Hjertebank for Grådigpus

Det hender jeg får hjertebank.
Det skjer ikke ofte, og det er vel bra, - på en måte.
Hjertebank er neppe særlig bra for helsa.

Jeg snakker nemlig ikke om den typen hjertebank man får ved tanke på ham/henne, - men den man tidvis kan få om en heller i seg for mye kaffe.

Noen hjertebank sitter i, - ja selv et kaffehjertebank kan være så spesielt at det sitter årevis i minnet. Påsken - var det 1975 - i Roma. Første møte med italiensk espresso. Noe så godt hadde jeg aldri drukket.

Encora, per favore, - sa jeg. Jeg elsker nemlig å lese lommeparlører før avreise og bruke alt jeg husker - selv om det ikke er mye. Jeg kan derfor takke på mange språk, telle sånn bortimot til ti, be om et bløtkokt egg kokt 3 minutter, et glass vann med isbiter (det var før det ble utrygt å spise bløtkokte egg og tanken på bakterieflorae i isbiter var helt fjern).

Nummer to fingerbøl med søt supersterk kaffe gikk rett ned, - og det varte ikke et minutt før hjertet dunket og jeg ble lett svimmel.

Men det er så godt. Det som er godt vil jeg ha mer av. Jeg skal ikke bare ha masse av alt, - det er ikke slik jeg er. Men jeg har ikke særlig viljestyrke, - i alle fall ikke slik frk Makeløs har. Dermed gjør jeg masse dumme ting, spiser mer, drikker mer, jobber lengre, leser lengre på sengen - alt som er godt vil jeg ikke skal stoppe. Jeg må bare innrømme det, jeg er en Grådigpus uten viljestyrke, - men ikke helt uten selvinnsikt i alle fall. Selvinnsikten har det tatt noen år for meg å komme til, - andre har sett hvor landet lå hele tiden, - men de fleste er så forbasket vennlige, høflige, diskrete at de ikke sier ifra.

Jeg kom tilbake etter en jobbreise til Trondheim en tidlig kveld for mange år siden, - dro jeg hjem til mann og barn? Neida, jeg var så intenst opptatt av det vi hadde jobbet med at jeg bare måtte rett på kontoret. Det ble noen timer der, - med kaffe, papir og penn - jeg klarte nesten ikke holde verken penn eller kaffekrus slik skalv jeg på hendene. Forsto jeg at jeg var et nek? Nei da. Og jeg ble mer og mer sliten.

Året etter flyttet jeg med mann og barn til et land i Europa der det ikke var nok å kunne telle til 10 og si takk. Det ble tre flotte år, - og jeg kom tilbake "på jorda" igjen. Da var den en kollega som sa: Du, den permisjonen kom akkurat i tide, - det var like før du ville ha brutt sammen.

Hadde noen sagt fra tidligere? Jeg tror ikke det, - men kanskje hadde jeg ikke villet høre heller.

Nå sitter jeg på nett enten jeg er hjemme eller på jobb, - det går mest i te, og mye i grønn te.
Men Grådigpus er jeg fortsatt. I skrivende stund er det en dobbel espresso med varm melk ved min side.

Litt har jeg lært, - halvparten av kaffen er uten kaffein.

Og jeg får ikke hjertebank.