Emiren og jeg

Dette har ikke noe med Tusen og en natt å gjøre. Men, - jeg har blitt berørt av noe som er litt Tusen-og-en-natt-aktig, - og det har fått meg til å tenke.

OK, - jeg er på ferie, har utsikt over en bukt - og her en dag ligger det plutselig en enorm båt i bukta. Vi er sånn passelig nysgjerrige av oss, men denne er så stor at jeg tar fram kikkerten og laptoppen. Båten tilhører Emiren av Qatar, og er verdens 8'de største privateide yacht.

Men - når nå denne båten har ligget rett i synet på meg noen dager blir det slik at noe ved den bryr meg likevel.

Jeg har overhodet ingen ønsker over å være emiren eller hans kone(r), - jeg har det veldig bra som det er.

Og det er nå det begynner. Jeg vet at jeg har det bra, kjempebra. Vi har en liten leilighet - deilig nordvent - med utsikt over fjell og en bukt som på denne tiden av året tiltrekker seg milliardærene. Fra vår bolig går vi rett ut i badetøy og tar morgenbad, vi sitter på en veranda og inntar en selvlaget lunchsalat og nyter en enkel rosévin, vi gjør som vi vil og har det fint.

Ute på yachten til emiren ser vi litt, men ikke mye liv. Visstnok var han en tur til Paris for å snakke med, og innta et måltid mat med Sarko. Men hva han ellers tar seg til kan vi bare forestille oss, snakker og snakker og snakker?

Hvordan kan et slikt menneske leve? Hvordan holder han ut bokstavelig talt å bli oppvartet på hender og føtter hvert minutt av døgnet? Jeg tror virkelig ikke den mannen ville overleve lang tid på egen hånd ute i den virkelige verden. Jeg tror ikke at han ville klare seg uten alle sine tjenere, alle de som bringer ham mat, setter fram stoler, tar frem klær, sørger for transport. Om han ble spurt om prisen på brød ville han kanskje si "Gi dem kake". Jeg tror ikke han og hans gelikere har bakkekontakt for 5 øre.

Han har det sikkert bra, - han har sikkert aldri fått et myggestikk eller brent seg på en brennmanet, - aldri drukket lunken kaffe eller sett et vissent salatblad, men er han lykkelig? Jeg tviler.