Kanskje min siste post her?

Da har jeg klart det!

Takk til Lothiane som sendte meg til Undreverset, - slik at jeg fikk mot til å forsøkeå få satt opp en Wordpress blogg.

Den tok forbausende kort tid å få på plass, og kanskje blir det da slik at jeg også får mot til meg å ta skrittet fullt ut og flytte denne bloggen over på Wordpress også.

Den nye bloggen er tenkt å skulle bli en fler-bruker-blogg, - for en interessegruppe. Jeg er jo litt stolt av resultatet av morgentimenes arbeid, selv om jeg helt sikkert heller skulle vært ute og gåt tur i det fine høstværet.

Postedit: Eli spør meg hvorfor blablabla skal forlate blogspot, - og jeg har jo ikke egentlig noe godt svar. Det har jo vært greit nok her. At LymfeKnuten, min kjære nye pasientorganisasjonsblogg hører til WordPress familien er jo en helt annen sak.

Ikke akkurat en ansiktsløfting.

For en 15 års tid siden var jeg innom en hudlege i Belgia, - han skulle se på vår datters mange føflekker.
Jeg er økonomisk både med penger og tid - når det passer meg, - og tillot meg å spørre om han syntes det kunne ha noe for seg å fjerne den vorten jeg hadde ved siden av det ene øyet.

Han fnøs - og det tok altså 15 år før jeg igjen våget å si til en lege at jeg hadde en vorte jeg gjerne ville ha fjernet. Da hadde min almenpraktiker sagt ja til at det var vettugt å få fjernet en "passe stor" fettklump på innsiden av arme. Han til og med tilbød seg å gjøre det selv! Ah, - en almenpraktiker som liker å skjære, det er en mann etter mitt hjerte. Kan det ha noe å gjøre med at min far var kirurg - eller er det bare det at jeg er litt opphengt på skalpeller og operasjonslys og ser både Gray's anatomy og House med glupske øyne?

Etter vellykket fettklumpfjerning viste jeg fram arven etter mormor, - vorten ved øyet, og tilbød ham mer skjærepraksis. Ny time ble satt opp, og jeg går nå lykkelig og vortefri omkring. Stingene er fjernet, kun et par "strips" vitner om at noe har foregått.

På jobb var det ikke noen som kommenterte saken da jeg var nysydd og plastret, - men min svigersønn slengte med leppa og sa at han ikke skulle spørre om det foregikk vold i heimen.

Og det er klart - jeg så vel en anelse forslått ut. Selv om det var et minimalt inngrep som bare resulterte i to sting med supertynn tråd hadde jeg fått en mini-blåveis på kjøpet.

Tror jeg dropper ytterligere inngrep i ansiktet, selv om partiet mellom øyenbryn og øyelokk har fått en merkelig overflate med årene og sikkert godt kunne ha vært både fettsugd, valset og glattet for tusenvis av kroner. Men det er neppe verd bryet, så jeg står over.

Oktoberfest

En helg på landet. Mat og vin, og masse lesetimer med fine bøker.
Båttur i sol og høstfrisk luft - uten polvotter. Brrrr.
Høstsuppe som varmer kroppen - masser av grønnsaker - og alt er godt.

Livet er fint.

Besøk i de store skogene øst for grensen

Høsten er like vakker øst for grensen, som her i heimen.

At de hadde hatt en elendig sommer og tidlig høst der i de store skogene var som blåst bort og bare svupp svupp under føttene når man gikk over gresset til låven minnet om regnet som hadde silt ned i uker.

Hyggelig med visitt i Harry-land.

At IKEA er stor der i øst vet vi, - at produktene deres stadig finner nye brukere er heller ikke ukjent. Men at hester - over hele Norden (mer eller mindre visstnok) får sitt høy målt og servert fra IKEA-poser - det visste jeg ikke.



Men så vet jeg i grunnen ikke noe om hester i det hele tatt.

En ting til lærte jeg, - det finnes en rødvin med bilde av Elvis på. Populær blandt nordmenn på Harry-tur. Sto over den.

God mat litt østfra

Borte hos Eli - i hennes billedbabbel er det god mat å inspireres til.

Selv hadde jeg en stund dilla på Sultanen besvimte, - ikke bare fordi navnet er så herlig, men også fordi det er vanvittig godt. Oppskriften sto i Aftenposten for noen år siden, og jeg tror det var Tove Diesen som presenterte den, et raskt søk i Atekst ga meg rett - her er hva hun skrev:

Iman bayildi er navnet på denne tyrkiske retten, og det betyr ganske
enkelt at imamen besvimte. Men hvorfor? Om det strides matfolket.
Kanskje på grunn av mengdene med olivenolje, eller muligens av
henrykkelse over den herlige smaken.

4 auberginer (ca 1 kg)
1 1/2 dl olivenolje
1 stor løk i skiver
4 fedd knust og hakket hvitløk
1 boks tomater
rikelig med hakket bladpersille
1 ss tørket oregano
1 liten neve korinter
1/2 ts kanel
salt og nykvernet pepper
2 ss sitronsaft
1 ts sukker

* Skrell auberginene delvis, på sebravis, og bløtlegg dem i
lettsaltet vann et kvarter.

Skyll og tørk og stek dem på alle sider i ca
1/3 av olivenoljen, til de blir myke. (Eventuelt i ovn på 180 grader ca
20 minutter. Pensle innimellom med oljen.)

* Varm opp 1/3 til av oljen.
Stek løk og hvitløk blank. Rør inn tomater, persille, oregano, kanel og
korinter. La blandingen koke opp, smak til med salt og pepper.

Legg de stekte auberginene i ildfast form, snitt dem forsiktig på langs så du
får en dyp lomme og fyll dem med tomatblandingen. Drypp sitronsaften
over og dryss på sukkeret.

Bland resten av oljen med et par dl vann og hell det i formen.
Dekk til med folie og sett formen i ovn på 180 grader i ca 30 minutter.

Ta av folien og stek videre i ti minutter. I Tyrkia vil man servere retten kald med frisk sitrondressing, men den smaker også nydelig varm eller lunken som forrett eller tilbehør.

Tiltredes!

Med otter og vikingdo

Fjellet om sommeren - kjempefint, men ikke noe jeg har vokst opp med.

En helg som til og med bød på supervær har gjort at jeg gjerne kommer tilbake.

Det var fint og luftig inne på vikingdoen, - hadde den vært vridd 30 grader hadde utsikten også vært helt på topp.



Stekt ørret til middag hver dag? Ikke noe problem - det smakte supert, - og det gjør noe ekstra for smaken når man har vært med på fisket. Merkelig redskap en otter - men den virker. Flott med eget fiskevann.

Bare litt lykkelig barnebarnsblabla

Aller søteste eldste barnebarn- lille frk E, tegner - på en helt annen måte enn sin 2 år yngre søster C som er helt utrolig - i mine øyne. Men herlig.

Lille A har ikke kommet til tegnealder enda - han trener på å snakke, og da må alle r'er vare minst 3 sekunder! Nydelig. At han snakker fransk gjør ham ikke mindre sjarmerende, morrrrrrmorrrrrr, selv dagmammaen fra Cameroun kaller meg Mormor.

Ellers er de som unger flest, glade og kosete, slitne og lunete - og av og til litt i meste laget for en mormor som ikke er vant til dem i hverdagen.

Kjærlighet?- test selv

Da Esquil i mars i fjor presenterte oss for en kjærlighetstest så det dårlig ut for Gubbe og meg - og jeg lurer litt på hvordan jeg skal få frem et litt bedre resultat i testen siden vi har 42 års bryllupsdag på søndag, og det er så negativt å vite at det er dårlig sjanse for et fremtidig forhold for oss. Kanskje jeg skal bruke kjælenavn, - eller fulle navn, - eller, eller, eller. Jo, - med fulle fornavn går alt så mye bedre. Nå fikk vi plutselig 71% sjanse - fortrøstningsfullt!
Selve testen ligger her - og den kan man jo leke med om en ikke har noe bedre å gjøre - som f.eks. arbeid.

Siden det har vært så mange superforelskede lykkelige bloggere i b-by'n i det siste lurer jeg jo litt på hvordan de vil klare testen.
Lothiane og Mark for eksempel - frk Makeløs og Örn, - og Heidi som er blitt så italiensk av seg - hvordan er sjansene for dem? For slike tester er jo fullstendig til å stole på - ikke sant?

Botanisk hage

En av de hyggelige tingene vi gjør hvert år i juni er å besøke den internasjonale hagefestivalen i ved slottet Chaumont-sur-Loire. I år var temaet deling - samhandling og ga mange spennende resultater. Uten å gå inn på all filosofien viser jeg noen bilder.


Gammel kjøkkeninventar i pakt med naturen.


Eller den gamle matkjelleren med markens grøde - satt ut i hagen.



Dette liker jeg spesielt godt - en evig strøm av vann gjennom vakre former i en ugresshage.

Nok en sikkerhetskontroll

Det er bra at sikkerhetskontgrollene på flyplassene er ordentlige, at ikke noen skal slippe gjennom med ting som kan være farlige.

Det er også greit at de bruker utstyr som slår ut på litt fler ting enn det som er skummelt og farlig.

Det er helt greit at mine kompresjonsstrømper og eller kompresjonsbandasjer gjør at maskinen blinkrer frenetisk - og jeg tåler godt å trekke opp min lange vide bukse og vise fram mitt bandasjerte ben.

Mandag på Orly utenfor Paris var dette ikke nok. Tilbake måtte jeg. Vent der. Ja der! - Annet personale lurte, hva er det? Jeg visste bare jeg skulle vente. Noen syntes nok jeg så ut som en gammel dame som kunne fortjene til komfort og respekt og hentet en krakk - en høy barkrakk på hjul. Litt ugreit å klatre opp på den og sitte der og balansere - jeg klarer nemlig ikke da å få hektet det bandasjerte benet på tverrpinnen som man ellers kan parkere føttene på. Men pytt - man skal i alle fall vise at dette er ittno, - så jeg drar opp reiselektyren fra min nye ikke helt lille hånd (!?) veske - Slapgards Undsetbiografi - den er som to mursteiner. Og bruker denne ekstra tiden jeg ble tildelt til å lese helt avslappet ... (not much avslappet nei - heller svett)
Etter ørten minutter ankommer politiet, - jeg blir igjen bedt om å gå gjennom portalen, blink blink - og denne gangen må jeg også vise fram håndvesken (det måtte jeg ikke første gang). Politidamen venter tolmodig - stoisk - uttrykksløst ansikt.

Inn i lite avlukke - egentlig ikke plass til oss begge synes nå jeg. Hun ber om boardingkort og begynner å skrive sin rapport - deretter sier hun til meg: De har noe med dem, frue?
Med meg? Åh - jo, det er altså slik at mitt venstre ben er bandasert fra tå til lyske - elastisk bomullsbandasje - om hun vil se kan jeg godt kle av meg og vise den helt.
Nei, nei.
Ja, jeg har jo blitt stoppet før, men aldri slik ... jeg forstår egentlig ikke hvorfor.
Jo, - det var fordi De skulle få møte meg det. - Og så smiler hun og ønsker meg god reise.

Dermed var jeg avvæpnet - i alle ordets betydninger. Litt svett fortsatt, men ikke noe en flaske vann ikke kunne bøte på.

Tror kanskje jeg skal vurdere å få meg en legeerklæring med franske oversettelse og ørten imponerende stempler likevel, - men jeg rekker det garantert ikke innen neste søndag når jeg skal reise fra Orly igjen.

Og dette skjer bare i Frankrike, - aldri i Norge.

Hjemme igjen, - og alle hjerter gleder seg

Jeg er jo på ingen måte ajour etter feriefravær med lite bloglesing og enda mindre skriving.

Men - jeg har fått med meg at frk Makeløs' kjæreste er selveste Örn, - mannen som skrev så fint fra sitt isflak for en stund siden ..., - er det rart hun er lykkelig?

Lothiane snakker med kjæreste Mark fra ferie i Spania og lar ham gjestblogge hos seg - forelsket og så lykkelig så det skvetter happiness.

HvaHunSa er i Roma - mer forelsket enn man kan forestille seg - og gleder seg til å smøre inn solbrent kjærestekropp - det tenker jeg nok det!

Deilig med så mye kjærestelykke, - og herlig med så generøse jenter at dere deler med oss naboer i Blogopolis.

Si fra når dere legger ut ønskeliste til bryllupene da girls ...

Behagelig lufttemperatur

Jeg trives best når det ikke er for varmt, men liker godt lyset og luften om sommeren. Nå har vi forflyttet oss til vårt sommerparadis - som nytes best tidlig på sommeren. I juli og spesielt i august er det alt for varmt, - alt for mye folk, for mye trafikk, så da er Norge langt å foretrekke.

Jeg har ikke badet i sjøen enda, selv om det visstnok skal være 19 grader i vannet. Det har regnet en del - men når det ikke regner spiser vi ute, både frokost, lunch og middag. Det er flott både på sjøen og på land, - og landskapet rundt om inviterer til fine fotturer - hvilket den behagelige temperaturen også er med på å gjøre topp.

Det er lokal rosévin til lunch og middag, - mye - men ikke for mye, god mat, - helt herlig ferie!

Lærer aldri - eller aldri for sent å lære?

Det er mange ting jeg aldri har gjort, - og en del ting jeg godt kunne tenke meg å ha gjort, - og noen flere ting jeg garantert ikke lenger ønsker å gjøre - men altså gjerne skulle ha gjort.

Jeg skulle gjerne ha hengt i fallskjerm etter hurtiggående motorbåt (jadda, jeg vet at det er fullstendig på jordet å kaste bort drivstoff på denslags tull - men akkurat det er ikke tema i dag) - men den gang jeg virkelig var nære på å gjøre det - for 25 år siden - syntes jeg det så litt vel skummelt ut, og dessuten var jeg nok litt gjerrig av meg og syntes det var litt for dyrt.

Om det var derfor jeg meldte meg til å bli heist opp i masten på den 57 fots seilbåten vi var gjester på vet jeg ikke. Et behov for å vise at jeg tør, at jeg er litt tøff? Kanskje.

I dag nekter jeg å gå opp i masten på en puslete 21 fots båt - og forlanger at alt tauverk skal byttes ut før jeg tillater at Gubbe beveger seg til topps. Gubbe har blitt litt tyngre med årene, - og sol og vind og salt tærer på tauverk, jeg vil ikke at det skal tas noen sjanser. Jeg er for gammel til å bli vakker sørgende enke.

Akkurat det med å ikke ta sjanser burde jeg huske på selv, - alltid!



Det er mindre enn en uke siden jeg uten tanke for egen sikkerhet for første gang sparket ivei på sparksykkel - i vind og regn, og utfor en bakke som jeg visste var ganske bratt. At det går an. Alle vet at om en skal gjøre noe slikt er det et par ting en må avklare først - slikt som hvordan en bremser for eksempel.

Det gikk ikke bra. Skrubbsår måtte vaskes og skrubbes for fjerning av sand, - men jeg har vel i grunnen avklart at jeg ikke er benskjør i alle fall, og om en ukes tid er sårene gelt grodd.

Min far begynte å kjøre slalom i en alder av 72. Jeg skal ikke ta opp sparksykkel nå som jeg er 65. Jeg dropper sparksykkelen fra nå av. Jeg har i alle fall lært akkurat det. Hva det neste blir som jeg tryner på er ikke godt å vite.

Vaksine - og ME

Borte hos Lothiane og hos Verden vil bedras tas vaksinetestingen og ME opp.

Jeg ble gjort oppmerksom på en video i går, her er del en av fire:

En gammel favoritt

Bortsett fra at det er litt for mye bakgrunnslatter synes jeg dette er en helt herlig snutt. Jeg følte meg akkurat slik i dag da jeg var på kurs om postcasting, rss-strømmer og wiki - det var rss som var ga meg brattest læringskurve, - men kurslederene var like søte og hjelpsomme som mannen fra helpdesk her:

Marka i mai - snø og sol og froskeegg

Lørdagen var det helt utrolig nydelig i marka. Antrekk shorts og singlet, med jakke knyttet rundt livet og joggesko. Det hadde vært bedre med fjellstøvler med kramponger for enkelte steder var det som å gå på isbre - men uten å ha utstyret i orden. Det hjelp litt med staver - det ga stabilitet og mental trygghet ikke minst. Flere av vannene hadde fremdeles mye is, - men i solsteken i de helt grunne små vikene yrte det av liv, - en og annen frosk koste seg, og ventet på at varmen skulle gjøre sitt for å videreføre froskelivet nok en generasjon.

Enklere blir det ikke. Jeg er grønn!

Borte hos Caroline fikk jeg muligheten til å få en liten fargeanalyse. Ikke slik som mine døtre spandere på meg for 5 år siden og som skulle få frem det vakre i meg.
Nå var det kjappisanalyse for å se på min hjerne - eller tankevirksomhet eller noe.
Forsøk bare selv - er du blå eller fiolett, grønn - eller hva?

Fem sekunder - og så vet jeg at jeg har en grønn hjerne, hør bare:

Of all the mind types, yours has the most balance.
You are able to see all sides to most problems and are a good problem solver.
You need time to work out your thoughts, but you don't get stuck in bad thinking patterns.

You tend to spend a lot of time thinking about the future, philosophy, and relationships (both personal and intellectual).

Føler ikke helt at det stemmer, - kan det være mulig at jeg ikke var 100% sannferdig med svarene?

Sånt no' hakke vi i denne byn

Valencia var fantastisk. En av de mange tingene jeg likte var det fantastiske Mercado Central, - en arkitektur som man lengter til, og et vareutvalg som overgår det meste.



Det ble ikke noe særlig shopping på meg, - men jeg tittet i mange vinduer uten å løpe inn og kjøpe.



Jeg liker mye rart, - og merker at jeg godt kunne tenke meg et lite kurs i diskret fotografering.






Hønene i Valencia får vi neppe se her, men begge par utsøkte sko så jeg i Norge - dog, heller ikke av dem ble jeg fristet til handel - kun til fotografering. Tror egentlig at eieren av det siste skoparet ikke ville føle seg så flattert. Og det er min skyld, - gal vinkel, - både bena og de spesielle skoene så mye flottere ut enn på bildet.

Kanskje jeg skal be Lothiane om et kurs i fotografering om hun har kommet ned på jorda etter sitt besøk i Nord-England. Men hvem vet - kanskje svever hun på skyer og kan ikke forstyrres?

Gutta på tur

De satt der i sola, rundt et bord på strandresturangen, - og det var ikke riktig lunchtid enda. De hadde sittet der noen timer, - den lekre griserosa fargen begynte å komme til syne på de nakne overkroppene. Ansiktene blinket svette i sola, - og de var glade, - glade og meget høyrøstede.

Hvor? Valencia var byen, - vakker, utrolig fin. Det var en glede å ferdes der, - så mye å se, så fantastisk arkitektur, slike parkanlegg - ja - fantastisk.

Og så er jeg så dum da, at jeg ikke klarer å overhøre, ignorere disse gutta.

Hvorfor? De var norske. Smørblanke norske gutter på tur, - uten koner, kjærester, mødre. Bordet var pakket med tomme ølflasker, og humøret var på topp sammen med lydnivået.

En afrikansk gateselger forsøkte seg en tur bort, og ble kjapt avvist, - greit nok. Litt etter var det en kvinnelig afrikansk gateselger som forsøkte lykken.

Og tenk, - nå var det ingen bortfeising nei. Ikke det at de kjøpte noe heller, - nei da - nå begynte klåinga. Påfulgt av høylydte kommentarer om henne og hennes utseende - jeg sier ikke mer.

Og da er det dritkjerringa ikke har vett på å holde kjeft, snu seg, gå vekk.

Jeg - gammal nok til å være mora til dem alle blir "nabokjerringa" og sier akkurat hva jeg mener: Om fulle nordmenn i utlandet, om høyrøstete nordmenn i utlandet, om mannfolk som begunner å klå på en stakkars jente som håper å selge noen solbriller eller armbånd. Det jeg ikke presenterte dem med var spørsmålet om hva deres koner, kjærester, barn og mødre ville synes om dem slik de var.

Dumme meg. - Jeg har nemlig ikke vært på "Sydentur" - jeg visste ikke at det er akkurat slik Ola Nordmann oppfører seg når han lar mor, kjerring, kjæreste og unger være hjemme.

Fikk jeg så hatten passet eller? Å jadda. Dumme meg.

Om den vakre byen Valencia får jeg skrive en annen dag.

Lykkekø

Det er helt sant, - borte hos Mirakel er det kø.
Vi er en 30 stykker som har ønsket oss at Mirakel skal trekke et kort for oss og spå oss om vår fremtid. Noen har allerede fått svar, andre - som jeg venter i spenning.

Og hvorfor i all verden hiver jeg meg på?

Jeg har aldri gått til noen spåkone, leser ikke ukeblader med horoskop, er ikke overtroisk ...

Men dette hørtes så hyggelig ut. Mirakel er slik en hyggelig dame. Jeg tror jeg ville inn i varmen, få en tilhørighet, være med.

Nå lurer jeg på hvor lenge det varer, - og litt også på om det er noe jeg overhodet kan nikke til, bli litt glad over, litt forventningsfull.

*skal ut på en reise til et eksotisk sted* - jadda - på torsdag, men det vet jeg jo.