Blir aldri voksen

Det er helt greit aldri å bli voksen, - masse fordeler.
Men det er noen heldumme greier også. Som tenåring var det masse konformitetskrav, - selv på 50/60-tallet, og det var av og til litt sårt ikke å være som enkelte av de andre som en skjønte hadde de riktige greiene eller så ut på den riktige måten.

For meg var det vel egentlig helt umulig, - deler av meg var vel nøgd med det, andre deler av meg higet vel noe. Men for all del, - hvem er ikke en splittet personlighet.

På utseendefronten var det en evig kamp der mor og damefrisøren sto på den ene siden, - og jeg på den andre. Lille lange jeg tapte hver gang, og det ble pannelugg og shingelnakke til langt oppi folkeskolen. En pannelugg som attpå til alltid ble skjeiv. Frisøren som presumptivt var profesjonell burde vel ha forstått at mitt hår ikke egnet seg til pannelugg, - det hadde en og annen rar bøy og var ellers ganske så stritt. Gullungen som var 18 mnd yngre slapp pannelugg - tror jeg da. Hukommelsen kan være litt selektiv.

Så kom en lekker mote: jeans og ballettsko, - ikke olabukser, - det var galt stoff, galt snitt, - det skulle være amerikanske jeans, - men jeg tror jeg må ha kommet nesten ut av tenårene før jeg fikk mast meg til et par Wrangler. Ballettsko ble det aldri, - min mor fnøs, - hvordan kunne noen bare tenke tanken på å bruke noe så dumt. Sko var for å beskytte føttene. Sko skulle vare. Sko skulle jevnlig til skomakeren for hel- eller halvsåling. Og aldri hadde jeg fått lov til å prøve å danse ballett heller - i motsetning til Gullungen, - så ballettsko til skolebruk var selvsagt bare helt out. Og jeg var vel ikke dummere enn at jeg forsto at det ikke var urimelig.

Duffelcoat kom også på moten, - fine engelske vinterplagg. Slikt var det selvsagt heller ikke vilje til å bruke penger på, men ikke uvilje til å finne lokal løsning. Mor kunne sy, hadde øye for sømkonstruksjon, og så hvordan en slik jakke skulle sys. Men, - det spesielle stoffet disse jakkene var laget av fantes ikke i Norge på 50-tallet (nå finnes det snart ikke stoffbutikker igjen i det hele tatt). Et alternativt ullstoff, i en farge som aldri noen sinne noen engelsk duffelcoat har vært produsert i ble innkjøpt. Fordi dette stoffet ikke var så tettvevd som det engelske måtte det fór til, - rutet ullstoff anskaffet til dette, og en helt utmerket varm "duffel" ble sydd. Bortsett fra at den ikke så helt ut som de andres jakker, gal farge, - og litt gal konstruksjon. Men den var varm, og den var sterk, og den varte hele skoletiden ut.

Barnsligheten, umodenheten, ved ikke helt og fullt å bli bare glad over noe så bra, den forsto, eller ville ikke mor høre om engang, - og for meg ble min følelse en slags skam også, det var jeg som var dum. Og det var jeg jo på sett og vis også.

Mer om dette kommer.