Værre og værre.

En ting er at jeg sitter her og skriver i kølamørten og nesten ikke ser tastaturet. Jeg vinkler skjermen slik at jeg skal få litt lys - og det hjelper, i øyeblikket.

Men det er ikke mangel på lys på tastaturet jeg skal klage over nå. Det er mye verre - værre, verre - jeg husker jo ikke hvordan ordet staves engang, - og det er ikke engang det jeg skal syte over nå.

Enough already - som noen sier på andre siden av Atlanteren.

Jeg vet at ikke en eneste av de få som tidvis leser min blogg interesserer seg det minste for problemet, - men det er jo ikke for dem jeg skriver. Jeg skriver for meg selv - og det har jeg alltid gjort - i motsetning til frøken Ida

OK - hva er det så jeg, som ikke bare er gammalblogger, men sjuende mor i huset vil klager over. Det er ikke den kullsvarte nattehimmelen over Cannes, det er ikke de opplyse luksusyachtene i bukta. Alt dette er fint og flott og ikke å klage over.

Jeg vil bare ha litt av min normale hukommelse tilbake. Det er helt forferdelig stadig vekk å stå helt tomhjernet tilbake. Hva var det jeg skulle gjøre, - jeg kom jo på det for litt siden - og nå er det fullstendig borte igjen. Og om jeg ikke kommer på det og skriver det opp så nytter det ikke!!!

Denne avmakten. Jeg tror det er den som får folk som trives og stort sett fungerer i jobb til å førstidspensjonere seg. Det blir plutselig så forbannet skummelt. Det glipper, - og det er ikke noe man kan gjøre. Det nytter ikke lengre å gå tilbake til det rommet du kom fra og forsøke å gripe fatt i det du skulle gjøre.

Det er ikke det store jeg klager over - jeg skulle bare så gjerne husket hva det var jeg glemte da jeg var i butikken i dag, - det var noe ganske viktig, - og ja, det kommer tilbake, - men jeg er redd jeg glemmer det enda en gang.

Og bare for å avslutte - jeg vet at jeg er totalt idiot som sitter og skriver i mørket på et tastatur jeg ikke kan se.

[Kveldsbanning med tastefeil fjernet i dagslys]