke Norge, - og så den nesten uleselige datoen.
Det var en etikett til, fra NSB, og stemplet Arendal.
Han hadde vært verden rundt, - som sjøkaptein, i noen år hadde han med seg både kone og barn ombord, og jeg tror han "gikk i land" relativt ung.
Det var da jeg nylig leste Vi de druknede at jeg begynte å tenke på ham igjen, - han var en streng og nok også brutal kaptein. Lystret ikke en av mannskapet, ble han slått til han ikke kunne utføre det han skulle ha gjort.
Min fetter P som vokste opp sammen med sin mor og søster hos besteforeldrene ble tvunget til å drukne rotter som var fanget, dvs gått i felle men ikke var døde? Dette er lenge siden og nå er P og hans søster døde for lengst.
Tror dette holder.

Dagens dont

Ikke vet jeg hva en 'dont' egentlig er, - men jeg vet jo hva det betyr - det man har gjort, - og da virker det nærliggende å se til engelsk - 'to do', å gjøre.
OK, nok en ting å utforske, om enn ikke i kveld. **
At det betyr noe i international sammenheng er nok sikkert - se helt til slutt*
I kveld har jeg blitt servert en vin utenom det vanlige. Det var en fødselsdagsgave fra min kjære mann Gubben, - som har fått ligge til til den passe anledningen. En Mersault fra 2005 - helt utrolig nydelig. Jeg er jo vanlligvis en hurtigdrikker av vin, bælmer ned hvitvin som om det var vel uttynnet saft. Ikke denne. Her ble det litt andakt, - og det var greit i og med at det var lagt ned litt omtanke i maten også. At jeg hadde laget for mye mat er en helt annen sak. Så vi har ikke spist opp, det er rester, - og de kan bli forrett i morgen.
Men - i morgen er det jazz på Stortorget, - så vi må opp tidlig og rydde mere! I morgen er det National Geographic og Seilas som skal ut, Zane Gray, Øvre Richter Frich - og andre ting som ikke vil bli lest omigjen i heimen.
Målet er en ryddig heim.
Oh, bliss!

** Har noe å gjøre med dåd, doning, dyd - bedrift, 'deed' (eng). OK, enough already!

* Contratto a premio della Borsa italiana (vedi contratto a premio). Sono contratti di Borsa che appartengono alla categoria dei contratti a termine, per i quali l'operazione ha luogo in un momento successivo rispetto a quello nel quale vengono stipulate le condizioni. E' un contratto con il quale l'acquirente acquista il diritto di comprare una determinata quantità di titoli specificati nel contratto stesso.
Jeg tror ikke jeg ble klokere av det. Må nok forske mer i mer norske kilder.

Pingviner - vakre å se på, i rett sammenheng

Apollon har i sitt siste nr et vakkert, men foruroligende forsidebilde. Tema er denne gangen økosystemer i ubalanse, - et "populært" emne nå om dagen.

Og når det gjelder klima, så har jeg store problemer med klimakvotekjøp. Jeg har dårlig samvittighet nå når jeg flyr, - men kan ikke forstå hvordan det hjelper klimautviklingen om jeg betaler 100 kroner i avlat. For dette må da være avlat for alle penga, - eller har jeg misforstått helt. Tror ikke at klimaguden aksepterer avlat.

Unger - eller de voksne

På andre siden av krattskogen, nå skjult av grønt løv ligger det et hus som leies ut. Det er en amerikansk familie med ganske mange barn, og i alle fall tre gutter. Disse barna ser ikke ut til å kunne snakke, - ikke med det jeg kaller normal stemme. Det er heller ikke det jeg kaller utestemme, eller barnehagestemme. De hyler og skriker til hverandre. Selvsagt ikke hele tiden, - men ofte. Og dette er noe som merkes nå når det er fint vær og jeg liker å sitte ute på verandaen som vender mot det huset.

Jeg lager innvendige samtaler der jeg tilbyr dem gratis undervisning i stemmebruk (nok en ting jeg ikke vet det døyt om) - jeg tror jeg skulle klare å demonstrere ganske så bra hvordan man kan kommunisere med hverandre - selv om man er gutt og ute og uening med en eller flere brødre.

Min Maja sier jeg ikke vet noe om hvordan det er å ha gutter, - og det har hun helt rett i. Men jeg har aldri noen problemer når jeg er sammen med hennes flotte gutter. Sam og Bo er helt topp, - og om det også mellom dem kan bli høyrøstet en gang i blandt så lander vi da alltid, - og det må ikke bli med et brak, eller enda høyere gråt heller, slik det alltid ser ut tiol å ende på andre siden av krattskogen.

Skulle Nanny inviteres til å komme på besøk - for å snakke med foreldrene? Tror ikke jeg skal melde meg.

Hvitveis og huggorm

Nydelig i skogen i dag. Fint å gå, - og bare en huggorm på tre timer. Jeg må virkelig ta meg sammen for ikke å komme med et skrik når jeg ser huggorm, - tror det må være ett eller annet iboende, - for jeg har aldri blitt bitt, og kjenner heller ikke noen som har det. Men jeg misliker øyeblikket jeg får se en. Deretter er det greit, - interessant å betrakte, se på skinnet, på bevegelsene, de er jo ganske flotte egentlig, - men de skremmer meg.
Hvitveisen er på hell, - men vakre, - digre som aldri før. Så molteblomst også, - og jeg som nesten ikke har sett en molte i mitt liv.

Jeg var dårlig utstyrt i dag. Glemte å ta med de fine stavene jeg fikk i januar, - hadde ikke mobiltelefon med, - ikke papir og blyant. Og dermed er det så mye som glipper, på en slik tur dukker det opp enormt mange tanker og ideer jeg skulle ha fanget opp og tatt vare på. De dukker kanskje opp igjen, - men når?
Jeg hadde penger i lomma, - så det ble et kakestykke og en vannflaske på Skejnnungstua - mums. Egentlig burde jeg ha nøyd meg med vann, for vekten truer med å gå over ny tierrekke, - og det har aldri skjedd før. Jeg bør tilbake om lag 5 kg, - og det tror jeg kan bli et slit.
Grønn te venter, sola venter, skotsk krim venter.

Trening? - spurte hun, - Pass på , svarte spesialisten

Aftenposten hadde i dag i FRI spørsmål fra en kvinne som nettopp var brystkreftoperert og som lurte på om hun snart kunne begynne å trene vanlig også med armen på den opererte siden.
Bra at spørsmålet blir stilt et offentlig sted, - og kjempefint at spaltisten treningseksperten Thune svarte så utfyllende. Og fint at hun anbefalte kontakt med fysioterapeut, viste også til nettsiden for lymfødemforeningenog til en artikkel i Lymfeposten: Erfaringer med lymfødem - Oppsummering av en svensk studie omkring yrkesaktive brystkreftpasienter med lymfødem. Akkurat når det gjelder trening og brystkreft sier vel ikke akkurat den artikkelen så mye, - men som hun sier, så er det ikke forsket så mye på det heller. Det blir spennende å få høre hva forskningen som foregår på Kreftsenteret på Ullevål kan komme opp med.
All reklame er bra, - er det ikke så? Folkeopplysning er det i alle fall.

Og for den som ikke vet hvordan vårt lymfesystem ser ut - se her:

Leselyst viktigere en leselister

Jeg har vært bibliotekbruker i mange, mange år. Det var mange flere morsomme bøker å finne der enn de som kom i lesesirkelen til husfruen, - og morsommere enn de bøker som slapp gjennom husfruens sensur. Bøkene skulle helst være norske. Greit nok, - men Suzy-bøkene og Pams paradis var morsomme og ga leselyst, selv om husfruen rynket på nesen. Og Mazo de la Roches Jalna-bøkene, det var greier som ga lesesug! Jeg tok heller ikke skade på min sjel av bestevenninnens tantes rosa legeromaner - jeg slukte dem.
På Deichman var jeg først ivrig kunde i Bogstadveien, senere flyttet vi, og fra hovedbiblioteket fikk jeg låne så mye jeg klarte å bære, - og jeg hadde ikke lang vei der vi bodde i etasjen over apoteket på St.Olavs plass. Det var herlig det.

I ett år av min intense lesebarndom var jeg ikke bibliotekbruker, - jeg var parkert hos farmor og tante på en sørlandsøy mens opphavet var i USA. Slikt gjorde man faktisk før i tiden, - parkerte ungene hos slekta og dro fra dem. Nå ville vel barnevernet har rynket på nesen.

Men, - tilbake til lesingen. Huset på sørlandsøya var fullt av bøker, barnebøker, ungdomsbøker, krim, - og masser av svært så voksne bøker. Jeg hadde mer å lese enn jeg kunne rekke over den tiden jeg var der, - og jeg hadde en lese-alliert. Min tante som forsto at det var viktigere å lese enn å være ute og gå tur, lot meg få frokost på sengen søndag morgen. Der ble jeg med nesa i en bok eller to til det var på tide å vise meg til middag. Deilige lange søndagsmorgener, - ingen tvang til turgåing. Og når farmor ved middagen spurte om jeg hadde vært ute, - for det skulle man jo søndager, - da var det tante som kjapt svarte, - og løy freidig: Ja, da, det har hun, og det var så deilig ute så. Takk.
Inger Johannebøkene og Nicola Silver , gamle bøker min tante hadde eid, - Vi som går kjøkkenveien og Rolf i Tibet bøker som hadde tilhørt min eldre kusine og fetter, - titler jeg husker med glede, den dag i dag, - mer enn 50 år senere.

Spilledamene er borte tror jeg

Jeg vokste opp med spilledamer. Middelaldrende damer som spilte piano slik at vi kunne danse på danseskolen, - og gymnastisere på skolen.

De spilte tydelig, - taktfast, - vi kjente alle stykkene - og de kjente sine gymlærere eller danseskolefrøkner og visste alltid hva de skulle ha av musikk.

Pene litt falmede damer,- med uregelmessig arbeidstid, og neppe høy timebetaling. Lurer på om de hørte til på lærerværelset? Om de hadde noen gruppetilhørighet, - eller om de bare stille kom og gikk.

Jeg tror ikke bare det er fordi jeg gikk på så uhorvelig mange skoler at jeg ikke husker navnet på en eneste en av spilledamene. De var veldig anonyme, - men het vel fru eller frøken ett eller annet, - for det var da tidvis en dialog mellom spilledamen og gymlæreren?

Jeg finner ikke noen bilder av spilledamer i den betydning jeg skriver om, - men oppdager at noen har andre assosiasjoner til ordet enn meg, - bordellmamma, hopla. Det var ikke akkurat det de var nei.