Jeg gjør ikke det skapte grann.
Sitter stille og ser støvet legge seg, sandkornene bygge seg opp, glassflater mattes, rotet toppe seg i hauger.
Jo da. Jeg gjør en masse.
Jeg leser den ene boka etter den andre. Jeg sjekker innboksen, jeg henger med på twitter. Jeg spiser og jeg drikker og jeg sitter - på sofaen, i sengen.
Jeg har ferie.
10 oktober 2009
27 september 2009
Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!
Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!
- er nå min mening.
- er nå min mening.
05 september 2009
Sosiale medier - kommet for å bli
I går snakket jeg om Twitter på et personalmøte. Fordi det var mange viktige ting ellers på sakslisten (brukerundersøkelse, økonomi mm) var det naturlig, - og på forhånd avklart med meg at jeg skulle snakke sist, - og ble dermed en tidsmessig salderingspost.
Jeg er ikke flink til å snakke veldig kort, - og fordi jeg visste at jeg sto framfor en forsamling der meget få var Twitter-brukere, mente jeg det var nødvendig å bruke tid på å forklare og vise fram hvordan Twitter fungerer, - i tillegg til å snakke om og vise hvordan tilsvarende institusjoner som vår bruker Twitter.
I etterkant har jeg tenkt at om jeg hadde kjent til denne videoen om sosiale medier litt før, og ikke først sett den sent på kvelden dagen før presentasjonen,- så skulle jeg startet med å vise de første to minuttene av den - men helst i litt sakte fart. Det hadde vært en nyttig introduksjon, selv om videoen engentlig nok er laget mht markedsføring. Men den det den forteller om sosiale mediers statistikk historisk kan være en vekker fordi: slik jeg oppfatter det er hovedproblemet for de som ikke bruker, men blir konfrontert med sosiale medier at de føler seg truet av den ukjente tidstyven og dermed er lite villige til å ta en titt innom for å forstå, finne ut av, oppleve. Og slik har det alltid vært med nye ting.
Jeg ble gjort oppmerksom på videoen på Twitter (selvsagt) der det var lenket til Kreativt Forums blogg som hadde plukket den opp på bloggen til Socialnomics. Videoen var annonsert fritt tilgjengelig på Creative Commons og forteller bl.a om hvor mange år det har tatt før 50 000 000 mennesker tar i bruk diverse medier: Radio: 38 år, TV 13, Internett 4, iPod 3, - Facebook fikk 100 mill.nye brukere på 9 mnd, og det er over 200 mill. bloggere og 57% av dem skriver blogginnlegg eller meldinger på Twitter daglig.
Socialnomics som har laget videoen oppgir kilder for statistikken i blogginnlegget sitt slik at leseren får muligheten til selv å være kildekritisk.
OK - det var dumt at jeg ikke fikk brukt 2 minutter av min knapt tilmålte tid til å vise videoen. Jeg fikk hastverk selv med det jeg hadde forberedt, - og det ble som forventet ikke tid noen debatt. Men livlig rundt lunchbordet et par timer senere ble det.
PS: Tenk om @Suongir hadde skrevet sitt blogginnlegg om de ulike stadiene på Twitter, - et par dager tidligere, da hadde jeg hatt manus servert på et brett!
Jeg er ikke flink til å snakke veldig kort, - og fordi jeg visste at jeg sto framfor en forsamling der meget få var Twitter-brukere, mente jeg det var nødvendig å bruke tid på å forklare og vise fram hvordan Twitter fungerer, - i tillegg til å snakke om og vise hvordan tilsvarende institusjoner som vår bruker Twitter.
I etterkant har jeg tenkt at om jeg hadde kjent til denne videoen om sosiale medier litt før, og ikke først sett den sent på kvelden dagen før presentasjonen,- så skulle jeg startet med å vise de første to minuttene av den - men helst i litt sakte fart. Det hadde vært en nyttig introduksjon, selv om videoen engentlig nok er laget mht markedsføring. Men den det den forteller om sosiale mediers statistikk historisk kan være en vekker fordi: slik jeg oppfatter det er hovedproblemet for de som ikke bruker, men blir konfrontert med sosiale medier at de føler seg truet av den ukjente tidstyven og dermed er lite villige til å ta en titt innom for å forstå, finne ut av, oppleve. Og slik har det alltid vært med nye ting.
Jeg ble gjort oppmerksom på videoen på Twitter (selvsagt) der det var lenket til Kreativt Forums blogg som hadde plukket den opp på bloggen til Socialnomics. Videoen var annonsert fritt tilgjengelig på Creative Commons og forteller bl.a om hvor mange år det har tatt før 50 000 000 mennesker tar i bruk diverse medier: Radio: 38 år, TV 13, Internett 4, iPod 3, - Facebook fikk 100 mill.nye brukere på 9 mnd, og det er over 200 mill. bloggere og 57% av dem skriver blogginnlegg eller meldinger på Twitter daglig.
Socialnomics som har laget videoen oppgir kilder for statistikken i blogginnlegget sitt slik at leseren får muligheten til selv å være kildekritisk.
OK - det var dumt at jeg ikke fikk brukt 2 minutter av min knapt tilmålte tid til å vise videoen. Jeg fikk hastverk selv med det jeg hadde forberedt, - og det ble som forventet ikke tid noen debatt. Men livlig rundt lunchbordet et par timer senere ble det.
PS: Tenk om @Suongir hadde skrevet sitt blogginnlegg om de ulike stadiene på Twitter, - et par dager tidligere, da hadde jeg hatt manus servert på et brett!
31 august 2009
Gubbe?
Gubbe har det bra. Han seiler og er ikke alene, mål er en hollandsk havn. Utfordringen er Tyske bugt., - og høstens vær.
Ren nytelse - dagens dufter
Jeg sitter og snuser på hendene mine.
I disse dager er egne hender noe som ikke nødvendigvis har så mye lukt, - de er i beste fall dekket av en eller annen, helst ikke for sterk, såpelukt - eller en desinfeksjonslukt.
Ikke så mine hender nå i kveld. Jeg snuser igjen. Ingefær, - fersk god ingefær, befridd sin bark, finhakket og berørt av mine hender. Klar til å gå i pannen.
Lime - en fin grønn limefrukt, - massert litt under mine hender i et forsøk på å frigjøre saftene - litt ekstra.
Mmmm - det lukter så godt av mine hender.
I dag blir det ikke sellerirot, - selv om det er en de kjøkkenparfymer som jeg setter utrolig høyt. Er det jeg som er dum og gal? Lukten av sellerirot er sensuell.
Dagens måltid av kylling-kjøttdeig med hvitløk, paprika, vårløk, ingefær, en anelse salt og litt pepper, - å, det ble godt og nå, - maten er fortært.
En deilig rest venter og vil glede meg i morgen. Kjære Gubbe, - nyt du seilerens hermetikkbokser - her er det andre gleder.
I disse dager er egne hender noe som ikke nødvendigvis har så mye lukt, - de er i beste fall dekket av en eller annen, helst ikke for sterk, såpelukt - eller en desinfeksjonslukt.
Ikke så mine hender nå i kveld. Jeg snuser igjen. Ingefær, - fersk god ingefær, befridd sin bark, finhakket og berørt av mine hender. Klar til å gå i pannen.
Lime - en fin grønn limefrukt, - massert litt under mine hender i et forsøk på å frigjøre saftene - litt ekstra.
Mmmm - det lukter så godt av mine hender.
I dag blir det ikke sellerirot, - selv om det er en de kjøkkenparfymer som jeg setter utrolig høyt. Er det jeg som er dum og gal? Lukten av sellerirot er sensuell.
Dagens måltid av kylling-kjøttdeig med hvitløk, paprika, vårløk, ingefær, en anelse salt og litt pepper, - å, det ble godt og nå, - maten er fortært.
En deilig rest venter og vil glede meg i morgen. Kjære Gubbe, - nyt du seilerens hermetikkbokser - her er det andre gleder.
18 august 2009
04:55
Det var klart for tidlig å stå opp, - ikke virkelig morgen.
Det var det heller ikke 10 minutter senere, 13, 17, 27 ...
Merkelig, bare fordi jeg akkurat i dag skulle kunne ligge litt lenge bråvåkner jeg tidlig og får ikke sove.
Nå er det dag, - har gjort alt sakte og ordentlig, tømt oppvaskmaskin, ryddet kjøkken, - tvitret her og der, - men avisen rekker jeg visst ikke lese, - må snart gå, bare fordi jeg var så forbasket tidlig våken.
Greit å sove lenge, ikke greit å sitte lenge ved kjøkkenbordet om morgenen. Merkelig, hvordan skal det gå når jeg ikke lenger har noen jobb å gå til?
Får kanskje begynne å morgenlese avisen allerede nå, - som en trening, - ta en kopp te til, - sose litt rundt, - sola skinner, bjerketoppene viser at det er litt vind, luften er superklar, det er ikke sommer lengre, - det er begynnende høst. Det blir fine dager i mange uker, - så gjelder det å stå han ut når senhøstens mørke kommer og knuger, - før vintersnøen igjen løfter lyset og gjør dagene vakre.
Te, avis, - jobb haster ikke.
Det var det heller ikke 10 minutter senere, 13, 17, 27 ...
Merkelig, bare fordi jeg akkurat i dag skulle kunne ligge litt lenge bråvåkner jeg tidlig og får ikke sove.
Nå er det dag, - har gjort alt sakte og ordentlig, tømt oppvaskmaskin, ryddet kjøkken, - tvitret her og der, - men avisen rekker jeg visst ikke lese, - må snart gå, bare fordi jeg var så forbasket tidlig våken.
Greit å sove lenge, ikke greit å sitte lenge ved kjøkkenbordet om morgenen. Merkelig, hvordan skal det gå når jeg ikke lenger har noen jobb å gå til?
Får kanskje begynne å morgenlese avisen allerede nå, - som en trening, - ta en kopp te til, - sose litt rundt, - sola skinner, bjerketoppene viser at det er litt vind, luften er superklar, det er ikke sommer lengre, - det er begynnende høst. Det blir fine dager i mange uker, - så gjelder det å stå han ut når senhøstens mørke kommer og knuger, - før vintersnøen igjen løfter lyset og gjør dagene vakre.
Te, avis, - jobb haster ikke.
08 august 2009
Kan en mann stå bak, please?
Utallige ganger har vi lest at det står en kvinne bak, - Marie bak Knut, Mary bak Ernest, - etc. etc. ad nauseam.
Det er klart, det behøver slett ikke stå en kvinne bak for at det skal produseres god litteratur, - det kunne godt stå en mann bak. Det som er viktig er at den som kan og skal skrive får gode rammebetingelser, - slipper å tenke på innkjøp, matlaging, rent sengetøy, barn som både skal på skole og i barnehage, oppfølging av lekser, og synges nattasanger til.
Frigjort fra alt dette tenker jeg at selv jeg skulle kunne bli litterært produktiv, bli synlig, - lenge før støttekontaktene stiller opp.
Men, kom likevel fram kjære Gubbe, det er ikke nødvendig at du holder deg i bakgrunnen, - jeg får ikke presset noe genialt ut av meg uansett. Det er visst ikke på den litterære fronten jeg har min styrke.
Det er klart, det behøver slett ikke stå en kvinne bak for at det skal produseres god litteratur, - det kunne godt stå en mann bak. Det som er viktig er at den som kan og skal skrive får gode rammebetingelser, - slipper å tenke på innkjøp, matlaging, rent sengetøy, barn som både skal på skole og i barnehage, oppfølging av lekser, og synges nattasanger til.
Frigjort fra alt dette tenker jeg at selv jeg skulle kunne bli litterært produktiv, bli synlig, - lenge før støttekontaktene stiller opp.
Men, kom likevel fram kjære Gubbe, det er ikke nødvendig at du holder deg i bakgrunnen, - jeg får ikke presset noe genialt ut av meg uansett. Det er visst ikke på den litterære fronten jeg har min styrke.
23 juli 2009
Bøkene eller analysen ?
Det er alltid morsomt å få bokanbefalinger, - og veldig fint når det kommenteres hvorfor man anbefaler.
I en blog i Los Angeles Times er det satt opp en liste over 61 postmodernistiske romaner - og til hver tittel er det føyd til en rekke små ikoner slik at vi med et raskt blikk skal få oversikt over hva som er spesielt ved hver og en roman.
Bloggposten er lesverdig nok, listen interessant nok, - men det er denne annoteringen som interesserer meg mest.
Jeg skal ikke si at jeg blir provosert, - selv om jeg reagerer på merkelappene tynne og tykke, - men jeg synes vel at akkurat det er litt spess.
61 titler er ganske mye, - men sikkert av interesse om en er interessert i postmodernistiske bøker, - en liten garantiliste?
Alle disse etikettene - det er mulig at de er godt kjent og enda bedre likt av litteraturinteresserte, - for meg er de nye, - og litt rare. Men jeg vet at også norske litteraturlikere er betatt. Egen tag for at boka refererer til annen skjønnlitteratur, egne tagger for falske historiske hendelser, for lek med språk, for kommentarer om egen "bookishness", for brev som innhold.
OK - jeg vet hva som er galt med meg. Jeg er bare en bokleser, har ikke litteraturvitenskap som fag. Det er sikkert derfor jeg ikke skriker over meg av begeistring.
Beklager liten skrift og uskarpe bilder på de tre bildene som utgjør listen - men klikker du på bildene blir skriften veldig mye bedre - riktig lesbar faktisk. Da kan man riktig kose seg med alle de merkelige taggene.
I en blog i Los Angeles Times er det satt opp en liste over 61 postmodernistiske romaner - og til hver tittel er det føyd til en rekke små ikoner slik at vi med et raskt blikk skal få oversikt over hva som er spesielt ved hver og en roman.
Bloggposten er lesverdig nok, listen interessant nok, - men det er denne annoteringen som interesserer meg mest.
Jeg skal ikke si at jeg blir provosert, - selv om jeg reagerer på merkelappene tynne og tykke, - men jeg synes vel at akkurat det er litt spess.
61 titler er ganske mye, - men sikkert av interesse om en er interessert i postmodernistiske bøker, - en liten garantiliste?
Alle disse etikettene - det er mulig at de er godt kjent og enda bedre likt av litteraturinteresserte, - for meg er de nye, - og litt rare. Men jeg vet at også norske litteraturlikere er betatt. Egen tag for at boka refererer til annen skjønnlitteratur, egne tagger for falske historiske hendelser, for lek med språk, for kommentarer om egen "bookishness", for brev som innhold.
OK - jeg vet hva som er galt med meg. Jeg er bare en bokleser, har ikke litteraturvitenskap som fag. Det er sikkert derfor jeg ikke skriker over meg av begeistring.
Beklager liten skrift og uskarpe bilder på de tre bildene som utgjør listen - men klikker du på bildene blir skriften veldig mye bedre - riktig lesbar faktisk. Da kan man riktig kose seg med alle de merkelige taggene.
19 juli 2009
Snart semesterstart - de har gullkortet i hendene
11 august skal vi møte de nye studentene når fadderene tar dem med rundt om på campus.
Forhåpentligvis skal vi klare å formidle at de når de bruker de tjenestene og ressursene vi kan tilby, - så har de et kjempefortrinn i forhold til veldig mange andre.
Hva jeg mener med det?
Vel, - vi vet at folk som har hatt kortvarig tilhørighet til UiO klamrer seg til, tigger og ber om å få beholde sine brukernavn og passord.
Hvorfor?
Jo, - fordi det gir dem tilgang til en mengde fagdatabaser, elektroniske tidsskrifter og e-bøker som UiO har betalt - tja, hva var det? - vel 45 mill pr år for å gjøre tilgjengelig for sine studenter og ansatte.
Jeg kjenner folk som er ferdige med studier, ute i det private næringsliv, - og som føler seg ribbet, uten faglig påfyll, fordi de ikke lengre har adgang til de fantastiske ressursene universitetet byr sine ansatte og studenter.
Hvordan kan jeg formidle dette, gi den gløden, - få dem til å dra nytte av dette til fulle de årene de er tilknyttet UiO?
Forhåpentligvis skal vi klare å formidle at de når de bruker de tjenestene og ressursene vi kan tilby, - så har de et kjempefortrinn i forhold til veldig mange andre.
Hva jeg mener med det?
Vel, - vi vet at folk som har hatt kortvarig tilhørighet til UiO klamrer seg til, tigger og ber om å få beholde sine brukernavn og passord.
Hvorfor?
Jo, - fordi det gir dem tilgang til en mengde fagdatabaser, elektroniske tidsskrifter og e-bøker som UiO har betalt - tja, hva var det? - vel 45 mill pr år for å gjøre tilgjengelig for sine studenter og ansatte.
Jeg kjenner folk som er ferdige med studier, ute i det private næringsliv, - og som føler seg ribbet, uten faglig påfyll, fordi de ikke lengre har adgang til de fantastiske ressursene universitetet byr sine ansatte og studenter.
Hvordan kan jeg formidle dette, gi den gløden, - få dem til å dra nytte av dette til fulle de årene de er tilknyttet UiO?
14 juli 2009
Esquil er en hard mann
Jeg har i flere år hatt stor glede av Rølerbloggen, men i det siste har det vært veldig vanskelig å kommentere hos Esquil - en kommentar, og så er det bråstopp.
Jeg kan forstå at han vil beskytte seg, - men siden ikke alle av hans trofaste følgere er inne på bloggen hans hver dag, - så er det ikke unaturlig at man kan komme til å ønske å kommentere mer enn en gang, - i løpet av noen få minutter.
OK - nå er det sagt. Se, prøv, - og se om du lykkes mer enn jeg:
http://rolerbloggen.blogspot.com/
Jeg kan forstå at han vil beskytte seg, - men siden ikke alle av hans trofaste følgere er inne på bloggen hans hver dag, - så er det ikke unaturlig at man kan komme til å ønske å kommentere mer enn en gang, - i løpet av noen få minutter.
OK - nå er det sagt. Se, prøv, - og se om du lykkes mer enn jeg:
http://rolerbloggen.blogspot.com/
04 juli 2009
Emiren og jeg
Dette har ikke noe med Tusen og en natt å gjøre. Men, - jeg har blitt berørt av noe som er litt Tusen-og-en-natt-aktig, - og det har fått meg til å tenke.
OK, - jeg er på ferie, har utsikt over en bukt - og her en dag ligger det plutselig en enorm båt i bukta. Vi er sånn passelig nysgjerrige av oss, men denne er så stor at jeg tar fram kikkerten og laptoppen. Båten tilhører Emiren av Qatar, og er verdens 8'de største privateide yacht.
Men - når nå denne båten har ligget rett i synet på meg noen dager blir det slik at noe ved den bryr meg likevel.
Jeg har overhodet ingen ønsker over å være emiren eller hans kone(r), - jeg har det veldig bra som det er.
Og det er nå det begynner. Jeg vet at jeg har det bra, kjempebra. Vi har en liten leilighet - deilig nordvent - med utsikt over fjell og en bukt som på denne tiden av året tiltrekker seg milliardærene. Fra vår bolig går vi rett ut i badetøy og tar morgenbad, vi sitter på en veranda og inntar en selvlaget lunchsalat og nyter en enkel rosévin, vi gjør som vi vil og har det fint.
Ute på yachten til emiren ser vi litt, men ikke mye liv. Visstnok var han en tur til Paris for å snakke med, og innta et måltid mat med Sarko. Men hva han ellers tar seg til kan vi bare forestille oss, snakker og snakker og snakker?
Hvordan kan et slikt menneske leve? Hvordan holder han ut bokstavelig talt å bli oppvartet på hender og føtter hvert minutt av døgnet? Jeg tror virkelig ikke den mannen ville overleve lang tid på egen hånd ute i den virkelige verden. Jeg tror ikke at han ville klare seg uten alle sine tjenere, alle de som bringer ham mat, setter fram stoler, tar frem klær, sørger for transport. Om han ble spurt om prisen på brød ville han kanskje si "Gi dem kake". Jeg tror ikke han og hans gelikere har bakkekontakt for 5 øre.
Han har det sikkert bra, - han har sikkert aldri fått et myggestikk eller brent seg på en brennmanet, - aldri drukket lunken kaffe eller sett et vissent salatblad, men er han lykkelig? Jeg tviler.
OK, - jeg er på ferie, har utsikt over en bukt - og her en dag ligger det plutselig en enorm båt i bukta. Vi er sånn passelig nysgjerrige av oss, men denne er så stor at jeg tar fram kikkerten og laptoppen. Båten tilhører Emiren av Qatar, og er verdens 8'de største privateide yacht.
Men - når nå denne båten har ligget rett i synet på meg noen dager blir det slik at noe ved den bryr meg likevel.
Jeg har overhodet ingen ønsker over å være emiren eller hans kone(r), - jeg har det veldig bra som det er.
Og det er nå det begynner. Jeg vet at jeg har det bra, kjempebra. Vi har en liten leilighet - deilig nordvent - med utsikt over fjell og en bukt som på denne tiden av året tiltrekker seg milliardærene. Fra vår bolig går vi rett ut i badetøy og tar morgenbad, vi sitter på en veranda og inntar en selvlaget lunchsalat og nyter en enkel rosévin, vi gjør som vi vil og har det fint.
Ute på yachten til emiren ser vi litt, men ikke mye liv. Visstnok var han en tur til Paris for å snakke med, og innta et måltid mat med Sarko. Men hva han ellers tar seg til kan vi bare forestille oss, snakker og snakker og snakker?
Hvordan kan et slikt menneske leve? Hvordan holder han ut bokstavelig talt å bli oppvartet på hender og føtter hvert minutt av døgnet? Jeg tror virkelig ikke den mannen ville overleve lang tid på egen hånd ute i den virkelige verden. Jeg tror ikke at han ville klare seg uten alle sine tjenere, alle de som bringer ham mat, setter fram stoler, tar frem klær, sørger for transport. Om han ble spurt om prisen på brød ville han kanskje si "Gi dem kake". Jeg tror ikke han og hans gelikere har bakkekontakt for 5 øre.
Han har det sikkert bra, - han har sikkert aldri fått et myggestikk eller brent seg på en brennmanet, - aldri drukket lunken kaffe eller sett et vissent salatblad, men er han lykkelig? Jeg tviler.
28 juni 2009
Ikke mye å klage over
Siden jeg sutret og klagde så ille her forleden kveld synes jeg at det må balanseres litt.
Jeg har det bra, - kjempebra. Det er sent på kveld, 24 grader ute og et par grader mer inne, - jeg er på sydlige breddegrader der natten har lagt sitt teppe over alt omkring oss. Jeg har riktignok ikke vært i sjøen i dag, - men det er ene og alene min egen skyld.
Jeg har beskikket mitt "hus", - dvs ryddet og gjort rent i en kjekk liten leilighet på 42,5 kvadratmeter. Det kjennes godt, - særlig fordi det var en del varmere da jeg gjorde det. Men selv om en er klissvåt av svette etter en økt med gulvvask og marmorbonemiddel, så gjør det ikke noe. Man jobber, - og dusjer - og håper at den svake klorlukten ikke er for gjennomtrengende.
Plantene på verandaen har blitt sikret med et lite vanningsanlegg, - nå får de vann i 7 minutter ved midnatt og skulle ikke dø med det første.
Selv nyter jeg kvelden, - har kommet så godt inn i feriemodus at jeg ikke lenger besvimer ved 22-tiden. Deilig med bok, laptop og vin ute i den vakre svale kvelden.
Jeg har det bra, - kjempebra. Det er sent på kveld, 24 grader ute og et par grader mer inne, - jeg er på sydlige breddegrader der natten har lagt sitt teppe over alt omkring oss. Jeg har riktignok ikke vært i sjøen i dag, - men det er ene og alene min egen skyld.
Jeg har beskikket mitt "hus", - dvs ryddet og gjort rent i en kjekk liten leilighet på 42,5 kvadratmeter. Det kjennes godt, - særlig fordi det var en del varmere da jeg gjorde det. Men selv om en er klissvåt av svette etter en økt med gulvvask og marmorbonemiddel, så gjør det ikke noe. Man jobber, - og dusjer - og håper at den svake klorlukten ikke er for gjennomtrengende.
Plantene på verandaen har blitt sikret med et lite vanningsanlegg, - nå får de vann i 7 minutter ved midnatt og skulle ikke dø med det første.
Selv nyter jeg kvelden, - har kommet så godt inn i feriemodus at jeg ikke lenger besvimer ved 22-tiden. Deilig med bok, laptop og vin ute i den vakre svale kvelden.
24 juni 2009
Værre og værre.
En ting er at jeg sitter her og skriver i kølamørten og nesten ikke ser tastaturet. Jeg vinkler skjermen slik at jeg skal få litt lys - og det hjelper, i øyeblikket.
Men det er ikke mangel på lys på tastaturet jeg skal klage over nå. Det er mye verre - værre, verre - jeg husker jo ikke hvordan ordet staves engang, - og det er ikke engang det jeg skal syte over nå.
Enough already - som noen sier på andre siden av Atlanteren.
Jeg vet at ikke en eneste av de få som tidvis leser min blogg interesserer seg det minste for problemet, - men det er jo ikke for dem jeg skriver. Jeg skriver for meg selv - og det har jeg alltid gjort - i motsetning til frøken Ida
OK - hva er det så jeg, som ikke bare er gammalblogger, men sjuende mor i huset vil klager over. Det er ikke den kullsvarte nattehimmelen over Cannes, det er ikke de opplyse luksusyachtene i bukta. Alt dette er fint og flott og ikke å klage over.
Jeg vil bare ha litt av min normale hukommelse tilbake. Det er helt forferdelig stadig vekk å stå helt tomhjernet tilbake. Hva var det jeg skulle gjøre, - jeg kom jo på det for litt siden - og nå er det fullstendig borte igjen. Og om jeg ikke kommer på det og skriver det opp så nytter det ikke!!!
Denne avmakten. Jeg tror det er den som får folk som trives og stort sett fungerer i jobb til å førstidspensjonere seg. Det blir plutselig så forbannet skummelt. Det glipper, - og det er ikke noe man kan gjøre. Det nytter ikke lengre å gå tilbake til det rommet du kom fra og forsøke å gripe fatt i det du skulle gjøre.
Det er ikke det store jeg klager over - jeg skulle bare så gjerne husket hva det var jeg glemte da jeg var i butikken i dag, - det var noe ganske viktig, - og ja, det kommer tilbake, - men jeg er redd jeg glemmer det enda en gang.
Og bare for å avslutte - jeg vet at jeg er totalt idiot som sitter og skriver i mørket på et tastatur jeg ikke kan se.
[Kveldsbanning med tastefeil fjernet i dagslys]
Men det er ikke mangel på lys på tastaturet jeg skal klage over nå. Det er mye verre - værre, verre - jeg husker jo ikke hvordan ordet staves engang, - og det er ikke engang det jeg skal syte over nå.
Enough already - som noen sier på andre siden av Atlanteren.
Jeg vet at ikke en eneste av de få som tidvis leser min blogg interesserer seg det minste for problemet, - men det er jo ikke for dem jeg skriver. Jeg skriver for meg selv - og det har jeg alltid gjort - i motsetning til frøken Ida
OK - hva er det så jeg, som ikke bare er gammalblogger, men sjuende mor i huset vil klager over. Det er ikke den kullsvarte nattehimmelen over Cannes, det er ikke de opplyse luksusyachtene i bukta. Alt dette er fint og flott og ikke å klage over.
Jeg vil bare ha litt av min normale hukommelse tilbake. Det er helt forferdelig stadig vekk å stå helt tomhjernet tilbake. Hva var det jeg skulle gjøre, - jeg kom jo på det for litt siden - og nå er det fullstendig borte igjen. Og om jeg ikke kommer på det og skriver det opp så nytter det ikke!!!
Denne avmakten. Jeg tror det er den som får folk som trives og stort sett fungerer i jobb til å førstidspensjonere seg. Det blir plutselig så forbannet skummelt. Det glipper, - og det er ikke noe man kan gjøre. Det nytter ikke lengre å gå tilbake til det rommet du kom fra og forsøke å gripe fatt i det du skulle gjøre.
Det er ikke det store jeg klager over - jeg skulle bare så gjerne husket hva det var jeg glemte da jeg var i butikken i dag, - det var noe ganske viktig, - og ja, det kommer tilbake, - men jeg er redd jeg glemmer det enda en gang.
Og bare for å avslutte - jeg vet at jeg er totalt idiot som sitter og skriver i mørket på et tastatur jeg ikke kan se.
[Kveldsbanning med tastefeil fjernet i dagslys]
19 juni 2009
Sneglen og jeg
Jeg er så heldig at jeg ukentlig får et dikt fra en venninnekollega - så også denne uken:
"Will you walk a little faster?" said a whiting to a snail,
"There's a porpoise close behind us, and he's treading on my tail.
See how eagerly the lobsters and the turtles all advance!
They are waiting on the shingle---will you come and join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, wo'n't you join the dance?
"You can really have no notion how delightful it will be
When they take us up and throw us, with the lobsters, out to sea!"
But the snail replied "Too far, too far!" and gave a look askance---
Said he thanked the whiting kindly, but he would not join the dance.
Would not, could not, would not, could not, could not join the dance.
Would not, could not, would not, could not, could not join the dance.
"What matters it how far we go?" his scaly friend replied.
The further off from England the nearer is to France.
There is another shore, you know, upon the other side.
Then turn not pale, beloved snail, but come and join the dance.
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?"
Lewis Carroll
Jeg er på den andre stranden, - i Frankrike, men har veldig forståelse for sneglen.
"Will you walk a little faster?" said a whiting to a snail,
"There's a porpoise close behind us, and he's treading on my tail.
See how eagerly the lobsters and the turtles all advance!
They are waiting on the shingle---will you come and join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, wo'n't you join the dance?
"You can really have no notion how delightful it will be
When they take us up and throw us, with the lobsters, out to sea!"
But the snail replied "Too far, too far!" and gave a look askance---
Said he thanked the whiting kindly, but he would not join the dance.
Would not, could not, would not, could not, could not join the dance.
Would not, could not, would not, could not, could not join the dance.
"What matters it how far we go?" his scaly friend replied.
The further off from England the nearer is to France.
There is another shore, you know, upon the other side.
Then turn not pale, beloved snail, but come and join the dance.
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?"
Lewis Carroll
Jeg er på den andre stranden, - i Frankrike, men har veldig forståelse for sneglen.
07 juni 2009
Liker ikke misunne/misunnelig
Hun har så fine krøller, nydelig hårfarge, det er sååå fint, - jeg misunner henne det håret! (Er det deg jeg tenker på Curly?)
Nei, - jeg misunner henne slett ikke det håret, - men jeg skulle gjerne hatt noe bortimot like fint, - men jeg unner henne for all del det håret hun har.
Jeg vet ikke om det er jeg som er fattig på ord, eller om det norske språket er fattig - men jeg savner å kunne si at noe er fint og at jeg gjerne skulle hatt det samme jeg også - i ett ord. Uten å forsøke å frarøve en annen det jeg beundrer.
Tror vel ikke at engelsk er bedre.
Det er da ganske merkelig, at en ikke skal kunne beundre og ønske seg noe, uten at det skal høres ut som om en vil andre vondt?
Jeg håper jeg tar feil, at jeg har oversett noe, - at det er et superord som formidler akkurat det jeg vil si: det var fint, noe slikt skulle jeg også ville ha - i ett ord!
Nei, - jeg misunner henne slett ikke det håret, - men jeg skulle gjerne hatt noe bortimot like fint, - men jeg unner henne for all del det håret hun har.
Jeg vet ikke om det er jeg som er fattig på ord, eller om det norske språket er fattig - men jeg savner å kunne si at noe er fint og at jeg gjerne skulle hatt det samme jeg også - i ett ord. Uten å forsøke å frarøve en annen det jeg beundrer.
Tror vel ikke at engelsk er bedre.
Det er da ganske merkelig, at en ikke skal kunne beundre og ønske seg noe, uten at det skal høres ut som om en vil andre vondt?
Jeg håper jeg tar feil, at jeg har oversett noe, - at det er et superord som formidler akkurat det jeg vil si: det var fint, noe slikt skulle jeg også ville ha - i ett ord!
02 juni 2009
Nordavinden kom
Pinsehelgen var fantastisk. Solrik, varm - drømmehelg.
For noen kom drømmen ved 04-tiden i morges, - da røsket nordavinden seg løs, kastet seg over oss, ropte til alle: Kom og seil, kom bli med!
Jeg sitter alene igjen, - jeg får høre: Vinden er fin, det går unna!
For noen kom drømmen ved 04-tiden i morges, - da røsket nordavinden seg løs, kastet seg over oss, ropte til alle: Kom og seil, kom bli med!
Jeg sitter alene igjen, - jeg får høre: Vinden er fin, det går unna!
19 mai 2009
Har du lyst til å høre et kort dikt?
Har du lyst til å høre et kort dikt?
Nei, - egentlig ikke, - siden du spør.
---
Men jeg har jo så lyst til å dele det med deg.
Jeg deler det her:
Du var vinden
Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør vel etter leidi
når ein har slik vind!
Olav H. Hauge
Ville dele det, fordi du er min vind.
Nei, - egentlig ikke, - siden du spør.
---
Men jeg har jo så lyst til å dele det med deg.
Jeg deler det her:
Du var vinden
Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør vel etter leidi
når ein har slik vind!
Olav H. Hauge
Ville dele det, fordi du er min vind.
11 mai 2009
Offentlig flagging - Oslo Rådhus, natt til 9 mai
Det er fint med flagg, - og fint at vi har offentlige flaggdager.
Litt dumt når flagget blir hengende natten over slik som her, vi ser av Rådhusklokken at det er like før kl 4 om morgenen:
At billedkvaliteten ikke ble topp med enkel mobiltelefonkamera er ikke så merkelig. Takk til fotografen, nevø Andreas på Oslobesøk.
Litt dumt når flagget blir hengende natten over slik som her, vi ser av Rådhusklokken at det er like før kl 4 om morgenen:
At billedkvaliteten ikke ble topp med enkel mobiltelefonkamera er ikke så merkelig. Takk til fotografen, nevø Andreas på Oslobesøk.
01 mai 2009
På Shetland
Befinner meg på Shetland, - ikke irl, men i litteraturen. Har akkurat begynt å grave meg ned i torven sammen med S.J.Bolton i hennes bok Sacrifice, - tror det blir en skummel opplevelse. Hittil er det avdekket liket av en person som har fått hjertet skåret ut av kroppen ....
Grøsser gjør jeg. Og dette driver jeg med frivillig?!
Påskelitteratur på etterskudd.
Grøsser gjør jeg. Og dette driver jeg med frivillig?!
Påskelitteratur på etterskudd.
29 april 2009
My very own theme music - gurimalla!
Hvem skulle trodd det? Jeg har egen temamusikk til bloggen, - bare se, - jeg mener hør!
Kanskje jeg må legge om stilen slik at den passer bedre til musikken. For i bloggen kommer det kanskje ikke så godt fram at jeg egentlig er en hai.
Skal vurdere å være mindre tannløs, - selv om jeg synes beskyldningene på Twitter som antyder at frk Makeløs og mange andre bloggere er Polyanna-bloggere er helt på trynet. Om jeg kunne skrive som frk M ville jeg vært superlykkelig - men jeg kan ikke det, forutsetningene er heller ikke der lenger - hun er halve min alder.
Jeg har hittil skrevet helt som jeg vil, uten å tenke på så veldig mange "farer" ved å blogge, - det må jeg kanskje revurdere - for i dag sier sjefen min plutselig - jeg har funnet bloggen din, - vil du at jeg skal spre det videre? Hæ? Nei, takk.
Og hvilken blogg, - jeg har flere, - dumt sagt av meg.
To, - vel, jeg spurte fornuftig nok ikke om hvilke to.
Det hender at jeg ikke tråkker i salaten, ikke setter skjegget i postkassa, ikke dummer meg ut 100%, - men nøyer meg med 98%.
Kanskje jeg må legge om stilen slik at den passer bedre til musikken. For i bloggen kommer det kanskje ikke så godt fram at jeg egentlig er en hai.
Skal vurdere å være mindre tannløs, - selv om jeg synes beskyldningene på Twitter som antyder at frk Makeløs og mange andre bloggere er Polyanna-bloggere er helt på trynet. Om jeg kunne skrive som frk M ville jeg vært superlykkelig - men jeg kan ikke det, forutsetningene er heller ikke der lenger - hun er halve min alder.
Jeg har hittil skrevet helt som jeg vil, uten å tenke på så veldig mange "farer" ved å blogge, - det må jeg kanskje revurdere - for i dag sier sjefen min plutselig - jeg har funnet bloggen din, - vil du at jeg skal spre det videre? Hæ? Nei, takk.
Og hvilken blogg, - jeg har flere, - dumt sagt av meg.
To, - vel, jeg spurte fornuftig nok ikke om hvilke to.
Det hender at jeg ikke tråkker i salaten, ikke setter skjegget i postkassa, ikke dummer meg ut 100%, - men nøyer meg med 98%.
23 april 2009
Middelhav
Som den utrolig heldige luksuriøse kvinne jeg er, - så kan jeg like godt si det ret ut: Jeg har ferie, og jeg oppholder meg ved Middelhavet,
Jeg spiser utrolig mye god mat, - og drikker klart litt for mye av den gode lokale vinen ogaå.
Det gjenstår bare noen få få dager av denne fine vårferien. Jeg legger ikke ut noen bilder, og heller ikke ut hoe oppskrifter siden det er helt påkrevet med noen avklaringer om maten skal bli god.
Jeg spiser utrolig mye god mat, - og drikker klart litt for mye av den gode lokale vinen ogaå.
Det gjenstår bare noen få få dager av denne fine vårferien. Jeg legger ikke ut noen bilder, og heller ikke ut hoe oppskrifter siden det er helt påkrevet med noen avklaringer om maten skal bli god.
05 april 2009
Nei til Være-glad-leken - for de som overlever
Mirakel har overlevd, hun var i en forferdelig bilulykke, bildet av vraket var forferdelig. Alle er lykkelige over at det menneskelige ikke ble totalvrak samtidig. Glade for at ikke de ble drept, lemlestet for livet.
Når en opplever noe så traumatisk går en ikke ut av det uten mén. Hvordan det arter seg varierer selvsagt for den enkelte, - og det er derfor heller ikke noen oppskrift på hvordan en skal komme videre.
Det er ikke bare bilulykker som forårsaker det som i dag kanskje går under navnet posttraumatisk stress. Shell shocked - det var det de var mange av soldatene som kom levende ut av krigens helvete. Mange hadde mareritt resten av livet, - mange fikk senskader, ble alkoholisert. Mange ble overhodet ikke forstått av sine omgivelser - de hadde jo sluppet levende, og tilsynelatende uten mén, fra det forferdelige.
Survivors kaller amerikanske kreftpasienter seg - fordi kreftdiagnosen i seg selv er så skremmende, så angstfylt at mange føler at det nesten er et under at de overlever - selv om kanskje prognosen for akkurat den typen kreft de har kan ha en kjempegod prognose. Det er angsten, det tabubelagte kreftordet som setter igang noe som resulterer i - posttraumatisk stress.
Så er vi til stede i hverdagen igjen da, - alle vi som har overlevet. Våre medmennesker, familie og venner er så glade for at vi er det, at det gikk bra, at vi ser så godt ut.
Ser godt ut? Jeg ble rasende, - jeg så da ikke godt ut, det visste jeg med meg selv, - jeg kunne da ikke se godt ut når jeg hadde det så jævlig inni meg, når angsten rev, når jeg ikke forsto hvordan jeg noen sinne kunne komme i regulært arbeid igjen - jeg ville sikkert ikke finne parkeringsplass, og da ville jeg jo ikke kunne arbeide. Jeg ville ikke høre at jeg så godt ut.
Å, - har du det ikke bra i dag, - jeg ser det ikke er som det skal.
Faen også, ikke svare, bite tenna sammen. Smile. OK jeg ser sikkert ut som et takras, men er det nødvendig å si det, - hvis du ikke har noe godt å si så hold munn. Egenltlig vil jeg bare være i fred, - men egentlig vil jeg at noen skal bry seg om meg, - ta vare på meg, gjøre meg trygg for alt som noensinne skulle kunne komme til å hende meg.
I en periode var det ikke mulig å si noe riktig til meg - men det tenkte jeg ikke på. Jeg hadde ikke peiling på at jeg faktisk var deprimert og hjelpetrengende. Jeg trodde at om jeg bare kunne bli sikret en parkeringsplass - da ville alt snu seg og bli bra. Kreften var bak meg, - jeg skulle være glad. Jeg vil ikke gå inn på senskaden som kom brå-raskt - den problematikken hører LymfeKnuten til.
Jeg var heldig - jeg hadde en fastlege som uten at jeg hadde sagt at jeg hadde det vanskelig, så meg, så at jeg trengte hjelp, - og skaffet meg hjelp. Jeg gikk ett år i samtaleterapi, - og selvsagt var det ikke bare den posttraumatiske stressen det dreide seg om i de timene.
Men - hva er det som gjør at det nesten forlanges av oss overlevere at vi skal være så glade, så takknemlige, at vi mister klageretten over all annen bedridenhet som tilfaller oss. Skal vi plutselig måtte være noen mildt smilende små martyrlignende nikkedukker, - fordi vi har vært så heldige at vi har overlevd?
Jo da, - klart jeg er glad for å leve. Men nå lever jeg altså. Jeg lever, og når jeg så ikke har det bra må jeg ha lov til å si det, - selv om jeg har overlevd!!! Jeg må ha lov til å være værsyk, klage på dårlig service, være sur og gretten, misfornøyd med helsevesentet og lange køer - når det er relevant.
Det er faser i veien tilbake til normaliteten, - hvis den kommer da, - tilbake kommer vi i alle fall aldri, - livet og vannet renner en vei - ustoppelig.
Ah, - nå er du bra, sa kjære Gubbe, - jeg hadde klart å sette meg inn i bilen og kjøre selv. Jeg ble rasende - jeg var da for faen ikke bra.
Ah, - nå er du virkelig bra, sa kjære Gubbe, - det var gått ett år og jeg sprakk over en eller annen ubetydelighet, - nå kjenner jeg deg igjen. Sprakk? Da eksploderte jeg, og gikk. Ubalansen var der fortsatt.
Det har gått 11 år. Visst er jeg glad for at jeg lever, - men jeg orker ikke å gå med gladheten påskrudd hele tiden. Polyanna lekte være-glad-leken, - det orker ikke jeg. Jeg er glad når jeg er glad, ikke fordi jeg har overlevd og sett lyset, forstått hvor verdifullt livet er, fått ny innsikt, blitt et bedre menneske - blitt frelst. Er ikke frelst, vil ikke bli det.
Jeg balanserer fortsatt, sprekker og er dum, - er ikke voksen og fornuftig, har ikke antennene ute til rett tid. Jeg er på vei til å bli en gammel dame, men blir ikke en snill og klok gammel dame.
Og mitt hjerte blør når Mirakel har det vondt og blir møtt av lite klokskap hos vikarlegen. Det skal ikke være slik.
Tenk om vikarlegen tvitrer, leser mirakelmirakel, - leser Mirakel: Hos legen, - forstår, lærer noe, unngår å gjøre samme dumhet overfor den neste som trenger den type hjelp. Det er ikke helt umulig, - de sosiale digitale nettverkene fungerer - og hjelper oss til å kunne bli litt klokere.
Når en opplever noe så traumatisk går en ikke ut av det uten mén. Hvordan det arter seg varierer selvsagt for den enkelte, - og det er derfor heller ikke noen oppskrift på hvordan en skal komme videre.
Det er ikke bare bilulykker som forårsaker det som i dag kanskje går under navnet posttraumatisk stress. Shell shocked - det var det de var mange av soldatene som kom levende ut av krigens helvete. Mange hadde mareritt resten av livet, - mange fikk senskader, ble alkoholisert. Mange ble overhodet ikke forstått av sine omgivelser - de hadde jo sluppet levende, og tilsynelatende uten mén, fra det forferdelige.
Survivors kaller amerikanske kreftpasienter seg - fordi kreftdiagnosen i seg selv er så skremmende, så angstfylt at mange føler at det nesten er et under at de overlever - selv om kanskje prognosen for akkurat den typen kreft de har kan ha en kjempegod prognose. Det er angsten, det tabubelagte kreftordet som setter igang noe som resulterer i - posttraumatisk stress.
Så er vi til stede i hverdagen igjen da, - alle vi som har overlevet. Våre medmennesker, familie og venner er så glade for at vi er det, at det gikk bra, at vi ser så godt ut.
Ser godt ut? Jeg ble rasende, - jeg så da ikke godt ut, det visste jeg med meg selv, - jeg kunne da ikke se godt ut når jeg hadde det så jævlig inni meg, når angsten rev, når jeg ikke forsto hvordan jeg noen sinne kunne komme i regulært arbeid igjen - jeg ville sikkert ikke finne parkeringsplass, og da ville jeg jo ikke kunne arbeide. Jeg ville ikke høre at jeg så godt ut.
Å, - har du det ikke bra i dag, - jeg ser det ikke er som det skal.
Faen også, ikke svare, bite tenna sammen. Smile. OK jeg ser sikkert ut som et takras, men er det nødvendig å si det, - hvis du ikke har noe godt å si så hold munn. Egenltlig vil jeg bare være i fred, - men egentlig vil jeg at noen skal bry seg om meg, - ta vare på meg, gjøre meg trygg for alt som noensinne skulle kunne komme til å hende meg.
I en periode var det ikke mulig å si noe riktig til meg - men det tenkte jeg ikke på. Jeg hadde ikke peiling på at jeg faktisk var deprimert og hjelpetrengende. Jeg trodde at om jeg bare kunne bli sikret en parkeringsplass - da ville alt snu seg og bli bra. Kreften var bak meg, - jeg skulle være glad. Jeg vil ikke gå inn på senskaden som kom brå-raskt - den problematikken hører LymfeKnuten til.
Jeg var heldig - jeg hadde en fastlege som uten at jeg hadde sagt at jeg hadde det vanskelig, så meg, så at jeg trengte hjelp, - og skaffet meg hjelp. Jeg gikk ett år i samtaleterapi, - og selvsagt var det ikke bare den posttraumatiske stressen det dreide seg om i de timene.
Men - hva er det som gjør at det nesten forlanges av oss overlevere at vi skal være så glade, så takknemlige, at vi mister klageretten over all annen bedridenhet som tilfaller oss. Skal vi plutselig måtte være noen mildt smilende små martyrlignende nikkedukker, - fordi vi har vært så heldige at vi har overlevd?
Jo da, - klart jeg er glad for å leve. Men nå lever jeg altså. Jeg lever, og når jeg så ikke har det bra må jeg ha lov til å si det, - selv om jeg har overlevd!!! Jeg må ha lov til å være værsyk, klage på dårlig service, være sur og gretten, misfornøyd med helsevesentet og lange køer - når det er relevant.
Det er faser i veien tilbake til normaliteten, - hvis den kommer da, - tilbake kommer vi i alle fall aldri, - livet og vannet renner en vei - ustoppelig.
Ah, - nå er du bra, sa kjære Gubbe, - jeg hadde klart å sette meg inn i bilen og kjøre selv. Jeg ble rasende - jeg var da for faen ikke bra.
Ah, - nå er du virkelig bra, sa kjære Gubbe, - det var gått ett år og jeg sprakk over en eller annen ubetydelighet, - nå kjenner jeg deg igjen. Sprakk? Da eksploderte jeg, og gikk. Ubalansen var der fortsatt.
Det har gått 11 år. Visst er jeg glad for at jeg lever, - men jeg orker ikke å gå med gladheten påskrudd hele tiden. Polyanna lekte være-glad-leken, - det orker ikke jeg. Jeg er glad når jeg er glad, ikke fordi jeg har overlevd og sett lyset, forstått hvor verdifullt livet er, fått ny innsikt, blitt et bedre menneske - blitt frelst. Er ikke frelst, vil ikke bli det.
Jeg balanserer fortsatt, sprekker og er dum, - er ikke voksen og fornuftig, har ikke antennene ute til rett tid. Jeg er på vei til å bli en gammel dame, men blir ikke en snill og klok gammel dame.
Og mitt hjerte blør når Mirakel har det vondt og blir møtt av lite klokskap hos vikarlegen. Det skal ikke være slik.
Tenk om vikarlegen tvitrer, leser mirakelmirakel, - leser Mirakel: Hos legen, - forstår, lærer noe, unngår å gjøre samme dumhet overfor den neste som trenger den type hjelp. Det er ikke helt umulig, - de sosiale digitale nettverkene fungerer - og hjelper oss til å kunne bli litt klokere.
29 mars 2009
Krim fra Shetland og rektorvalg - note to self
En god ting ved søndagsmorgener er tid til å lese avis - på sengen - med te og kjeks (jeg må ikke drysse kjekssmuler under dyna).
Men er jeg først vel innstallert er det lite fristende å hente det jeg glemte å ta med i første omgang. Gulvet er fremdeles iskaldt etter nattens åpne vindu, og det er bare en enslig tøffel i sikte.
Den eneste pennen i nattbordsskuffen virker ikke, ingen mobiltelefon i sikte, så bloggen må fungere som huskeliste.
Ikke glemme å stemme ved rektorvalget
- ta med dette med at "ordet "formidling" beskriver en enveiskommunikasjon med et paternalistisk anslag, ... må være lydhøre for det som foregår rundt oss ... kommunikasjonen med samfunnet må være symmetrisk ..."
Dette gjelder vel for oss også, vi formidler informasjon i biblioteket, og kan sikkert tidvis virke - om ikke paternalske, så sikkert som bedrevitende bestemødre.
Se etter pocketutgaver av Anne Cleeves krimbøker fra Shetland
- elsker å få anbefalt (for meg) nye forfattere, - og gjennom bøkene bli kjent med det som for meg er eksotiske steder. Shetland er eksotisk, Færøyene også, Island, Grønland.
Tenke på om jeg skal forsøke meg på James Elroy. Terje Stemland sier Elroy har "skriftenergi" - det ordet har jeg ikke vært borti før, - men forstår det jo, og kan bli lokket til å lese nettopp av et slikt ord. Omlaget på den norske utgaven ville ellers ikke være med på å friste meg.
Jeg lar meg klart påvirke av det visuelle når jeg uten anbefalinger i bakhodet snuser rundt for å plukke opp bøker. Omslagets betydning har mange skrevet om. Avisen tar det med i anmeldelsene, bibliotekenes onlinekataloger viser også omslag. Jeg kan forstå det når det gjelder skjønnlitteratur, men synes det er tullete for faglitteratur, - men noen synes nok bildet av boka er viktig der også. Vi bruker heldigvis ikke tid på å få med slik visuell informasjon ved registreringen av boka i biblioteket - bildet kommer seilende på ei fjøl fra forlaget sammen med innholdsinformasjonen, men noen - de som bestemmer over bibliotekenes katalogsystemer - mener omslagsbilder skal syneliggjøres. Nok om det.
Nå er det ikke akkurat slik at jeg har gått tom for lesestoff, heldigvis. Stabler av uleste bøker av forfattere jeg gleder meg til å lese er en sutteklut så trygg at jeg kan senke skuldrene og sovne uten å måtte lese på sengen - bøkene er der, de venter på meg - det haster ikke. Jeg sanker ikke krim spesielt i forkant av påsken, - jeg elsker god krim året rundt, og skammer meg ikke for å si det.
Eller stemmer det? Jeg velger jo aldri en krimbok til lesesirkelen. Til lesesirkelen har jeg derimot en tendens til å velge "gale" bøker. Jeg vet det og gjør det likevel om og om igjen, - er det på trass? Bøker som er for lange (Pamuk - Mitt navn er Karmosin), for språklig utfordrende for de eldre damene (jadda, jadda - jeg er en gammel dame jeg også) i lesesirkelen (Lindkvist - Alt jeg skriver er sant), for sært surrealistisk (Austigard - Taxi for B.A.Beckström eller kunsten å danse på furu). Er det de vidunderlige titlene jeg lar meg forføre av? Nei - ikke alene i alle fall. Det er omtale, - omtaler i avis, i blogger, fra en som har lest og likt. Men jeg liker rare titler - det gjør jeg. Og jeg velger jo bøker jeg i alle fall tror jeg selv vil like.
På tide å komme videre i avisa, - tror jeg river ut krim-omtalesidene, - lettere enn å ta med til bokhandleen enn mac'en. Rektorvalget må jeg da klare å få unnagjort i løpet av de neste dagene, - men jeg irriterer meg over at jeg har en annenrangs stemme - den veier mindre enn stemmen til en student. 17% mot 25%! Jeg orker likevel ikke å bråke om det, - men håper at andre tar den kampen, - snart!
Men er jeg først vel innstallert er det lite fristende å hente det jeg glemte å ta med i første omgang. Gulvet er fremdeles iskaldt etter nattens åpne vindu, og det er bare en enslig tøffel i sikte.
Den eneste pennen i nattbordsskuffen virker ikke, ingen mobiltelefon i sikte, så bloggen må fungere som huskeliste.
Ikke glemme å stemme ved rektorvalget
- ta med dette med at "ordet "formidling" beskriver en enveiskommunikasjon med et paternalistisk anslag, ... må være lydhøre for det som foregår rundt oss ... kommunikasjonen med samfunnet må være symmetrisk ..."
Dette gjelder vel for oss også, vi formidler informasjon i biblioteket, og kan sikkert tidvis virke - om ikke paternalske, så sikkert som bedrevitende bestemødre.
Se etter pocketutgaver av Anne Cleeves krimbøker fra Shetland
- elsker å få anbefalt (for meg) nye forfattere, - og gjennom bøkene bli kjent med det som for meg er eksotiske steder. Shetland er eksotisk, Færøyene også, Island, Grønland.
Tenke på om jeg skal forsøke meg på James Elroy. Terje Stemland sier Elroy har "skriftenergi" - det ordet har jeg ikke vært borti før, - men forstår det jo, og kan bli lokket til å lese nettopp av et slikt ord. Omlaget på den norske utgaven ville ellers ikke være med på å friste meg.
Jeg lar meg klart påvirke av det visuelle når jeg uten anbefalinger i bakhodet snuser rundt for å plukke opp bøker. Omslagets betydning har mange skrevet om. Avisen tar det med i anmeldelsene, bibliotekenes onlinekataloger viser også omslag. Jeg kan forstå det når det gjelder skjønnlitteratur, men synes det er tullete for faglitteratur, - men noen synes nok bildet av boka er viktig der også. Vi bruker heldigvis ikke tid på å få med slik visuell informasjon ved registreringen av boka i biblioteket - bildet kommer seilende på ei fjøl fra forlaget sammen med innholdsinformasjonen, men noen - de som bestemmer over bibliotekenes katalogsystemer - mener omslagsbilder skal syneliggjøres. Nok om det.
Nå er det ikke akkurat slik at jeg har gått tom for lesestoff, heldigvis. Stabler av uleste bøker av forfattere jeg gleder meg til å lese er en sutteklut så trygg at jeg kan senke skuldrene og sovne uten å måtte lese på sengen - bøkene er der, de venter på meg - det haster ikke. Jeg sanker ikke krim spesielt i forkant av påsken, - jeg elsker god krim året rundt, og skammer meg ikke for å si det.
Eller stemmer det? Jeg velger jo aldri en krimbok til lesesirkelen. Til lesesirkelen har jeg derimot en tendens til å velge "gale" bøker. Jeg vet det og gjør det likevel om og om igjen, - er det på trass? Bøker som er for lange (Pamuk - Mitt navn er Karmosin), for språklig utfordrende for de eldre damene (jadda, jadda - jeg er en gammel dame jeg også) i lesesirkelen (Lindkvist - Alt jeg skriver er sant), for sært surrealistisk (Austigard - Taxi for B.A.Beckström eller kunsten å danse på furu). Er det de vidunderlige titlene jeg lar meg forføre av? Nei - ikke alene i alle fall. Det er omtale, - omtaler i avis, i blogger, fra en som har lest og likt. Men jeg liker rare titler - det gjør jeg. Og jeg velger jo bøker jeg i alle fall tror jeg selv vil like.
På tide å komme videre i avisa, - tror jeg river ut krim-omtalesidene, - lettere enn å ta med til bokhandleen enn mac'en. Rektorvalget må jeg da klare å få unnagjort i løpet av de neste dagene, - men jeg irriterer meg over at jeg har en annenrangs stemme - den veier mindre enn stemmen til en student. 17% mot 25%! Jeg orker likevel ikke å bråke om det, - men håper at andre tar den kampen, - snart!
28 mars 2009
Lest litt i avis, drukket litt te
En morgen senere.
Te og kjeks på sengen, avis - stille morgenstund, - og det snør ikke lenger ute. Fire kuldegrader vil bevare snøhaugene lenge, vinteren er sikret.
Dansk tidligere synlig tv-dame, nå høyst synlig eldre dame uttaler seg om å bli eldre, og hun er tre år yngre enn meg. Jo, jeg har - nesten - erkjent at jeg er eldre. Men ikke helt. Gubbe er eldre, det er klart, han er jo fire år eldre enn meg, - har feiret 70-årsdag det det helt klart var mest eldre mennesker tilstede. Vi er hos venner - og de er vel i grunnen eldre de fleste av dem, i alle fall er deres venner det. Og jeg, jo, jo da, nok sikkert jeg også.
Fr. Martinsens mor er på Facebook - hun er 10 år eldre enn meg, og er i alle fall eldre. Jeg er ikke der, men fr. M anbefaler det, - viktig å følge med, ikke dette av lasset. Om jeg tar skrittet til fjesboka vet jeg ikke, i mellomtiden kvitrer jeg, - og takk til fr.M som stilte som støttespiller i startfasen.
Danske Lene Kühlmann, den eldre dame som er yngre enn meg, sier klokt (eller selvsagt) at vi aldri blir for gamle til å lære. Klart det, - og jeg merker det daglig, at det er når jeg lærer noe nytt at jeg får min vitamininnsprøytning. Det er i jobbsammenheng at jeg daglig utfordres, må strekke meg, oppdager nye ting, formidler, forklarer, graver i min egen kunnskapsbrønn, kombinerer med databaser og gleder meg selv like mye som studenten foran veiledningsskranken når finner gode informasjonsløsninger. Og det er sikkert derfor at jeg ikke har lyst til å slutte å jobbe, - jeg kjenner at jeg trenger å bli brukt, trenger å få disse gledene.
Som Lene K får jeg ikke noe kick av dameblader og duftlys, gi meg en utfordring, noe jeg må bryne meg på, og helst en liten tryllestav attåt slik at jeg kunne slippe å rydde, tørke støv 5 ganger i året, grave meg gjennom papirer, aviser, post for å få se spisebordsflaten. (At andre har det rent og ryddig hele tiden hjelper ikke meg, jeg klarer det simpelthen ikke - men jeg skulle gjerne hatt det rimelig rent og rddig rundt meg - om jeg bare slapp å gjøre det selv).
Ragnhild Halvorsen - en av de aktive nyfeministene, og tøffe dama som besvarte spørsmål i Sirenes splate Vårt besværlige underliv, - ett år eldre enn meg, datter av tøffe Ebba Haslund som fremdeles skyter fra hofta, - sier at hun som nyslått pensjonist har oppdaget at hun ikke er målgruppe for noe som helst, og slik sett like gjerne kunne gå bak låven og skyte seg.
Nemlig! - Er det rart jeg klamrer meg til jobben jeg trives i, - og lukker ørene for Gubbes stadig tydeligere hint om pensjonering? Han kan hinte han, - han som jobbet fullt til 70, og fremdeles har morsomme jobbfaglige utfordringer som han kan styre selv.
Tror ikke mitt engasjement for lymfødemsaken vil være nok for meg, - siden jeg ikke er villig til å gå inn i styreverv, men kun skrive, lese korrektur, - og bry meg. Bry meg - det er noe jeg er rimelig god til, enten det er om saker og ting, eller å bry seg om mennesker.
Te og kjeks på sengen, avis - stille morgenstund, - og det snør ikke lenger ute. Fire kuldegrader vil bevare snøhaugene lenge, vinteren er sikret.
Dansk tidligere synlig tv-dame, nå høyst synlig eldre dame uttaler seg om å bli eldre, og hun er tre år yngre enn meg. Jo, jeg har - nesten - erkjent at jeg er eldre. Men ikke helt. Gubbe er eldre, det er klart, han er jo fire år eldre enn meg, - har feiret 70-årsdag det det helt klart var mest eldre mennesker tilstede. Vi er hos venner - og de er vel i grunnen eldre de fleste av dem, i alle fall er deres venner det. Og jeg, jo, jo da, nok sikkert jeg også.
Fr. Martinsens mor er på Facebook - hun er 10 år eldre enn meg, og er i alle fall eldre. Jeg er ikke der, men fr. M anbefaler det, - viktig å følge med, ikke dette av lasset. Om jeg tar skrittet til fjesboka vet jeg ikke, i mellomtiden kvitrer jeg, - og takk til fr.M som stilte som støttespiller i startfasen.
Danske Lene Kühlmann, den eldre dame som er yngre enn meg, sier klokt (eller selvsagt) at vi aldri blir for gamle til å lære. Klart det, - og jeg merker det daglig, at det er når jeg lærer noe nytt at jeg får min vitamininnsprøytning. Det er i jobbsammenheng at jeg daglig utfordres, må strekke meg, oppdager nye ting, formidler, forklarer, graver i min egen kunnskapsbrønn, kombinerer med databaser og gleder meg selv like mye som studenten foran veiledningsskranken når finner gode informasjonsløsninger. Og det er sikkert derfor at jeg ikke har lyst til å slutte å jobbe, - jeg kjenner at jeg trenger å bli brukt, trenger å få disse gledene.
Som Lene K får jeg ikke noe kick av dameblader og duftlys, gi meg en utfordring, noe jeg må bryne meg på, og helst en liten tryllestav attåt slik at jeg kunne slippe å rydde, tørke støv 5 ganger i året, grave meg gjennom papirer, aviser, post for å få se spisebordsflaten. (At andre har det rent og ryddig hele tiden hjelper ikke meg, jeg klarer det simpelthen ikke - men jeg skulle gjerne hatt det rimelig rent og rddig rundt meg - om jeg bare slapp å gjøre det selv).
Ragnhild Halvorsen - en av de aktive nyfeministene, og tøffe dama som besvarte spørsmål i Sirenes splate Vårt besværlige underliv, - ett år eldre enn meg, datter av tøffe Ebba Haslund som fremdeles skyter fra hofta, - sier at hun som nyslått pensjonist har oppdaget at hun ikke er målgruppe for noe som helst, og slik sett like gjerne kunne gå bak låven og skyte seg.
Nemlig! - Er det rart jeg klamrer meg til jobben jeg trives i, - og lukker ørene for Gubbes stadig tydeligere hint om pensjonering? Han kan hinte han, - han som jobbet fullt til 70, og fremdeles har morsomme jobbfaglige utfordringer som han kan styre selv.
Tror ikke mitt engasjement for lymfødemsaken vil være nok for meg, - siden jeg ikke er villig til å gå inn i styreverv, men kun skrive, lese korrektur, - og bry meg. Bry meg - det er noe jeg er rimelig god til, enten det er om saker og ting, eller å bry seg om mennesker.
27 mars 2009
Snø og støv
Fredag - ikke jobb.
OK, huset støver ned på innsiden, - snøen laver ned på utsiden.
Det blir vanvittig rotete mens man rydder og støvsuger og vasker, - det er livsfarlig. Trapper blokkeres av ting som skal flyttes en etasje opp eller ned, støvsugeren er snublefelle, vaskebøtten står i veien uansett hvor den er plassert.
Hvert femte minutt eller så kan jeg dog belønne meg selv med noen minutter ved laptoppen, - yeah! Hustemperaturen er satt ned et par grader for god arbeidstemperatur. Greit når jeg sleper rundt med støvsugeren, henger opp klesvask, løper i trapper, men fort ugreit når jeg koser meg med twitter, blog og e-post. Ok - et par ekstra sokker hjelper, - å lenge de ikke blir våte - men det blir de jo fort når jeg vasker her og der, usystematisk som alltid.
OK, huset støver ned på innsiden, - snøen laver ned på utsiden.
Det blir vanvittig rotete mens man rydder og støvsuger og vasker, - det er livsfarlig. Trapper blokkeres av ting som skal flyttes en etasje opp eller ned, støvsugeren er snublefelle, vaskebøtten står i veien uansett hvor den er plassert.
Hvert femte minutt eller så kan jeg dog belønne meg selv med noen minutter ved laptoppen, - yeah! Hustemperaturen er satt ned et par grader for god arbeidstemperatur. Greit når jeg sleper rundt med støvsugeren, henger opp klesvask, løper i trapper, men fort ugreit når jeg koser meg med twitter, blog og e-post. Ok - et par ekstra sokker hjelper, - å lenge de ikke blir våte - men det blir de jo fort når jeg vasker her og der, usystematisk som alltid.
17 mars 2009
Religion - unge jenter - hva tenker de?
Siden jeg ikke har vokst opp i et religiøst hjem vet jeg egentlig ikke noe som helst om hvordan det kan arte seg, - uansett hvilken religion det måtte være i familien.
Det nærmeste jeg selv noen sinne har kommet dette er da jeg som 17-åring bodde i en "typisk" amerikansk familie i California helt tidlig på 60-tallet. Der var religion viktig, og hva man gjorde og ikke gjorde, veldig viktig.
Man gikk selvsagt i kirken hver søndag - feber var vel den eneste akseptable fraværsgrunnen, - en ren parallell til husreglene for fravær fra skole, slik de var hjemme i norske Akershus.
Mitt ønske om litt crossover var ikke populært, her var man da protestanter, - det måtte da være greit nok med en Unitarian Church - hvorfor besøke andre?
Altså, krav om konformitet, - mykt press, ikke noe mer.
Som jeg sa til Avil i går under Live-bloggingen Virrvarr kjørte fra møtet på Litteraturhuset, så skulle jeg ønske at jeg kunne kvinne meg opp, og kanskje invitere til et møte mellom unge muslimske jenter på universitetet, - for å snakke om religion, forventninger, press, håp, drømmer, begrensninger -- masser av ting, - som en helt vanlig kvinne, ikke forsker, ikke journalist, - ikke aktivist.
Men jeg er ikke modig nok.
Avil vil ikke drive med sniksosialisering, men jeg tror egentlig ikke det var noe hun sa som kommentar til min lille drøm, - eller til min invitt om å møtes et annet sted (- underforstått for å diskutere akkurat dette videre) - at det så ble det litt sjekke-tøyse-snakk var en annen greie, men kanskje kan vi snakke om dette? Ja, kanskje skal jeg sjekke deg opp Avil, - for å diskutere hvordan vi kan få disse jentene i tale? Jehg tror jo ikke de har en voksen "norsk" kvinnelig kontaktflate i det hele tatt.
Jeg aner ikke hvor gammel du er Avil, - men jeg er meget godt voksen - snart 66, - og skulle ønske at det kunne finnes arenaer der man kan møtes i trygghet, i respekt, uten overvåking fra noe hold.
Men nå sier Gubbe at maten er klar, - så da stopper jeg.
Det nærmeste jeg selv noen sinne har kommet dette er da jeg som 17-åring bodde i en "typisk" amerikansk familie i California helt tidlig på 60-tallet. Der var religion viktig, og hva man gjorde og ikke gjorde, veldig viktig.
Man gikk selvsagt i kirken hver søndag - feber var vel den eneste akseptable fraværsgrunnen, - en ren parallell til husreglene for fravær fra skole, slik de var hjemme i norske Akershus.
Mitt ønske om litt crossover var ikke populært, her var man da protestanter, - det måtte da være greit nok med en Unitarian Church - hvorfor besøke andre?
Altså, krav om konformitet, - mykt press, ikke noe mer.
Som jeg sa til Avil i går under Live-bloggingen Virrvarr kjørte fra møtet på Litteraturhuset, så skulle jeg ønske at jeg kunne kvinne meg opp, og kanskje invitere til et møte mellom unge muslimske jenter på universitetet, - for å snakke om religion, forventninger, press, håp, drømmer, begrensninger -- masser av ting, - som en helt vanlig kvinne, ikke forsker, ikke journalist, - ikke aktivist.
Men jeg er ikke modig nok.
Avil vil ikke drive med sniksosialisering, men jeg tror egentlig ikke det var noe hun sa som kommentar til min lille drøm, - eller til min invitt om å møtes et annet sted (- underforstått for å diskutere akkurat dette videre) - at det så ble det litt sjekke-tøyse-snakk var en annen greie, men kanskje kan vi snakke om dette? Ja, kanskje skal jeg sjekke deg opp Avil, - for å diskutere hvordan vi kan få disse jentene i tale? Jehg tror jo ikke de har en voksen "norsk" kvinnelig kontaktflate i det hele tatt.
Jeg aner ikke hvor gammel du er Avil, - men jeg er meget godt voksen - snart 66, - og skulle ønske at det kunne finnes arenaer der man kan møtes i trygghet, i respekt, uten overvåking fra noe hold.
Men nå sier Gubbe at maten er klar, - så da stopper jeg.
14 mars 2009
Meme - uten utfordringer
Goodwill hadde blitt sendt et meme fra Mona, - hyggelig og greit.
Jeg har ikke noe imot memer, - det som plager meg er når jeg pålegges å sende dem videre til 6 eller 4, eller 8, - da steiler jeg, går i baklås, blir svett.
Men - bare stille ut meg selv, uten krav ti å grafse hos andre, - piece of cake - tror jeg da.
Her er det som kom denne gangen, Fyll ut, - bokstaven er T, - T.
1. Hva heter du? Tonita
2. Et ord på fire bokstaver: Takt
3. Et guttenavn: Trond
4. Et jentenavn: Tone
5. Yrke: Trubadur
6. Farge: Tangerine
7. Klesplagg: Truse
8. Mat: Tunfisksalat
9. Noe du har på badet: Tissepotte
10. Sted: Tromøya
11. Grunn til å komme for seint: Tidsnød
12. Noe en kan skrike: Typisk !
13. Film: Titanic
14. Noe en kan drikke: Tranebærsaft
15. Band: Tink Floyd (jadda, jeg vet, det heter Pink, men forsøk selv da, - jeg er født i 1943!)
16. Et dyr: Tapir
17. Vegnavn: Trudvangveien
18. Bil: Trabant
And this concludes the response from Tonita on a Saturday night
Jeg har ikke noe imot memer, - det som plager meg er når jeg pålegges å sende dem videre til 6 eller 4, eller 8, - da steiler jeg, går i baklås, blir svett.
Men - bare stille ut meg selv, uten krav ti å grafse hos andre, - piece of cake - tror jeg da.
Her er det som kom denne gangen, Fyll ut, - bokstaven er T, - T.
1. Hva heter du? Tonita
2. Et ord på fire bokstaver: Takt
3. Et guttenavn: Trond
4. Et jentenavn: Tone
5. Yrke: Trubadur
6. Farge: Tangerine
7. Klesplagg: Truse
8. Mat: Tunfisksalat
9. Noe du har på badet: Tissepotte
10. Sted: Tromøya
11. Grunn til å komme for seint: Tidsnød
12. Noe en kan skrike: Typisk !
13. Film: Titanic
14. Noe en kan drikke: Tranebærsaft
15. Band: Tink Floyd (jadda, jeg vet, det heter Pink, men forsøk selv da, - jeg er født i 1943!)
16. Et dyr: Tapir
17. Vegnavn: Trudvangveien
18. Bil: Trabant
And this concludes the response from Tonita on a Saturday night
08 mars 2009
Jula varer helt til påske
Her i heimen skal jula tas vare på, - i alle fall på kjøleskapsdøren. Det blir helt bleikt i forhold til hos lymfevenninnen AB der det virkelig er jul på alle hyller, flater, vegger, fra lamper og i vinduer - helt fram til påske.
Julekunstverket fra guttebarnebarn (8 år) er utsøkt, jeg nyter detaljene, - legg bare merke til at det er tenkt på at nissen kan komme til å trenge en liten stopp i et lite hus.
Arbeidsdeling på kvinnedagen
Strykehaugen har blitt betydlig mindre. Han stryker og stryker, snart er det bare alle hans egne skjorter igjen - ikke like lette å stryke pent mens sporten på tv følges - som duker og servietter (ja da, jeg bruker stoffservietter og liker det, jeg er ikke IKEAs beste kunde på storpakk papirservietter nei).
Jeg oppdaterer nettsider, skraper ekkelt fett fra kjøkkenvifte - bruker WD40 som løsningmiddel, - olje mot fett er fett!
Hyggelige fr.martinsen har gitt gode tips og hjelp for Twitterforståelse, - så jeg begynner å se lyset, og tror at det er noe som kan brukes i jobbsammenheng. Privat vet jeg ikke om det blir et "blivende sted", men synes jo det er litt artig når "levende kjente" (i motsetning til bloggerbyens bekjente) kommer til syne.
Det blir fellesinsats for god middag i kveld! Hyggelig med samarbeide om gode måltider.
Og ute laver snøen ned.
04 mars 2009
Totalt forvirret - kan jeg bli en Twitter, ønsker jeg det?
Jeg forsøker å orientere meg, lære noe nytt - og foreløpig har det ikke lykkes.
Det jeg egentlig lurer på er hvordan jeg i jobbsammenheng kan bruke Twitter, - for å nå våre brukere, få dem til å kaste et ekstra blikk, våkne.
Jeg farter rundt for å se hvilke universitetsbibliotek som har tatt Twitter i bruk - og det er mange, men jeg har likesom ikke forstått verken hvordan de bruker det, konkret tekniske, - eller helt hva greia er.
Det skrives en hel del om det også, - men treig som jeg er tar det tid før jeg får lest, - og ikke minst anammer det som skrives. Thomas Moen samler norske bloggere som Twitter, og det er fint, - for da får jeg mer å snuse på - i alle fall på privatsiden, - det med universitetsbibliotekene er liksom ikke så synlig akkurat der.
Jeg har ikke selv noen sjel som kan brettes bedre ut der enn her - http://www.twitter.com/tonegu - og så da?
Det jeg egentlig lurer på er hvordan jeg i jobbsammenheng kan bruke Twitter, - for å nå våre brukere, få dem til å kaste et ekstra blikk, våkne.
Jeg farter rundt for å se hvilke universitetsbibliotek som har tatt Twitter i bruk - og det er mange, men jeg har likesom ikke forstått verken hvordan de bruker det, konkret tekniske, - eller helt hva greia er.
Det skrives en hel del om det også, - men treig som jeg er tar det tid før jeg får lest, - og ikke minst anammer det som skrives. Thomas Moen samler norske bloggere som Twitter, og det er fint, - for da får jeg mer å snuse på - i alle fall på privatsiden, - det med universitetsbibliotekene er liksom ikke så synlig akkurat der.
Jeg har ikke selv noen sjel som kan brettes bedre ut der enn her - http://www.twitter.com/tonegu - og så da?
24 februar 2009
Elg observet i (på) Hurdal
Som overskrift er vel dette omtrent lavmål av hva lokallagspresse kan oppnå. Men jeg, som ellers er rimelig vant med elg utenfor vinduet her i heimen, jeg synes overskriften er grei for meg i min blogg, - siden jeg ikke har skrevet om akkurat dette før og dermed ikke må granske overskiftene med - Argusøyne, eler hva det nå er.
Først må jeg innrømme at jeg har ikke sett elg på Hurdal selv nå disse dagene. Men siden det var flere av mine kolleger som så, ikke bare en, men tre elg først mandag kveld, og en av kollegene også så elgene igjen tirsdag morgen, - så er observasjonene rapporter-verdige!
For oss hovedstadsbeboere er det ikke uten betydning å se en eller tre elg, - om kvelden eller tidlig på morgenen, stille og uberørt. Observasjonen av elgens nærhet, dens ro, dens verdighet - den gjør noe med oss.
Først må jeg innrømme at jeg har ikke sett elg på Hurdal selv nå disse dagene. Men siden det var flere av mine kolleger som så, ikke bare en, men tre elg først mandag kveld, og en av kollegene også så elgene igjen tirsdag morgen, - så er observasjonene rapporter-verdige!
For oss hovedstadsbeboere er det ikke uten betydning å se en eller tre elg, - om kvelden eller tidlig på morgenen, stille og uberørt. Observasjonen av elgens nærhet, dens ro, dens verdighet - den gjør noe med oss.
18 februar 2009
Blå himmel, blått hav - hvite snøfjell og sol
Med en slik overskrift kommer det ikke på tale med bilde i tillegg.
Men, - det var altså vinterferie, den startet med regn, men fortsatt som overskriften sier. Nå snakker vi overhodet ikke om høye temperaturer, - fleecejakken har vært god og ha, og undertrøye likeså!
Mimosa i blomst er herlig, om man ikke er alt for allergisk, og jeg er sannelig ikke sikker ... Litt is på enkelte pytter oppe i heiene gjør ingen ting, for hvem klager når man kan sitte ut i solveggen og spise lunch og drikke rosévin!
Likevel er jeg kjempeglad ove å komme tilbake til skikkelig vinter, til snø slik det skal være. Det er topp! Gleder meg til å få eldste-barnebarn på vinterbesøk fra Frankrike. Selv om hun skal gå på skole i sin vinterferie blir det likevel en slags ferie for henne, kortere skoledager, mindre lekser, "snillere frøken". Så får vi se om der er mulig å få leid langsrennsski og støvler til henne slik at hun kan bli "skikkelig norsk".
Men, - det var altså vinterferie, den startet med regn, men fortsatt som overskriften sier. Nå snakker vi overhodet ikke om høye temperaturer, - fleecejakken har vært god og ha, og undertrøye likeså!
Mimosa i blomst er herlig, om man ikke er alt for allergisk, og jeg er sannelig ikke sikker ... Litt is på enkelte pytter oppe i heiene gjør ingen ting, for hvem klager når man kan sitte ut i solveggen og spise lunch og drikke rosévin!
Likevel er jeg kjempeglad ove å komme tilbake til skikkelig vinter, til snø slik det skal være. Det er topp! Gleder meg til å få eldste-barnebarn på vinterbesøk fra Frankrike. Selv om hun skal gå på skole i sin vinterferie blir det likevel en slags ferie for henne, kortere skoledager, mindre lekser, "snillere frøken". Så får vi se om der er mulig å få leid langsrennsski og støvler til henne slik at hun kan bli "skikkelig norsk".
01 februar 2009
Februar - lysere tider
Dagens bilde behøver jeg ikke legge ut, - det ser ut som nederste bilde på forrige post. Her har det vært kaldt, tjukt med rim på trærne, rart lys som gjengir det meste i sort/hvitt, - sånn litt trolsk.
Etter gårsdagens energiske tur til nærmeste jazz-vanningssted (og tilbake) sånn på lørdagsettermidddagen, så var det helt greit å ta det med ro i dag. Men vissheten om at en stor gjeng skulle komme med sine juletrær på slep gjorde at jeg kom i gir i rimelig tid.
For den årlige juletrebrenningen trengs det egentlig ikke så mange forberedelser: man må lage et grunnbål (der bommet kjære Gubbe i år, - han hadde ikke noe parafin, og alle juletrærne var veldig våte av rim, - så det ble noen skikkelig ugreie startproblemer. Ellers skal det være solbærtoddy, rester etter julens småkaker (ha! - jeg, småkaker - neppe, - men butikken redder meg alltid). Jeg dekker opp ute på snøen med linduk og krus, og alle som kommer smiler og sier det er så hyggelig, - akkurat som i fjor ...
I år var det 35 året det var juletrebrenning her - et par år var det andre som måtte arrangere mens vi bodde i utlandet, men skikken holdt seg ved like. Og noe av det som er ekstra hyggelig er at det nå er en del av annen-generasjonen som kommer.
OK - nok nå, det som likevel er hyggelig å ta med er at noen "spesielt inviterte" ble igjen til middag. - Og det er jo slik at det da blir slike ekstra hyggelige middager, - myke, runde, gode, litt fuktige - masser av gode samtaler - men først og fremst gode.
Mye søndagsavslutning, ja vel, - ikke alert her og nå, men absolutt klar for en ny uke. Og så - er det en liten vinterferie rett rundt hjørnet. Hvem sier at man må ha barn i skolepliktig alder for å ha lov til å ha vinterferie? Not me!
Etter gårsdagens energiske tur til nærmeste jazz-vanningssted (og tilbake) sånn på lørdagsettermidddagen, så var det helt greit å ta det med ro i dag. Men vissheten om at en stor gjeng skulle komme med sine juletrær på slep gjorde at jeg kom i gir i rimelig tid.
For den årlige juletrebrenningen trengs det egentlig ikke så mange forberedelser: man må lage et grunnbål (der bommet kjære Gubbe i år, - han hadde ikke noe parafin, og alle juletrærne var veldig våte av rim, - så det ble noen skikkelig ugreie startproblemer. Ellers skal det være solbærtoddy, rester etter julens småkaker (ha! - jeg, småkaker - neppe, - men butikken redder meg alltid). Jeg dekker opp ute på snøen med linduk og krus, og alle som kommer smiler og sier det er så hyggelig, - akkurat som i fjor ...
I år var det 35 året det var juletrebrenning her - et par år var det andre som måtte arrangere mens vi bodde i utlandet, men skikken holdt seg ved like. Og noe av det som er ekstra hyggelig er at det nå er en del av annen-generasjonen som kommer.
OK - nok nå, det som likevel er hyggelig å ta med er at noen "spesielt inviterte" ble igjen til middag. - Og det er jo slik at det da blir slike ekstra hyggelige middager, - myke, runde, gode, litt fuktige - masser av gode samtaler - men først og fremst gode.
Mye søndagsavslutning, ja vel, - ikke alert her og nå, men absolutt klar for en ny uke. Og så - er det en liten vinterferie rett rundt hjørnet. Hvem sier at man må ha barn i skolepliktig alder for å ha lov til å ha vinterferie? Not me!
30 januar 2009
Styrt billedvalg
Oj, - tagget av Vibeke, nomaden på Jæren. Oppgaven var som følger:
1. Gå inn i fotomappen din på PCen.
2. Åpne mappe nr. 6
3. Finn foto nr. 6
4. Post det her og skriv noe om bildet.
5. Send dette til 6 andre bloggere, link dem tilbake her og vis dem at du har tagget dem!
Det siste er det vanskeligste.
Som treig og uregelmessig leser og skriver er det litt pinlig å tagge andre.
På besøk i Hallingdal, - der freden senker seg ned over en i det øyeblikket en setter seg i robåten og begynner å ro gjennom sivet, over vannet til en hytte uten strøm - og nesten uten mobilkontakt. Vakker natur, fisk i vannet. Nydelig. Et sted jeg mer enn gjerne kommer tilbake til - hvert år.
Noen har mer spennende ting i bildemappene sine enn andre, - og Lothiane er i alle fall en av dem, Goodwill er en som liker bilder, det gjør frk Skavlan også. Eli har en egen billedbloggg, - så der må det være noe å hente, vær grei Eli, - ikke skrik!
Nei - selv om tallet var 6, seks, six - så får det holde nå, - kanskje jeg til og med skal gjøre om memet - til en 4'er. Ja - tror kanskje de jeg tagger hyler litt mindre om jeg gjør det.
Da blir det altså slik:
1. Gå inn i fotomappen din på PCen, eller Mac'en for den som er like heldig som meg.
2. Åpne mappe nr. 4
3. Finn foto nr. 4
4. Post det her og skriv noe om bildet.
5. Send dette til 4 andre bloggere, link dem tilbake her og vis dem at du har tagget dem!
Og ikke begynn som meg å problematisere definisjonen av mappe nr 4 - eller 6 ...
Jeg gleder meg i alle fall til å se, og lese om bildene deres.
Slik ser det ut utenfor mitt vindu - på en ikke-arbeidende vinterfredag:
1. Gå inn i fotomappen din på PCen.
2. Åpne mappe nr. 6
3. Finn foto nr. 6
4. Post det her og skriv noe om bildet.
5. Send dette til 6 andre bloggere, link dem tilbake her og vis dem at du har tagget dem!
Det siste er det vanskeligste.
Som treig og uregelmessig leser og skriver er det litt pinlig å tagge andre.
På besøk i Hallingdal, - der freden senker seg ned over en i det øyeblikket en setter seg i robåten og begynner å ro gjennom sivet, over vannet til en hytte uten strøm - og nesten uten mobilkontakt. Vakker natur, fisk i vannet. Nydelig. Et sted jeg mer enn gjerne kommer tilbake til - hvert år.
Noen har mer spennende ting i bildemappene sine enn andre, - og Lothiane er i alle fall en av dem, Goodwill er en som liker bilder, det gjør frk Skavlan også. Eli har en egen billedbloggg, - så der må det være noe å hente, vær grei Eli, - ikke skrik!
Nei - selv om tallet var 6, seks, six - så får det holde nå, - kanskje jeg til og med skal gjøre om memet - til en 4'er. Ja - tror kanskje de jeg tagger hyler litt mindre om jeg gjør det.
Da blir det altså slik:
1. Gå inn i fotomappen din på PCen, eller Mac'en for den som er like heldig som meg.
2. Åpne mappe nr. 4
3. Finn foto nr. 4
4. Post det her og skriv noe om bildet.
5. Send dette til 4 andre bloggere, link dem tilbake her og vis dem at du har tagget dem!
Og ikke begynn som meg å problematisere definisjonen av mappe nr 4 - eller 6 ...
Jeg gleder meg i alle fall til å se, og lese om bildene deres.
Slik ser det ut utenfor mitt vindu - på en ikke-arbeidende vinterfredag:
21 januar 2009
På flyttefot
Egentlig har jeg visst alltid flyttet.
De første flyttingene husker jeg ikke noe av, - har bare blitt fortalt om dem.
Halden til Drammen til Tønsberg - tre steder i Tønsberg, snø inn gjennom gisne vegger, handle melk på egen hånd med melkeflasken i et ballnett - 4 eller kanskje 5 år gammel.
Deretter husker jeg mer - Pardis i Fana i sommerhytte vinterstid, utedo og utett potte, første par ski med tørrtrening rundt hytta før natt-tog til Finse som et fristed mens vi var på flyttefot til Bærum der boligen enda ikke var klar til innflytting.
Noen få år etter til Oslo, - så et sveip til Tromøya ved Arendal, tilbake til Oslo - tre forskjellige steder. Nå er jeg blitt ferdig med 7 års skolegang på 4 forskjellige skoler, har påbegynt videregående - av dem ble det bare 3 skoler totalt. Ny flytting til - tilbake til Bærum, og noen rolige år - før et høyst frivillig besøk et år i California, - og så tilbake til Bærum.
Var jeg blitt rotløs eller bare eventyrlysten? Det ble ett år til i USA - og så tilbake igjen. Oslo - Bærum, Stockholm, Oslo. Mange år i Oslo.
Da yngste barn var 15 varslet vi at vi om ett år skulle flytte til Paris. Hyl, skrik, protester, demonstrasjoner, uvilje.
Hadde vi vært for stedfaste? Jeg hadde ikke konkret bestemt av våre barn skulle slippe å være flyttende fant slik jeg hadde vært, - men i praksis var det blitt slik.
Det ble flytting - for 3 år, og Paris hadde mye å by på - for oss alle.
De neste 17 årene har vært en myk runddans mellom Oslo - Paris - Namur - Theoule-sur-Mer. Arbeid, fritid, familie - alt passer inn og lar seg kombinere - det er ikke nødvendig å la røttene gro så dypt ned i grunnen. Det går bra. Tror jeg i alle fall.
De første flyttingene husker jeg ikke noe av, - har bare blitt fortalt om dem.
Halden til Drammen til Tønsberg - tre steder i Tønsberg, snø inn gjennom gisne vegger, handle melk på egen hånd med melkeflasken i et ballnett - 4 eller kanskje 5 år gammel.
Deretter husker jeg mer - Pardis i Fana i sommerhytte vinterstid, utedo og utett potte, første par ski med tørrtrening rundt hytta før natt-tog til Finse som et fristed mens vi var på flyttefot til Bærum der boligen enda ikke var klar til innflytting.
Noen få år etter til Oslo, - så et sveip til Tromøya ved Arendal, tilbake til Oslo - tre forskjellige steder. Nå er jeg blitt ferdig med 7 års skolegang på 4 forskjellige skoler, har påbegynt videregående - av dem ble det bare 3 skoler totalt. Ny flytting til - tilbake til Bærum, og noen rolige år - før et høyst frivillig besøk et år i California, - og så tilbake til Bærum.
Var jeg blitt rotløs eller bare eventyrlysten? Det ble ett år til i USA - og så tilbake igjen. Oslo - Bærum, Stockholm, Oslo. Mange år i Oslo.
Da yngste barn var 15 varslet vi at vi om ett år skulle flytte til Paris. Hyl, skrik, protester, demonstrasjoner, uvilje.
Hadde vi vært for stedfaste? Jeg hadde ikke konkret bestemt av våre barn skulle slippe å være flyttende fant slik jeg hadde vært, - men i praksis var det blitt slik.
Det ble flytting - for 3 år, og Paris hadde mye å by på - for oss alle.
De neste 17 årene har vært en myk runddans mellom Oslo - Paris - Namur - Theoule-sur-Mer. Arbeid, fritid, familie - alt passer inn og lar seg kombinere - det er ikke nødvendig å la røttene gro så dypt ned i grunnen. Det går bra. Tror jeg i alle fall.
17 januar 2009
Mustafa Can: Tett inntil dagene
Jeg er sterkt grepet av Mustafa Cans bok og hans evne til å skrive så utrolig varmt og inderlig om sin mor. At han er åpen og blottstiller seg selv er fint, - og bra for mange lesere som i forskjellige former selv har skammet seg over en forelder, et søsken. Beskrivelsen av hvordan moren håndterer denne skammen er for meg noe som vil bli sittende igjen. Noe jeg er glad for å ha lært, fått forståelse av.
Det er ikke årets første bok, men hittil den fineste.
Og så har jeg "funnet" en ny bokblog, Du är vad du läser
Det er ikke årets første bok, men hittil den fineste.
Og så har jeg "funnet" en ny bokblog, Du är vad du läser
03 januar 2009
Nytt år, nytt forsøk - utfordret av Goodwill
I fjor - 6 uker etter siste innlegg her, ble jeg utfordret borte hos Goodwill, og det er jo hyggelig selv om oppgaven er - vel - utfordrende uinteressant, og umulig utfordrende for det siste punktet - nå som det har gått så lang tid:
Det jeg skal gjøre er å lage en liste over seks helt uinteressante ting om meg selv.
Reglene er gitt:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg
1: Jeg hadde mellomrom mellom fortennene som barn!
2: Jeg har ikke respekt for autoriteter og er en kranglefant.
3: Jeg stengte meg inne på do og spiste opp en hel eske konfekt for å slippe å dele med noen - men det var min fødselsdag og jeg var 8.
4: Jeg har ikke mellomrom mellom fortennene - venter du bare lenge nok forsvinner lytene av seg selv.
5: Jeg liker å gå på jobb mandag morgen, og tirsdag, og onsdag, og torsdag.
6: Jeg er ikke så glad i konfekt.
Jeg utfordrer - jeg må jo prøve i alle fall, men sjansene er store for at toget har gått - jeg har jo ikke fulgt med i timen på år og dag: Tine, Frøken Skavlan, Lothiane - det får holde.
Det at det har gått 6 uker siden siste skriverier her er på grunn av Lymfeknuten - min "faglige blog".
Det jeg skal gjøre er å lage en liste over seks helt uinteressante ting om meg selv.
Reglene er gitt:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg
1: Jeg hadde mellomrom mellom fortennene som barn!
2: Jeg har ikke respekt for autoriteter og er en kranglefant.
3: Jeg stengte meg inne på do og spiste opp en hel eske konfekt for å slippe å dele med noen - men det var min fødselsdag og jeg var 8.
4: Jeg har ikke mellomrom mellom fortennene - venter du bare lenge nok forsvinner lytene av seg selv.
5: Jeg liker å gå på jobb mandag morgen, og tirsdag, og onsdag, og torsdag.
6: Jeg er ikke så glad i konfekt.
Jeg utfordrer - jeg må jo prøve i alle fall, men sjansene er store for at toget har gått - jeg har jo ikke fulgt med i timen på år og dag: Tine, Frøken Skavlan, Lothiane - det får holde.
Det at det har gått 6 uker siden siste skriverier her er på grunn av Lymfeknuten - min "faglige blog".
01 november 2008
Kanskje min siste post her?
Da har jeg klart det!
Takk til Lothiane som sendte meg til Undreverset, - slik at jeg fikk mot til å forsøkeå få satt opp en Wordpress blogg.
Den tok forbausende kort tid å få på plass, og kanskje blir det da slik at jeg også får mot til meg å ta skrittet fullt ut og flytte denne bloggen over på Wordpress også.
Den nye bloggen er tenkt å skulle bli en fler-bruker-blogg, - for en interessegruppe. Jeg er jo litt stolt av resultatet av morgentimenes arbeid, selv om jeg helt sikkert heller skulle vært ute og gåt tur i det fine høstværet.
Postedit: Eli spør meg hvorfor blablabla skal forlate blogspot, - og jeg har jo ikke egentlig noe godt svar. Det har jo vært greit nok her. At LymfeKnuten, min kjære nye pasientorganisasjonsblogg hører til WordPress familien er jo en helt annen sak.
Takk til Lothiane som sendte meg til Undreverset, - slik at jeg fikk mot til å forsøkeå få satt opp en Wordpress blogg.
Den tok forbausende kort tid å få på plass, og kanskje blir det da slik at jeg også får mot til meg å ta skrittet fullt ut og flytte denne bloggen over på Wordpress også.
Den nye bloggen er tenkt å skulle bli en fler-bruker-blogg, - for en interessegruppe. Jeg er jo litt stolt av resultatet av morgentimenes arbeid, selv om jeg helt sikkert heller skulle vært ute og gåt tur i det fine høstværet.
Postedit: Eli spør meg hvorfor blablabla skal forlate blogspot, - og jeg har jo ikke egentlig noe godt svar. Det har jo vært greit nok her. At LymfeKnuten, min kjære nye pasientorganisasjonsblogg hører til WordPress familien er jo en helt annen sak.
24 oktober 2008
Ikke akkurat en ansiktsløfting.
For en 15 års tid siden var jeg innom en hudlege i Belgia, - han skulle se på vår datters mange føflekker.
Jeg er økonomisk både med penger og tid - når det passer meg, - og tillot meg å spørre om han syntes det kunne ha noe for seg å fjerne den vorten jeg hadde ved siden av det ene øyet.
Han fnøs - og det tok altså 15 år før jeg igjen våget å si til en lege at jeg hadde en vorte jeg gjerne ville ha fjernet. Da hadde min almenpraktiker sagt ja til at det var vettugt å få fjernet en "passe stor" fettklump på innsiden av arme. Han til og med tilbød seg å gjøre det selv! Ah, - en almenpraktiker som liker å skjære, det er en mann etter mitt hjerte. Kan det ha noe å gjøre med at min far var kirurg - eller er det bare det at jeg er litt opphengt på skalpeller og operasjonslys og ser både Gray's anatomy og House med glupske øyne?
Etter vellykket fettklumpfjerning viste jeg fram arven etter mormor, - vorten ved øyet, og tilbød ham mer skjærepraksis. Ny time ble satt opp, og jeg går nå lykkelig og vortefri omkring. Stingene er fjernet, kun et par "strips" vitner om at noe har foregått.
På jobb var det ikke noen som kommenterte saken da jeg var nysydd og plastret, - men min svigersønn slengte med leppa og sa at han ikke skulle spørre om det foregikk vold i heimen.
Og det er klart - jeg så vel en anelse forslått ut. Selv om det var et minimalt inngrep som bare resulterte i to sting med supertynn tråd hadde jeg fått en mini-blåveis på kjøpet.
Tror jeg dropper ytterligere inngrep i ansiktet, selv om partiet mellom øyenbryn og øyelokk har fått en merkelig overflate med årene og sikkert godt kunne ha vært både fettsugd, valset og glattet for tusenvis av kroner. Men det er neppe verd bryet, så jeg står over.
Jeg er økonomisk både med penger og tid - når det passer meg, - og tillot meg å spørre om han syntes det kunne ha noe for seg å fjerne den vorten jeg hadde ved siden av det ene øyet.
Han fnøs - og det tok altså 15 år før jeg igjen våget å si til en lege at jeg hadde en vorte jeg gjerne ville ha fjernet. Da hadde min almenpraktiker sagt ja til at det var vettugt å få fjernet en "passe stor" fettklump på innsiden av arme. Han til og med tilbød seg å gjøre det selv! Ah, - en almenpraktiker som liker å skjære, det er en mann etter mitt hjerte. Kan det ha noe å gjøre med at min far var kirurg - eller er det bare det at jeg er litt opphengt på skalpeller og operasjonslys og ser både Gray's anatomy og House med glupske øyne?
Etter vellykket fettklumpfjerning viste jeg fram arven etter mormor, - vorten ved øyet, og tilbød ham mer skjærepraksis. Ny time ble satt opp, og jeg går nå lykkelig og vortefri omkring. Stingene er fjernet, kun et par "strips" vitner om at noe har foregått.
På jobb var det ikke noen som kommenterte saken da jeg var nysydd og plastret, - men min svigersønn slengte med leppa og sa at han ikke skulle spørre om det foregikk vold i heimen.
Og det er klart - jeg så vel en anelse forslått ut. Selv om det var et minimalt inngrep som bare resulterte i to sting med supertynn tråd hadde jeg fått en mini-blåveis på kjøpet.
Tror jeg dropper ytterligere inngrep i ansiktet, selv om partiet mellom øyenbryn og øyelokk har fått en merkelig overflate med årene og sikkert godt kunne ha vært både fettsugd, valset og glattet for tusenvis av kroner. Men det er neppe verd bryet, så jeg står over.
19 oktober 2008
Oktoberfest
En helg på landet. Mat og vin, og masse lesetimer med fine bøker.
Båttur i sol og høstfrisk luft - uten polvotter. Brrrr.
Høstsuppe som varmer kroppen - masser av grønnsaker - og alt er godt.
Livet er fint.
Båttur i sol og høstfrisk luft - uten polvotter. Brrrr.
Høstsuppe som varmer kroppen - masser av grønnsaker - og alt er godt.
Livet er fint.
13 september 2008
Besøk i de store skogene øst for grensen
Høsten er like vakker øst for grensen, som her i heimen.
At de hadde hatt en elendig sommer og tidlig høst der i de store skogene var som blåst bort og bare svupp svupp under føttene når man gikk over gresset til låven minnet om regnet som hadde silt ned i uker.
Hyggelig med visitt i Harry-land.
At IKEA er stor der i øst vet vi, - at produktene deres stadig finner nye brukere er heller ikke ukjent. Men at hester - over hele Norden (mer eller mindre visstnok) får sitt høy målt og servert fra IKEA-poser - det visste jeg ikke.
Men så vet jeg i grunnen ikke noe om hester i det hele tatt.
En ting til lærte jeg, - det finnes en rødvin med bilde av Elvis på. Populær blandt nordmenn på Harry-tur. Sto over den.
At de hadde hatt en elendig sommer og tidlig høst der i de store skogene var som blåst bort og bare svupp svupp under føttene når man gikk over gresset til låven minnet om regnet som hadde silt ned i uker.
Hyggelig med visitt i Harry-land.
At IKEA er stor der i øst vet vi, - at produktene deres stadig finner nye brukere er heller ikke ukjent. Men at hester - over hele Norden (mer eller mindre visstnok) får sitt høy målt og servert fra IKEA-poser - det visste jeg ikke.
Men så vet jeg i grunnen ikke noe om hester i det hele tatt.
En ting til lærte jeg, - det finnes en rødvin med bilde av Elvis på. Populær blandt nordmenn på Harry-tur. Sto over den.
05 august 2008
God mat litt østfra
Borte hos Eli - i hennes billedbabbel er det god mat å inspireres til.
Selv hadde jeg en stund dilla på Sultanen besvimte, - ikke bare fordi navnet er så herlig, men også fordi det er vanvittig godt. Oppskriften sto i Aftenposten for noen år siden, og jeg tror det var Tove Diesen som presenterte den, et raskt søk i Atekst ga meg rett - her er hva hun skrev:
Iman bayildi er navnet på denne tyrkiske retten, og det betyr ganske
enkelt at imamen besvimte. Men hvorfor? Om det strides matfolket.
Kanskje på grunn av mengdene med olivenolje, eller muligens av
henrykkelse over den herlige smaken.
4 auberginer (ca 1 kg)
1 1/2 dl olivenolje
1 stor løk i skiver
4 fedd knust og hakket hvitløk
1 boks tomater
rikelig med hakket bladpersille
1 ss tørket oregano
1 liten neve korinter
1/2 ts kanel
salt og nykvernet pepper
2 ss sitronsaft
1 ts sukker
* Skrell auberginene delvis, på sebravis, og bløtlegg dem i
lettsaltet vann et kvarter.
Skyll og tørk og stek dem på alle sider i ca
1/3 av olivenoljen, til de blir myke. (Eventuelt i ovn på 180 grader ca
20 minutter. Pensle innimellom med oljen.)
* Varm opp 1/3 til av oljen.
Stek løk og hvitløk blank. Rør inn tomater, persille, oregano, kanel og
korinter. La blandingen koke opp, smak til med salt og pepper.
Legg de stekte auberginene i ildfast form, snitt dem forsiktig på langs så du
får en dyp lomme og fyll dem med tomatblandingen. Drypp sitronsaften
over og dryss på sukkeret.
Bland resten av oljen med et par dl vann og hell det i formen.
Dekk til med folie og sett formen i ovn på 180 grader i ca 30 minutter.
Ta av folien og stek videre i ti minutter. I Tyrkia vil man servere retten kald med frisk sitrondressing, men den smaker også nydelig varm eller lunken som forrett eller tilbehør.
Tiltredes!
Selv hadde jeg en stund dilla på Sultanen besvimte, - ikke bare fordi navnet er så herlig, men også fordi det er vanvittig godt. Oppskriften sto i Aftenposten for noen år siden, og jeg tror det var Tove Diesen som presenterte den, et raskt søk i Atekst ga meg rett - her er hva hun skrev:
Iman bayildi er navnet på denne tyrkiske retten, og det betyr ganske
enkelt at imamen besvimte. Men hvorfor? Om det strides matfolket.
Kanskje på grunn av mengdene med olivenolje, eller muligens av
henrykkelse over den herlige smaken.
4 auberginer (ca 1 kg)
1 1/2 dl olivenolje
1 stor løk i skiver
4 fedd knust og hakket hvitløk
1 boks tomater
rikelig med hakket bladpersille
1 ss tørket oregano
1 liten neve korinter
1/2 ts kanel
salt og nykvernet pepper
2 ss sitronsaft
1 ts sukker
* Skrell auberginene delvis, på sebravis, og bløtlegg dem i
lettsaltet vann et kvarter.
Skyll og tørk og stek dem på alle sider i ca
1/3 av olivenoljen, til de blir myke. (Eventuelt i ovn på 180 grader ca
20 minutter. Pensle innimellom med oljen.)
* Varm opp 1/3 til av oljen.
Stek løk og hvitløk blank. Rør inn tomater, persille, oregano, kanel og
korinter. La blandingen koke opp, smak til med salt og pepper.
Legg de stekte auberginene i ildfast form, snitt dem forsiktig på langs så du
får en dyp lomme og fyll dem med tomatblandingen. Drypp sitronsaften
over og dryss på sukkeret.
Bland resten av oljen med et par dl vann og hell det i formen.
Dekk til med folie og sett formen i ovn på 180 grader i ca 30 minutter.
Ta av folien og stek videre i ti minutter. I Tyrkia vil man servere retten kald med frisk sitrondressing, men den smaker også nydelig varm eller lunken som forrett eller tilbehør.
Tiltredes!
08 juli 2008
Med otter og vikingdo
Fjellet om sommeren - kjempefint, men ikke noe jeg har vokst opp med.
En helg som til og med bød på supervær har gjort at jeg gjerne kommer tilbake.
Det var fint og luftig inne på vikingdoen, - hadde den vært vridd 30 grader hadde utsikten også vært helt på topp.
Stekt ørret til middag hver dag? Ikke noe problem - det smakte supert, - og det gjør noe ekstra for smaken når man har vært med på fisket. Merkelig redskap en otter - men den virker. Flott med eget fiskevann.
En helg som til og med bød på supervær har gjort at jeg gjerne kommer tilbake.
Det var fint og luftig inne på vikingdoen, - hadde den vært vridd 30 grader hadde utsikten også vært helt på topp.
Stekt ørret til middag hver dag? Ikke noe problem - det smakte supert, - og det gjør noe ekstra for smaken når man har vært med på fisket. Merkelig redskap en otter - men den virker. Flott med eget fiskevann.
30 juni 2008
Bare litt lykkelig barnebarnsblabla
Aller søteste eldste barnebarn- lille frk E, tegner - på en helt annen måte enn sin 2 år yngre søster C som er helt utrolig - i mine øyne. Men herlig.
Lille A har ikke kommet til tegnealder enda - han trener på å snakke, og da må alle r'er vare minst 3 sekunder! Nydelig. At han snakker fransk gjør ham ikke mindre sjarmerende, morrrrrrmorrrrrr, selv dagmammaen fra Cameroun kaller meg Mormor.
Ellers er de som unger flest, glade og kosete, slitne og lunete - og av og til litt i meste laget for en mormor som ikke er vant til dem i hverdagen.
24 juni 2008
Kjærlighet?- test selv
Da Esquil i mars i fjor presenterte oss for en kjærlighetstest så det dårlig ut for Gubbe og meg - og jeg lurer litt på hvordan jeg skal få frem et litt bedre resultat i testen siden vi har 42 års bryllupsdag på søndag, og det er så negativt å vite at det er dårlig sjanse for et fremtidig forhold for oss. Kanskje jeg skal bruke kjælenavn, - eller fulle navn, - eller, eller, eller. Jo, - med fulle fornavn går alt så mye bedre. Nå fikk vi plutselig 71% sjanse - fortrøstningsfullt!
Selve testen ligger her - og den kan man jo leke med om en ikke har noe bedre å gjøre - som f.eks. arbeid.
Siden det har vært så mange superforelskede lykkelige bloggere i b-by'n i det siste lurer jeg jo litt på hvordan de vil klare testen.
Lothiane og Mark for eksempel - frk Makeløs og Örn, - og Heidi som er blitt så italiensk av seg - hvordan er sjansene for dem? For slike tester er jo fullstendig til å stole på - ikke sant?
Selve testen ligger her - og den kan man jo leke med om en ikke har noe bedre å gjøre - som f.eks. arbeid.
Siden det har vært så mange superforelskede lykkelige bloggere i b-by'n i det siste lurer jeg jo litt på hvordan de vil klare testen.
Lothiane og Mark for eksempel - frk Makeløs og Örn, - og Heidi som er blitt så italiensk av seg - hvordan er sjansene for dem? For slike tester er jo fullstendig til å stole på - ikke sant?
20 juni 2008
Botanisk hage
En av de hyggelige tingene vi gjør hvert år i juni er å besøke den internasjonale hagefestivalen i ved slottet Chaumont-sur-Loire. I år var temaet deling - samhandling og ga mange spennende resultater. Uten å gå inn på all filosofien viser jeg noen bilder.
Gammel kjøkkeninventar i pakt med naturen.
Eller den gamle matkjelleren med markens grøde - satt ut i hagen.
Dette liker jeg spesielt godt - en evig strøm av vann gjennom vakre former i en ugresshage.
Gammel kjøkkeninventar i pakt med naturen.
Eller den gamle matkjelleren med markens grøde - satt ut i hagen.
Dette liker jeg spesielt godt - en evig strøm av vann gjennom vakre former i en ugresshage.
Nok en sikkerhetskontroll
Det er bra at sikkerhetskontgrollene på flyplassene er ordentlige, at ikke noen skal slippe gjennom med ting som kan være farlige.
Det er også greit at de bruker utstyr som slår ut på litt fler ting enn det som er skummelt og farlig.
Det er helt greit at mine kompresjonsstrømper og eller kompresjonsbandasjer gjør at maskinen blinkrer frenetisk - og jeg tåler godt å trekke opp min lange vide bukse og vise fram mitt bandasjerte ben.
Mandag på Orly utenfor Paris var dette ikke nok. Tilbake måtte jeg. Vent der. Ja der! - Annet personale lurte, hva er det? Jeg visste bare jeg skulle vente. Noen syntes nok jeg så ut som en gammel dame som kunne fortjene til komfort og respekt og hentet en krakk - en høy barkrakk på hjul. Litt ugreit å klatre opp på den og sitte der og balansere - jeg klarer nemlig ikke da å få hektet det bandasjerte benet på tverrpinnen som man ellers kan parkere føttene på. Men pytt - man skal i alle fall vise at dette er ittno, - så jeg drar opp reiselektyren fra min nye ikke helt lille hånd (!?) veske - Slapgards Undsetbiografi - den er som to mursteiner. Og bruker denne ekstra tiden jeg ble tildelt til å lese helt avslappet ... (not much avslappet nei - heller svett)
Etter ørten minutter ankommer politiet, - jeg blir igjen bedt om å gå gjennom portalen, blink blink - og denne gangen må jeg også vise fram håndvesken (det måtte jeg ikke første gang). Politidamen venter tolmodig - stoisk - uttrykksløst ansikt.
Inn i lite avlukke - egentlig ikke plass til oss begge synes nå jeg. Hun ber om boardingkort og begynner å skrive sin rapport - deretter sier hun til meg: De har noe med dem, frue?
Med meg? Åh - jo, det er altså slik at mitt venstre ben er bandasert fra tå til lyske - elastisk bomullsbandasje - om hun vil se kan jeg godt kle av meg og vise den helt.
Nei, nei.
Ja, jeg har jo blitt stoppet før, men aldri slik ... jeg forstår egentlig ikke hvorfor.
Jo, - det var fordi De skulle få møte meg det. - Og så smiler hun og ønsker meg god reise.
Dermed var jeg avvæpnet - i alle ordets betydninger. Litt svett fortsatt, men ikke noe en flaske vann ikke kunne bøte på.
Tror kanskje jeg skal vurdere å få meg en legeerklæring med franske oversettelse og ørten imponerende stempler likevel, - men jeg rekker det garantert ikke innen neste søndag når jeg skal reise fra Orly igjen.
Og dette skjer bare i Frankrike, - aldri i Norge.
Det er også greit at de bruker utstyr som slår ut på litt fler ting enn det som er skummelt og farlig.
Det er helt greit at mine kompresjonsstrømper og eller kompresjonsbandasjer gjør at maskinen blinkrer frenetisk - og jeg tåler godt å trekke opp min lange vide bukse og vise fram mitt bandasjerte ben.
Mandag på Orly utenfor Paris var dette ikke nok. Tilbake måtte jeg. Vent der. Ja der! - Annet personale lurte, hva er det? Jeg visste bare jeg skulle vente. Noen syntes nok jeg så ut som en gammel dame som kunne fortjene til komfort og respekt og hentet en krakk - en høy barkrakk på hjul. Litt ugreit å klatre opp på den og sitte der og balansere - jeg klarer nemlig ikke da å få hektet det bandasjerte benet på tverrpinnen som man ellers kan parkere føttene på. Men pytt - man skal i alle fall vise at dette er ittno, - så jeg drar opp reiselektyren fra min nye ikke helt lille hånd (!?) veske - Slapgards Undsetbiografi - den er som to mursteiner. Og bruker denne ekstra tiden jeg ble tildelt til å lese helt avslappet ... (not much avslappet nei - heller svett)
Etter ørten minutter ankommer politiet, - jeg blir igjen bedt om å gå gjennom portalen, blink blink - og denne gangen må jeg også vise fram håndvesken (det måtte jeg ikke første gang). Politidamen venter tolmodig - stoisk - uttrykksløst ansikt.
Inn i lite avlukke - egentlig ikke plass til oss begge synes nå jeg. Hun ber om boardingkort og begynner å skrive sin rapport - deretter sier hun til meg: De har noe med dem, frue?
Med meg? Åh - jo, det er altså slik at mitt venstre ben er bandasert fra tå til lyske - elastisk bomullsbandasje - om hun vil se kan jeg godt kle av meg og vise den helt.
Nei, nei.
Ja, jeg har jo blitt stoppet før, men aldri slik ... jeg forstår egentlig ikke hvorfor.
Jo, - det var fordi De skulle få møte meg det. - Og så smiler hun og ønsker meg god reise.
Dermed var jeg avvæpnet - i alle ordets betydninger. Litt svett fortsatt, men ikke noe en flaske vann ikke kunne bøte på.
Tror kanskje jeg skal vurdere å få meg en legeerklæring med franske oversettelse og ørten imponerende stempler likevel, - men jeg rekker det garantert ikke innen neste søndag når jeg skal reise fra Orly igjen.
Og dette skjer bare i Frankrike, - aldri i Norge.
18 juni 2008
Hjemme igjen, - og alle hjerter gleder seg
Jeg er jo på ingen måte ajour etter feriefravær med lite bloglesing og enda mindre skriving.
Men - jeg har fått med meg at frk Makeløs' kjæreste er selveste Örn, - mannen som skrev så fint fra sitt isflak for en stund siden ..., - er det rart hun er lykkelig?
Lothiane snakker med kjæreste Mark fra ferie i Spania og lar ham gjestblogge hos seg - forelsket og så lykkelig så det skvetter happiness.
HvaHunSa er i Roma - mer forelsket enn man kan forestille seg - og gleder seg til å smøre inn solbrent kjærestekropp - det tenker jeg nok det!
Deilig med så mye kjærestelykke, - og herlig med så generøse jenter at dere deler med oss naboer i Blogopolis.
Si fra når dere legger ut ønskeliste til bryllupene da girls ...
Men - jeg har fått med meg at frk Makeløs' kjæreste er selveste Örn, - mannen som skrev så fint fra sitt isflak for en stund siden ..., - er det rart hun er lykkelig?
Lothiane snakker med kjæreste Mark fra ferie i Spania og lar ham gjestblogge hos seg - forelsket og så lykkelig så det skvetter happiness.
HvaHunSa er i Roma - mer forelsket enn man kan forestille seg - og gleder seg til å smøre inn solbrent kjærestekropp - det tenker jeg nok det!
Deilig med så mye kjærestelykke, - og herlig med så generøse jenter at dere deler med oss naboer i Blogopolis.
Si fra når dere legger ut ønskeliste til bryllupene da girls ...
02 juni 2008
Behagelig lufttemperatur
Jeg trives best når det ikke er for varmt, men liker godt lyset og luften om sommeren. Nå har vi forflyttet oss til vårt sommerparadis - som nytes best tidlig på sommeren. I juli og spesielt i august er det alt for varmt, - alt for mye folk, for mye trafikk, så da er Norge langt å foretrekke.
Jeg har ikke badet i sjøen enda, selv om det visstnok skal være 19 grader i vannet. Det har regnet en del - men når det ikke regner spiser vi ute, både frokost, lunch og middag. Det er flott både på sjøen og på land, - og landskapet rundt om inviterer til fine fotturer - hvilket den behagelige temperaturen også er med på å gjøre topp.
Det er lokal rosévin til lunch og middag, - mye - men ikke for mye, god mat, - helt herlig ferie!
Jeg har ikke badet i sjøen enda, selv om det visstnok skal være 19 grader i vannet. Det har regnet en del - men når det ikke regner spiser vi ute, både frokost, lunch og middag. Det er flott både på sjøen og på land, - og landskapet rundt om inviterer til fine fotturer - hvilket den behagelige temperaturen også er med på å gjøre topp.
Det er lokal rosévin til lunch og middag, - mye - men ikke for mye, god mat, - helt herlig ferie!
25 mai 2008
Lærer aldri - eller aldri for sent å lære?
Det er mange ting jeg aldri har gjort, - og en del ting jeg godt kunne tenke meg å ha gjort, - og noen flere ting jeg garantert ikke lenger ønsker å gjøre - men altså gjerne skulle ha gjort.
Jeg skulle gjerne ha hengt i fallskjerm etter hurtiggående motorbåt (jadda, jeg vet at det er fullstendig på jordet å kaste bort drivstoff på denslags tull - men akkurat det er ikke tema i dag) - men den gang jeg virkelig var nære på å gjøre det - for 25 år siden - syntes jeg det så litt vel skummelt ut, og dessuten var jeg nok litt gjerrig av meg og syntes det var litt for dyrt.
Om det var derfor jeg meldte meg til å bli heist opp i masten på den 57 fots seilbåten vi var gjester på vet jeg ikke. Et behov for å vise at jeg tør, at jeg er litt tøff? Kanskje.
I dag nekter jeg å gå opp i masten på en puslete 21 fots båt - og forlanger at alt tauverk skal byttes ut før jeg tillater at Gubbe beveger seg til topps. Gubbe har blitt litt tyngre med årene, - og sol og vind og salt tærer på tauverk, jeg vil ikke at det skal tas noen sjanser. Jeg er for gammel til å bli vakker sørgende enke.
Akkurat det med å ikke ta sjanser burde jeg huske på selv, - alltid!
Det er mindre enn en uke siden jeg uten tanke for egen sikkerhet for første gang sparket ivei på sparksykkel - i vind og regn, og utfor en bakke som jeg visste var ganske bratt. At det går an. Alle vet at om en skal gjøre noe slikt er det et par ting en må avklare først - slikt som hvordan en bremser for eksempel.
Det gikk ikke bra. Skrubbsår måtte vaskes og skrubbes for fjerning av sand, - men jeg har vel i grunnen avklart at jeg ikke er benskjør i alle fall, og om en ukes tid er sårene gelt grodd.
Min far begynte å kjøre slalom i en alder av 72. Jeg skal ikke ta opp sparksykkel nå som jeg er 65. Jeg dropper sparksykkelen fra nå av. Jeg har i alle fall lært akkurat det. Hva det neste blir som jeg tryner på er ikke godt å vite.
Jeg skulle gjerne ha hengt i fallskjerm etter hurtiggående motorbåt (jadda, jeg vet at det er fullstendig på jordet å kaste bort drivstoff på denslags tull - men akkurat det er ikke tema i dag) - men den gang jeg virkelig var nære på å gjøre det - for 25 år siden - syntes jeg det så litt vel skummelt ut, og dessuten var jeg nok litt gjerrig av meg og syntes det var litt for dyrt.
Om det var derfor jeg meldte meg til å bli heist opp i masten på den 57 fots seilbåten vi var gjester på vet jeg ikke. Et behov for å vise at jeg tør, at jeg er litt tøff? Kanskje.
I dag nekter jeg å gå opp i masten på en puslete 21 fots båt - og forlanger at alt tauverk skal byttes ut før jeg tillater at Gubbe beveger seg til topps. Gubbe har blitt litt tyngre med årene, - og sol og vind og salt tærer på tauverk, jeg vil ikke at det skal tas noen sjanser. Jeg er for gammel til å bli vakker sørgende enke.
Akkurat det med å ikke ta sjanser burde jeg huske på selv, - alltid!
Det er mindre enn en uke siden jeg uten tanke for egen sikkerhet for første gang sparket ivei på sparksykkel - i vind og regn, og utfor en bakke som jeg visste var ganske bratt. At det går an. Alle vet at om en skal gjøre noe slikt er det et par ting en må avklare først - slikt som hvordan en bremser for eksempel.
Det gikk ikke bra. Skrubbsår måtte vaskes og skrubbes for fjerning av sand, - men jeg har vel i grunnen avklart at jeg ikke er benskjør i alle fall, og om en ukes tid er sårene gelt grodd.
Min far begynte å kjøre slalom i en alder av 72. Jeg skal ikke ta opp sparksykkel nå som jeg er 65. Jeg dropper sparksykkelen fra nå av. Jeg har i alle fall lært akkurat det. Hva det neste blir som jeg tryner på er ikke godt å vite.
15 mai 2008
Vaksine - og ME
Borte hos Lothiane og hos Verden vil bedras tas vaksinetestingen og ME opp.
Jeg ble gjort oppmerksom på en video i går, her er del en av fire:
Jeg ble gjort oppmerksom på en video i går, her er del en av fire:
14 mai 2008
En gammel favoritt
Bortsett fra at det er litt for mye bakgrunnslatter synes jeg dette er en helt herlig snutt. Jeg følte meg akkurat slik i dag da jeg var på kurs om postcasting, rss-strømmer og wiki - det var rss som var ga meg brattest læringskurve, - men kurslederene var like søte og hjelpsomme som mannen fra helpdesk her:
12 mai 2008
Marka i mai - snø og sol og froskeegg
Lørdagen var det helt utrolig nydelig i marka. Antrekk shorts og singlet, med jakke knyttet rundt livet og joggesko. Det hadde vært bedre med fjellstøvler med kramponger for enkelte steder var det som å gå på isbre - men uten å ha utstyret i orden. Det hjelp litt med staver - det ga stabilitet og mental trygghet ikke minst. Flere av vannene hadde fremdeles mye is, - men i solsteken i de helt grunne små vikene yrte det av liv, - en og annen frosk koste seg, og ventet på at varmen skulle gjøre sitt for å videreføre froskelivet nok en generasjon.
11 mai 2008
Enklere blir det ikke. Jeg er grønn!
Borte hos Caroline fikk jeg muligheten til å få en liten fargeanalyse. Ikke slik som mine døtre spandere på meg for 5 år siden og som skulle få frem det vakre i meg.
Nå var det kjappisanalyse for å se på min hjerne - eller tankevirksomhet eller noe.
Forsøk bare selv - er du blå eller fiolett, grønn - eller hva?
Fem sekunder - og så vet jeg at jeg har en grønn hjerne, hør bare:
Of all the mind types, yours has the most balance.
You are able to see all sides to most problems and are a good problem solver.
You need time to work out your thoughts, but you don't get stuck in bad thinking patterns.
You tend to spend a lot of time thinking about the future, philosophy, and relationships (both personal and intellectual).
Føler ikke helt at det stemmer, - kan det være mulig at jeg ikke var 100% sannferdig med svarene?
Nå var det kjappisanalyse for å se på min hjerne - eller tankevirksomhet eller noe.
Forsøk bare selv - er du blå eller fiolett, grønn - eller hva?
Fem sekunder - og så vet jeg at jeg har en grønn hjerne, hør bare:
Of all the mind types, yours has the most balance.
You are able to see all sides to most problems and are a good problem solver.
You need time to work out your thoughts, but you don't get stuck in bad thinking patterns.
You tend to spend a lot of time thinking about the future, philosophy, and relationships (both personal and intellectual).
Føler ikke helt at det stemmer, - kan det være mulig at jeg ikke var 100% sannferdig med svarene?
29 april 2008
Sånt no' hakke vi i denne byn
Valencia var fantastisk. En av de mange tingene jeg likte var det fantastiske Mercado Central, - en arkitektur som man lengter til, og et vareutvalg som overgår det meste.
Det ble ikke noe særlig shopping på meg, - men jeg tittet i mange vinduer uten å løpe inn og kjøpe.
Jeg liker mye rart, - og merker at jeg godt kunne tenke meg et lite kurs i diskret fotografering.
Hønene i Valencia får vi neppe se her, men begge par utsøkte sko så jeg i Norge - dog, heller ikke av dem ble jeg fristet til handel - kun til fotografering. Tror egentlig at eieren av det siste skoparet ikke ville føle seg så flattert. Og det er min skyld, - gal vinkel, - både bena og de spesielle skoene så mye flottere ut enn på bildet.
Kanskje jeg skal be Lothiane om et kurs i fotografering om hun har kommet ned på jorda etter sitt besøk i Nord-England. Men hvem vet - kanskje svever hun på skyer og kan ikke forstyrres?
Det ble ikke noe særlig shopping på meg, - men jeg tittet i mange vinduer uten å løpe inn og kjøpe.
Jeg liker mye rart, - og merker at jeg godt kunne tenke meg et lite kurs i diskret fotografering.
Hønene i Valencia får vi neppe se her, men begge par utsøkte sko så jeg i Norge - dog, heller ikke av dem ble jeg fristet til handel - kun til fotografering. Tror egentlig at eieren av det siste skoparet ikke ville føle seg så flattert. Og det er min skyld, - gal vinkel, - både bena og de spesielle skoene så mye flottere ut enn på bildet.
Kanskje jeg skal be Lothiane om et kurs i fotografering om hun har kommet ned på jorda etter sitt besøk i Nord-England. Men hvem vet - kanskje svever hun på skyer og kan ikke forstyrres?
28 april 2008
Gutta på tur
De satt der i sola, rundt et bord på strandresturangen, - og det var ikke riktig lunchtid enda. De hadde sittet der noen timer, - den lekre griserosa fargen begynte å komme til syne på de nakne overkroppene. Ansiktene blinket svette i sola, - og de var glade, - glade og meget høyrøstede.
Hvor? Valencia var byen, - vakker, utrolig fin. Det var en glede å ferdes der, - så mye å se, så fantastisk arkitektur, slike parkanlegg - ja - fantastisk.
Og så er jeg så dum da, at jeg ikke klarer å overhøre, ignorere disse gutta.
Hvorfor? De var norske. Smørblanke norske gutter på tur, - uten koner, kjærester, mødre. Bordet var pakket med tomme ølflasker, og humøret var på topp sammen med lydnivået.
En afrikansk gateselger forsøkte seg en tur bort, og ble kjapt avvist, - greit nok. Litt etter var det en kvinnelig afrikansk gateselger som forsøkte lykken.
Og tenk, - nå var det ingen bortfeising nei. Ikke det at de kjøpte noe heller, - nei da - nå begynte klåinga. Påfulgt av høylydte kommentarer om henne og hennes utseende - jeg sier ikke mer.
Og da er det dritkjerringa ikke har vett på å holde kjeft, snu seg, gå vekk.
Jeg - gammal nok til å være mora til dem alle blir "nabokjerringa" og sier akkurat hva jeg mener: Om fulle nordmenn i utlandet, om høyrøstete nordmenn i utlandet, om mannfolk som begunner å klå på en stakkars jente som håper å selge noen solbriller eller armbånd. Det jeg ikke presenterte dem med var spørsmålet om hva deres koner, kjærester, barn og mødre ville synes om dem slik de var.
Dumme meg. - Jeg har nemlig ikke vært på "Sydentur" - jeg visste ikke at det er akkurat slik Ola Nordmann oppfører seg når han lar mor, kjerring, kjæreste og unger være hjemme.
Fikk jeg så hatten passet eller? Å jadda. Dumme meg.
Om den vakre byen Valencia får jeg skrive en annen dag.
Hvor? Valencia var byen, - vakker, utrolig fin. Det var en glede å ferdes der, - så mye å se, så fantastisk arkitektur, slike parkanlegg - ja - fantastisk.
Og så er jeg så dum da, at jeg ikke klarer å overhøre, ignorere disse gutta.
Hvorfor? De var norske. Smørblanke norske gutter på tur, - uten koner, kjærester, mødre. Bordet var pakket med tomme ølflasker, og humøret var på topp sammen med lydnivået.
En afrikansk gateselger forsøkte seg en tur bort, og ble kjapt avvist, - greit nok. Litt etter var det en kvinnelig afrikansk gateselger som forsøkte lykken.
Og tenk, - nå var det ingen bortfeising nei. Ikke det at de kjøpte noe heller, - nei da - nå begynte klåinga. Påfulgt av høylydte kommentarer om henne og hennes utseende - jeg sier ikke mer.
Og da er det dritkjerringa ikke har vett på å holde kjeft, snu seg, gå vekk.
Jeg - gammal nok til å være mora til dem alle blir "nabokjerringa" og sier akkurat hva jeg mener: Om fulle nordmenn i utlandet, om høyrøstete nordmenn i utlandet, om mannfolk som begunner å klå på en stakkars jente som håper å selge noen solbriller eller armbånd. Det jeg ikke presenterte dem med var spørsmålet om hva deres koner, kjærester, barn og mødre ville synes om dem slik de var.
Dumme meg. - Jeg har nemlig ikke vært på "Sydentur" - jeg visste ikke at det er akkurat slik Ola Nordmann oppfører seg når han lar mor, kjerring, kjæreste og unger være hjemme.
Fikk jeg så hatten passet eller? Å jadda. Dumme meg.
Om den vakre byen Valencia får jeg skrive en annen dag.
21 april 2008
Lykkekø
Det er helt sant, - borte hos Mirakel er det kø.
Vi er en 30 stykker som har ønsket oss at Mirakel skal trekke et kort for oss og spå oss om vår fremtid. Noen har allerede fått svar, andre - som jeg venter i spenning.
Og hvorfor i all verden hiver jeg meg på?
Jeg har aldri gått til noen spåkone, leser ikke ukeblader med horoskop, er ikke overtroisk ...
Men dette hørtes så hyggelig ut. Mirakel er slik en hyggelig dame. Jeg tror jeg ville inn i varmen, få en tilhørighet, være med.
Nå lurer jeg på hvor lenge det varer, - og litt også på om det er noe jeg overhodet kan nikke til, bli litt glad over, litt forventningsfull.
*skal ut på en reise til et eksotisk sted* - jadda - på torsdag, men det vet jeg jo.
Vi er en 30 stykker som har ønsket oss at Mirakel skal trekke et kort for oss og spå oss om vår fremtid. Noen har allerede fått svar, andre - som jeg venter i spenning.
Og hvorfor i all verden hiver jeg meg på?
Jeg har aldri gått til noen spåkone, leser ikke ukeblader med horoskop, er ikke overtroisk ...
Men dette hørtes så hyggelig ut. Mirakel er slik en hyggelig dame. Jeg tror jeg ville inn i varmen, få en tilhørighet, være med.
Nå lurer jeg på hvor lenge det varer, - og litt også på om det er noe jeg overhodet kan nikke til, bli litt glad over, litt forventningsfull.
*skal ut på en reise til et eksotisk sted* - jadda - på torsdag, men det vet jeg jo.
20 april 2008
Jeg skal ikke skrive bok
Mange går med en liten forfatter i magen, det gjør heldigvis ikke jeg. For meg holder det å pludre her, og dermed slipper jeg også å få manuskripter refusert fra forlag etter forlag.
Men hvis det viktigste er å få utgitt boka, - og anerkjennelsen av å bli utgitt på et "stort" forlag ikke er så viktig, men å gi folk muligheten til å lese verket - da kan løsningen være å bruke et nettforlag.
I Bibliotekforum sto dette omtalt. Hos Lulu.com er det pt 32 norske titler, - i et hav av engelske. Da jeg var inne og tittet var jeg besøkende nr 2 291 634 - altså en relativt betydlig potensiell kundekrets. Hvor mange som går ut derfra med noe i handlekurven er en annen sak - men muligheten er tilstede.
Men hvis det viktigste er å få utgitt boka, - og anerkjennelsen av å bli utgitt på et "stort" forlag ikke er så viktig, men å gi folk muligheten til å lese verket - da kan løsningen være å bruke et nettforlag.
I Bibliotekforum sto dette omtalt. Hos Lulu.com er det pt 32 norske titler, - i et hav av engelske. Da jeg var inne og tittet var jeg besøkende nr 2 291 634 - altså en relativt betydlig potensiell kundekrets. Hvor mange som går ut derfra med noe i handlekurven er en annen sak - men muligheten er tilstede.
17 april 2008
Bare kos
April fortsetter med sine kalde netter og frustrige morgener. Det er godt med skjerf og hansker, - kunne godt ha husket på lue også.
Men det er vår likevel. Utrolig vakkert lys, klar himmel og deilig.
På Blindern har Teknisk avdeling satt ut blomsterløk som gleder oss vår etter vår, - og på kjøkkenbordet hjemme er det også fargerikt.
Katten Karamell var fornøyd med ettermiddagssolen, - og likte godt at jeg snakket litt kattespråk til den. Ble forstått tror jeg.
Bildene kommer, - når teknikken vil samarbeide.
16 april 2008
Vår og godvilje
Iskwew minnet om Emersons ord:
“Finish each day and be done with it.
You have done what you could; some blunders and absurdities have crept in; forget them as soon as you can.
Tomorrow is a new day; you shall begin it serenely and with too high a spirit to be encumbered with your old nonsense.”
I morgen er det en ny dag og Prøysen forteller oss også at vi får et nytt ark.
Emerson og Prøysen - takk, - og Iskwew, naturligvis.
13 april 2008
Ikke slå!
Kan alle flotte bloggere,
og alle andre med
Gå sammen om å skape
litt hygge og litt fred.
La'vær å slenge dritt,
skape uro rundt i by'n
Bruk andre måter til
å fremme ulikt syn.
Takk til Selvisk, frk Skavlan og Lothiane
P.S. Rabbagast er også enig.
og alle andre med
Gå sammen om å skape
litt hygge og litt fred.
La'vær å slenge dritt,
skape uro rundt i by'n
Bruk andre måter til
å fremme ulikt syn.
Takk til Selvisk, frk Skavlan og Lothiane
P.S. Rabbagast er også enig.
12 april 2008
Hjertebank for Grådigpus
Det hender jeg får hjertebank.
Det skjer ikke ofte, og det er vel bra, - på en måte.
Hjertebank er neppe særlig bra for helsa.
Jeg snakker nemlig ikke om den typen hjertebank man får ved tanke på ham/henne, - men den man tidvis kan få om en heller i seg for mye kaffe.
Noen hjertebank sitter i, - ja selv et kaffehjertebank kan være så spesielt at det sitter årevis i minnet. Påsken - var det 1975 - i Roma. Første møte med italiensk espresso. Noe så godt hadde jeg aldri drukket.
Encora, per favore, - sa jeg. Jeg elsker nemlig å lese lommeparlører før avreise og bruke alt jeg husker - selv om det ikke er mye. Jeg kan derfor takke på mange språk, telle sånn bortimot til ti, be om et bløtkokt egg kokt 3 minutter, et glass vann med isbiter (det var før det ble utrygt å spise bløtkokte egg og tanken på bakterieflorae i isbiter var helt fjern).
Nummer to fingerbøl med søt supersterk kaffe gikk rett ned, - og det varte ikke et minutt før hjertet dunket og jeg ble lett svimmel.
Men det er så godt. Det som er godt vil jeg ha mer av. Jeg skal ikke bare ha masse av alt, - det er ikke slik jeg er. Men jeg har ikke særlig viljestyrke, - i alle fall ikke slik frk Makeløs har. Dermed gjør jeg masse dumme ting, spiser mer, drikker mer, jobber lengre, leser lengre på sengen - alt som er godt vil jeg ikke skal stoppe. Jeg må bare innrømme det, jeg er en Grådigpus uten viljestyrke, - men ikke helt uten selvinnsikt i alle fall. Selvinnsikten har det tatt noen år for meg å komme til, - andre har sett hvor landet lå hele tiden, - men de fleste er så forbasket vennlige, høflige, diskrete at de ikke sier ifra.
Jeg kom tilbake etter en jobbreise til Trondheim en tidlig kveld for mange år siden, - dro jeg hjem til mann og barn? Neida, jeg var så intenst opptatt av det vi hadde jobbet med at jeg bare måtte rett på kontoret. Det ble noen timer der, - med kaffe, papir og penn - jeg klarte nesten ikke holde verken penn eller kaffekrus slik skalv jeg på hendene. Forsto jeg at jeg var et nek? Nei da. Og jeg ble mer og mer sliten.
Året etter flyttet jeg med mann og barn til et land i Europa der det ikke var nok å kunne telle til 10 og si takk. Det ble tre flotte år, - og jeg kom tilbake "på jorda" igjen. Da var den en kollega som sa: Du, den permisjonen kom akkurat i tide, - det var like før du ville ha brutt sammen.
Hadde noen sagt fra tidligere? Jeg tror ikke det, - men kanskje hadde jeg ikke villet høre heller.
Nå sitter jeg på nett enten jeg er hjemme eller på jobb, - det går mest i te, og mye i grønn te.
Men Grådigpus er jeg fortsatt. I skrivende stund er det en dobbel espresso med varm melk ved min side.
Litt har jeg lært, - halvparten av kaffen er uten kaffein.
Og jeg får ikke hjertebank.
08 april 2008
Vår, - og vår
Er det ikke deilig?
Alle som elsker vinteren kan fortsatt elske den, den er der om du vil.
Lyset - lyset elsker vi alle, både vinter- og vårmenneskene.
Lyset møter oss hver dag,vanskelig å unngå.
Ivrig, uvillig til å bli ignorert, spør ikke om det er ønsket.
Er det ikke når vi hver morgen våkner og møter lyset
at vi forstår at vi fortsatt lever.
Alle som elsker vinteren kan fortsatt elske den, den er der om du vil.
Lyset - lyset elsker vi alle, både vinter- og vårmenneskene.
Lyset møter oss hver dag,vanskelig å unngå.
Ivrig, uvillig til å bli ignorert, spør ikke om det er ønsket.
Er det ikke når vi hver morgen våkner og møter lyset
at vi forstår at vi fortsatt lever.
07 april 2008
En god dag
Fordi jeg har vært på visitt på Jodies australske blogg, med den herlige tittelen "Just swell" (which is what our limbs do) og sett hvor modig hun er - så våger jeg meg også på litt lymfatisk eksponering.
Mine ben, - avfotografert av meg selv - via speil, på en god dag. Som man ser (av det man ser) det lymfatiske benet er slett ikke ille. Men det hadde jo vært kjekkere med to like bein da, - slik jeg hadde i over 50 år før jeg var så heldig å bli vellykket behandlet for kreft.
Kravstor eg? - Å nei da. Jeg såååååå takknemlig for at jeg lever. Jo, jeg er. Jeg er takknemlig, klart det. Jeg liker å leve, liker å arbeide, liker å gjøre alt det jeg gjør. Men jeg kunne dog godt unnvært senskadene av behandlingen (- og så sent kom de ikke heller, - jeg har hatt lymfødem i 10 år)
Nytt møte i Helse- og Velferdskomiteen i Oslo på onsdag. Spennende om de kan gjøre noe, - det vil si, - noen i komiteen gjør absolutt noe, - om det gir økt behandlingskapasitet til lymfødemikere gjenstår å se.
*krysser fingre og bein*
06 april 2008
04 april 2008
Betty gjør meg glad i dag
Betty Boom - allsidig bergenserinne i Trondheim er et overskuddsmenneske - i alle fall virker det slik på alle oss andre.
Nå stiller hun opp på på årsmøtet til NFF (Norske Fysioterapeuters Forbund), faggruppe for onkologi og lymfødembehandling - og jeg er sikker på at hun lar dem få både alvor og humor.
Når man har hatt kreft, og har fått lymfødem som følge av behandling er det mange ting som endres i hverdagen. Det vet hun, - og det vet også fysioterapeutgruppen som behandler oss.
Gid jeg kunne høre henne i aksjon i kveld. Fint å få en slik god-melding inn på en tåketett fredagsmorgen.
Nå stiller hun opp på på årsmøtet til NFF (Norske Fysioterapeuters Forbund), faggruppe for onkologi og lymfødembehandling - og jeg er sikker på at hun lar dem få både alvor og humor.
Når man har hatt kreft, og har fått lymfødem som følge av behandling er det mange ting som endres i hverdagen. Det vet hun, - og det vet også fysioterapeutgruppen som behandler oss.
Gid jeg kunne høre henne i aksjon i kveld. Fint å få en slik god-melding inn på en tåketett fredagsmorgen.
02 april 2008
Andre sier Bla, bla - men det liker jeg ikke!
Jeg er bare meg. Et privatmenneske med en blogg. Jeg har lov til å si bla, bla, bla. Så kan de som vil lese, eller ikke lese, - kommentere eller ikke kommentere.
Er man byråd i Oslo og skriver et notat til en komite i bystyret bør ikke notates redegjørelse bare være bla, bla, bla! Listhaug: Det holder ikke!
Jeg har ikke talerett i komitemøter, - men jeg forstår at jeg må stille opp 9 april! Men man har visst ikke lov til å demonstrere. Tenk om, tenk om jeg kunne møtt opp fullt bandasjert, - og med litt korte skjørt (ikke lekkert på noen 65-åring, og slett ikke med bandasjert lymfødembein - men hva så - alt for den gode sak), - eller tatt med pulsatoren (nei - ikke le,dette er ikke erotisk, heller ikke morsomt, - men heller ikke ubehagelig, - bare brysomt. Det dreier seg om et monster av et hjelpeapparat som mange av oss lymfødemikere har fått og nyttegjør oss flere ganger i uken. Og kanskje ville det gjøre seg i et demonstrasjonstog?)
OK - hva jeg snakker om?
Jo, nok en gang gjelder det behandlingstilbud for lymfødemikere i Oslo når Helse- og Velferdsetaten trekker inn driftstilskudd fra vikarierende lymfødembehandlende fysioterapeuter. De mener seg å forbedre tilbudet, skal rydde og rasjonalisere - og byråden bla,bla-er om det hele i et notat som er en fornærmelse. Æsj!
Skal jeg skifte navn på bloggen min fordi et byråd skriver bla, bla?
Nei - jeg tror jeg må forsøke å gjøre noe, kreve at en byråd må gi skikkelige svar.
Hjelp til å finne fram til sakspapirene (hvorav ett viste seg å være brev fra meg selv) har jeg fått fra Ivar - i folkets tjeneste! For første gang begynner jeg å få litt sansen for lokalpolitikere, - nå har jeg tre "bestevenner" Erling F., Nina B, - og nå da, Ivar J. Takk for at dere faktisk jobber i folkets tjeneste.
P.S. Den kloke epj, sier at Listhaug ikke kunne skrive noe annet, - og at vi ikke kan forvente noen avgjørelse som gir noe forbedret behandlingstilbud - saken er ikke formulert slik til komiteen. OK, jeg trenger å bli holdt litt i ørene, jeg er for ivrig, uttrykker min frustrasjon når byråkrati bremser. Unnskyld Listhaug. Så får vi starte på nytt da.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
