Jeg skal ikke skrive bok

Mange går med en liten forfatter i magen, det gjør heldigvis ikke jeg. For meg holder det å pludre her, og dermed slipper jeg også å få manuskripter refusert fra forlag etter forlag.

Men hvis det viktigste er å få utgitt boka, - og anerkjennelsen av å bli utgitt på et "stort" forlag ikke er så viktig, men å gi folk muligheten til å lese verket - da kan løsningen være å bruke et nettforlag.

I Bibliotekforum sto dette omtalt. Hos Lulu.com er det pt 32 norske titler, - i et hav av engelske. Da jeg var inne og tittet var jeg besøkende nr 2 291 634 - altså en relativt betydlig potensiell kundekrets. Hvor mange som går ut derfra med noe i handlekurven er en annen sak - men muligheten er tilstede.

Bare kos

April fortsetter med sine kalde netter og frustrige morgener. Det er godt med skjerf og hansker, - kunne godt ha husket på lue også.

Men det er vår likevel. Utrolig vakkert lys, klar himmel og deilig.

På Blindern har Teknisk avdeling satt ut blomsterløk som gleder oss vår etter vår, - og på kjøkkenbordet hjemme er det også fargerikt.


Katten Karamell var fornøyd med ettermiddagssolen, - og likte godt at jeg snakket litt kattespråk til den. Ble forstått tror jeg.

Bildene kommer, - når teknikken vil samarbeide.

Vår og godvilje

Iskwew minnet om Emersons ord:
“Finish each day and be done with it.
You have done what you could; some blunders and absurdities have crept in; forget them as soon as you can.
Tomorrow is a new day; you shall begin it serenely and with too high a spirit to be encumbered with your old nonsense.”

I morgen er det en ny dag og Prøysen forteller oss også at vi får et nytt ark.

Emerson og Prøysen - takk, - og Iskwew, naturligvis.

Ikke slå!

Kan alle flotte bloggere,
og alle andre med
Gå sammen om å skape
litt hygge og litt fred.

La'vær å slenge dritt,
skape uro rundt i by'n
Bruk andre måter til
å fremme ulikt syn.

Takk til Selvisk, frk Skavlan og Lothiane


P.S. Rabbagast er også enig.

Hjertebank for Grådigpus

Det hender jeg får hjertebank.
Det skjer ikke ofte, og det er vel bra, - på en måte.
Hjertebank er neppe særlig bra for helsa.

Jeg snakker nemlig ikke om den typen hjertebank man får ved tanke på ham/henne, - men den man tidvis kan få om en heller i seg for mye kaffe.

Noen hjertebank sitter i, - ja selv et kaffehjertebank kan være så spesielt at det sitter årevis i minnet. Påsken - var det 1975 - i Roma. Første møte med italiensk espresso. Noe så godt hadde jeg aldri drukket.

Encora, per favore, - sa jeg. Jeg elsker nemlig å lese lommeparlører før avreise og bruke alt jeg husker - selv om det ikke er mye. Jeg kan derfor takke på mange språk, telle sånn bortimot til ti, be om et bløtkokt egg kokt 3 minutter, et glass vann med isbiter (det var før det ble utrygt å spise bløtkokte egg og tanken på bakterieflorae i isbiter var helt fjern).

Nummer to fingerbøl med søt supersterk kaffe gikk rett ned, - og det varte ikke et minutt før hjertet dunket og jeg ble lett svimmel.

Men det er så godt. Det som er godt vil jeg ha mer av. Jeg skal ikke bare ha masse av alt, - det er ikke slik jeg er. Men jeg har ikke særlig viljestyrke, - i alle fall ikke slik frk Makeløs har. Dermed gjør jeg masse dumme ting, spiser mer, drikker mer, jobber lengre, leser lengre på sengen - alt som er godt vil jeg ikke skal stoppe. Jeg må bare innrømme det, jeg er en Grådigpus uten viljestyrke, - men ikke helt uten selvinnsikt i alle fall. Selvinnsikten har det tatt noen år for meg å komme til, - andre har sett hvor landet lå hele tiden, - men de fleste er så forbasket vennlige, høflige, diskrete at de ikke sier ifra.

Jeg kom tilbake etter en jobbreise til Trondheim en tidlig kveld for mange år siden, - dro jeg hjem til mann og barn? Neida, jeg var så intenst opptatt av det vi hadde jobbet med at jeg bare måtte rett på kontoret. Det ble noen timer der, - med kaffe, papir og penn - jeg klarte nesten ikke holde verken penn eller kaffekrus slik skalv jeg på hendene. Forsto jeg at jeg var et nek? Nei da. Og jeg ble mer og mer sliten.

Året etter flyttet jeg med mann og barn til et land i Europa der det ikke var nok å kunne telle til 10 og si takk. Det ble tre flotte år, - og jeg kom tilbake "på jorda" igjen. Da var den en kollega som sa: Du, den permisjonen kom akkurat i tide, - det var like før du ville ha brutt sammen.

Hadde noen sagt fra tidligere? Jeg tror ikke det, - men kanskje hadde jeg ikke villet høre heller.

Nå sitter jeg på nett enten jeg er hjemme eller på jobb, - det går mest i te, og mye i grønn te.
Men Grådigpus er jeg fortsatt. I skrivende stund er det en dobbel espresso med varm melk ved min side.

Litt har jeg lært, - halvparten av kaffen er uten kaffein.

Og jeg får ikke hjertebank.

Vår, - og vår

Er det ikke deilig?

Alle som elsker vinteren kan fortsatt elske den, den er der om du vil.

Lyset - lyset elsker vi alle, både vinter- og vårmenneskene.

Lyset møter oss hver dag,vanskelig å unngå.
Ivrig, uvillig til å bli ignorert, spør ikke om det er ønsket.

Er det ikke når vi hver morgen våkner og møter lyset
at vi forstår at vi fortsatt lever.

En god dag

Fordi jeg har vært på visitt på Jodies australske blogg, med den herlige tittelen "Just swell" (which is what our limbs do) og sett hvor modig hun er - så våger jeg meg også på litt lymfatisk eksponering.

Mine ben, - avfotografert av meg selv - via speil, på en god dag. Som man ser (av det man ser) det lymfatiske benet er slett ikke ille. Men det hadde jo vært kjekkere med to like bein da, - slik jeg hadde i over 50 år før jeg var så heldig å bli vellykket behandlet for kreft.

Kravstor eg? - Å nei da. Jeg såååååå takknemlig for at jeg lever. Jo, jeg er. Jeg er takknemlig, klart det. Jeg liker å leve, liker å arbeide, liker å gjøre alt det jeg gjør. Men jeg kunne dog godt unnvært senskadene av behandlingen (- og så sent kom de ikke heller, - jeg har hatt lymfødem i 10 år)

Nytt møte i Helse- og Velferdskomiteen i Oslo på onsdag. Spennende om de kan gjøre noe, - det vil si, - noen i komiteen gjør absolutt noe, - om det gir økt behandlingskapasitet til lymfødemikere gjenstår å se.

*krysser fingre og bein*

Normal vår

Ja, er det ikke helt normalt da?
Snø i april.
Hadde ikke ventet noe annet?

Betty gjør meg glad i dag

Betty Boom - allsidig bergenserinne i Trondheim er et overskuddsmenneske - i alle fall virker det slik på alle oss andre.

Nå stiller hun opp på på årsmøtet til NFF (Norske Fysioterapeuters Forbund), faggruppe for onkologi og lymfødembehandling - og jeg er sikker på at hun lar dem få både alvor og humor.

Når man har hatt kreft, og har fått lymfødem som følge av behandling er det mange ting som endres i hverdagen. Det vet hun, - og det vet også fysioterapeutgruppen som behandler oss.

Gid jeg kunne høre henne i aksjon i kveld. Fint å få en slik god-melding inn på en tåketett fredagsmorgen.

Andre sier Bla, bla - men det liker jeg ikke!

Jeg er bare meg. Et privatmenneske med en blogg. Jeg har lov til å si bla, bla, bla. Så kan de som vil lese, eller ikke lese, - kommentere eller ikke kommentere.

Er man byråd i Oslo og skriver et notat til en komite i bystyret bør ikke notates redegjørelse bare være bla, bla, bla! Listhaug: Det holder ikke!

Jeg har ikke talerett i komitemøter, - men jeg forstår at jeg må stille opp 9 april! Men man har visst ikke lov til å demonstrere. Tenk om, tenk om jeg kunne møtt opp fullt bandasjert, - og med litt korte skjørt (ikke lekkert på noen 65-åring, og slett ikke med bandasjert lymfødembein - men hva så - alt for den gode sak), - eller tatt med pulsatoren (nei - ikke le,dette er ikke erotisk, heller ikke morsomt, - men heller ikke ubehagelig, - bare brysomt. Det dreier seg om et monster av et hjelpeapparat som mange av oss lymfødemikere har fått og nyttegjør oss flere ganger i uken. Og kanskje ville det gjøre seg i et demonstrasjonstog?)

OK - hva jeg snakker om?
Jo, nok en gang gjelder det behandlingstilbud for lymfødemikere i Oslo når Helse- og Velferdsetaten trekker inn driftstilskudd fra vikarierende lymfødembehandlende fysioterapeuter. De mener seg å forbedre tilbudet, skal rydde og rasjonalisere - og byråden bla,bla-er om det hele i et notat som er en fornærmelse. Æsj!

Skal jeg skifte navn på bloggen min fordi et byråd skriver bla, bla?

Nei - jeg tror jeg må forsøke å gjøre noe, kreve at en byråd må gi skikkelige svar.

Hjelp til å finne fram til sakspapirene (hvorav ett viste seg å være brev fra meg selv) har jeg fått fra Ivar - i folkets tjeneste! For første gang begynner jeg å få litt sansen for lokalpolitikere, - nå har jeg tre "bestevenner" Erling F., Nina B, - og nå da, Ivar J. Takk for at dere faktisk jobber i folkets tjeneste.

P.S. Den kloke epj, sier at Listhaug ikke kunne skrive noe annet, - og at vi ikke kan forvente noen avgjørelse som gir noe forbedret behandlingstilbud - saken er ikke formulert slik til komiteen. OK, jeg trenger å bli holdt litt i ørene, jeg er for ivrig, uttrykker min frustrasjon når byråkrati bremser. Unnskyld Listhaug. Så får vi starte på nytt da.

Snart april

Så er vi hjemme igjen - og det er overhodet ikke bruk for solfaktor 50 lenger. Heldigvis behøvde jeg heller ikke grave fram noen bil - den var vasket fri for snø av regnet. Men bra våte ble vi på de få hundre metrene mellom buss og bil - for paraply hadde vi ikke med.

Nå skal jeg arbeide seriøst og målrettet i mange uker - slik at jeg kan gjøre meg fortjent til enhver ny glede, ferie, fridag, ny opplevelse som måtte komme.

Solfaktor 50

Kjære Gubbe har kjøpt en tube solkrem med faktor 50. Det høres ut som om det er noe som burde gi negativ farge - og hva er det? Grønt?

Han har en flekk på kinnet som han og hudlegen behandler med respekt, - og når det er ferie blir det faktor 50.

Jeg er jo ikke dummere enn at jeg forstår det kan være vettugt i visse tilfelle, - så jeg kliner på en mikroskopisk klatt krem på nesen, - den nesen som har vært ute i så mangt slags vær, blitt rød, kald, frossen, rød, brendt, flasset, - det er i grunnen en nokså permanent rød flekk på denne stakkars nesen - og da skader det kanskje ikke med litt faktor 50 på meg heller?

En dag jeg har god tid skal jeg ringe hudlegen for å be henne ta en titt, - hun la ikke merke til den da jeg var hos henne med andre mer åpenbart synlige problemer.

Jeg er en struts, - gjemmer hodet i sanden og lyver for meg selv. Har jeg noen slektninger der ute? (Og ellers så er jeg klar over at dette med hodet i sanden er en myte)

Påske i Provence

Kamera kom til rette.
Flybussen kom.
Nesten folketomt på Gardermoen, og et forsinket fly landet før tiden i Nice.



Ferie - ikke lun sydlandsk ferie, - for her blåser det hatter og høy, det skramler nede på parkeringsplassen der sperrebukker blåser over ende. Men havet er knallblått, sola skinner - og jeg trenger ikke ha votter på når jeg går til markedet for å handle inn grønnsaker og kylling, blomster og frukt.



Jeg møter gamle kjente: Ça va?
Oui. Ça va. Et vous?
Åh, det går, men det er vanskelig, De vet.
Ja, det må vel være ni måneder nå?
Ja, - ni, det er riktig, snart et år siden han gikk bort.

Hun er så trist. Blitt mye mer grå, og den krusete permanenten kler henne mindre enn noen gang. At den avlidne var en fyllefant, slem mot henne og barna, dårlig forsørger - alt det er borte nå.

Har Madame lyst til å ta et glass fruktsaft i baren?
Nei, - nei. Kanskje en annen gang.

Og hun går videre.

Før hadde hun et slags kommunalt betalt oppdrag og handlet for folk som ikke kunne gjøre det selv. Da var hun i en evig runde mellom bakeri, matvarebutikken og 'tabac' - og var både beskjeftiget, tjente litt, og hadde mål i sin hverdag. Hvorfor dette forsvant samtidig med at mannen døde vet ikke jeg, - kanskje får jeg aldri vite det.

Men jeg er på ferie. Har det godt, - og jeg får en klem hver gang vi møtes.

Oppdagingar

Jeg pakker til dagens avreise og finner ikke kameraet mitt. Husker ikke når det sist ble brukt, - og håper ikke det var da jeg tok bilder på jobb og lot det ligge igjen på ulåst kontor i en del timer ...
Nei, - det ligger nok og venter på meg ett eller annet sted, - og grunnen til at jeg ikke klarer å huske hvor er tirsdagens 10-minutters narkose.
Om det jeg har fått vite om narkosens "senvirkninger" tidligere, så er det er par dager før den er helt borte, og jeg er restituert, ikke lengre har dårlig hukommelse, manglende konsentrasjon og innlæringsevne, - om et par dager kan jeg ikke lengre skylde på narkosen ...

Jeg har pakket bøker i kofferten og i håndvesken, lesestoff på flyplass og fly blir Kjell Westö Der vi en gång gått - en bok jeg sliter litt med. Jeg vet den er god - og det er ikke bare fordi det er min finske venninne P som har anbefalt den, - den har fått supre anmeldelser - og er/blir oversatt til norsk også. Men jeg sliter dels med det finlandssvenske, dels med mangel på interesse for perioden 1915-20 i Finland. Men, personene er interessante, og jeg vet at plutselig kommer jeg skikkelig på gli, og bare må lese.

Slik vil det aldri være med boka Oppdagingar. Det er ikke en bok jeg ville finne på å ta med som reiselektyre. Men jeg har den liggende lett tilgjengelig og tar en titt av og til. Som jeg av og til ser et øyeblikk ekstra på et bilde jeg har på veggen. Når Kurt Johannesen skriver holder det å lese en setning - så kan jeg gå og smatte på den en dag eller et år. Her er en sides tekst til fri fundering: Det første møtet med ein bøljetellar skjønar ein lite av.

Kontraster - her her det ikke 24/7

I dag gikk jeg fra jobben kl 13.00. Ok, jeg gikk vel ikke før 13.40, - men denne onsdagens formelle arbeidstid var slutt kl 13.00, det er påske i Norge, og all altivitet legges ned - mer eller mindre.
På universitetene rundt om i landet er det egentlig en lett økning i aktivitetene på denne tiden - studentene begynner så svakt å forstå at de snart skal skrive og levere oppgaver, det begynner faktisk å nærme seg eksamen.

Det er to begreper som "renner meg i hu" - "Just in time" og "Just in case".

Nesten ingen gidder å stille opp for tilbud de oppfatter som "Just in case", - og når studentene hyler og endelig forstår at de faktisk er litt for sent ute til og med for "just in time" - forstår at de faktisk også måtte ha hatt litt tid etter krisehjelpen, - da står vi litt matte tilbake.

Vi tilbyr kurs, litteratursøking, biblioteksbruk, - enetimer, veiledning på alle måter, - men onsdag før påske så stenger vi faktisk døren kl 12.00. Alle har fått varsel om det i god tid, - om de overhodet gidder å følge med.

Ingen gidder å følge med.
Alle er inne i sin egen lille ballong.

"Alle andre steder" har de et mye bedre tilbud. Ja, - det er mange universiteter rundt om i verden som tilbyr biblioteker som er åpne 24 timer i døgnet 7 dager i uka - men så langt har ikke vi kommet enda i Norge.

Jeg tror ikke at det virkelig er et behov for det heller, - men så er jeg en gammal kjerring som snart burde pakke sammen.

Følg med i timen, ta imot tilbudene når de gis - og dere vil ha stort utbytte og levere fine oppgaver.

Slutt å sutre!

Og nå blir påsken fin! Yippi!!!!!

Hjemme igjen, - er ikke surrete i hodet etter narkosen lenger engang.

Hoppende glad - for det var bare en falsk alarm. Feiltolkning av ultralydbilde.
Han kunne ikke det nye apparatet han brukte på fredag legen min, - det sa han selv. Men jeg gidder ikke å gå videre inn på det. Jeg er bare glad.



Får ikke kjøre bil i dag - men har vakre blomster på bordet, og bilde av eldre bukett til å piffe opp gladmeldingen visuelt.

Takk for alle hyggelige støttende meldinger!

God påske!

Fredagen var fin - i mange timer

Pangstart på dagen. Masse gode nyheter, mange planer om hyggelige ting å gjøre. Midt oppe i alt var en kjapp årskontroll på Radiumhospitalet - det var 11 år siden operasjon, og alt hadde gått på skinner så langt.

Kontrollen gikk kjapt og helt greit, - så kjapt at jeg spurte om ikke jeg kunne få ørlite mer oppmerksomhet, - litt mer undersøkelse som kunne gjøre meg trygg - ett år til.

Man får det man ber om, - ikke det man vil ha.

Ultralydundersøkelsen som jeg skrek meg til avslørte behovet for ytterligere undersøkelser, - i morgen, under narkose.

Ikke skal jeg spise noe (og egentlig ikke drikke noe særlig mer enn en liten slurk vann eller to) før jeg skal møte kl 9.
Tømt tarm - det elsker jeg, det er bare så herlig.
Ikke kjøre bil, sikkert ok å kjøre til, - men ikke så lett å få hentet liksom.

Og svaret da, - når kan de fortelle meg om dette er starten på en ny bedri... runde, eller om jeg er "home free"? Vel, jeg får vel vite hvor lenge jeg må vente i det minste *tenk positivt her da fru tonita*

Og så noen positive refleksjoner:
Kjempefint at jeg får en ekstra undersøkelse de vel egentlig ikke hadde tenkt på fordi den ikke var relatert operasjonen for 11 år siden.
Kjempefint at oppfølgingen kommer så fort (og samtidig skummelt - er det virkelig så viktig å gjøre dette så fort, er det galopperende kreft i verste fase - der sa jeg k-ordet: KREFT)

Og jeg som faktisk holdt på å avvise undersøkelsestilbudet for i morgen fordi jeg hadde en veiledningsvakt jeg syntes det ville være galt å skulke unna.

Hvor dum kan jeg være?
KJEMPEDUM.

Dette går bra, - og skulle det være noe grums der inne får de røske ut alt sammen, hakke bruk for det lenger, så det så. Men akkurat utrøsking, det har de kanskje ikke tid til nå før påske.

(Hvorfor blir Norge slikt et religiøst land ved påsketider?)

God påske - likevel.

Jisses - det ga uttelling, gitt!

Etter uker med intens brevskriving, underskriftskampanje, delegasjon hos arbeidsutvalget til Helse og velferdskomiteen for Bystyret i Oslo, - laaaangt møte i Helse og veldferdskomiteen, der jeg på sidelinjen og kun kunne lytte (men et skarpt og tydelig "Nei" datt ut av meg på ett punkt) - så har "etaten" sendt melding til angjeldende fysioterapeut med beskjed om at hennes driftstilskuddsvikariat forlenges inntil tildeling av nytt driftstilskudd er avgjort.
Og går det ikke da som vi ønsker, - så tar vi den kampen også.

Det har vært meget lærerikt å være vitne til kommunal saksbehandling, politisk aktivitet omkring aktuelle saker, - og hvordan Rådhuset vårt ser ut på innsiden - i de ikke vanligvis så offentlige rom.

Jeg skammer meg litt over min totalt manglende kommunal-politiske bevissthet, - men tror vel neppe jeg stiller til valg likevel, selv om jeg har blitt vekket litt.

Jeg har pt to helter: Erling Folkvord (R) og Nina Bachke (A) - tror ikke dette hadde gått bra uten deres innsats!

Og, som nevnt tidligere - det er ikke min egen konkrete behandlingssituasjon dette dreier seg om - det er 91 andre som hadde vært uten behandler for en kronisk lidelse 1 april om dette ikke hadde vært grepet tak i.

Morsomt å få høre at etaten sier at det var på grunn av det store engasjemanget fra pasientgruppen at de hadde endret seg. Menigmann (men vi var nå flest kvinner da) har faktisk påvirkningsmulighet - å si makt er å gå litt for langt.

Vi kommer sterkt tilbake - om nødvendig.

Kvinnedagen - og jeg var borte, - og driftstilskudd

OK - jeg har ikke alltid vært tilstede på kvinnedagen, det er helt sikkert. Men i dag var jeg ikke mentalt tilstede heller - og jeg føler litt dårlig samvittighet, har sviktet liksom.

Nå hæler jeg ikke ordet 'liksom' - det er ikke noe særlig. Men jeg har ikke vært tilstede, det er sikkert.

Var i Hønefoss jeg. OK sted. Lite, trygt, hyggelig sammen med venner. Og du merker ikke færten av noen kvinnedag der.

- Om jeg skal si noe marginalt linket til kvinner og kvinners rettigheter og savn nå i dag, - så må det være at majoriteten av lymfødemikere er kvinner, og kommuner landet over kutter ned på driftstilskudd til fysioterapeuter for å spare penger, - og en del av disse fysioterapeutene er lymfødembehandlere - og disse kvinnene med kroniske lidelser som skule få behandling, sitter igjnen med redusert behandlingstilbud - and it sucks!

Jeg blir så fly forbannet på politikere som gir f.. i konsekvensene av sine kjekke innstrammingstiltak, oppryddinger, deres hva f... du vil vil kalle det.

DET GÅR UT OVER NOEN!!!!

Jeg er "rik", jeg er ressurssterk, jeg kan klare meg, - men alle er ikke som meg.

Mandag skal jeg møte arbeidsutvalget i Sosial og velferdskomiteen i Oslo Bystyre - eller hva de nå heter - og forsøke å forklare dem at det er helt på trynet å "rydde" i driftstilskudd når resultatet er redusert behandling til kronikere som skulle være sikret fri behandling - men deres rettigheter kun gjelder når de finner en fysioterapeut med driftstilskudd.

Wish me luck!

Ferdig før avreise til Frankrike

DI TRE GRISENE


Det vær en gang tre små griser som fikk matpakker fordi di skulle på tur i fjellet .
Det vær lag vei til fjellet.

Mamma sier ha det til grisene.
Vær forsiktige.
Og vær samen.
Ja! sier di i kor.
Nå går di i fjellet.
Di tre grisene vær klokke.
Den største grisen sa at ulven vær i fjellet.

Så fikk den minste en fantastisk ide.
Han ville lage en felle,
Du henter greiner og du henter blader og jeg lager et stokk hul og jeg passer på om ulven kommer .

Di lagde en felle.
Så kom ulven.
Di tre grisene vær på andre siden av fella.
Di løp på fjellet.
Ulven gorret det same,
men ulven falt i fella.
Di tre grisene løp gem.
Mamma!
Mamma!

Vi lagde en felle,
vi hadde tatt ulven.
Bra!!
sa mamma.
Jeg har kjøpt syltetøy,
og pannekake.
Gå å spis ve bore!
Og snipp snapp snute så er eventyret ute.


Skrevet av frk 8 år, - ganske så to-språklig.