Det har gått tid. Det har vært en rettssak, jeg er ikke misfornøyd med den.
Jeg går ikke omkring og tenker konstant på det som skjedde, og hva dette mennesket gjorde for noen somre siden, men av og til er det ikke til å komme forbi at jeg tenker på ham, på hvordan han har det, og på hvordan han forholder seg til det han gjorde.
Da er det at jeg ønsker, virkelig ønsker, - at han nå skal ta inn over seg det han gjorde, - at han skal forstå hva han gjorde, at han skal fortvile over hva han gjorde, at han skal forstå - forstå at hans dom var riktig, - men at så lenge han selv ikke tar dommen inn over seg, så lenge samfunnet skal måtte passe på ham, - så soner han ikke, ikke egentlig.
Det han har gjort er så uhyrlig - så det må være slik at først når han selv, når han virkellig forstår hva han har gjort, så må han selv finne den eneste måte å sone på, - den eneste mulige, men også den egentlig alt for ubetydelig, - han må ta sitt eget liv.
Jeg vet det er galt å ønske livet av et menneske, - men det er det jeg gjør.
16 august 2014
08 mai 2013
Snart tid for endring
Ser at det er en evighet og en halv siden jeg har skrevet noe på denne bloggen. Vel har jeg hatt en annen blogg, - Lymfeknuten - som er knyttet til lymfødemproblematikken, - men det kan ikke være årsaken til at jeg har sluttet å bruke bla, bla, bla.
Jeg skylder på Facebook. Virkelig.
Her har jeg ikke fått megaoppmerksomhet, det er sikkert. Men jeg har hatt det bra. Jeg har funnet andre bloggere jeg liker å lese. Mange.
Etter at jeg ble aktiv på FB har kurven bare sunket. Det er ganske merkelig, for ordrik som jeg er av natur så er ikke FB mitt naturlig medium. Men, - det er en ting som klart har gjort en forskjell. På FB er det mye større sjanse for "immediate gratification", og er det noe som får blodet til å bruse så er det å få spontan oppmerksomhet.
Det er mulig jeg kommer tilbake, - at jeg finner det er ting jeg ønsker å skrive om her, - som ikke finner sin plass til på Fb eller på Lymfeknuten.
Og status akkurat nå? Vel, det er 3 uker til pensjon. 3 uker og en dag til den siste sommerferien. Jeg håper å kunne gjøre litt mer nytte for meg også etter av jeg går av med pensjon.
Jeg skylder på Facebook. Virkelig.
Her har jeg ikke fått megaoppmerksomhet, det er sikkert. Men jeg har hatt det bra. Jeg har funnet andre bloggere jeg liker å lese. Mange.
Etter at jeg ble aktiv på FB har kurven bare sunket. Det er ganske merkelig, for ordrik som jeg er av natur så er ikke FB mitt naturlig medium. Men, - det er en ting som klart har gjort en forskjell. På FB er det mye større sjanse for "immediate gratification", og er det noe som får blodet til å bruse så er det å få spontan oppmerksomhet.
Det er mulig jeg kommer tilbake, - at jeg finner det er ting jeg ønsker å skrive om her, - som ikke finner sin plass til på Fb eller på Lymfeknuten.
Og status akkurat nå? Vel, det er 3 uker til pensjon. 3 uker og en dag til den siste sommerferien. Jeg håper å kunne gjøre litt mer nytte for meg også etter av jeg går av med pensjon.
08 desember 2011
Språk
Jeg liker språk, - mitt eget, - andres, språklikheter.
Jeg vet ikke hvor gode mine antenner er,- men i alle fall gode nok til at jeg av og til plukker opp ting som er meg til glede. Så også i dag, - på Rema1000.
Jeg hadde akkurat betalt, var i ferd med å legge mine varer - inkludert tre dyre franske pakker smør, ned i posene, da jeg legger merke til en samtale ved den andre kassen. Kassadamen skulle snart gå av vakt, og pratet med en som kanskje var butikksjef, - ingen av dem hadde norske besteforeldre.
Hun skulle på norskkurs ganske snart.
Han, - kanskje noe yngre, - kanskje norskfødt, sier: "Åh, det er slitsomt å gå på språkkurs rett etter jobb."
Hun, - avslappet: "Men jeg lærer."
Han: "Jeg synes man lærer mere når man jobber, - men forresten, sikkert mest hvis man både jobber og går på kurs. Jeg vil gå på kurs. Når begynte du på norskkurs?"
Hun: "Det begynner kl. 16.30."
Han: "Jeg mener - hvor lenge har du gått på kurs, - to måneder, et halvt år...?"
Hun: "Å ja, kanskje et år?"
Han: "Det er fint å lære språk. Jeg skal lære italiensk. Du vet, - jeg var i Italia, - og jeg likte så godt språket. Jeg har forsøkt å lære spansk, - men nå vil jeg lære italiensk."
Jeg, - jeg sto der og gliste, - han så det, - og sendte meg et herlig glis tilbake. Vi liker språk!!
Jeg vet ikke hvor gode mine antenner er,- men i alle fall gode nok til at jeg av og til plukker opp ting som er meg til glede. Så også i dag, - på Rema1000.
Jeg hadde akkurat betalt, var i ferd med å legge mine varer - inkludert tre dyre franske pakker smør, ned i posene, da jeg legger merke til en samtale ved den andre kassen. Kassadamen skulle snart gå av vakt, og pratet med en som kanskje var butikksjef, - ingen av dem hadde norske besteforeldre.
Hun skulle på norskkurs ganske snart.
Han, - kanskje noe yngre, - kanskje norskfødt, sier: "Åh, det er slitsomt å gå på språkkurs rett etter jobb."
Hun, - avslappet: "Men jeg lærer."
Han: "Jeg synes man lærer mere når man jobber, - men forresten, sikkert mest hvis man både jobber og går på kurs. Jeg vil gå på kurs. Når begynte du på norskkurs?"
Hun: "Det begynner kl. 16.30."
Han: "Jeg mener - hvor lenge har du gått på kurs, - to måneder, et halvt år...?"
Hun: "Å ja, kanskje et år?"
Han: "Det er fint å lære språk. Jeg skal lære italiensk. Du vet, - jeg var i Italia, - og jeg likte så godt språket. Jeg har forsøkt å lære spansk, - men nå vil jeg lære italiensk."
Jeg, - jeg sto der og gliste, - han så det, - og sendte meg et herlig glis tilbake. Vi liker språk!!
01 april 2011
Rot i hodet, rot på nattbordet - men trygghet for leseglede
Rotet består av bøker. Problemet er at jeg av en eller annen grunn ikke klarer å holde meg til en bok av gangen. Siden jeg i tillegg ikke er så flink til å passe på de mange fine bokmerkene som har kommet min vei, blir det til at jeg nok leser en del sider om igjen fra tid til annen.
Av og til er kaoset på vei ned, - som nå, når jeg bare har 30 sider igjen av Jonathan Franzens Freedom,
mens jeg kun har kommet få sider inn i Carol Shields Larry's Party (anbefalt av Janke i hennes blogg Jeg leser.
Det er vår, - selv om det snødde hele dagen i går,- det nærmer seg påske, og jeg hamstrer bøker, - livredd for å finne meg selv i den situasjonen at jeg ikke har mer enn 5 uleste bøker innen nær rekkevidde. Heldigvis er det anbefalinger å få, og bøker å låne både fra bibliotek og gode venner.
Oksanen: Utrenskningen var plutselig ledig på biblioteket, den har jeg veldig lyst til å lese etter å ha lest Stalins kyr.
Det er alltid litt irritasjon når man leser oversettelser, - selv når jeg overhodet ikke kan originalspråket - som finsk for eksempel - så skurrer det alltid ett eller flere steder. "Stein-finsk" Hallo!!
Jeg tok begrepet med meg til en finsk venninne med utrolig god språkforståelse. Hun kunne fortelle at det faktisk var helt legitimt å ikke kunne riste et ord direkte ut av oversetterermet i dette tilfellet, - men at mitt forslag om "ur-finsk" faktisk støttet opp under ideen av det veldig gamle ordet "sysi" som skal bety 'glør av ved som brukes i tjærebrenning i en mile' -en referanse til noe urfinsk eller arkaisk/opprinnelig.
Når jeg henger meg opp i enkeltord som dette fra tid til annen er ikke det noe som ødelegger lesegleden, - det er et lite ekstra krydder som pirrer nyskjerrigheten.
Så blir det ny GW - altså Leif GW Persson - Den döende detektiven,
og siste Johan Theorin: Blodläge.
Jeg liker krim, jeg liker svensk krim, og jeg liker å lese svensk språk. Jeg har svenske aner, - en tippoldemor, og det er nok noen språkgener som suser rundt inne i meg. Jeg fikk en hyggelig og litt bratt læringskurve da jeg som 28 åring, med ny baby og nakent radhus utenfor Stockholm skulle kjøpe skureklut og bøtte, det var ikke ord som var kjent av den kvisete ynglingen bak disken i isenkramen, - men med hjelp av en myndig dame i moden alder lærte både gutten og jeg noen nye ord, - golvtrasa, hink.
Forresten har Hanne-Vibeke Holsts Dronningofret også ligget, lett påbegynt iog i dansk språkdrakt på nattbordet en tid, sammen med Margaret Skjelbreds Vildresinn, og en som aldri vil bli ferdiglest: Miika Nousiainens Hallonbåtsflyktingen, - tja litt surrealistisk, litt morsom litt patetisk, - langt fra Arto Paasilinna, - så jeg gir bare opp. Men det er ikke noen grunn til å føle angst for manglende påskelektyre, - selv om jeg skal ha laaang påskeferie i år.
Og hva med rotet i hodet i tiden framover? Jo, jeg snakker norsk i Norge, svorsk i Sverige, fransk i Frankrike, engelsk i England, - men når jeg skal snakke mer eller mindre samtidig med svensker, engelskmenn og franskmenn i Frankrike slik det blir i påsken - da blir det igjen rot i hodet - og rot i det som kommer ut av munnen. Det blir neppe bedre med årene heller.
Av og til er kaoset på vei ned, - som nå, når jeg bare har 30 sider igjen av Jonathan Franzens Freedom,
mens jeg kun har kommet få sider inn i Carol Shields Larry's Party (anbefalt av Janke i hennes blogg Jeg leser.
Det er vår, - selv om det snødde hele dagen i går,- det nærmer seg påske, og jeg hamstrer bøker, - livredd for å finne meg selv i den situasjonen at jeg ikke har mer enn 5 uleste bøker innen nær rekkevidde. Heldigvis er det anbefalinger å få, og bøker å låne både fra bibliotek og gode venner.
Oksanen: Utrenskningen var plutselig ledig på biblioteket, den har jeg veldig lyst til å lese etter å ha lest Stalins kyr.
Det er alltid litt irritasjon når man leser oversettelser, - selv når jeg overhodet ikke kan originalspråket - som finsk for eksempel - så skurrer det alltid ett eller flere steder. "Stein-finsk" Hallo!! Jeg tok begrepet med meg til en finsk venninne med utrolig god språkforståelse. Hun kunne fortelle at det faktisk var helt legitimt å ikke kunne riste et ord direkte ut av oversetterermet i dette tilfellet, - men at mitt forslag om "ur-finsk" faktisk støttet opp under ideen av det veldig gamle ordet "sysi" som skal bety 'glør av ved som brukes i tjærebrenning i en mile' -en referanse til noe urfinsk eller arkaisk/opprinnelig.
Når jeg henger meg opp i enkeltord som dette fra tid til annen er ikke det noe som ødelegger lesegleden, - det er et lite ekstra krydder som pirrer nyskjerrigheten.
Så blir det ny GW - altså Leif GW Persson - Den döende detektiven,
og siste Johan Theorin: Blodläge. 
Jeg liker krim, jeg liker svensk krim, og jeg liker å lese svensk språk. Jeg har svenske aner, - en tippoldemor, og det er nok noen språkgener som suser rundt inne i meg. Jeg fikk en hyggelig og litt bratt læringskurve da jeg som 28 åring, med ny baby og nakent radhus utenfor Stockholm skulle kjøpe skureklut og bøtte, det var ikke ord som var kjent av den kvisete ynglingen bak disken i isenkramen, - men med hjelp av en myndig dame i moden alder lærte både gutten og jeg noen nye ord, - golvtrasa, hink.
Forresten har Hanne-Vibeke Holsts Dronningofret også ligget, lett påbegynt iog i dansk språkdrakt på nattbordet en tid, sammen med Margaret Skjelbreds Vildresinn, og en som aldri vil bli ferdiglest: Miika Nousiainens Hallonbåtsflyktingen, - tja litt surrealistisk, litt morsom litt patetisk, - langt fra Arto Paasilinna, - så jeg gir bare opp. Men det er ikke noen grunn til å føle angst for manglende påskelektyre, - selv om jeg skal ha laaang påskeferie i år.
Og hva med rotet i hodet i tiden framover? Jo, jeg snakker norsk i Norge, svorsk i Sverige, fransk i Frankrike, engelsk i England, - men når jeg skal snakke mer eller mindre samtidig med svensker, engelskmenn og franskmenn i Frankrike slik det blir i påsken - da blir det igjen rot i hodet - og rot i det som kommer ut av munnen. Det blir neppe bedre med årene heller.
29 januar 2011
Moro med bil
For to år siden ble det anskaffet ny bil til heimen, fin og rød, og med gode klatreegenskaper slik at det skulle være uproblematisk å komme seg hjem.
En liten glipp var det - vi (eller rettere sagt EkteMannen) glemte å sjekke hvor bred den var - tenkte ikke på det, det var jo en "småbil".
Det som engang var en småbil forblir ikke det til evig tid. Det viste seg at Rødhette var bredere enn den gamle digre stasjonsvognen som hadde gått ut og inn av garasjen i bortimot 20 år! Krise.
Løsningen ble at man måtte rygge inn, - og med ett sidespeil pent slått inn. Og det gikk greit, - for det meste.
Det kom en ripe i lakken på venstre forskjerm relativt tidlig, - men ellers greit nok. Dvs, i sommerhalvåret valgte jeg vel stort sett ikke å bruke garasjen, - så jeg kan vel ikke si at jeg er helt komfortabel med å kjøre ut og inn gjennom den trange porten.
Rett før jul skjedde det jeg vel kanskje hadde fryktet lenge, - jeg gjorde ett eller annet litt anderledes enn vanlig - og hørte at det gikk skikkelig galt (vinduet hadde jeg jo åpent siden jeg hadde slått inn sidespeilet). Jeg kjørte litt ut igjen, ikke uten vonde lyder det heller, fikk rettet opp bilen og kom meg inn på plass.
Skikkelig bulk i venstre skjerm, - og ikke bare det, - lakken flaket av, den riktig sprutet i de 18 kuldegradene det var den kvelden, - den gamle ripen i lakken var ikke å se.
Førjulsstresset som jeg var orket jeg ikke dele hendelsen med alle inne helt med en gang, jeg måtte finne en passe anledning til å fortelle det.
Anledningen kom ganske raskt. EkteMannen ble invitert til å bli med på en ganske eksotisk reise, - jeg også i og for seg, - men jeg måtte jobbe. Så da da sa jeg: Jeg tror jeg bruker pengene på bilen jeg, - den trenger å shines opp etter nærkontakt med garasjen. - Vil du bli med ut og se?
Det ville han ikke.
I går, etter bortimot to måneder vegring, fikk jeg endelig somlet meg til en biloppretter og fikk dommen: - 8900 kroner. Nye fine biler er så kravstore at de bør shines så de blir som nye.
Neste gang blir det ferdigbulket bil, - og kanskje en eksotisk ferie.
En liten glipp var det - vi (eller rettere sagt EkteMannen) glemte å sjekke hvor bred den var - tenkte ikke på det, det var jo en "småbil".
Det som engang var en småbil forblir ikke det til evig tid. Det viste seg at Rødhette var bredere enn den gamle digre stasjonsvognen som hadde gått ut og inn av garasjen i bortimot 20 år! Krise.
Løsningen ble at man måtte rygge inn, - og med ett sidespeil pent slått inn. Og det gikk greit, - for det meste.
Det kom en ripe i lakken på venstre forskjerm relativt tidlig, - men ellers greit nok. Dvs, i sommerhalvåret valgte jeg vel stort sett ikke å bruke garasjen, - så jeg kan vel ikke si at jeg er helt komfortabel med å kjøre ut og inn gjennom den trange porten.
Rett før jul skjedde det jeg vel kanskje hadde fryktet lenge, - jeg gjorde ett eller annet litt anderledes enn vanlig - og hørte at det gikk skikkelig galt (vinduet hadde jeg jo åpent siden jeg hadde slått inn sidespeilet). Jeg kjørte litt ut igjen, ikke uten vonde lyder det heller, fikk rettet opp bilen og kom meg inn på plass.
Skikkelig bulk i venstre skjerm, - og ikke bare det, - lakken flaket av, den riktig sprutet i de 18 kuldegradene det var den kvelden, - den gamle ripen i lakken var ikke å se.
Førjulsstresset som jeg var orket jeg ikke dele hendelsen med alle inne helt med en gang, jeg måtte finne en passe anledning til å fortelle det.
Anledningen kom ganske raskt. EkteMannen ble invitert til å bli med på en ganske eksotisk reise, - jeg også i og for seg, - men jeg måtte jobbe. Så da da sa jeg: Jeg tror jeg bruker pengene på bilen jeg, - den trenger å shines opp etter nærkontakt med garasjen. - Vil du bli med ut og se?
Det ville han ikke.
I går, etter bortimot to måneder vegring, fikk jeg endelig somlet meg til en biloppretter og fikk dommen: - 8900 kroner. Nye fine biler er så kravstore at de bør shines så de blir som nye.
Neste gang blir det ferdigbulket bil, - og kanskje en eksotisk ferie.
28 januar 2011
Er det din hund?
Det var litt småglatt på gangveien mellom de to veiene og jeg var glad for at det var et rekkverk jeg kunne slenge meg mot om jeg skulle miste fotfeste.
Plutselig kom det en diger sort hund springende bakfra, forbi meg - bråsnudde og kom mot meg. Den hoppet opp på meg, og før jeg visste ordet av det var min hånd inne i dens munn - et kort øyeblikk.
Det dukket opp en mann et stykke bak meg, og jeg ropte: Er det din hund?
Ja.
Hunden din hoppet opp på meg og bet meg.
Neida, det er bare en valp, den biter ikke.
Vel, - og jeg sa faktisk det, og det er jeg i etterkant ganske stolt av: Din hund hadde tennene sine rundt min hånd.
Nei, den vil bare leke, den bet ikke, den nappet, den er valp og liker å leke.
Det spiller ingen rolle, sa jeg, - hunden din er kjempestor, den hopper opp, og det er nok til at jeg ikke liker det.
Jeg tror det var først da at han tok fram et nytt ord:
Beklager, sa han, men føyde til: Det er jo ikke alle som liker hunder.
Jeg liker hunder, svarte jeg, - og jeg jeg er heldig og hører ikke til de som får direkte angst når en hund hopper opp på meg, - om jeg kjenner hunden. Jeg kjenner ikke din hund, - og jeg kan ikke se at det er en valp som sikkert er snill.
Jeg beklager, jeg beklager veldig, sa han da.
Og det satte jeg pris på, og sa det til ham, - Det ordet gjør en forskjell, - og jeg aksepterer din beklagelse, - ha en fin dag.
Rundt omkring der jeg bor er det for tiden ekstraordinær båndtvang, - der jeg gikk var det sikkert bare ordinær båndtvang - men det gjelder nok bare for farlige hunder, - ikke for kjempedigre valper som hopper og napper og vil leke, - men det sa jeg ikke.
Plutselig kom det en diger sort hund springende bakfra, forbi meg - bråsnudde og kom mot meg. Den hoppet opp på meg, og før jeg visste ordet av det var min hånd inne i dens munn - et kort øyeblikk.
Det dukket opp en mann et stykke bak meg, og jeg ropte: Er det din hund?
Ja.
Hunden din hoppet opp på meg og bet meg.
Neida, det er bare en valp, den biter ikke.
Vel, - og jeg sa faktisk det, og det er jeg i etterkant ganske stolt av: Din hund hadde tennene sine rundt min hånd.
Nei, den vil bare leke, den bet ikke, den nappet, den er valp og liker å leke.
Det spiller ingen rolle, sa jeg, - hunden din er kjempestor, den hopper opp, og det er nok til at jeg ikke liker det.
Jeg tror det var først da at han tok fram et nytt ord:
Beklager, sa han, men føyde til: Det er jo ikke alle som liker hunder.
Jeg liker hunder, svarte jeg, - og jeg jeg er heldig og hører ikke til de som får direkte angst når en hund hopper opp på meg, - om jeg kjenner hunden. Jeg kjenner ikke din hund, - og jeg kan ikke se at det er en valp som sikkert er snill.
Jeg beklager, jeg beklager veldig, sa han da.
Og det satte jeg pris på, og sa det til ham, - Det ordet gjør en forskjell, - og jeg aksepterer din beklagelse, - ha en fin dag.
Rundt omkring der jeg bor er det for tiden ekstraordinær båndtvang, - der jeg gikk var det sikkert bare ordinær båndtvang - men det gjelder nok bare for farlige hunder, - ikke for kjempedigre valper som hopper og napper og vil leke, - men det sa jeg ikke.
09 januar 2011
Lymfødemfilm
Flott informativ film om lymfødem. De to aktive er lymfødemiker Bjørg Thorsland og fysioterapeut Inger Skolleborg Hilsen. Norsk Lymfødemforening har bekostet prosjektet og Stuå og Skyt har produsert filmen. Takk til alle!
NLF: Lymfødembehandling. from Stup og Skyt on Vimeo.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
