Bøkene eller analysen ?

Det er alltid morsomt å få bokanbefalinger, - og veldig fint når det kommenteres hvorfor man anbefaler.

I en blog i Los Angeles Times er det satt opp en liste over 61 postmodernistiske romaner - og til hver tittel er det føyd til en rekke små ikoner slik at vi med et raskt blikk skal få oversikt over hva som er spesielt ved hver og en roman.

Bloggposten er lesverdig nok, listen interessant nok, - men det er denne annoteringen som interesserer meg mest.




Jeg skal ikke si at jeg blir provosert, - selv om jeg reagerer på merkelappene tynne og tykke, - men jeg synes vel at akkurat det er litt spess.

61 titler er ganske mye, - men sikkert av interesse om en er interessert i postmodernistiske bøker, - en liten garantiliste?







Alle disse etikettene - det er mulig at de er godt kjent og enda bedre likt av litteraturinteresserte, - for meg er de nye, - og litt rare. Men jeg vet at også norske litteraturlikere er betatt. Egen tag for at boka refererer til annen skjønnlitteratur, egne tagger for falske historiske hendelser, for lek med språk, for kommentarer om egen "bookishness", for brev som innhold.

OK - jeg vet hva som er galt med meg. Jeg er bare en bokleser, har ikke litteraturvitenskap som fag. Det er sikkert derfor jeg ikke skriker over meg av begeistring.
Beklager liten skrift og uskarpe bilder på de tre bildene som utgjør listen - men klikker du på bildene blir skriften veldig mye bedre - riktig lesbar faktisk. Da kan man riktig kose seg med alle de merkelige taggene.

Snart semesterstart - de har gullkortet i hendene

11 august skal vi møte de nye studentene når fadderene tar dem med rundt om på campus.
Forhåpentligvis skal vi klare å formidle at de når de bruker de tjenestene og ressursene vi kan tilby, - så har de et kjempefortrinn i forhold til veldig mange andre.

Hva jeg mener med det?

Vel, - vi vet at folk som har hatt kortvarig tilhørighet til UiO klamrer seg til, tigger og ber om å få beholde sine brukernavn og passord.

Hvorfor?

Jo, - fordi det gir dem tilgang til en mengde fagdatabaser, elektroniske tidsskrifter og e-bøker som UiO har betalt - tja, hva var det? - vel 45 mill pr år for å gjøre tilgjengelig for sine studenter og ansatte.

Jeg kjenner folk som er ferdige med studier, ute i det private næringsliv, - og som føler seg ribbet, uten faglig påfyll, fordi de ikke lengre har adgang til de fantastiske ressursene universitetet byr sine ansatte og studenter.

Hvordan kan jeg formidle dette, gi den gløden, - få dem til å dra nytte av dette til fulle de årene de er tilknyttet UiO?

Esquil røler om:: Besøk nummer 500.000

Esquil røler om:: Besøk nummer 500.000

Esquil er en hard mann

Jeg har i flere år hatt stor glede av Rølerbloggen, men i det siste har det vært veldig vanskelig å kommentere hos Esquil - en kommentar, og så er det bråstopp.

Jeg kan forstå at han vil beskytte seg, - men siden ikke alle av hans trofaste følgere er inne på bloggen hans hver dag, - så er det ikke unaturlig at man kan komme til å ønske å kommentere mer enn en gang, - i løpet av noen få minutter.

OK - nå er det sagt. Se, prøv, - og se om du lykkes mer enn jeg:

http://rolerbloggen.blogspot.com/

Emiren og jeg

Dette har ikke noe med Tusen og en natt å gjøre. Men, - jeg har blitt berørt av noe som er litt Tusen-og-en-natt-aktig, - og det har fått meg til å tenke.

OK, - jeg er på ferie, har utsikt over en bukt - og her en dag ligger det plutselig en enorm båt i bukta. Vi er sånn passelig nysgjerrige av oss, men denne er så stor at jeg tar fram kikkerten og laptoppen. Båten tilhører Emiren av Qatar, og er verdens 8'de største privateide yacht.

Men - når nå denne båten har ligget rett i synet på meg noen dager blir det slik at noe ved den bryr meg likevel.

Jeg har overhodet ingen ønsker over å være emiren eller hans kone(r), - jeg har det veldig bra som det er.

Og det er nå det begynner. Jeg vet at jeg har det bra, kjempebra. Vi har en liten leilighet - deilig nordvent - med utsikt over fjell og en bukt som på denne tiden av året tiltrekker seg milliardærene. Fra vår bolig går vi rett ut i badetøy og tar morgenbad, vi sitter på en veranda og inntar en selvlaget lunchsalat og nyter en enkel rosévin, vi gjør som vi vil og har det fint.

Ute på yachten til emiren ser vi litt, men ikke mye liv. Visstnok var han en tur til Paris for å snakke med, og innta et måltid mat med Sarko. Men hva han ellers tar seg til kan vi bare forestille oss, snakker og snakker og snakker?

Hvordan kan et slikt menneske leve? Hvordan holder han ut bokstavelig talt å bli oppvartet på hender og føtter hvert minutt av døgnet? Jeg tror virkelig ikke den mannen ville overleve lang tid på egen hånd ute i den virkelige verden. Jeg tror ikke at han ville klare seg uten alle sine tjenere, alle de som bringer ham mat, setter fram stoler, tar frem klær, sørger for transport. Om han ble spurt om prisen på brød ville han kanskje si "Gi dem kake". Jeg tror ikke han og hans gelikere har bakkekontakt for 5 øre.

Han har det sikkert bra, - han har sikkert aldri fått et myggestikk eller brent seg på en brennmanet, - aldri drukket lunken kaffe eller sett et vissent salatblad, men er han lykkelig? Jeg tviler.

Ikke mye å klage over

Siden jeg sutret og klagde så ille her forleden kveld synes jeg at det må balanseres litt.

Jeg har det bra, - kjempebra. Det er sent på kveld, 24 grader ute og et par grader mer inne, - jeg er på sydlige breddegrader der natten har lagt sitt teppe over alt omkring oss. Jeg har riktignok ikke vært i sjøen i dag, - men det er ene og alene min egen skyld.

Jeg har beskikket mitt "hus", - dvs ryddet og gjort rent i en kjekk liten leilighet på 42,5 kvadratmeter. Det kjennes godt, - særlig fordi det var en del varmere da jeg gjorde det. Men selv om en er klissvåt av svette etter en økt med gulvvask og marmorbonemiddel, så gjør det ikke noe. Man jobber, - og dusjer - og håper at den svake klorlukten ikke er for gjennomtrengende.



Plantene på verandaen har blitt sikret med et lite vanningsanlegg, - nå får de vann i 7 minutter ved midnatt og skulle ikke dø med det første.

Selv nyter jeg kvelden, - har kommet så godt inn i feriemodus at jeg ikke lenger besvimer ved 22-tiden. Deilig med bok, laptop og vin ute i den vakre svale kvelden.

Værre og værre.

En ting er at jeg sitter her og skriver i kølamørten og nesten ikke ser tastaturet. Jeg vinkler skjermen slik at jeg skal få litt lys - og det hjelper, i øyeblikket.

Men det er ikke mangel på lys på tastaturet jeg skal klage over nå. Det er mye verre - værre, verre - jeg husker jo ikke hvordan ordet staves engang, - og det er ikke engang det jeg skal syte over nå.

Enough already - som noen sier på andre siden av Atlanteren.

Jeg vet at ikke en eneste av de få som tidvis leser min blogg interesserer seg det minste for problemet, - men det er jo ikke for dem jeg skriver. Jeg skriver for meg selv - og det har jeg alltid gjort - i motsetning til frøken Ida

OK - hva er det så jeg, som ikke bare er gammalblogger, men sjuende mor i huset vil klager over. Det er ikke den kullsvarte nattehimmelen over Cannes, det er ikke de opplyse luksusyachtene i bukta. Alt dette er fint og flott og ikke å klage over.

Jeg vil bare ha litt av min normale hukommelse tilbake. Det er helt forferdelig stadig vekk å stå helt tomhjernet tilbake. Hva var det jeg skulle gjøre, - jeg kom jo på det for litt siden - og nå er det fullstendig borte igjen. Og om jeg ikke kommer på det og skriver det opp så nytter det ikke!!!

Denne avmakten. Jeg tror det er den som får folk som trives og stort sett fungerer i jobb til å førstidspensjonere seg. Det blir plutselig så forbannet skummelt. Det glipper, - og det er ikke noe man kan gjøre. Det nytter ikke lengre å gå tilbake til det rommet du kom fra og forsøke å gripe fatt i det du skulle gjøre.

Det er ikke det store jeg klager over - jeg skulle bare så gjerne husket hva det var jeg glemte da jeg var i butikken i dag, - det var noe ganske viktig, - og ja, det kommer tilbake, - men jeg er redd jeg glemmer det enda en gang.

Og bare for å avslutte - jeg vet at jeg er totalt idiot som sitter og skriver i mørket på et tastatur jeg ikke kan se.

[Kveldsbanning med tastefeil fjernet i dagslys]

Sneglen og jeg

Jeg er så heldig at jeg ukentlig får et dikt fra en venninnekollega - så også denne uken:


"Will you walk a little faster?" said a whiting to a snail,
"There's a porpoise close behind us, and he's treading on my tail.
See how eagerly the lobsters and the turtles all advance!
They are waiting on the shingle---will you come and join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, wo'n't you join the dance?

"You can really have no notion how delightful it will be
When they take us up and throw us, with the lobsters, out to sea!"
But the snail replied "Too far, too far!" and gave a look askance---
Said he thanked the whiting kindly, but he would not join the dance.
Would not, could not, would not, could not, could not join the dance.
Would not, could not, would not, could not, could not join the dance.

"What matters it how far we go?" his scaly friend replied.
The further off from England the nearer is to France.
There is another shore, you know, upon the other side.
Then turn not pale, beloved snail, but come and join the dance.
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?"

Lewis Carroll

Jeg er på den andre stranden, - i Frankrike, men har veldig forståelse for sneglen.

Liker ikke misunne/misunnelig

Hun har så fine krøller, nydelig hårfarge, det er sååå fint, - jeg misunner henne det håret! (Er det deg jeg tenker på Curly?)

Nei, - jeg misunner henne slett ikke det håret, - men jeg skulle gjerne hatt noe bortimot like fint, - men jeg unner henne for all del det håret hun har.

Jeg vet ikke om det er jeg som er fattig på ord, eller om det norske språket er fattig - men jeg savner å kunne si at noe er fint og at jeg gjerne skulle hatt det samme jeg også - i ett ord. Uten å forsøke å frarøve en annen det jeg beundrer.

Tror vel ikke at engelsk er bedre.

Det er da ganske merkelig, at en ikke skal kunne beundre og ønske seg noe, uten at det skal høres ut som om en vil andre vondt?

Jeg håper jeg tar feil, at jeg har oversett noe, - at det er et superord som formidler akkurat det jeg vil si: det var fint, noe slikt skulle jeg også ville ha - i ett ord!

Nordavinden kom

Pinsehelgen var fantastisk. Solrik, varm - drømmehelg.

For noen kom drømmen ved 04-tiden i morges, - da røsket nordavinden seg løs, kastet seg over oss, ropte til alle: Kom og seil, kom bli med!

Jeg sitter alene igjen, - jeg får høre: Vinden er fin, det går unna!

Har du lyst til å høre et kort dikt?

Har du lyst til å høre et kort dikt?
Nei, - egentlig ikke, - siden du spør.
---
Men jeg har jo så lyst til å dele det med deg.

Jeg deler det her:

Du var vinden

Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør vel etter leidi
når ein har slik vind!

Olav H. Hauge

Ville dele det, fordi du er min vind.

Offentlig flagging - Oslo Rådhus, natt til 9 mai

Det er fint med flagg, - og fint at vi har offentlige flaggdager.

Litt dumt når flagget blir hengende natten over slik som her, vi ser av Rådhusklokken at det er like før kl 4 om morgenen:



At billedkvaliteten ikke ble topp med enkel mobiltelefonkamera er ikke så merkelig. Takk til fotografen, nevø Andreas på Oslobesøk.

På Shetland

Befinner meg på Shetland, - ikke irl, men i litteraturen. Har akkurat begynt å grave meg ned i torven sammen med S.J.Bolton i hennes bok Sacrifice, - tror det blir en skummel opplevelse. Hittil er det avdekket liket av en person som har fått hjertet skåret ut av kroppen ....

Grøsser gjør jeg. Og dette driver jeg med frivillig?!

Påskelitteratur på etterskudd.

My very own theme music - gurimalla!

Hvem skulle trodd det? Jeg har egen temamusikk til bloggen, - bare se, - jeg mener hør!



Kanskje jeg må legge om stilen slik at den passer bedre til musikken. For i bloggen kommer det kanskje ikke så godt fram at jeg egentlig er en hai.

Skal vurdere å være mindre tannløs, - selv om jeg synes beskyldningene på Twitter som antyder at frk Makeløs og mange andre bloggere er Polyanna-bloggere er helt på trynet. Om jeg kunne skrive som frk M ville jeg vært superlykkelig - men jeg kan ikke det, forutsetningene er heller ikke der lenger - hun er halve min alder.

Jeg har hittil skrevet helt som jeg vil, uten å tenke på så veldig mange "farer" ved å blogge, - det må jeg kanskje revurdere - for i dag sier sjefen min plutselig - jeg har funnet bloggen din, - vil du at jeg skal spre det videre? Hæ? Nei, takk.
Og hvilken blogg, - jeg har flere, - dumt sagt av meg.
To, - vel, jeg spurte fornuftig nok ikke om hvilke to.
Det hender at jeg ikke tråkker i salaten, ikke setter skjegget i postkassa, ikke dummer meg ut 100%, - men nøyer meg med 98%.

Middelhav

Som den utrolig heldige luksuriøse kvinne jeg er, - så kan jeg like godt si det ret ut: Jeg har ferie, og jeg oppholder meg ved Middelhavet,

Jeg spiser utrolig mye god mat, - og drikker klart litt for mye av den gode lokale vinen ogaå.

Det gjenstår bare noen få få dager av denne fine vårferien. Jeg legger ikke ut noen bilder, og heller ikke ut hoe oppskrifter siden det er helt påkrevet med noen avklaringer om maten skal bli god.

Nei til Være-glad-leken - for de som overlever

Mirakel har overlevd, hun var i en forferdelig bilulykke, bildet av vraket var forferdelig. Alle er lykkelige over at det menneskelige ikke ble totalvrak samtidig. Glade for at ikke de ble drept, lemlestet for livet.

Når en opplever noe så traumatisk går en ikke ut av det uten mén. Hvordan det arter seg varierer selvsagt for den enkelte, - og det er derfor heller ikke noen oppskrift på hvordan en skal komme videre.

Det er ikke bare bilulykker som forårsaker det som i dag kanskje går under navnet posttraumatisk stress. Shell shocked - det var det de var mange av soldatene som kom levende ut av krigens helvete. Mange hadde mareritt resten av livet, - mange fikk senskader, ble alkoholisert. Mange ble overhodet ikke forstått av sine omgivelser - de hadde jo sluppet levende, og tilsynelatende uten mén, fra det forferdelige.

Survivors kaller amerikanske kreftpasienter seg - fordi kreftdiagnosen i seg selv er så skremmende, så angstfylt at mange føler at det nesten er et under at de overlever - selv om kanskje prognosen for akkurat den typen kreft de har kan ha en kjempegod prognose. Det er angsten, det tabubelagte kreftordet som setter igang noe som resulterer i - posttraumatisk stress.

Så er vi til stede i hverdagen igjen da, - alle vi som har overlevet. Våre medmennesker, familie og venner er så glade for at vi er det, at det gikk bra, at vi ser så godt ut.

Ser godt ut? Jeg ble rasende, - jeg så da ikke godt ut, det visste jeg med meg selv, - jeg kunne da ikke se godt ut når jeg hadde det så jævlig inni meg, når angsten rev, når jeg ikke forsto hvordan jeg noen sinne kunne komme i regulært arbeid igjen - jeg ville sikkert ikke finne parkeringsplass, og da ville jeg jo ikke kunne arbeide. Jeg ville ikke høre at jeg så godt ut.

Å, - har du det ikke bra i dag, - jeg ser det ikke er som det skal.
Faen også, ikke svare, bite tenna sammen. Smile. OK jeg ser sikkert ut som et takras, men er det nødvendig å si det, - hvis du ikke har noe godt å si så hold munn. Egenltlig vil jeg bare være i fred, - men egentlig vil jeg at noen skal bry seg om meg, - ta vare på meg, gjøre meg trygg for alt som noensinne skulle kunne komme til å hende meg.

I en periode var det ikke mulig å si noe riktig til meg - men det tenkte jeg ikke på. Jeg hadde ikke peiling på at jeg faktisk var deprimert og hjelpetrengende. Jeg trodde at om jeg bare kunne bli sikret en parkeringsplass - da ville alt snu seg og bli bra. Kreften var bak meg, - jeg skulle være glad. Jeg vil ikke gå inn på senskaden som kom brå-raskt - den problematikken hører LymfeKnuten til.

Jeg var heldig - jeg hadde en fastlege som uten at jeg hadde sagt at jeg hadde det vanskelig, så meg, så at jeg trengte hjelp, - og skaffet meg hjelp. Jeg gikk ett år i samtaleterapi, - og selvsagt var det ikke bare den posttraumatiske stressen det dreide seg om i de timene.

Men - hva er det som gjør at det nesten forlanges av oss overlevere at vi skal være så glade, så takknemlige, at vi mister klageretten over all annen bedridenhet som tilfaller oss. Skal vi plutselig måtte være noen mildt smilende små martyrlignende nikkedukker, - fordi vi har vært så heldige at vi har overlevd?

Jo da, - klart jeg er glad for å leve. Men nå lever jeg altså. Jeg lever, og når jeg så ikke har det bra må jeg ha lov til å si det, - selv om jeg har overlevd!!! Jeg må ha lov til å være værsyk, klage på dårlig service, være sur og gretten, misfornøyd med helsevesentet og lange køer - når det er relevant.

Det er faser i veien tilbake til normaliteten, - hvis den kommer da, - tilbake kommer vi i alle fall aldri, - livet og vannet renner en vei - ustoppelig.

Ah, - nå er du bra, sa kjære Gubbe, - jeg hadde klart å sette meg inn i bilen og kjøre selv. Jeg ble rasende - jeg var da for faen ikke bra.

Ah, - nå er du virkelig bra, sa kjære Gubbe, - det var gått ett år og jeg sprakk over en eller annen ubetydelighet, - nå kjenner jeg deg igjen. Sprakk? Da eksploderte jeg, og gikk. Ubalansen var der fortsatt.

Det har gått 11 år. Visst er jeg glad for at jeg lever, - men jeg orker ikke å gå med gladheten påskrudd hele tiden. Polyanna lekte være-glad-leken, - det orker ikke jeg. Jeg er glad når jeg er glad, ikke fordi jeg har overlevd og sett lyset, forstått hvor verdifullt livet er, fått ny innsikt, blitt et bedre menneske - blitt frelst. Er ikke frelst, vil ikke bli det.

Jeg balanserer fortsatt, sprekker og er dum, - er ikke voksen og fornuftig, har ikke antennene ute til rett tid. Jeg er på vei til å bli en gammel dame, men blir ikke en snill og klok gammel dame.

Og mitt hjerte blør når Mirakel har det vondt og blir møtt av lite klokskap hos vikarlegen. Det skal ikke være slik.

Tenk om vikarlegen tvitrer, leser mirakelmirakel, - leser Mirakel: Hos legen, - forstår, lærer noe, unngår å gjøre samme dumhet overfor den neste som trenger den type hjelp. Det er ikke helt umulig, - de sosiale digitale nettverkene fungerer - og hjelper oss til å kunne bli litt klokere.

Krim fra Shetland og rektorvalg - note to self

En god ting ved søndagsmorgener er tid til å lese avis - på sengen - med te og kjeks (jeg må ikke drysse kjekssmuler under dyna).

Men er jeg først vel innstallert er det lite fristende å hente det jeg glemte å ta med i første omgang. Gulvet er fremdeles iskaldt etter nattens åpne vindu, og det er bare en enslig tøffel i sikte.

Den eneste pennen i nattbordsskuffen virker ikke, ingen mobiltelefon i sikte, så bloggen må fungere som huskeliste.

Ikke glemme å stemme ved rektorvalget

- ta med dette med at "ordet "formidling" beskriver en enveiskommunikasjon med et paternalistisk anslag, ... må være lydhøre for det som foregår rundt oss ... kommunikasjonen med samfunnet må være symmetrisk ..."
Dette gjelder vel for oss også, vi formidler informasjon i biblioteket, og kan sikkert tidvis virke - om ikke paternalske, så sikkert som bedrevitende bestemødre.

Se etter pocketutgaver av Anne Cleeves krimbøker fra Shetland

- elsker å få anbefalt (for meg) nye forfattere, - og gjennom bøkene bli kjent med det som for meg er eksotiske steder. Shetland er eksotisk, Færøyene også, Island, Grønland.

Tenke på om jeg skal forsøke meg på James Elroy. Terje Stemland sier Elroy har "skriftenergi" - det ordet har jeg ikke vært borti før, - men forstår det jo, og kan bli lokket til å lese nettopp av et slikt ord. Omlaget på den norske utgaven ville ellers ikke være med på å friste meg.

Jeg lar meg klart påvirke av det visuelle når jeg uten anbefalinger i bakhodet snuser rundt for å plukke opp bøker. Omslagets betydning har mange skrevet om. Avisen tar det med i anmeldelsene, bibliotekenes onlinekataloger viser også omslag. Jeg kan forstå det når det gjelder skjønnlitteratur, men synes det er tullete for faglitteratur, - men noen synes nok bildet av boka er viktig der også. Vi bruker heldigvis ikke tid på å få med slik visuell informasjon ved registreringen av boka i biblioteket - bildet kommer seilende på ei fjøl fra forlaget sammen med innholdsinformasjonen, men noen - de som bestemmer over bibliotekenes katalogsystemer - mener omslagsbilder skal syneliggjøres. Nok om det.

Nå er det ikke akkurat slik at jeg har gått tom for lesestoff, heldigvis. Stabler av uleste bøker av forfattere jeg gleder meg til å lese er en sutteklut så trygg at jeg kan senke skuldrene og sovne uten å måtte lese på sengen - bøkene er der, de venter på meg - det haster ikke. Jeg sanker ikke krim spesielt i forkant av påsken, - jeg elsker god krim året rundt, og skammer meg ikke for å si det.

Eller stemmer det? Jeg velger jo aldri en krimbok til lesesirkelen. Til lesesirkelen har jeg derimot en tendens til å velge "gale" bøker. Jeg vet det og gjør det likevel om og om igjen, - er det på trass? Bøker som er for lange (Pamuk - Mitt navn er Karmosin), for språklig utfordrende for de eldre damene (jadda, jadda - jeg er en gammel dame jeg også) i lesesirkelen (Lindkvist - Alt jeg skriver er sant), for sært surrealistisk (Austigard - Taxi for B.A.Beckström eller kunsten å danse på furu). Er det de vidunderlige titlene jeg lar meg forføre av? Nei - ikke alene i alle fall. Det er omtale, - omtaler i avis, i blogger, fra en som har lest og likt. Men jeg liker rare titler - det gjør jeg. Og jeg velger jo bøker jeg i alle fall tror jeg selv vil like.

På tide å komme videre i avisa, - tror jeg river ut krim-omtalesidene, - lettere enn å ta med til bokhandleen enn mac'en. Rektorvalget må jeg da klare å få unnagjort i løpet av de neste dagene, - men jeg irriterer meg over at jeg har en annenrangs stemme - den veier mindre enn stemmen til en student. 17% mot 25%! Jeg orker likevel ikke å bråke om det, - men håper at andre tar den kampen, - snart!

Lest litt i avis, drukket litt te

En morgen senere.

Te og kjeks på sengen, avis - stille morgenstund, - og det snør ikke lenger ute. Fire kuldegrader vil bevare snøhaugene lenge, vinteren er sikret.

Dansk tidligere synlig tv-dame, nå høyst synlig eldre dame uttaler seg om å bli eldre, og hun er tre år yngre enn meg. Jo, jeg har - nesten - erkjent at jeg er eldre. Men ikke helt. Gubbe er eldre, det er klart, han er jo fire år eldre enn meg, - har feiret 70-årsdag det det helt klart var mest eldre mennesker tilstede. Vi er hos venner - og de er vel i grunnen eldre de fleste av dem, i alle fall er deres venner det. Og jeg, jo, jo da, nok sikkert jeg også.

Fr. Martinsens mor er på Facebook - hun er 10 år eldre enn meg, og er i alle fall eldre. Jeg er ikke der, men fr. M anbefaler det, - viktig å følge med, ikke dette av lasset. Om jeg tar skrittet til fjesboka vet jeg ikke, i mellomtiden kvitrer jeg, - og takk til fr.M som stilte som støttespiller i startfasen.

Danske Lene Kühlmann, den eldre dame som er yngre enn meg, sier klokt (eller selvsagt) at vi aldri blir for gamle til å lære. Klart det, - og jeg merker det daglig, at det er når jeg lærer noe nytt at jeg får min vitamininnsprøytning. Det er i jobbsammenheng at jeg daglig utfordres, må strekke meg, oppdager nye ting, formidler, forklarer, graver i min egen kunnskapsbrønn, kombinerer med databaser og gleder meg selv like mye som studenten foran veiledningsskranken når finner gode informasjonsløsninger. Og det er sikkert derfor at jeg ikke har lyst til å slutte å jobbe, - jeg kjenner at jeg trenger å bli brukt, trenger å få disse gledene.

Som Lene K får jeg ikke noe kick av dameblader og duftlys, gi meg en utfordring, noe jeg må bryne meg på, og helst en liten tryllestav attåt slik at jeg kunne slippe å rydde, tørke støv 5 ganger i året, grave meg gjennom papirer, aviser, post for å få se spisebordsflaten. (At andre har det rent og ryddig hele tiden hjelper ikke meg, jeg klarer det simpelthen ikke - men jeg skulle gjerne hatt det rimelig rent og rddig rundt meg - om jeg bare slapp å gjøre det selv).

Ragnhild Halvorsen - en av de aktive nyfeministene, og tøffe dama som besvarte spørsmål i Sirenes splate Vårt besværlige underliv, - ett år eldre enn meg, datter av tøffe Ebba Haslund som fremdeles skyter fra hofta, - sier at hun som nyslått pensjonist har oppdaget at hun ikke er målgruppe for noe som helst, og slik sett like gjerne kunne gå bak låven og skyte seg.

Nemlig! - Er det rart jeg klamrer meg til jobben jeg trives i, - og lukker ørene for Gubbes stadig tydeligere hint om pensjonering? Han kan hinte han, - han som jobbet fullt til 70, og fremdeles har morsomme jobbfaglige utfordringer som han kan styre selv.

Tror ikke mitt engasjement for lymfødemsaken vil være nok for meg, - siden jeg ikke er villig til å gå inn i styreverv, men kun skrive, lese korrektur, - og bry meg. Bry meg - det er noe jeg er rimelig god til, enten det er om saker og ting, eller å bry seg om mennesker.

Snø og støv

Fredag - ikke jobb.
OK, huset støver ned på innsiden, - snøen laver ned på utsiden.

Det blir vanvittig rotete mens man rydder og støvsuger og vasker, - det er livsfarlig. Trapper blokkeres av ting som skal flyttes en etasje opp eller ned, støvsugeren er snublefelle, vaskebøtten står i veien uansett hvor den er plassert.

Hvert femte minutt eller så kan jeg dog belønne meg selv med noen minutter ved laptoppen, - yeah! Hustemperaturen er satt ned et par grader for god arbeidstemperatur. Greit når jeg sleper rundt med støvsugeren, henger opp klesvask, løper i trapper, men fort ugreit når jeg koser meg med twitter, blog og e-post. Ok - et par ekstra sokker hjelper, - å lenge de ikke blir våte - men det blir de jo fort når jeg vasker her og der, usystematisk som alltid.

Religion - unge jenter - hva tenker de?

Siden jeg ikke har vokst opp i et religiøst hjem vet jeg egentlig ikke noe som helst om hvordan det kan arte seg, - uansett hvilken religion det måtte være i familien.

Det nærmeste jeg selv noen sinne har kommet dette er da jeg som 17-åring bodde i en "typisk" amerikansk familie i California helt tidlig på 60-tallet. Der var religion viktig, og hva man gjorde og ikke gjorde, veldig viktig.

Man gikk selvsagt i kirken hver søndag - feber var vel den eneste akseptable fraværsgrunnen, - en ren parallell til husreglene for fravær fra skole, slik de var hjemme i norske Akershus.

Mitt ønske om litt crossover var ikke populært, her var man da protestanter, - det måtte da være greit nok med en Unitarian Church - hvorfor besøke andre?

Altså, krav om konformitet, - mykt press, ikke noe mer.

Som jeg sa til Avil i går under Live-bloggingen Virrvarr kjørte fra møtet på Litteraturhuset, så skulle jeg ønske at jeg kunne kvinne meg opp, og kanskje invitere til et møte mellom unge muslimske jenter på universitetet, - for å snakke om religion, forventninger, press, håp, drømmer, begrensninger -- masser av ting, - som en helt vanlig kvinne, ikke forsker, ikke journalist, - ikke aktivist.

Men jeg er ikke modig nok.

Avil vil ikke drive med sniksosialisering, men jeg tror egentlig ikke det var noe hun sa som kommentar til min lille drøm, - eller til min invitt om å møtes et annet sted (- underforstått for å diskutere akkurat dette videre) - at det så ble det litt sjekke-tøyse-snakk var en annen greie, men kanskje kan vi snakke om dette? Ja, kanskje skal jeg sjekke deg opp Avil, - for å diskutere hvordan vi kan få disse jentene i tale? Jehg tror jo ikke de har en voksen "norsk" kvinnelig kontaktflate i det hele tatt.

Jeg aner ikke hvor gammel du er Avil, - men jeg er meget godt voksen - snart 66, - og skulle ønske at det kunne finnes arenaer der man kan møtes i trygghet, i respekt, uten overvåking fra noe hold.

Men nå sier Gubbe at maten er klar, - så da stopper jeg.