 | |
 | Hvilken historisk personlighet er du? |
Mitt resultat: Fjodor Dostojevskij Du er en av tidenes største forfattere. Du har evnen til å skrive komplekse historier med dyp moral og innsikt i menneskers sinn og natur. Tankene dine er ofte mørke og dystre, men du tror på at det kan være håp for verden. Ta pennen fatt i dag og skriv et mesterverk! | |
| Ta denne quizen på Start.no | |
22 august 2007
Vel, vel - quizzen var dum, men resultatet?
Flere ganger hadde jeg ikke vettugt svar, - men ga svar. Testen var ikke egentlig noe god, men jeg er ikke sur over den båsen jeg ble puttet i. Liker den litterære sammenhengen.
21 august 2007
Svigersønner?
Burde det ikke være en lov som sa at uansett hvor ut i hampen dum du har vært, - så skulle svigersønner ikke få lov til/ha vett til å la være - å henge deg ut offentlig.
OK - drit i penga da, - skattesnyteriet og alt det der.
Men, alle har familiegreier, - ikke sant? Så fikser ikke de unge å leve sammen lengre? OK, dumt, men slikt skjer.
Så krangler de - om mye (i dette tilfellet om penger).
Men, svigergutter - være nå litt greie da. Ikke heng ut de gamle!!!!
OK - drit i penga da, - skattesnyteriet og alt det der.
Men, alle har familiegreier, - ikke sant? Så fikser ikke de unge å leve sammen lengre? OK, dumt, men slikt skjer.
Så krangler de - om mye (i dette tilfellet om penger).
Men, svigergutter - være nå litt greie da. Ikke heng ut de gamle!!!!
17 august 2007
A poll in time
Håper denne seriøse undersøkelsen som kan sees i høyre del av skjermen vil være akseptabel for de få lesere som forvirrer seg innpå Tonitas område.
Til tidligere poll-ofre kan jeg bare beklage feil valg av poll-program, nå burde alt gå megeet bedre - og ikke noen dumme uønskede ruter dukke opp. Men si fra om også dette går på tryne.
Innhold, - tja det er noe helt annet. Dette er nesten like ille som forrige spørsmål, og jeg burde skamme meg, men gidder ikke. Det er fredag!
Til tidligere poll-ofre kan jeg bare beklage feil valg av poll-program, nå burde alt gå megeet bedre - og ikke noen dumme uønskede ruter dukke opp. Men si fra om også dette går på tryne.
Innhold, - tja det er noe helt annet. Dette er nesten like ille som forrige spørsmål, og jeg burde skamme meg, men gidder ikke. Det er fredag!
Bøker og mat
Når jeg spiser mat kan jeg ofte si hva det er som gjør en rett god, spennende, fin, vond, ekkel. Det samme er ikke alltid like lett når det gjelder bøker. I alle fall ikke for meg - jeg er ikke trenet i å smke på bøker på den måten. Jeg har kanskje ikke engang vokabularet? Ja, - for når det gjelder vin, da vet jeg at jeg ikke kan si noe om vinen jeg drikker, - ikke stort ut over om den er god, - og jeg fniser over språkbruken når jeg en skjelden gang kikker på "vinanmeldelser".
Akkurat nå holder jeg på med Hislops The Island. Egentlig burde sitatet fra Observer være nok til å skremme meg vekk: "At last - a beach book with a heart".
Jeg har ikke noe i mot underholdningslitteratur, - og det er vel det Observer mener med en "beach book". Jeg har lest masser av den sorten også, og hatt gode lesetimer - uten at jeg husker så mye av bøkene 2 timer etter at boken er lagt bort.
Grunnen til at jeg plukket opp The Island var at jeg ett eller annet sted hadde lest noe om den - og det var temaet, - leprapasienter isolert på liten gresk øy - som gjorde at jeg ønsket å lese den.
Men boken har ikke "drive", ok, det er hennes første roman, men damen er featureskribent for en av Englands større aviser, så jeg hadde ventet mer.
Men la ikke mine småsure oppstøt stoppe noen, - les heller hva som skrives om boka av noen som er mer proffe enn meg - her er noen ord om Øya, på norsk.
Jeg var ikke spesielt betatt av Drageløperen heller jeg, - trodde at det kunne ha noe med oversettelsen å gjøre, - så jeg gir forfatteren en ny sjanse og leser A thousand splendid suns i original.
Akkurat nå holder jeg på med Hislops The Island. Egentlig burde sitatet fra Observer være nok til å skremme meg vekk: "At last - a beach book with a heart".
Jeg har ikke noe i mot underholdningslitteratur, - og det er vel det Observer mener med en "beach book". Jeg har lest masser av den sorten også, og hatt gode lesetimer - uten at jeg husker så mye av bøkene 2 timer etter at boken er lagt bort.
Grunnen til at jeg plukket opp The Island var at jeg ett eller annet sted hadde lest noe om den - og det var temaet, - leprapasienter isolert på liten gresk øy - som gjorde at jeg ønsket å lese den.
Men boken har ikke "drive", ok, det er hennes første roman, men damen er featureskribent for en av Englands større aviser, så jeg hadde ventet mer.
Men la ikke mine småsure oppstøt stoppe noen, - les heller hva som skrives om boka av noen som er mer proffe enn meg - her er noen ord om Øya, på norsk.
Jeg var ikke spesielt betatt av Drageløperen heller jeg, - trodde at det kunne ha noe med oversettelsen å gjøre, - så jeg gir forfatteren en ny sjanse og leser A thousand splendid suns i original.
16 august 2007
Langt inni skogen sto et lite tre
Nå er kveldssangen avsluttet.
I kveld ble det ikke noen lesing, men en fortelling - ikke fra virkeligheten.
I disse prinsessetider må det prinsesseeventyr til, - og gutta fikk første episode av fortellingen om prinsesse Petra og prins Peter, og gutten Pelle med de fillete klærne.
Ved første episodes slutt var alle tre utslitte etter å ha løpt rundt hele dagen samt av den avsluttende klatring opp i det høyeste treet i den kongelige park. Alle tre lykkelige med nye klær - borte var rosa silkekjole og blå fløyelsdress, borte var fillene også, her var det dongeri og joggesko. Alle tre sovnet med drømmen om havet de hadde sett langt borte.
Med løfte om ny episode ved neste overnatting var gutta fornøyde.
Nå ligger gutta og tuller og tøyser i den nye køyesenga mormora har anskaffet.
At vi brukte en hel full ettermiddag for å få skrudd sammen røklet er en annen sak. Ikke noe i veien med bruksanvisningen, det var nok skruer og foringer og gud vet hva - men den siste lille jævelen av en skrue ville ikke på plass. Til tross for advarsel om at sengen ikke skulle brukes om den ikke var forskriftsmessig satt sammen er den nå i bruk. Med 19 av 20 hovedskruer korrekt på plass må den holde. Den bare må! Orker ikke ta alt fra hverandre og slepe den tilbake til IKEA, - for så hva? Demonstrere umuligheten av monteringen der og da hos dem? Forlange møntør til heimen? Hæ?
Det må holde. Slik er det bare.
Køyesengssoving har de trening på fra besøk hos farmora, - så mormora behøver ikke være redd. Det er en sprekk mellom rullegardinen og karmen så de kan se ut på et tre med grener, kvister, reir, egg, og fugl med fjær og dun (og dynene har de over seg).
Vi er ikke så langt inne i skogen, men ute ser vi det fine lyset og himmelen med skyer i alle farger. Det kan bli en fin natt.
Godt med barnelyder i huset, deilig når de er i seng.
Kusine sa en gang: Kan du ikke noen andre sanger enn Langt inni skogen du? - Jo da, - men enhver kveld må avsluttes med Langt inni skogen, - det hører med - og ritualer er viktige, - også for mormødre.
I kveld ble det ikke noen lesing, men en fortelling - ikke fra virkeligheten.
I disse prinsessetider må det prinsesseeventyr til, - og gutta fikk første episode av fortellingen om prinsesse Petra og prins Peter, og gutten Pelle med de fillete klærne.
Ved første episodes slutt var alle tre utslitte etter å ha løpt rundt hele dagen samt av den avsluttende klatring opp i det høyeste treet i den kongelige park. Alle tre lykkelige med nye klær - borte var rosa silkekjole og blå fløyelsdress, borte var fillene også, her var det dongeri og joggesko. Alle tre sovnet med drømmen om havet de hadde sett langt borte.
Med løfte om ny episode ved neste overnatting var gutta fornøyde.
Nå ligger gutta og tuller og tøyser i den nye køyesenga mormora har anskaffet.
At vi brukte en hel full ettermiddag for å få skrudd sammen røklet er en annen sak. Ikke noe i veien med bruksanvisningen, det var nok skruer og foringer og gud vet hva - men den siste lille jævelen av en skrue ville ikke på plass. Til tross for advarsel om at sengen ikke skulle brukes om den ikke var forskriftsmessig satt sammen er den nå i bruk. Med 19 av 20 hovedskruer korrekt på plass må den holde. Den bare må! Orker ikke ta alt fra hverandre og slepe den tilbake til IKEA, - for så hva? Demonstrere umuligheten av monteringen der og da hos dem? Forlange møntør til heimen? Hæ?
Det må holde. Slik er det bare.
Køyesengssoving har de trening på fra besøk hos farmora, - så mormora behøver ikke være redd. Det er en sprekk mellom rullegardinen og karmen så de kan se ut på et tre med grener, kvister, reir, egg, og fugl med fjær og dun (og dynene har de over seg).
Vi er ikke så langt inne i skogen, men ute ser vi det fine lyset og himmelen med skyer i alle farger. Det kan bli en fin natt.
Godt med barnelyder i huset, deilig når de er i seng.
Kusine sa en gang: Kan du ikke noen andre sanger enn Langt inni skogen du? - Jo da, - men enhver kveld må avsluttes med Langt inni skogen, - det hører med - og ritualer er viktige, - også for mormødre.
14 august 2007
13 august 2007
Tvillinger, halvbrødre og leselyst
Fordi jeg fremdeles holdt på å lese Stieg L's siste i Millennium trilogien ( eller triologien som jeg alltid sa før) åpnet jeg ikke engang Anne B's siste i hennes trilogi da den kom dumpende inn i postkassa midt i forrige uke. En bok av gangen, vente pent i kø på nattbordet.
Men, når jeg nå er ferdig med begge to etter en intensiv lesehelg og mandagsettermiddagslesing, - så sier jeg rett og slett NEI!
Jeg er uenig med NRK - dette er ikke noen verdig slutt i det hele tatt! Det er en fin fortsettelse, men det f... ikke noen slutt. Jeg forlanger å få vite hvordan det går med tvillingjentene som enda ikke er født, med gutten ditto, med Torunn, med farfar, med Kai Roger eller hva det nå var han het - dette gikk så fort at jeg husker ikke helt, - og Margido må da få en ny bil, og en PC på låve-lageret med kistene og resten av utstyret. Jeg må bare få vite hvordan det går. Det går ikke an å droppe oss trofaste lesere på denne måten.
Før i tiden, - for virkelig lenge siden, da var det slik de store forfatterene som var føljetongskriverene i avisene lot leserene henge på tørk, - men de fulgte opp. De lagde avslutninger. Og akkurat det er det Anne B. må gjøre nå: mere Erlend, mere Torunn, gjerne en grisungavslutning også. Men ikke la oss henge i bare lufta!
Stieg L derimot, - det er vanskeligere. Han er død. Og i bok 3 lagde han en nesten fullstendig avslutning, - jeg sier nesten. For, hvor er Lisbeths søster? Jeg bare spør! Jeg tror Stieg L. hadde flere bøker i sitt hode da han døde.
Men, når jeg nå er ferdig med begge to etter en intensiv lesehelg og mandagsettermiddagslesing, - så sier jeg rett og slett NEI!
Jeg er uenig med NRK - dette er ikke noen verdig slutt i det hele tatt! Det er en fin fortsettelse, men det f... ikke noen slutt. Jeg forlanger å få vite hvordan det går med tvillingjentene som enda ikke er født, med gutten ditto, med Torunn, med farfar, med Kai Roger eller hva det nå var han het - dette gikk så fort at jeg husker ikke helt, - og Margido må da få en ny bil, og en PC på låve-lageret med kistene og resten av utstyret. Jeg må bare få vite hvordan det går. Det går ikke an å droppe oss trofaste lesere på denne måten.
Før i tiden, - for virkelig lenge siden, da var det slik de store forfatterene som var føljetongskriverene i avisene lot leserene henge på tørk, - men de fulgte opp. De lagde avslutninger. Og akkurat det er det Anne B. må gjøre nå: mere Erlend, mere Torunn, gjerne en grisungavslutning også. Men ikke la oss henge i bare lufta!
Stieg L derimot, - det er vanskeligere. Han er død. Og i bok 3 lagde han en nesten fullstendig avslutning, - jeg sier nesten. For, hvor er Lisbeths søster? Jeg bare spør! Jeg tror Stieg L. hadde flere bøker i sitt hode da han døde.
09 august 2007
Og det var bra!
Herlig konsert, - jam - what do you call it - på Frölichs.
Gøy å møte Betty, ansikt til ansikt.
Vi hadde selvsagt glemt kamera, - men det hadde ikke Betty, - så mens hun og vennene sang ble Gubben sjefsfotograf. Resultatene kommer nok meget snart hos Betty - hun skal bare gjøre seg ferdig med sitt sang-kurs, - og så forsøke å komme seg helskinnet tilbake til Trondheim. Det gjelder å holde seg godt bak alle bilister, - forvente det værste, så går det nok bra denne turen hjemover.
Sommerkveld i Oslo, musikk og glede, mennesker med vilje, pågangsmot, talent, og trøkk. Herlig.
Gøy å møte Betty, ansikt til ansikt.
Vi hadde selvsagt glemt kamera, - men det hadde ikke Betty, - så mens hun og vennene sang ble Gubben sjefsfotograf. Resultatene kommer nok meget snart hos Betty - hun skal bare gjøre seg ferdig med sitt sang-kurs, - og så forsøke å komme seg helskinnet tilbake til Trondheim. Det gjelder å holde seg godt bak alle bilister, - forvente det værste, så går det nok bra denne turen hjemover.
Sommerkveld i Oslo, musikk og glede, mennesker med vilje, pågangsmot, talent, og trøkk. Herlig.
Troglodyte
Troglodyte - om ikke dette er et ord å ta med hjem, så vet ikke jeg. Men, - bruke i enhver mulig sammenheng, briefe med - nei, slikt gjør vi ikke.
OK, - ordet er ikke et alminnelig greit fremmedord, - det var min meget kultiverte venn Mike som brukte det i sin blog her forleden. Jeg hadde aldri sett ordet før, langt mindre forsto jeg hva det betød, - og jeg kan i alle fall ikke skylde på ham, - for etter at jeg hadde slått det opp var det jo helt opplagt.
Jeg gikk til Google, define: troglydyte først, men så jo i etterkant at selv min noe aldrende Cappelens store Norsk - engelsk kunne fortelle meg at : - ordet betyr huleboer.
Så vet man det.
I kveld skal jeg ut av min hule, - bevege meg ned til sivilisasjonen og høre på Betty.
Gleder meg!
OK, - ordet er ikke et alminnelig greit fremmedord, - det var min meget kultiverte venn Mike som brukte det i sin blog her forleden. Jeg hadde aldri sett ordet før, langt mindre forsto jeg hva det betød, - og jeg kan i alle fall ikke skylde på ham, - for etter at jeg hadde slått det opp var det jo helt opplagt.
Jeg gikk til Google, define: troglydyte først, men så jo i etterkant at selv min noe aldrende Cappelens store Norsk - engelsk kunne fortelle meg at : - ordet betyr huleboer.
Så vet man det.
I kveld skal jeg ut av min hule, - bevege meg ned til sivilisasjonen og høre på Betty.
Gleder meg!
05 august 2007
Bra at noen sørger for føda
Lille Bo var på fjellet tidligere i sommer og var den eneste i familien som fikk fisk. Jeg er så glad for at det ble dokumentert, - siden jeg ikke var med og kan innestå for riktigheten av hendelsen. Takk til mamma M som fikk pappa A til å ta bilde. Tror kanskje at dette var ukens höydare, - det regnet hele uken. Kanskje ikke så forskjellig fra det mange andre opplevde i sommer-norge i år.
01 august 2007
Bad, - og trim
Jeg hadde en prat med min fysioterapeut om dette med de virkelige iskalde badene og hva de gjør med deg. Hun hadde vokst opp i Elverum og hadde så absolutt et forhold til det å bade blandt dansende isflak. Der var greia å ha badet før 1.mai, - og da ble det en del isflak å møte.
Hun forsto absolutt dette at det iiiskalde vannet gjorde noe mer med deg enn bare å kjøle ned kroppen. Det er slett ikke urimelig at det kalde badet også utløser endorfiner, og hun sa det ikke var tvil om at man fikk et reelt kick av slike bad, - det er en grunn til at folk blir hekta på det.
Damen på bildet bader ikke blant isflak, - hun trimmer på stranden i Jurmala utenfor Riga en maidag i 2003.
Det jeg egentlig ble mest opptatt av når det gjaldt denne damen var antrekket: badedrakt, gode sko, vanter og lue. What else to wear for a quick power walk on the beach? Stilig!
Hun forsto absolutt dette at det iiiskalde vannet gjorde noe mer med deg enn bare å kjøle ned kroppen. Det er slett ikke urimelig at det kalde badet også utløser endorfiner, og hun sa det ikke var tvil om at man fikk et reelt kick av slike bad, - det er en grunn til at folk blir hekta på det.
Damen på bildet bader ikke blant isflak, - hun trimmer på stranden i Jurmala utenfor Riga en maidag i 2003.
Det jeg egentlig ble mest opptatt av når det gjaldt denne damen var antrekket: badedrakt, gode sko, vanter og lue. What else to wear for a quick power walk on the beach? Stilig!
30 juli 2007
Kalde bad
Forleden overhørte jeg en samtale mellom to som pleide bade i sjøen vinterstid- når vannet var iiiskaldt.
Den ene:
Ja, - først går det til kroppen, og så til hodet.
Den andre:
Ja, en kan ta kaldt bad i stedet for Valium.
- Du har forstått det , sa den ene.
Den ene:
Ja, - først går det til kroppen, og så til hodet.
Den andre:
Ja, en kan ta kaldt bad i stedet for Valium.
- Du har forstått det , sa den ene.
24 juli 2007
Hvor fartøy flyte kan
Vi er oppvokst med at norsk sjømannskap er noe helt spesielt. Hvite seil over Nordsjø står og alt det der.
Selv ble jeg trukket til eksamen da jeg ikke umiddelbart kunne snakke om Thor Heyerdahl og Kon Tiki da jeg skulle presentere min "Særoppgave" i historie på videregående, - hæ?! Jeg hadde vært ett år i California, lest James Mitcheners Hawaii, - og syntes jeg hadde hele den polynesiske migrasjonen klart for meg.
I sommer fikk jeg se en flåte som virkelig fikk meg tilbake til tidligere tiders overfarter. Denne flåten var verken en Kon Tiki, eller en Ra, - men den så nå faktisk ganske så sjødyktig ut. Den moderne greia, en påhengsmotor, er pent pakket inn i seilduk.
Men, - jeg aner ikke hvem som eier den, aner ikke hvem som sover bak de meget spinkle lerretsskjermene. Jeg håper at farkosten drar videre en dag, og ikke ender sine dager på Théoules strender.
19 juli 2007
Kirurger kan gipse
Jeg husker ikke hvor lenge gipsen satt på.
Det var først hel gips, - senere halv gips - med bandasjering.
Det var da den første gipsen skulle av at kirurgen, - vi kalte ham bare far, - brukte tangen litt feil. Arret er synlig 60 år senere, og merkelig nok husker jeg det også - det er ikke mye annet jeg husker fra den tiden.
Psykiateren var den første som reagerte på at jeg hadde vært gipset. Hvordan det kom opp husker jeg ikke. Men hvorfor jeg måtte gipses, det var jeg fullstendig klar over. Det var klart det var nødvendig med tvangsmidler, - jeg sugde jo på tommelen, skal vite. Og slikt måtte man få bukt med. Full gips, - i jeg vet ikke hvor lang tid. Andre remedier hadde vært forsøkt tidligere, uten resultat.
Jeg kan røpe at "gips-behandlingen" heller ikke fungerte. Jeg sugde på tommelen i årevis etterpå, noe som ga synlig resultat: utstående fortenner.
Ny behandling: regulering - og hjemmesydd "grime", for at natt-reguleringen ikke skulle kunne spyttes ut.
Barnemishandling - nei, - kjærlighet og de beste ønsker om at alt godt skulle bli en til del.
Men - det tok altså bortimot 55 år før jeg forsto at det kanskje ikke var jeg som var slem ...
Han slo ikke slik som faren til Trond ...
Det var først hel gips, - senere halv gips - med bandasjering.
Det var da den første gipsen skulle av at kirurgen, - vi kalte ham bare far, - brukte tangen litt feil. Arret er synlig 60 år senere, og merkelig nok husker jeg det også - det er ikke mye annet jeg husker fra den tiden.
Psykiateren var den første som reagerte på at jeg hadde vært gipset. Hvordan det kom opp husker jeg ikke. Men hvorfor jeg måtte gipses, det var jeg fullstendig klar over. Det var klart det var nødvendig med tvangsmidler, - jeg sugde jo på tommelen, skal vite. Og slikt måtte man få bukt med. Full gips, - i jeg vet ikke hvor lang tid. Andre remedier hadde vært forsøkt tidligere, uten resultat.
Jeg kan røpe at "gips-behandlingen" heller ikke fungerte. Jeg sugde på tommelen i årevis etterpå, noe som ga synlig resultat: utstående fortenner.
Ny behandling: regulering - og hjemmesydd "grime", for at natt-reguleringen ikke skulle kunne spyttes ut.
Barnemishandling - nei, - kjærlighet og de beste ønsker om at alt godt skulle bli en til del.
Men - det tok altså bortimot 55 år før jeg forsto at det kanskje ikke var jeg som var slem ...
Han slo ikke slik som faren til Trond ...
16 juli 2007
På Norge regner det veldig ofte
Utsagn fra lille Charlie, - som så fortsetter: men på St.Germain regner det ikke veldig ofte, men det er langt borte, så langt at det ikke er samme dagen og da må man fly. Charlie er vel 5, og norske preposisjoner er ikke helt på plass.
Vi har vært på en sørlandsøy i helgen. Charlie, men særlig storesøster Em har fisket krabber. Jentene har fått være med å padle kajakk, lille A har spradet naken og deilig på stranden og bare vært lykkelig. Sommerbad i norsk sjøtemperatur reduserte svømmeevnene betraktlig. Litt solbrenthet blir det også, på noen neser og kinn.
Bortsett fra transportstrekningen i bil fra og til hovedstaden har alle vært glade hele tiden.
Jeg har tatt masser av fine bilder, - med Th's kamera, - overføringskabelen kommer forhåpentligvis til helgen.
Vi har vært på en sørlandsøy i helgen. Charlie, men særlig storesøster Em har fisket krabber. Jentene har fått være med å padle kajakk, lille A har spradet naken og deilig på stranden og bare vært lykkelig. Sommerbad i norsk sjøtemperatur reduserte svømmeevnene betraktlig. Litt solbrenthet blir det også, på noen neser og kinn.
Bortsett fra transportstrekningen i bil fra og til hovedstaden har alle vært glade hele tiden.
Jeg har tatt masser av fine bilder, - med Th's kamera, - overføringskabelen kommer forhåpentligvis til helgen.
10 juli 2007
Flyttet - men vil jeg bli funnet av venner og postbud?
Det ble ikke noen god natt. Etter at jeg i går meldte flytting til ny privat addresse og forlot de synliges verden lå jeg halve natten våken og tankene mól totalt uproduktivt på problemløsning.
Etter en jobbdag, - med tankene nesten helt på plass om jobb, - besøk hos fysioterapeuten med bekjennelse om hvorfor jeg var så trøtt, - et par timers "førmiddagslur" - så klarte jeg mellom hvitvinsglass en og to å få bloggen opp og synlig igjen, - men var den på samme sted som før, - vil leservenners lenker finne meg?
Jeg liker jo den lille kontakten med andre som finnes, - men da må jeg jo også kunne bli funnet.
Det er ikke lenge man skal ha rotet seg bort i skauen før panikken kommer, - tullete eller ikke. Takk til esquil for trygge ord, som fikk meg litt ned på jorda igjen.
- Og så kommer etter-rotet, jeg hadde jo jobbet litt med et noe mer om konformitet og slikt - og oppdager at det blir liggende bortgjemt nedi haugen, - usj.
Etter en jobbdag, - med tankene nesten helt på plass om jobb, - besøk hos fysioterapeuten med bekjennelse om hvorfor jeg var så trøtt, - et par timers "førmiddagslur" - så klarte jeg mellom hvitvinsglass en og to å få bloggen opp og synlig igjen, - men var den på samme sted som før, - vil leservenners lenker finne meg?
Jeg liker jo den lille kontakten med andre som finnes, - men da må jeg jo også kunne bli funnet.
Det er ikke lenge man skal ha rotet seg bort i skauen før panikken kommer, - tullete eller ikke. Takk til esquil for trygge ord, som fikk meg litt ned på jorda igjen.
- Og så kommer etter-rotet, jeg hadde jo jobbet litt med et noe mer om konformitet og slikt - og oppdager at det blir liggende bortgjemt nedi haugen, - usj.
08 juli 2007
ME - Kronisk tretthetssyndrom
Tversover skrev om kurs på Hurtigruta med dr. Wyller som orienterte om ME her forleden, - Esquil har skrevet om sin egen erfaring med ME flere ganger, men nå finner jeg ikke det viktigste innlegget hans desverre.
Oppmuntrende er det å høre at 80% av unge folk faktisk blir helt friske.
Veldig viktig at ME omtales i alle media, at det er et bloggetema, - og at vi blir ME mer bevisst.
Oppmuntrende er det å høre at 80% av unge folk faktisk blir helt friske.
Veldig viktig at ME omtales i alle media, at det er et bloggetema, - og at vi blir ME mer bevisst.
Bare legger - fremdeles ikke voksen
USA, California, 1960 - Den nye verden.
Jeg ankom velutstyrt syntes jeg, hadde flere nye klesplagg, noen til og med butikk-kjøpte, to fine, nye, like kofferter, - som var mine!
Jeg var stolt, og jeg var nysgjerrig, og jeg var også dum og frittalende. Det ble et år med mye moro, masse lærdom, og mye bry - på grunn av min naïvitet og kjeften min.
En ny kultur, - nye konformitetskrav. Denne 17-åringen hadde aldri barbert seg under armene, ei heller leggene. Hvorfor i all verden skulle jeg ha tatt en farlig barberhøvel mot mine lange smekre legger med sine svært så få lyse hårfjon, de var jo nesten ikke var synlige?
Jeg barberte armhuler og legger før første uke var gått. Det ble sydd ny garderobe til meg med tanke på skolestart (husets Mom var like sømkyndig som min egen hjemme i Norge). Det skulle være langermede bomullskoler for høst og vinter, pene trange skjørt og bluser med halvlange ermer mer oppbrett, just so. Nylonstrømper til søndags-kirkegange måtte på plass, likeså leppestift i passe rosa farge, øyevippetang og maskara.
Jeg forsto at jeg hadde vært en "gutte-jente" og her måtte tydelig synlig femininisering til. Shorts av bermudatypen samt langbukser var greit til helg og fritid, - på skolen var det kun kjole eller skjørt som var tillatt, helst med sokker i skoene, ikke bare legger eller nylonstrømper.
Jeg barberer meg fortsatt under armene, - men bena har stort sett fått slippe i mange år, - men så er det ett eller annet som dukker opp ifra dypet og jeg er dummere enn det skulle være lov å være. Plutselig farer det i meg at det er sommer, og det er jo pent med glatte legger. Høvelen gripes fast. Riktignok en damehøvel langt mindre farlig enn den fra slutten av 50-tallet, men det er ikke det det gjelder!
Jeg som vet, jeg som så absolutt vet at jeg ikke skal utsette mitt lymfatiske venstreben for noen farer, jeg går hen og barberer dette beinet! Ja, det andre også selvsagt. Hvorfor i huleste gjør jeg det?
Kan noen fortelle meg hvilke mekanismer som er igang? Huden på dette benet synes jo ikke! Det er jo alltid tildekket - av kompresjonsstrømpe eller bandasjer! Halloooo, hvor totalt kørka går det an å være.
Er det ønsket om å være normal? Er det en fornekting av lymfødemet? Eller er jeg bare rett og slett tjukk i hue?
Det gikk bra. Det ble ikke infeksjoner og elendighet. Men det ble en bekreftelse på at jeg fremdeles ikke er voksen.
Jeg ankom velutstyrt syntes jeg, hadde flere nye klesplagg, noen til og med butikk-kjøpte, to fine, nye, like kofferter, - som var mine!
Jeg var stolt, og jeg var nysgjerrig, og jeg var også dum og frittalende. Det ble et år med mye moro, masse lærdom, og mye bry - på grunn av min naïvitet og kjeften min.
En ny kultur, - nye konformitetskrav. Denne 17-åringen hadde aldri barbert seg under armene, ei heller leggene. Hvorfor i all verden skulle jeg ha tatt en farlig barberhøvel mot mine lange smekre legger med sine svært så få lyse hårfjon, de var jo nesten ikke var synlige?
Jeg barberte armhuler og legger før første uke var gått. Det ble sydd ny garderobe til meg med tanke på skolestart (husets Mom var like sømkyndig som min egen hjemme i Norge). Det skulle være langermede bomullskoler for høst og vinter, pene trange skjørt og bluser med halvlange ermer mer oppbrett, just so. Nylonstrømper til søndags-kirkegange måtte på plass, likeså leppestift i passe rosa farge, øyevippetang og maskara.
Jeg forsto at jeg hadde vært en "gutte-jente" og her måtte tydelig synlig femininisering til. Shorts av bermudatypen samt langbukser var greit til helg og fritid, - på skolen var det kun kjole eller skjørt som var tillatt, helst med sokker i skoene, ikke bare legger eller nylonstrømper.
Jeg barberer meg fortsatt under armene, - men bena har stort sett fått slippe i mange år, - men så er det ett eller annet som dukker opp ifra dypet og jeg er dummere enn det skulle være lov å være. Plutselig farer det i meg at det er sommer, og det er jo pent med glatte legger. Høvelen gripes fast. Riktignok en damehøvel langt mindre farlig enn den fra slutten av 50-tallet, men det er ikke det det gjelder!
Jeg som vet, jeg som så absolutt vet at jeg ikke skal utsette mitt lymfatiske venstreben for noen farer, jeg går hen og barberer dette beinet! Ja, det andre også selvsagt. Hvorfor i huleste gjør jeg det?
Kan noen fortelle meg hvilke mekanismer som er igang? Huden på dette benet synes jo ikke! Det er jo alltid tildekket - av kompresjonsstrømpe eller bandasjer! Halloooo, hvor totalt kørka går det an å være.
Er det ønsket om å være normal? Er det en fornekting av lymfødemet? Eller er jeg bare rett og slett tjukk i hue?
Det gikk bra. Det ble ikke infeksjoner og elendighet. Men det ble en bekreftelse på at jeg fremdeles ikke er voksen.
Blir aldri voksen
Det er helt greit aldri å bli voksen, - masse fordeler.
Men det er noen heldumme greier også. Som tenåring var det masse konformitetskrav, - selv på 50/60-tallet, og det var av og til litt sårt ikke å være som enkelte av de andre som en skjønte hadde de riktige greiene eller så ut på den riktige måten.
For meg var det vel egentlig helt umulig, - deler av meg var vel nøgd med det, andre deler av meg higet vel noe. Men for all del, - hvem er ikke en splittet personlighet.
På utseendefronten var det en evig kamp der mor og damefrisøren sto på den ene siden, - og jeg på den andre. Lille lange jeg tapte hver gang, og det ble pannelugg og shingelnakke til langt oppi folkeskolen. En pannelugg som attpå til alltid ble skjeiv. Frisøren som presumptivt var profesjonell burde vel ha forstått at mitt hår ikke egnet seg til pannelugg, - det hadde en og annen rar bøy og var ellers ganske så stritt. Gullungen som var 18 mnd yngre slapp pannelugg - tror jeg da. Hukommelsen kan være litt selektiv.
Så kom en lekker mote: jeans og ballettsko, - ikke olabukser, - det var galt stoff, galt snitt, - det skulle være amerikanske jeans, - men jeg tror jeg må ha kommet nesten ut av tenårene før jeg fikk mast meg til et par Wrangler. Ballettsko ble det aldri, - min mor fnøs, - hvordan kunne noen bare tenke tanken på å bruke noe så dumt. Sko var for å beskytte føttene. Sko skulle vare. Sko skulle jevnlig til skomakeren for hel- eller halvsåling. Og aldri hadde jeg fått lov til å prøve å danse ballett heller - i motsetning til Gullungen, - så ballettsko til skolebruk var selvsagt bare helt out. Og jeg var vel ikke dummere enn at jeg forsto at det ikke var urimelig.
Duffelcoat kom også på moten, - fine engelske vinterplagg. Slikt var det selvsagt heller ikke vilje til å bruke penger på, men ikke uvilje til å finne lokal løsning. Mor kunne sy, hadde øye for sømkonstruksjon, og så hvordan en slik jakke skulle sys. Men, - det spesielle stoffet disse jakkene var laget av fantes ikke i Norge på 50-tallet (nå finnes det snart ikke stoffbutikker igjen i det hele tatt). Et alternativt ullstoff, i en farge som aldri noen sinne noen engelsk duffelcoat har vært produsert i ble innkjøpt. Fordi dette stoffet ikke var så tettvevd som det engelske måtte det fór til, - rutet ullstoff anskaffet til dette, og en helt utmerket varm "duffel" ble sydd. Bortsett fra at den ikke så helt ut som de andres jakker, gal farge, - og litt gal konstruksjon. Men den var varm, og den var sterk, og den varte hele skoletiden ut.
Barnsligheten, umodenheten, ved ikke helt og fullt å bli bare glad over noe så bra, den forsto, eller ville ikke mor høre om engang, - og for meg ble min følelse en slags skam også, det var jeg som var dum. Og det var jeg jo på sett og vis også.
Mer om dette kommer.
Men det er noen heldumme greier også. Som tenåring var det masse konformitetskrav, - selv på 50/60-tallet, og det var av og til litt sårt ikke å være som enkelte av de andre som en skjønte hadde de riktige greiene eller så ut på den riktige måten.
For meg var det vel egentlig helt umulig, - deler av meg var vel nøgd med det, andre deler av meg higet vel noe. Men for all del, - hvem er ikke en splittet personlighet.
På utseendefronten var det en evig kamp der mor og damefrisøren sto på den ene siden, - og jeg på den andre. Lille lange jeg tapte hver gang, og det ble pannelugg og shingelnakke til langt oppi folkeskolen. En pannelugg som attpå til alltid ble skjeiv. Frisøren som presumptivt var profesjonell burde vel ha forstått at mitt hår ikke egnet seg til pannelugg, - det hadde en og annen rar bøy og var ellers ganske så stritt. Gullungen som var 18 mnd yngre slapp pannelugg - tror jeg da. Hukommelsen kan være litt selektiv.
Så kom en lekker mote: jeans og ballettsko, - ikke olabukser, - det var galt stoff, galt snitt, - det skulle være amerikanske jeans, - men jeg tror jeg må ha kommet nesten ut av tenårene før jeg fikk mast meg til et par Wrangler. Ballettsko ble det aldri, - min mor fnøs, - hvordan kunne noen bare tenke tanken på å bruke noe så dumt. Sko var for å beskytte føttene. Sko skulle vare. Sko skulle jevnlig til skomakeren for hel- eller halvsåling. Og aldri hadde jeg fått lov til å prøve å danse ballett heller - i motsetning til Gullungen, - så ballettsko til skolebruk var selvsagt bare helt out. Og jeg var vel ikke dummere enn at jeg forsto at det ikke var urimelig.
Duffelcoat kom også på moten, - fine engelske vinterplagg. Slikt var det selvsagt heller ikke vilje til å bruke penger på, men ikke uvilje til å finne lokal løsning. Mor kunne sy, hadde øye for sømkonstruksjon, og så hvordan en slik jakke skulle sys. Men, - det spesielle stoffet disse jakkene var laget av fantes ikke i Norge på 50-tallet (nå finnes det snart ikke stoffbutikker igjen i det hele tatt). Et alternativt ullstoff, i en farge som aldri noen sinne noen engelsk duffelcoat har vært produsert i ble innkjøpt. Fordi dette stoffet ikke var så tettvevd som det engelske måtte det fór til, - rutet ullstoff anskaffet til dette, og en helt utmerket varm "duffel" ble sydd. Bortsett fra at den ikke så helt ut som de andres jakker, gal farge, - og litt gal konstruksjon. Men den var varm, og den var sterk, og den varte hele skoletiden ut.
Barnsligheten, umodenheten, ved ikke helt og fullt å bli bare glad over noe så bra, den forsto, eller ville ikke mor høre om engang, - og for meg ble min følelse en slags skam også, det var jeg som var dum. Og det var jeg jo på sett og vis også.
Mer om dette kommer.
07 juli 2007
Normale tider
Deilig ferie, deilig å være hjemme igjen. Jeg er spesielt fornøyd med at jeg har tatt med meg sola hjem, - det har i alle fall ikke regnet etter at jeg låste meg inn etter en laaang hjemreisedag torsdag kveld.
Ikke er det skogbrannfare her heller, - behagelig temperatur, alt vel.
Det helt store energikicket har ikke satt inn, - men jeg har fått kjørt nok et lass til dumpa, mølla og fretex, - det er blitt bedre plass i bokhyllene, bedre plass i klesskapet, - og det er snart på tide med vinduspuss! Men først må noe skje med motivasjon og energinivå.
Har mest lyst på sofakveld, - det blir nok Ringenes herre i kveld ja, - om jeg ikke sovner før den tid.
Ellers lurer jeg ganske så mye på hva dette 'normale' er for noe. Jeg har vel aldri følt meg normal. Har alltid visst at man egentlig ikke er slik, ikke skal være slik, ikke skal oppføre seg slik. Ny bekreftelse i går: - bisettelse, venn 82, død i sin seng om natten. Mange av hans tidligere kolleger der, folk jeg ikke har sett på over 20 år. En sier: klart jeg kjenner deg igjen, - med dine bevegelser, med ditt kroppsspråk! - Det var ikke ment positivt, - det var en rask påklistring av en merkelapp: du er anderledes, du hører ikke til. Vel, vel.
Ikke er det skogbrannfare her heller, - behagelig temperatur, alt vel.
Det helt store energikicket har ikke satt inn, - men jeg har fått kjørt nok et lass til dumpa, mølla og fretex, - det er blitt bedre plass i bokhyllene, bedre plass i klesskapet, - og det er snart på tide med vinduspuss! Men først må noe skje med motivasjon og energinivå.
Har mest lyst på sofakveld, - det blir nok Ringenes herre i kveld ja, - om jeg ikke sovner før den tid.
Ellers lurer jeg ganske så mye på hva dette 'normale' er for noe. Jeg har vel aldri følt meg normal. Har alltid visst at man egentlig ikke er slik, ikke skal være slik, ikke skal oppføre seg slik. Ny bekreftelse i går: - bisettelse, venn 82, død i sin seng om natten. Mange av hans tidligere kolleger der, folk jeg ikke har sett på over 20 år. En sier: klart jeg kjenner deg igjen, - med dine bevegelser, med ditt kroppsspråk! - Det var ikke ment positivt, - det var en rask påklistring av en merkelapp: du er anderledes, du hører ikke til. Vel, vel.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
