Det er ikke alltid moro å være målet for slikt begjær, - ikke føler jeg det flatterende, - og noen formildende faktorer synes jeg ikke finnes. Det kan skje selv om jeg på ingen måte har gått utfordrende kledd, - ikke har det vært etter mørkets frembrudd heller, - og meg bevisst har jeg ikke sendt noen signaler som kunne oppfattes som invitasjon heller.
Men, det er vel i det siste jeg tar feil. Signaler individer imellom oppfattes så ymse, - og avsender som vel der det jeg her skal kalle meg, forstår ikke hvordan signalene virker.
At jeg føler avsky, synes det er ekkelt, - at jeg blir redd, - redd for ettersykdommer, redd for det ukjente, - hjelper ikke meg. Det er lite jeg kan gjøre egentlig, - unntatt en skikkelig kroppskontroll.
Har jeg vært på kysten av sørnorge om sommeren, har jeg gått i heia eller i langt gress, i underskog og kratt, så er jeg nesten garantert å oppdage at en ekkel liten skapning har funnet vegen til meg. I går var jeg heldig, - det lille krypet hadde ikke kommet lengre enn til armen min og ble stoppet før han/hun hadde bitt seg fast på et mykt, fuktig sted der mitt søte (?) blod var lett tilgjengelig. Iiiiik, - jeg føler fortsatt at det kravler og krafser og klør, - selv om det faktisk ikke kjennes slik før han/hun har festet seg. Det blir kroppsundersøkelse i kveld også, - om tvillingen skulle ha gjemt seg ett eller annet sted og valgt å komme tilsyne. Flått er noe vi må forholde oss til hver eneste sommer, - og diskusjonene frembringer masser av forskjellige teorier om hvordan man skal forholde seg. Problemet er - synes jeg, - at selv når institusjoner som burde vite dette sier forskjellige ting - da blir jeg usikker, og usikkerheten bygger opp om min flåttangst.
Jeg tror forresten det var en hann som løp nedover armen min i går - men det hjelper lite.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar