Jeg ønsker et menneske død

Det har gått tid. Det har vært en rettssak, jeg er ikke misfornøyd med den.

Jeg går ikke omkring og tenker konstant på det som skjedde, og hva dette mennesket gjorde for noen somre siden, men av og til er det ikke til å komme forbi at jeg tenker på ham, på hvordan han har det, og på hvordan han forholder seg til det han gjorde.

Da er det at jeg ønsker, virkelig ønsker, - at han nå skal ta inn over seg det han gjorde, - at han skal forstå hva han gjorde, at han skal fortvile over hva han gjorde, at han skal forstå - forstå at hans dom var riktig, - men at så lenge han selv ikke tar dommen inn over seg,  så lenge samfunnet skal måtte passe på ham, - så soner han ikke, ikke egentlig.

Det han har gjort er så uhyrlig - så det må være slik at først når han selv, når han virkellig forstår hva han har gjort, så må han selv finne den eneste måte å sone på, - den eneste mulige, men også den egentlig alt for ubetydelig, - han må ta sitt eget liv.

Jeg vet det er galt å ønske livet av et menneske, - men det er det jeg gjør.

Snart tid for endring

Ser at det er en evighet og en halv siden jeg har skrevet noe på denne bloggen. Vel har jeg hatt en annen blogg, - Lymfeknuten - som er knyttet til lymfødemproblematikken, - men det kan ikke være årsaken til at jeg har sluttet å bruke bla, bla, bla.

Jeg skylder på Facebook. Virkelig.

Her har jeg ikke fått megaoppmerksomhet, det er sikkert. Men jeg har hatt det bra. Jeg har funnet andre bloggere jeg liker å lese. Mange.

Etter at jeg ble aktiv på FB har kurven bare sunket. Det er ganske merkelig, for ordrik som jeg er av natur så er ikke FB mitt naturlig medium. Men, - det er en ting som klart har gjort en forskjell. På FB er det mye større sjanse for "immediate gratification", og er det noe som får blodet til å bruse så er det å få spontan oppmerksomhet.

Det er mulig jeg kommer tilbake, - at jeg finner det er ting jeg ønsker å skrive om her, - som ikke finner sin plass til på Fb  eller på Lymfeknuten.

Og status akkurat nå? Vel,  det er 3 uker til pensjon. 3 uker og en dag til den siste sommerferien. Jeg håper å kunne gjøre litt mer nytte for meg også etter av jeg går av med pensjon.

Språk

Jeg liker språk, - mitt eget, - andres, språklikheter.

Jeg vet ikke hvor gode mine antenner er,- men i alle fall gode nok til at jeg av og til plukker opp ting som er meg til glede. Så også i dag, - på Rema1000.
Jeg hadde akkurat betalt, var i ferd med å legge mine varer - inkludert tre dyre franske pakker smør, ned i posene, da jeg legger merke til en samtale ved den andre kassen. Kassadamen skulle snart gå av vakt, og pratet med en som kanskje var butikksjef, - ingen av dem hadde norske besteforeldre.
Hun skulle på norskkurs ganske snart.
Han, - kanskje noe yngre, - kanskje norskfødt, sier: "Åh, det er slitsomt å gå på språkkurs rett etter jobb."
Hun, - avslappet: "Men jeg lærer."
Han: "Jeg synes man lærer mere når man jobber, - men forresten, sikkert mest hvis man både jobber og går på kurs. Jeg vil gå på kurs. Når begynte du på norskkurs?"
Hun: "Det begynner kl. 16.30."  
Han: "Jeg mener - hvor lenge har du gått på kurs, - to måneder, et halvt år...?"
Hun: "Å ja, kanskje et år?"
Han: "Det er fint å lære språk. Jeg skal lære italiensk. Du vet, - jeg var i Italia, - og jeg likte så godt språket. Jeg har forsøkt å lære spansk, - men nå vil jeg lære italiensk."

Jeg, - jeg sto der og gliste, - han så det, - og sendte meg et herlig glis tilbake. Vi liker språk!!

Rot i hodet, rot på nattbordet - men trygghet for leseglede

Rotet består av bøker. Problemet er at jeg av en eller annen grunn ikke klarer å holde meg til en bok av gangen. Siden jeg i tillegg ikke er så flink til å passe på de mange fine bokmerkene som har kommet min vei, blir det til at jeg nok leser en del sider om igjen fra tid til annen.

Av og til er kaoset på vei ned, - som nå, når jeg bare har 30 sider igjen av Jonathan Franzens Freedom,

mens jeg kun har kommet få sider inn i Carol Shields Larry's Party (anbefalt av Janke i hennes blogg Jeg leser.


Det er vår, - selv om det snødde hele dagen i går,- det nærmer seg påske, og jeg hamstrer bøker, - livredd for å finne meg selv i den situasjonen at jeg ikke har mer enn 5 uleste bøker innen nær rekkevidde. Heldigvis er det anbefalinger å få, og bøker å låne både fra bibliotek og gode venner.

Oksanen: Utrenskningen var plutselig ledig på biblioteket, den har jeg veldig lyst til å lese etter å ha lest Stalins kyr. Det er alltid litt irritasjon når man leser oversettelser, - selv når jeg overhodet ikke kan originalspråket - som finsk for eksempel - så skurrer det alltid ett eller flere steder. "Stein-finsk" Hallo!!
Jeg tok begrepet med meg til en finsk venninne med utrolig god språkforståelse. Hun kunne fortelle at det faktisk var helt legitimt å ikke kunne riste et ord direkte ut av oversetterermet i dette tilfellet, - men at mitt forslag om "ur-finsk" faktisk støttet opp under ideen av det veldig gamle ordet "sysi" som skal bety 'glør av ved som brukes i tjærebrenning i en mile' -en referanse til noe urfinsk eller arkaisk/opprinnelig.

Når jeg henger meg opp i enkeltord som dette fra tid til annen er ikke det noe som ødelegger lesegleden, - det er et lite ekstra krydder som pirrer nyskjerrigheten.

Så blir det ny GW - altså Leif GW Persson - Den döende detektiven,
og siste Johan Theorin: Blodläge.

Jeg liker krim, jeg liker svensk krim, og jeg liker å lese svensk språk. Jeg har svenske aner, - en tippoldemor, og det er nok noen språkgener som suser rundt inne i meg. Jeg fikk en hyggelig og litt bratt læringskurve da jeg som 28 åring, med ny baby og nakent radhus utenfor Stockholm skulle kjøpe skureklut og bøtte, det var ikke ord som var kjent av den kvisete ynglingen bak disken i isenkramen, - men med hjelp av en myndig dame i moden alder lærte både gutten og jeg noen nye ord, - golvtrasa, hink.

Forresten har Hanne-Vibeke Holsts Dronningofret også ligget, lett påbegynt iog i dansk språkdrakt på nattbordet en tid, sammen med Margaret Skjelbreds Vildresinn, og en som aldri vil bli ferdiglest: Miika Nousiainens Hallonbåtsflyktingen, - tja litt surrealistisk, litt morsom litt patetisk, - langt fra Arto Paasilinna, - så jeg gir bare opp. Men det er ikke noen grunn til å føle angst for manglende påskelektyre, - selv om jeg skal ha laaang påskeferie i år.

Og hva med rotet i hodet i tiden framover? Jo, jeg snakker norsk i Norge, svorsk i Sverige, fransk i Frankrike, engelsk i England, - men når jeg skal snakke mer eller mindre samtidig med svensker, engelskmenn og franskmenn i Frankrike slik det blir i påsken - da blir det igjen rot i hodet - og rot i det som kommer ut av munnen. Det blir neppe bedre med årene heller.

Moro med bil

For to år siden ble det anskaffet ny bil til heimen, fin og rød, og med gode klatreegenskaper slik at det skulle være uproblematisk å komme seg hjem.
En liten glipp var det - vi (eller rettere sagt EkteMannen) glemte å sjekke hvor bred den var - tenkte ikke på det, det var jo en "småbil".

Det som engang var en småbil forblir ikke det til evig tid. Det viste seg at Rødhette var bredere enn den gamle digre stasjonsvognen som hadde gått ut og inn av garasjen i bortimot 20 år! Krise.

Løsningen ble at man måtte rygge inn, - og med ett sidespeil pent slått inn. Og det gikk greit, - for det meste.

Det kom en ripe i lakken på venstre forskjerm relativt tidlig, - men ellers greit nok. Dvs, i sommerhalvåret valgte jeg vel stort sett ikke å bruke garasjen, - så jeg kan vel ikke si at jeg er helt komfortabel med å kjøre ut og inn gjennom den trange porten.

Rett før jul skjedde det jeg vel kanskje hadde fryktet lenge, - jeg gjorde ett eller annet litt anderledes enn vanlig - og hørte at det gikk skikkelig galt (vinduet hadde jeg jo åpent siden jeg hadde slått inn sidespeilet). Jeg kjørte litt ut igjen, ikke uten vonde lyder det heller, fikk rettet opp bilen og kom meg inn på plass.

Skikkelig bulk i venstre skjerm, - og ikke bare det, - lakken flaket av, den riktig sprutet i de 18 kuldegradene det var den kvelden, - den gamle ripen i lakken var ikke å se.

Førjulsstresset som jeg var orket jeg ikke dele hendelsen med alle inne helt med en gang, jeg måtte finne en passe anledning til å fortelle det.

Anledningen kom ganske raskt. EkteMannen ble invitert til å bli med på en ganske eksotisk reise, - jeg også i og for seg, - men jeg måtte jobbe. Så da da sa jeg: Jeg tror jeg bruker pengene på bilen jeg, - den trenger å shines opp etter nærkontakt med garasjen. - Vil du bli med ut og se?

Det ville han ikke.

I går, etter bortimot to måneder vegring, fikk jeg endelig somlet meg til en biloppretter og fikk dommen: - 8900 kroner. Nye fine biler er så kravstore at de bør shines så de blir som nye.

Neste gang blir det ferdigbulket bil, - og kanskje en eksotisk ferie.

Er det din hund?

Det var litt småglatt på gangveien mellom de to veiene og jeg var glad for at det var et rekkverk jeg kunne slenge meg mot om jeg skulle miste fotfeste.

Plutselig kom det en diger sort hund springende bakfra, forbi meg - bråsnudde og kom mot meg. Den hoppet opp på meg, og før jeg visste ordet av det var min hånd inne i dens munn - et kort øyeblikk.

Det dukket opp en mann et stykke bak meg, og jeg ropte: Er det din hund?
Ja.
Hunden din hoppet opp på meg og bet meg.
Neida, det er bare en valp, den biter ikke.

Vel, - og jeg sa faktisk det, og det er jeg i etterkant ganske stolt av: Din hund hadde tennene sine rundt min hånd.

Nei, den vil bare leke, den bet ikke, den nappet, den er valp og liker å leke.

Det spiller ingen rolle, sa jeg, - hunden din er kjempestor, den hopper opp, og det er nok til at jeg ikke liker det.

Jeg tror det var først da at han tok fram et nytt ord:
Beklager, sa han, men føyde til: Det er jo ikke alle som liker hunder.

Jeg liker hunder, svarte jeg, - og jeg jeg er heldig og hører ikke til de som får direkte angst når en hund hopper opp på meg, - om jeg kjenner hunden. Jeg kjenner ikke din hund, - og jeg kan ikke se at det er en valp som sikkert er snill.

Jeg beklager, jeg beklager veldig, sa han da.
Og det satte jeg pris på, og sa det til ham, - Det ordet gjør en forskjell, - og jeg aksepterer din beklagelse, - ha en fin dag.

Rundt omkring der jeg bor er det for tiden ekstraordinær båndtvang, - der jeg gikk var det sikkert bare ordinær båndtvang - men det gjelder nok bare for farlige hunder, - ikke for kjempedigre valper som hopper og napper og vil leke, - men det sa jeg ikke.

Lymfødemfilm

Flott informativ film om lymfødem. De to aktive er lymfødemiker Bjørg Thorsland og fysioterapeut Inger Skolleborg Hilsen. Norsk Lymfødemforening har bekostet prosjektet og Stuå og Skyt har produsert filmen. Takk til alle!

NLF: Lymfødembehandling. from Stup og Skyt on Vimeo.

I love Joan Didion

Borte hos fr.Martinsen fikk jeg vite at det kommer en ny bok av Joan Didion neste år. Bra. Jeg har bare lest en bok av henne, A year of magical thinking - men jeg ble instant fan.

Cocotte - en gave - Oksekinnsgryte

I dag var det oksekinn som landet i min cocotte. Det er første gang jeg har sett oksekinn i en butikk her i landet, og det var derfor ingen tvil om at dette måtte jeg prøve. "Joue de boeuf".
Det var umulig å finne norske oppskrifter, men en sann velsignelse av franske.

Det var naturlig å ta fram min gode gamle cocotte, - en gave til en fødselsdag for mange, mange år siden.

Ok - "oppskriften" først.

Jeg klarer aldri å følge en oppskrift, - derfor blir dette beskrivelsen av hva jeg gjorde, - ikke en oversettelse av den franske oppskriften som inspirerte meg.

Ca 200 g oksekinn pr person, - det var greit med om lag 450 gr. oksekinn til to personer, - et innkjøp som ikke satte meg tilbake økonomisk.

Jeg stekte oksekinnene litt, - fordi steking gir et løft til smaken.

I butikken der det var kø foran kjøttdisken hadde jeg fått klar melding, - 3 timers koketid!
Andre i køen sa, "dette blir det utmerket kraft av". Javisst, - sikkert det, - men jeg hadde tenkt å spise oksekinnene, - ikke lage kraft på dem. Hrmf, - sier han det bare fordi det ikke var dyrt kjøtt?

En stor løk, - en hvitløk, noen gulerøtter, litt purre, en halv sellerirot siden jeg hadde glemt å kjøpe stilkselleri, - og selvsagt - rødvin, - litt god buljong og litt pepper - ikke mer.

Jeg hadde kjøpt inn "aromasopp" - et litt merkelig navn egentlig, - og hadde også en vakker rød papika klar, disse kom først med siste halvtimen.

Som tilbehør valgte jeg ris og grønne bønner. Det ble et godt måltid.

Men, - mens jeg etterpå sto og vasket ut av min gamle cocotte husket jeg at det var min far som hadde gitt den til meg, det må ha vært mer enn 30 år siden. - Han hadde kjøpt den og gitt den til meg fordi mor ikke var i stand til å gjøre noe som helst. Hun ringte ikke og gratulerte meg med fødselsdag, og selv om jeg faktisk snakket med henne den dagen - så husket hun ikke at jeg hadde fødselsdag. Det var første gangen jeg opplevde noe slikt, - og det var vondt.

Manisk-depresiv het det den gangen. Det startet mens den yngste av oss fortsatt bodde hjemme. Hun var blitt mer eller mindre vant til å komme hjem til en mor som ikke hadde klart å komme ut av sengen. Ikke godt for en 16-åring. Vi som hadde flyttet hjemmefra hadde det lettere, - vi slapp å bli konfrontert med dette daglig. Vi hadde våre nystartede liv, - mer enn nok å gjøre, - var glade for ikke å være der hvor det ikke var så godt å være, - jeg lukket i alle fall øynene.

Far kjøpte selv, og ga meg en cocotte. Det var noe jeg hadde sagt at jeg ønsket meg. Og noen må ha skrevet det opp. Mor var ikke i stand til å ta vare på seg selv engang, - men far reiste til byen og fant det jeg hadde ønsket meg. Det er først nå jeg er klar over hvor fantastisk det egentlig var. Han som typisk kunne komme og si - "Du jeg hadde tenkt å gi deg den boken om ..., - men tenk, så var den utsolgt". Og så hadde han ingen annen gave. Slik var det mer enn en gang.

Denne gangen hadde han en gave, - og den er viktig i hverdaglivet mitt. Det er ikke slik at jeg tenker på hvordan jeg fikk den hver gang jeg bruker den. Men selv om jeg har slått av et av "ørene" på lokket slik at lokket ikke lenger er fullstendig tett, - kan jeg ikke få meg til å bytte den ut, - den betyr noe spesielt for meg.

En cocotte - et minne - en far, - en mor som ikke kunne ta vare på seg selv, - og alltid et godt måltid.

Erfaringer

Husbygging - og "evigvarende" materialer.

Hvem var det som var eksperten? Hvem visste hva som var bra? Oss var det ikke. Vi hørte vel like mye på byggmesteren og på arkitekten.

Dvs første gang vi "bygde" hus var det et ferdighus, - der man kunne velge forskjellige løsninger - og hva man valgte resulterte selvsagt i forskjellig pris. Vi "valgte" vinylbelegg på gulvene inne, - unntatt i stue og på hovedsoverommet. Det er ikke noe som er vanskeligere å vaske enn vinylgulv, - det måtte i så fall være skiferheller, - men de er i alle fall vakre. Det ble lagt "asfaltshingel" på taket, - ett hakk bedre enn tjærepapp, - og innenfor vårt budsjett, - og veldig sterkt. Kjeller - det måtte man ha, - men kjeller under hele huset? - Nei det ble for dyrt, - 2/3 kjeller får holde, - 10 000 kroner spart - og kanskje får vi råd til ny bil!

I dag møter vi oss selv i døren. Gode venner kjøpte huset av oss, - de har lagt om taket, - fjernet all vinyl, - og sliter fortsatt med fukt i grunnmuren i den delen av huset der vi ikke hadde råd til full kjeller. Ikke morsomt.

Noen år senere skulle vi bygge igjen. Nå var det kommet noen fantastiske takplater - ja, det var virkelig ikke eternitt, - neida hadde ikke noe med de stygge veggplatene som dekket utallige hus rundt omkring, - nei dette var evigvarende takbelegg, - aldri skulle man måtte legge om tak, - det var helt sikkert. Og vinduene, - thermopane, - varig isolasjon skulle det gi, - det er mulig det sto noe med liten skrift om garantitid, - eller manglende garanti - men det ble ikke nevnt av noen.

Nå sitter vi her. Taket har blitt lagt helt om, - og det kostet en formue å fjerne de "evigvarende" takplatene som var blitt sprø, knakk, egentlig var ren og pur asbest, og måtte pakkes inn i plast av spesialkledde folk med beskyttelsesutstyr Tjernobyl verdig.

Vinduene - vel 9 av 10 vinduer har punktert, og vi har maaaange vinduer. Noen "smarte" løsninger ble forsøkt, - men resultatet er heller mislykket, - kondens tydelig synlig under visse temperaturforhold.

Det sies at man skal bygge tre hus før det blir vellykket. Mulig det - men det rekker vi ikke i vår levetid. Taket er tett, - vinduene kan man se ut av - som regel, - og vi har det bra.

Men ordet evigvarende vil jeg gjerne få advare mot, - selv om jeg vet det er fåfengt, - alle ønsker å gjøre sine egne erfaringer.

Gamle blogposter, ny glede - Sultanen besvimte!

Når man blir så surrete som jeg er, det flott å oppdage at sosiale medier faktisk har en helt konkret hjelpefunksjon.

I dag fikk jeg plutselig lyst til å lage en rett med fylte aubergine. At retten het "Sultanen besvimte" var ikke vanskelig å huske, - noe mer spektakulært navn skal man lete lenge etter.

Jeg husket noe, - hadde jo revet ut oppskriften fra Aftenposten, hatt den fremme og laget retten mange ganger, men det var en stund siden.

Men nå: - ikke var den i "kokeboken" - og da snakker jeg om "Stabekkboka", - i et vederstyggelig blått plastbind, - innbundet slik, ingen vei utenom for en som fikk boka i 1966. Ikke var oppskriften i det gamle skrivehetet med etikett med trykk C.Langbrecke heller. Disse gamle skriveheftene jeg hadde lokket ut av min svigermor fra bokhandlen i Bygdøy Allée 25. En bokhandel som nå for lengst har blitt kjøpt opp av en kjede, og som garantert ikke selger linjerte skrivehefter med butikkens navn og adresse på etiketten.

Mine innsamlede oppskrifter er i to slike hefter, - en for kaker og brød, - en annen for "kokamat". Men det er ikke alltid at de utrevne oppskriftene kommer inn i skriveheftene - de forsvinner på veien.

Denne gangen var det en aubergine-oppskrift jeg ikke fant, men fordi jeg faktisk hadde registret den i en bloggpost, så ble den gjenfunnet av meg, - og kan finnes av andre.

Jeg har i skrivende stund gleden av å vite at tre fylte auberginer står på kjøkkenbeken her og nå, og om sultanen skulle blitt bespist her og nå, - så kanskje hadde han sagt at det var godt, - men det er slett ikke gitt at han hadde besvimt!

Men - dette bryr jeg meg ikke om, det jeg derimot tenker litt på er at jeg burde gå gjennom mine gamle skrivehefter med oppskrifter og legge de av oppskriftene som har noen varig verdi inn i noen bloggposter - så i alle fall jeg selv kan finne dem igjen.
Og sultanen som besvimte, - vel, den oppskriften finner man her.

Mislykket bytur - for stor eller for liten

Jeg vet det jo fra før, - men klarer likevel ikke å la være. En gang eller to i året må jeg på bytur, - og byen er Cannes, 12 km unna. Det er greit å komme dit med bil, - parkeringsplass finner jeg i underjordisk garasje som ikke gjør at jeg må sette meg inn en bakerovn når jeg skal hjem igjen.

Nå skal jeg finne meg et par fine linbukser, - i en litt fin farge, - ikke bare hvit, eller kanskje et par sko eller sandaler.

Når det kommer til stykket blir det ikke noe av, - buksene finnes ikke i min litt store størrelse, - og de lekre sandalen har en pris som virkelig er for stor til at jeg ville ha glede av å gå med dem. - Hallo, - 550 € - altså mellom 4 og 5 000 kroner for et par tullete sandaler - nei, så dum i hodet er jeg ikke. Altså for smått eller for mye denne gangen også.

Det ble med turen, - parkeringen kostet 2.50 €, - og kjøreturen langs stranden var fin. Greit nok.

Midt i ferien - og så blir man tagget

Her sitter man midt i sin tidlige sommerferie - tidlig fordi man skal være på plass når alle de andre skal ha ferie - man har sent inntatt sin salatmiddag (og dét er sunt det - bare les om epigenetikk, og hvordan bl.a mat kan være med å styre hvordan det går med deg.
Men nå gjalt det verken salatmiddagen, - eller rosévinen vi har inntatt, heller ikke sommerferien, - men derimot Elis lesebabbel, - Eli som lurer på hvilke billedbøker som gjorde inntrykk som barn, - og hun spør mange, - også meg. Jeg er kanskje en av de eldste hun spør, - og jeg får umiddelbart litt panikk.

Hæ - var det så dårlig med billedbøker i heimen da jeg var barn? Ikke noe dukker opp. Jo kanskje, Egners lesebøker, der var det bilder, - men jeg tror liksom ikke det var greia Eli tenker på. Min mor hadde en litt rar gymnastikk, eller "kroppsbok" som mest var bilder, - en naken mor og far og to nakne barn - ser for meg forsiden, - men ikke mye mer - og hva den het, - nei det har jeg ingen aning om. Sikkert en "Karl Evang-bok".

Jeg spør EkteMannen, - han hadde nemlig bokhandlermor, - og der i huset sto det nok bedre til.
Elsa Beskow sier han. Hæ - mener du at Elsa Beskow-bøkenes illustrasjoner gjorde inntrykk, - virkelig? Han sier ja (han er 4 år eldre enn meg).

Jovisst var Putte i blåbærskogen eller hva han nå het søt, og de to barna som fikk en gammel trestamme og en paraply til å bli en drage som tok dem til et slott med en konge og dronning og hva det nå var - jovisst var det fint, - men gjorde disse billedbøkene virkelig inntrykk?

Jeg har kjempesans for Serafin Plym, - men de bøkene hører overhodet ikke til min egen barndom.

Selv tror jeg at det ikke var billedbøkene som tok meg inn i bøkenes fortryllede verden - en verden jeg aldri har forlatt, - jeg tror det var da jeg ble fanget av ordene at jeg virkelig satt i klisteret. Og takk for det.

Om det plutselig en tidlig morgen mellom søvn og virkelighet dukker opp bilder som minner meg om glemte bøker - da skal jeg etter beste evne forsøke å gripe fatt i og melde fra om dem, - men slike drømmer og minner er så flyktige at jeg ikke har stor optimisme.

Men en barnebok - og totalt uten bilder som jeg aldri glemmer det er Ethel Turners Nicola Silver. Skal jeg våge å lese den igjen?

Gode forsetter

Når jeg ser på det jeg har valgt som profilbilde, tenker jeg at jeg ser litt sprekere ut enn det jeg er. Samtidig gjør bildet at jeg gleder meg, - snart skal jeg tilbake dit det ble tatt, - og kanskje jeg kan være litt sprek der?

Jeg har hatt et par-tre gode uker med mange raske kveldsturer. At jeg så går hen og ødelegger evt "slankeeffekt" ved etterpå å synke sammen i sofaen med et glass vin eller tre er en helt annen sak. Kroppen liker disse turene, - det gjør godt å få opp dampen, kjenne at jeg blir gjennomvarm, at det pumper inne i meg.

Når jeg om morgenen gjør mine knebøyninger - og kjedelig er det - så kommer tanker, om at det er bra for meg, at dette er typisk slikt gamle damer setter igang med.

OK - jeg må da kanskje bare erkjenne overfor meg selv at jeg er en gammel dame. Men, - selv om jeg egentlig ikke liker akkurat det, så kan jeg i alle fall nyte at jeg også i denne sammenhengen kjenner at kroppen liker å bli brukt.

50, noen ganger 60 knebøyninger, deretter armsvingninger i 5+ minutter - og det er enda kjedeligere, - det er da jeg enten trenger noen skikkelige fine tanker, - eller et tv-program som tar meg ut av meg selv. Og det skumle er jo at skikkelige såper er det som fungerer best, - med unntak av nyhetssendinger.

Og forsettet? Vel, jeg håper det blir mulig å fortsette også når vi er på ferie, - når det er varmt. For - kroppen min trenger å bli pushet.

Ikke lystelig - men verd å gjøre

Jeg gikk reallinjen, - ikke fordi jeg var noen matte-talent eller higet etter en karriære innen realfag, - nei, det for meg var det eneste måten å unnslippe tysk. Og det var vel egentlig ikke fordi jeg mislikte språket heller, - det var tysklæreren jeg måtte vekk fra. Litt rart i ettertid, jeg hadde lært meg mange ramser med preposisjoner utenat, - aus, ausser, bei, binnen, mit ..., - durch, für, ohne, uhm ...

Nei, jeg kan ikke lengre fullføre, og det gjør ikke noe. Jeg er enig med EkteMannen i at om vi hadde gått inn for saken hadde vi kunnet lære oss masse tysk, vi hadde både kunnet lese og snakke. Men det gjorde vi ikke. Vi holdt oss i mange år til det angelsaksiske, både hva språk og litteratur gjalt, - databehandling var også ganske anglofilt, - og det er disse tingene som sitter igjen i meg, - i oss. Og så har vi litt frankofilt i tillegg som krever litt av oss.

Nå går tiden, jeg nærmer meg - faktisk med stor uro og angst, den tiden da min mor døde. Hun var bare 9 år eldre enn det jeg er nå da hun døde. Ni år, - det er ikke mye, - det er så kort at jeg ikke kan akseptere det egentlig. Jeg, jeg stritter fremdeles imot å flytte til en leilighet, jeg har det fint i det alt for store huset som bare to ganger i året blir virkelig fylt av barn og barnebarn. Jeg nyter min utsikt over trær og hustak, og fjord.

Det er tanken på den korte tiden som er igjen som ikke er lystelig, - ikke det manglende grepet på de tyske preposisjonene. Jeg tenker på min demente tantes ord i et øyeblikks klarhet eller søken: "Var dette alt?". - Har jeg ikke levet, lever jeg ikke livet som jeg burde, - går jeg på grunn av egen dumhet glipp av masse?

Jeg husker ikke helt når det gikk opp for meg at jeg faktisk var blitt gammel, - men det er forbausende kort tid siden - kanskje bare 5-6 år. Men selv etter den tid har jeg vært utrolig "flink" til å holde borte disse skumle, ikke lystelige tankene.

Jeg hører på P2s Verd å lese - og nå er det Knausgård, en mann på mine barns alder, som snakker, det er "Min kamp" - og jeg blir nesten stående med gapende munn, - han husker, og han skriver, og han blottstiller, - han er verd å lese, verd å lytte til.

Det er det verd å gjøre, - den tiden vil være godt brukt.

Bisettelse - ikke som hjemme

Det er ikke den første bisettelse vi har deltatt i i Frankrike, - men kanskje den som fikk oss mest til å undre.

I fjor var vi i en luxemburgsk/engelsk katolsk bisettelse, veldig fjernt fra alt norskt og protestantisk, - men likevel ikke noe som forstyrret.

Nå på mandag hadde vi tilfeldig møtt naboen på parkeringsplassen, - fått vite at hans hustru var død, og at bisettelsen skulle være to dager senere.

Heldigvis var det annonse i lokalavisen, - så ikke bare fikk vi vite klokkeslett, - men fikk også varslet andre beboere som ikke var tilstede nå på våren.

Hva skal jeg ha på meg? OK da, jeg er kvinne og tenker det, - og hva skal EkteMannen ha på seg? Det viste seg han var bedre forberedt enn jeg, hadde pen mørk dress i garderobeposen i garasjen, anstendig slips, - og om ikke sorte sko, så sko som så skikkelige ut. Skjorten var hvit, - og nystrøket.

Jeg hadde - ikke skrik, - et par mørk, mørk blå dongeribukser. Om dette hadde vært for 30 år siden hadde jeg overhodet ikke vurdert muligheten av å gå i noe slikt, - men, - nå - jo, de var nye, pene, ikke outrerte i det hele tatt, - sammen med en mørk topp, et mørk blått linskjerf og en vårkåpe, sorte sko - jo, helt anstendig.

Vi er der 15 minutter før annonsert tid, ikke sant? Jo, - man skal være tidlige.

Det var det ikke mange som var. Vi håndhilste høytidelig på noen (EkteMannen kjente flere enn jeg), - og ble bedt av begravelsesdamen om å gå inn, skrive i protokollen, og komme oss i ly for vinden - takk, det var deilig.

Vi var ikke familie, ikke nære venner - vi satte oss langt bak i den lille kirken som hadde fått satt inn et nedsunket tak - muligens for å spare på fyringsutgiftene, stygt var det. Et par eldre damer flakset fram og tilbake, det var lys, det var røkelse, et par stativer, det var tekster - det var noe hele tiden - og en eldre mann startet noe musikk fra tid til annen, - høyt - og bråstoppet, det var helt fra starten av tydelig at han overhodet ikke hadde kontroll med hva han gjorde.

Etterhvert kom det flere folk, - noen vi kjente, vi håndhilste, klemte, - og så kom kisten, og enkemannen.

For mange år siden oberservert jeg et begravelsesfølge på Ytre Hebridene, - det var kun menn, alle i dress, og alle i gummistøvler. Her var det ikke gummistøvler, - men det var heller ikke mange i dress, - og EkteMannen jeg hadde med var klart den best kledde. Enkemannen hadde en blå - litt slitt jakke, genser, skjorte - og ikke slips, - dette er en mann men en snazzy bil, glimt i øyet, en dritlekker leilighet og penger nok. Kisten var i enkleste, enkleste furu, med plasthåndtak som kanske var gjenbrukbare, og det er sikkert fint det.

Presten sa at de hadde vært lykkelig gift i 41 år. Mja. Ellers sa han ikke noe om avdøde. Blomstene var vakre, - veldig vakre. Musikken som av og til ble slått på til mer eller mindre korrekte tidspunkt var helt forferdelig, med høytalere som gjorde at det skar i ørene, og man var takknemlig for at den ble kuttet - midt i en frase, - langt unna noe som lignet en slutt.

Denne gangen var det ikke noen siste hilsen til avdøde, - man gikk ikke rundt, - la ikke på noen blomst - man gikk ut - og enkemannen gikk sin vei før begravelsesbilen hadde kjørt.

Hæh?

Kanskje var han bare glad for at hun var død? I alle fall hadde han skiftet til dongeri i løpet av en times tid, - og var å se på parkeringsplassen.

Vi andre, borgermesteren, resturanteierene, butikkeierene, naboene - vi skiftet jo også, - vi hadde også vår hverdag å gå tilbake til.

Så jeg skal kanskje ikke undres.

Selvkontroll

Jeg var på kjøpesenteret og hadde fått byttet to par bukser som var for store. Det ga litt dobbelt god følelse. Både hadde byttingen gått greit til tross for at jeg hadde fjernet lappen på det ene bukseparet, og så er det en superfølelse å bytte til en mindre størrelse.

Yay! Gevinst for slankingen før jul, - ikke bare hadde jeg gått ned i vekt, jeg var blitt tynnere rundt mage og rumpe, - og jeg hadde ikke lagt på meg heller etter tre måneder.

Ikke hadde jeg brukt en krone, - og jeg hadde nå to par bukser jeg kunne bruke uten å se ut som om jeg tilhørte de saggendes skarer.

Godt humør, - god tid før senteret skulle stenge, jeg kunne like gjerne gjøre et par små ærend til, det ville ikke ruinere meg, - så jeg spurte i klesbutikken - er det en undertøysbutikk i nærheten? Det var det - enn med et lekkert navn og lekkert innhold.

"Hei, - her har dere virkelig mye lekkert. Har dere noe kjedelig også?"

Den søte unge ekspeditrisen smiler, - en annen voksen kunde sier, "Som jeg skulle sagt det selv".

Den søte unge svarer - joda, - var det noe spesielt jeg så etter?

"Ja, - jeg er rett og slett på jakt etter en hvit, helst bomull, - truse som går høyt opp i livet og ikke har blonder, - jeg har fått utslett av den blondeavslutningen som er på alle trusene mine."

Smilet og vennligheten var der fortsatt - jeg kan vise deg litt av hva vi har.

Vi gikk omkring, det ble tatt fram den ene trusen etter den andre. Pene delikate ting, - og hvitt var det, alt som ble vist meg. Men ikke noe i bomull i det hele tatt. Siden jeg var absolutt trengende, aksepterte jeg til sist en myk delikat sak, - uten en eneste blonde, men med et lite broderi diskret i hvitt på hvitt.

"Hvor mye skal jeg betale?" Jeg hadde ikke sett på prislappen.

329 kroner kostet denne delikatessen. Oj, men greit nok. Lenge siden jeg hadde kjøpt noe annet en "standardtruser" til om lag 150 kroner stk. Men det ble ikke til at jeg tok 5 i samme slengen, noe jeg ellers alltid gjør når det er utskiftingstid.

"Jeg får teste ut funksjonaliteten først, før jeg kjøper flere", - jeg har det med å forklare meg - også når det overhodet ikke er påkrevd, jeg kjenner uvanen min, - liker den ikke hos andre, - men klarer altså ikke stoppe meg selv. Blæh!

Deretter fortsatte jeg rundt svingen i kjøpesenteret, smatt inn i nærmeste kjedebutikk og plukket med meg en truse, - heller ikke den i bomull, men ellers ganske lik den første - til 59 kr. Jeg tok bare den ene, til tross for at tilbudet sa - '3 for prisen av 2'

Må teste funksjonaliteten først, - men denne gangen holdt jeg det for meg selv.

Æsj, bæsj, - hvem er det som har bæsja?

I dag skal jeg bare skrive om to typer bæsj - det får holde på en fredag ettermiddag.

Det er kaldt om natten, - men på dagtid smelter snøen. Og opp kommer blant annet hundebæsj. Hundebæsj er det liksom meningen at hundeeierene skal plukke opp og ta med seg, - men noen liker tydeligvis å la hunden få ha området omkring min søppelkasse som hundedo. Grrr.

Så lenge det kommer ny snø som dekker elendigheten aner jeg fred og ingen fare, - men så snart skiten kommer til syne blir jeg sur. Og det tror jeg hundeeieren også ville ha blitt faktisk. Men å forsøke å ferske hunden og eieren er bare håpløst, - man må velge hvilke kamper en skal slåss.

En bæsj jeg derimot setter stor pris på å se, er elgbæsj, - jo mer jo bedre. Noen ganger ligger disse fine ovale, nesten eggformede små bæsjene oppå skaren, - andre ganger har de blitt borte i snøen, og jeg ser dem først igjen tørre og lekre etter at all snø har smeltet. Jeg blir varm om hjertet når jeg tenker på at "mine" elger har sin elgdo utenfor mitt baderomsvindu.

Så enkelt er det - noen bæsjer gjør meg glad, de fleste, men ikke alle andre jeg ser ute gjør meg sur.

Vise livet

På parallelle bånd i tid
beveger vi oss mellom vegger av varierende gjennomskinnelighet.

Mitt bånd styrer meg -
ditt bånd - med en uendelig rikdom av opplevelser.

Med varierende fart gjennom en felles verden
opplever vi livet og livene rase forbi -
eller smyge seg sakte og nesten merkeløst
avgårde uavhengig av tid og tilstand.

Jeg har nøkkelen til mitt eget bånd
Jeg har gleden av å følge ditt,
- når veggen gjøres gjennomsiktig av deg.

Bloggpuls - det tror jeg virkelig er noe

Liker ord på B tror jeg.
Brød og Bloggpuls, - de har kanskje ikke så mye mer felles. Men begge representerer noe positivt.
Brød, hjemmebaktm, ferskt, nylaget brød - jeg behøver vel ikke si mer, - dere småsikler vel allerede?
Bloggpuls - vel, her er det ikke snakk om sikling etter noe som smaker godt i munnen, men mer en sikling etter noe som smaker av forventning, noe som skal komme, - noe som blir bra.

Det at en gjeng mennesker i ymse aldre og livssituasjoner setter igang og gjør en jobb for fellesskapet, og det helt uegennyttig, det er noe det. Det er bare helt topp.

Jeg tror at bloggpuls.no vil gi et løft til bloggerverdenen, - og at det vil merkes.

Takk til idéskaperene, takk til de som har kjempet det fram, - slike ting gjør ikke seg selv. Og her er det ikke en lort som har fått 5 øre i betaling! Så det så!

Noen burde skrive om det, et sted der mange leser, - noen ..... er du der? leser du?... lytter du?