Jeg skulle gjerne ha hengt i fallskjerm etter hurtiggående motorbåt (jadda, jeg vet at det er fullstendig på jordet å kaste bort drivstoff på denslags tull - men akkurat det er ikke tema i dag) - men den gang jeg virkelig var nære på å gjøre det - for 25 år siden - syntes jeg det så litt vel skummelt ut, og dessuten var jeg nok litt gjerrig av meg og syntes det var litt for dyrt.
Om det var derfor jeg meldte meg til å bli heist opp i masten på den 57 fots seilbåten vi var gjester på vet jeg ikke. Et behov for å vise at jeg tør, at jeg er litt tøff? Kanskje.
I dag nekter jeg å gå opp i masten på en puslete 21 fots båt - og forlanger at alt tauverk skal byttes ut før jeg tillater at Gubbe beveger seg til topps. Gubbe har blitt litt tyngre med årene, - og sol og vind og salt tærer på tauverk, jeg vil ikke at det skal tas noen sjanser. Jeg er for gammel til å bli vakker sørgende enke.
Akkurat det med å ikke ta sjanser burde jeg huske på selv, - alltid!
Det er mindre enn en uke siden jeg uten tanke for egen sikkerhet for første gang sparket ivei på sparksykkel - i vind og regn, og utfor en bakke som jeg visste var ganske bratt. At det går an. Alle vet at om en skal gjøre noe slikt er det et par ting en må avklare først - slikt som hvordan en bremser for eksempel.
Det gikk ikke bra. Skrubbsår måtte vaskes og skrubbes for fjerning av sand, - men jeg har vel i grunnen avklart at jeg ikke er benskjør i alle fall, og om en ukes tid er sårene gelt grodd.
Min far begynte å kjøre slalom i en alder av 72. Jeg skal ikke ta opp sparksykkel nå som jeg er 65. Jeg dropper sparksykkelen fra nå av. Jeg har i alle fall lært akkurat det. Hva det neste blir som jeg tryner på er ikke godt å vite.
5 kommentarer:
Men nå har du i hvert fall lært!
(Helt til neste gang....)
:)
Jeg syntes stuntet ditt med å bli heiset opp i masten på en seilbåt er imponerende nok i seg selv.
Selv har jeg ennå ikke satt føttene mine på en sånn sparkesykkel. Men på jobben min er det en eldre vaktmester som stadig suser over gangene med en sånn en. Det kan jo være praktisk nok, men jeg skjønner ikke helt hvordan de finner balansen.
Ellers lurer jeg på hvorfor alderen legger bånd på oss når det gjelder småekstreme utflukter. blir vi feigere, eller bare klokere? :-)
frk s: - ja, til neste gang.
miriam: Velkommen hit - tror ikke du har vært på besøk før?
Klokere, klokere - absolutt, - men på en ikke helt velkommen måte. Når jeg ikke lengre spretter fra rullestein til rullestein, men vurderer avstand nøye, forsøker å få til litt svikt i knærne ved "landing" - så er der jo fordi jeg er så klok at jeg vet at det nå er liten spenst og styrke - slik at jeg må være klok om jeg i det hele tatt skal kunne fortsette med de uteaktiviteter litt mer utfordrende enn pene spaserturer.
Men så glipper klokskapen fullstendig fra tid til annen, - for ikke noen kan si det er klokt å bare ta i bruk en sparkesykkel utendørs og i kupert terreng med skummel asfalt med sand og grus - uten "innføringskurs".
*litt vill og gal*
Ojda... skrubbsår er innmari vondt, men det er ofte aller vondest i såret stolthet. Håper du gror fort og godt, Tonita! Jeg har hatt litt lyst på sånn sparkesykkel (det virker fristende nedover i alle fall), men jeg har ikke helt god balanse bestandig, så det er neppe noe sjakktrekk. :)
Håper det er bra med deg, Tonita!
Sender en klem :)
Legg inn en kommentar