Jeg er sterkt grepet av Mustafa Cans bok og hans evne til å skrive så utrolig varmt og inderlig om sin mor. At han er åpen og blottstiller seg selv er fint, - og bra for mange lesere som i forskjellige former selv har skammet seg over en forelder, et søsken. Beskrivelsen av hvordan moren håndterer denne skammen er for meg noe som vil bli sittende igjen. Noe jeg er glad for å ha lært, fått forståelse av.
Det er ikke årets første bok, men hittil den fineste.
Og så har jeg "funnet" en ny bokblog, Du är vad du läser
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar