Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

- er nå min mening.

Sosiale medier - kommet for å bli

I går snakket jeg om Twitter på et personalmøte. Fordi det var mange viktige ting ellers på sakslisten (brukerundersøkelse, økonomi mm) var det naturlig, - og på forhånd avklart med meg at jeg skulle snakke sist, - og ble dermed en tidsmessig salderingspost.

Jeg er ikke flink til å snakke veldig kort, - og fordi jeg visste at jeg sto framfor en forsamling der meget få var Twitter-brukere, mente jeg det var nødvendig å bruke tid på å forklare og vise fram hvordan Twitter fungerer, - i tillegg til å snakke om og vise hvordan tilsvarende institusjoner som vår bruker Twitter.

I etterkant har jeg tenkt at om jeg hadde kjent til denne videoen om sosiale medier litt før, og ikke først sett den sent på kvelden dagen før presentasjonen,- så skulle jeg startet med å vise de første to minuttene av den - men helst i litt sakte fart. Det hadde vært en nyttig introduksjon, selv om videoen engentlig nok er laget mht markedsføring. Men den det den forteller om sosiale mediers statistikk historisk kan være en vekker fordi: slik jeg oppfatter det er hovedproblemet for de som ikke bruker, men blir konfrontert med sosiale medier at de føler seg truet av den ukjente tidstyven og dermed er lite villige til å ta en titt innom for å forstå, finne ut av, oppleve. Og slik har det alltid vært med nye ting.

Jeg ble gjort oppmerksom på videoen på Twitter (selvsagt) der det var lenket til Kreativt Forums blogg som hadde plukket den opp på bloggen til Socialnomics. Videoen var annonsert fritt tilgjengelig på Creative Commons og forteller bl.a om hvor mange år det har tatt før 50 000 000 mennesker tar i bruk diverse medier: Radio: 38 år, TV 13, Internett 4, iPod 3, - Facebook fikk 100 mill.nye brukere på 9 mnd, og det er over 200 mill. bloggere og 57% av dem skriver blogginnlegg eller meldinger på Twitter daglig.

Socialnomics som har laget videoen oppgir kilder for statistikken i blogginnlegget sitt slik at leseren får muligheten til selv å være kildekritisk.

OK - det var dumt at jeg ikke fikk brukt 2 minutter av min knapt tilmålte tid til å vise videoen. Jeg fikk hastverk selv med det jeg hadde forberedt, - og det ble som forventet ikke tid noen debatt. Men livlig rundt lunchbordet et par timer senere ble det.

PS: Tenk om @Suongir hadde skrevet sitt blogginnlegg om de ulike stadiene på Twitter, - et par dager tidligere, da hadde jeg hatt manus servert på et brett!

Gubbe?

Gubbe har det bra. Han seiler og er ikke alene, mål er en hollandsk havn. Utfordringen er Tyske bugt., - og høstens vær.

Ren nytelse - dagens dufter

Jeg sitter og snuser på hendene mine.

I disse dager er egne hender noe som ikke nødvendigvis har så mye lukt, - de er i beste fall dekket av en eller annen, helst ikke for sterk, såpelukt - eller en desinfeksjonslukt.

Ikke så mine hender nå i kveld. Jeg snuser igjen. Ingefær, - fersk god ingefær, befridd sin bark, finhakket og berørt av mine hender. Klar til å gå i pannen.

Lime - en fin grønn limefrukt, - massert litt under mine hender i et forsøk på å frigjøre saftene - litt ekstra.

Mmmm - det lukter så godt av mine hender.

I dag blir det ikke sellerirot, - selv om det er en de kjøkkenparfymer som jeg setter utrolig høyt. Er det jeg som er dum og gal? Lukten av sellerirot er sensuell.

Dagens måltid av kylling-kjøttdeig med hvitløk, paprika, vårløk, ingefær, en anelse salt og litt pepper, - å, det ble godt og nå, - maten er fortært.

En deilig rest venter og vil glede meg i morgen. Kjære Gubbe, - nyt du seilerens hermetikkbokser - her er det andre gleder.

04:55

Det var klart for tidlig å stå opp, - ikke virkelig morgen.

Det var det heller ikke 10 minutter senere, 13, 17, 27 ...

Merkelig, bare fordi jeg akkurat i dag skulle kunne ligge litt lenge bråvåkner jeg tidlig og får ikke sove.

Nå er det dag, - har gjort alt sakte og ordentlig, tømt oppvaskmaskin, ryddet kjøkken, - tvitret her og der, - men avisen rekker jeg visst ikke lese, - må snart gå, bare fordi jeg var så forbasket tidlig våken.

Greit å sove lenge, ikke greit å sitte lenge ved kjøkkenbordet om morgenen. Merkelig, hvordan skal det gå når jeg ikke lenger har noen jobb å gå til?

Får kanskje begynne å morgenlese avisen allerede nå, - som en trening, - ta en kopp te til, - sose litt rundt, - sola skinner, bjerketoppene viser at det er litt vind, luften er superklar, det er ikke sommer lengre, - det er begynnende høst. Det blir fine dager i mange uker, - så gjelder det å stå han ut når senhøstens mørke kommer og knuger, - før vintersnøen igjen løfter lyset og gjør dagene vakre.

Te, avis, - jobb haster ikke.

Kan en mann stå bak, please?

Utallige ganger har vi lest at det står en kvinne bak, - Marie bak Knut, Mary bak Ernest, - etc. etc. ad nauseam.

Det er klart, det behøver slett ikke stå en kvinne bak for at det skal produseres god litteratur, - det kunne godt stå en mann bak. Det som er viktig er at den som kan og skal skrive får gode rammebetingelser, - slipper å tenke på innkjøp, matlaging, rent sengetøy, barn som både skal på skole og i barnehage, oppfølging av lekser, og synges nattasanger til.

Frigjort fra alt dette tenker jeg at selv jeg skulle kunne bli litterært produktiv, bli synlig, - lenge før støttekontaktene stiller opp.
Men, kom likevel fram kjære Gubbe, det er ikke nødvendig at du holder deg i bakgrunnen, - jeg får ikke presset noe genialt ut av meg uansett. Det er visst ikke på den litterære fronten jeg har min styrke.

Bøkene eller analysen ?

Det er alltid morsomt å få bokanbefalinger, - og veldig fint når det kommenteres hvorfor man anbefaler.

I en blog i Los Angeles Times er det satt opp en liste over 61 postmodernistiske romaner - og til hver tittel er det føyd til en rekke små ikoner slik at vi med et raskt blikk skal få oversikt over hva som er spesielt ved hver og en roman.

Bloggposten er lesverdig nok, listen interessant nok, - men det er denne annoteringen som interesserer meg mest.




Jeg skal ikke si at jeg blir provosert, - selv om jeg reagerer på merkelappene tynne og tykke, - men jeg synes vel at akkurat det er litt spess.

61 titler er ganske mye, - men sikkert av interesse om en er interessert i postmodernistiske bøker, - en liten garantiliste?







Alle disse etikettene - det er mulig at de er godt kjent og enda bedre likt av litteraturinteresserte, - for meg er de nye, - og litt rare. Men jeg vet at også norske litteraturlikere er betatt. Egen tag for at boka refererer til annen skjønnlitteratur, egne tagger for falske historiske hendelser, for lek med språk, for kommentarer om egen "bookishness", for brev som innhold.

OK - jeg vet hva som er galt med meg. Jeg er bare en bokleser, har ikke litteraturvitenskap som fag. Det er sikkert derfor jeg ikke skriker over meg av begeistring.
Beklager liten skrift og uskarpe bilder på de tre bildene som utgjør listen - men klikker du på bildene blir skriften veldig mye bedre - riktig lesbar faktisk. Da kan man riktig kose seg med alle de merkelige taggene.

Snart semesterstart - de har gullkortet i hendene

11 august skal vi møte de nye studentene når fadderene tar dem med rundt om på campus.
Forhåpentligvis skal vi klare å formidle at de når de bruker de tjenestene og ressursene vi kan tilby, - så har de et kjempefortrinn i forhold til veldig mange andre.

Hva jeg mener med det?

Vel, - vi vet at folk som har hatt kortvarig tilhørighet til UiO klamrer seg til, tigger og ber om å få beholde sine brukernavn og passord.

Hvorfor?

Jo, - fordi det gir dem tilgang til en mengde fagdatabaser, elektroniske tidsskrifter og e-bøker som UiO har betalt - tja, hva var det? - vel 45 mill pr år for å gjøre tilgjengelig for sine studenter og ansatte.

Jeg kjenner folk som er ferdige med studier, ute i det private næringsliv, - og som føler seg ribbet, uten faglig påfyll, fordi de ikke lengre har adgang til de fantastiske ressursene universitetet byr sine ansatte og studenter.

Hvordan kan jeg formidle dette, gi den gløden, - få dem til å dra nytte av dette til fulle de årene de er tilknyttet UiO?

Esquil røler om:: Besøk nummer 500.000

Esquil røler om:: Besøk nummer 500.000

Esquil er en hard mann

Jeg har i flere år hatt stor glede av Rølerbloggen, men i det siste har det vært veldig vanskelig å kommentere hos Esquil - en kommentar, og så er det bråstopp.

Jeg kan forstå at han vil beskytte seg, - men siden ikke alle av hans trofaste følgere er inne på bloggen hans hver dag, - så er det ikke unaturlig at man kan komme til å ønske å kommentere mer enn en gang, - i løpet av noen få minutter.

OK - nå er det sagt. Se, prøv, - og se om du lykkes mer enn jeg:

http://rolerbloggen.blogspot.com/

Emiren og jeg

Dette har ikke noe med Tusen og en natt å gjøre. Men, - jeg har blitt berørt av noe som er litt Tusen-og-en-natt-aktig, - og det har fått meg til å tenke.

OK, - jeg er på ferie, har utsikt over en bukt - og her en dag ligger det plutselig en enorm båt i bukta. Vi er sånn passelig nysgjerrige av oss, men denne er så stor at jeg tar fram kikkerten og laptoppen. Båten tilhører Emiren av Qatar, og er verdens 8'de største privateide yacht.

Men - når nå denne båten har ligget rett i synet på meg noen dager blir det slik at noe ved den bryr meg likevel.

Jeg har overhodet ingen ønsker over å være emiren eller hans kone(r), - jeg har det veldig bra som det er.

Og det er nå det begynner. Jeg vet at jeg har det bra, kjempebra. Vi har en liten leilighet - deilig nordvent - med utsikt over fjell og en bukt som på denne tiden av året tiltrekker seg milliardærene. Fra vår bolig går vi rett ut i badetøy og tar morgenbad, vi sitter på en veranda og inntar en selvlaget lunchsalat og nyter en enkel rosévin, vi gjør som vi vil og har det fint.

Ute på yachten til emiren ser vi litt, men ikke mye liv. Visstnok var han en tur til Paris for å snakke med, og innta et måltid mat med Sarko. Men hva han ellers tar seg til kan vi bare forestille oss, snakker og snakker og snakker?

Hvordan kan et slikt menneske leve? Hvordan holder han ut bokstavelig talt å bli oppvartet på hender og føtter hvert minutt av døgnet? Jeg tror virkelig ikke den mannen ville overleve lang tid på egen hånd ute i den virkelige verden. Jeg tror ikke at han ville klare seg uten alle sine tjenere, alle de som bringer ham mat, setter fram stoler, tar frem klær, sørger for transport. Om han ble spurt om prisen på brød ville han kanskje si "Gi dem kake". Jeg tror ikke han og hans gelikere har bakkekontakt for 5 øre.

Han har det sikkert bra, - han har sikkert aldri fått et myggestikk eller brent seg på en brennmanet, - aldri drukket lunken kaffe eller sett et vissent salatblad, men er han lykkelig? Jeg tviler.

Ikke mye å klage over

Siden jeg sutret og klagde så ille her forleden kveld synes jeg at det må balanseres litt.

Jeg har det bra, - kjempebra. Det er sent på kveld, 24 grader ute og et par grader mer inne, - jeg er på sydlige breddegrader der natten har lagt sitt teppe over alt omkring oss. Jeg har riktignok ikke vært i sjøen i dag, - men det er ene og alene min egen skyld.

Jeg har beskikket mitt "hus", - dvs ryddet og gjort rent i en kjekk liten leilighet på 42,5 kvadratmeter. Det kjennes godt, - særlig fordi det var en del varmere da jeg gjorde det. Men selv om en er klissvåt av svette etter en økt med gulvvask og marmorbonemiddel, så gjør det ikke noe. Man jobber, - og dusjer - og håper at den svake klorlukten ikke er for gjennomtrengende.



Plantene på verandaen har blitt sikret med et lite vanningsanlegg, - nå får de vann i 7 minutter ved midnatt og skulle ikke dø med det første.

Selv nyter jeg kvelden, - har kommet så godt inn i feriemodus at jeg ikke lenger besvimer ved 22-tiden. Deilig med bok, laptop og vin ute i den vakre svale kvelden.

Værre og værre.

En ting er at jeg sitter her og skriver i kølamørten og nesten ikke ser tastaturet. Jeg vinkler skjermen slik at jeg skal få litt lys - og det hjelper, i øyeblikket.

Men det er ikke mangel på lys på tastaturet jeg skal klage over nå. Det er mye verre - værre, verre - jeg husker jo ikke hvordan ordet staves engang, - og det er ikke engang det jeg skal syte over nå.

Enough already - som noen sier på andre siden av Atlanteren.

Jeg vet at ikke en eneste av de få som tidvis leser min blogg interesserer seg det minste for problemet, - men det er jo ikke for dem jeg skriver. Jeg skriver for meg selv - og det har jeg alltid gjort - i motsetning til frøken Ida

OK - hva er det så jeg, som ikke bare er gammalblogger, men sjuende mor i huset vil klager over. Det er ikke den kullsvarte nattehimmelen over Cannes, det er ikke de opplyse luksusyachtene i bukta. Alt dette er fint og flott og ikke å klage over.

Jeg vil bare ha litt av min normale hukommelse tilbake. Det er helt forferdelig stadig vekk å stå helt tomhjernet tilbake. Hva var det jeg skulle gjøre, - jeg kom jo på det for litt siden - og nå er det fullstendig borte igjen. Og om jeg ikke kommer på det og skriver det opp så nytter det ikke!!!

Denne avmakten. Jeg tror det er den som får folk som trives og stort sett fungerer i jobb til å førstidspensjonere seg. Det blir plutselig så forbannet skummelt. Det glipper, - og det er ikke noe man kan gjøre. Det nytter ikke lengre å gå tilbake til det rommet du kom fra og forsøke å gripe fatt i det du skulle gjøre.

Det er ikke det store jeg klager over - jeg skulle bare så gjerne husket hva det var jeg glemte da jeg var i butikken i dag, - det var noe ganske viktig, - og ja, det kommer tilbake, - men jeg er redd jeg glemmer det enda en gang.

Og bare for å avslutte - jeg vet at jeg er totalt idiot som sitter og skriver i mørket på et tastatur jeg ikke kan se.

[Kveldsbanning med tastefeil fjernet i dagslys]

Sneglen og jeg

Jeg er så heldig at jeg ukentlig får et dikt fra en venninnekollega - så også denne uken:


"Will you walk a little faster?" said a whiting to a snail,
"There's a porpoise close behind us, and he's treading on my tail.
See how eagerly the lobsters and the turtles all advance!
They are waiting on the shingle---will you come and join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, wo'n't you join the dance?

"You can really have no notion how delightful it will be
When they take us up and throw us, with the lobsters, out to sea!"
But the snail replied "Too far, too far!" and gave a look askance---
Said he thanked the whiting kindly, but he would not join the dance.
Would not, could not, would not, could not, could not join the dance.
Would not, could not, would not, could not, could not join the dance.

"What matters it how far we go?" his scaly friend replied.
The further off from England the nearer is to France.
There is another shore, you know, upon the other side.
Then turn not pale, beloved snail, but come and join the dance.
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?"

Lewis Carroll

Jeg er på den andre stranden, - i Frankrike, men har veldig forståelse for sneglen.

Liker ikke misunne/misunnelig

Hun har så fine krøller, nydelig hårfarge, det er sååå fint, - jeg misunner henne det håret! (Er det deg jeg tenker på Curly?)

Nei, - jeg misunner henne slett ikke det håret, - men jeg skulle gjerne hatt noe bortimot like fint, - men jeg unner henne for all del det håret hun har.

Jeg vet ikke om det er jeg som er fattig på ord, eller om det norske språket er fattig - men jeg savner å kunne si at noe er fint og at jeg gjerne skulle hatt det samme jeg også - i ett ord. Uten å forsøke å frarøve en annen det jeg beundrer.

Tror vel ikke at engelsk er bedre.

Det er da ganske merkelig, at en ikke skal kunne beundre og ønske seg noe, uten at det skal høres ut som om en vil andre vondt?

Jeg håper jeg tar feil, at jeg har oversett noe, - at det er et superord som formidler akkurat det jeg vil si: det var fint, noe slikt skulle jeg også ville ha - i ett ord!

Nordavinden kom

Pinsehelgen var fantastisk. Solrik, varm - drømmehelg.

For noen kom drømmen ved 04-tiden i morges, - da røsket nordavinden seg løs, kastet seg over oss, ropte til alle: Kom og seil, kom bli med!

Jeg sitter alene igjen, - jeg får høre: Vinden er fin, det går unna!

Har du lyst til å høre et kort dikt?

Har du lyst til å høre et kort dikt?
Nei, - egentlig ikke, - siden du spør.
---
Men jeg har jo så lyst til å dele det med deg.

Jeg deler det her:

Du var vinden

Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør vel etter leidi
når ein har slik vind!

Olav H. Hauge

Ville dele det, fordi du er min vind.

Offentlig flagging - Oslo Rådhus, natt til 9 mai

Det er fint med flagg, - og fint at vi har offentlige flaggdager.

Litt dumt når flagget blir hengende natten over slik som her, vi ser av Rådhusklokken at det er like før kl 4 om morgenen:



At billedkvaliteten ikke ble topp med enkel mobiltelefonkamera er ikke så merkelig. Takk til fotografen, nevø Andreas på Oslobesøk.

På Shetland

Befinner meg på Shetland, - ikke irl, men i litteraturen. Har akkurat begynt å grave meg ned i torven sammen med S.J.Bolton i hennes bok Sacrifice, - tror det blir en skummel opplevelse. Hittil er det avdekket liket av en person som har fått hjertet skåret ut av kroppen ....

Grøsser gjør jeg. Og dette driver jeg med frivillig?!

Påskelitteratur på etterskudd.

My very own theme music - gurimalla!

Hvem skulle trodd det? Jeg har egen temamusikk til bloggen, - bare se, - jeg mener hør!



Kanskje jeg må legge om stilen slik at den passer bedre til musikken. For i bloggen kommer det kanskje ikke så godt fram at jeg egentlig er en hai.

Skal vurdere å være mindre tannløs, - selv om jeg synes beskyldningene på Twitter som antyder at frk Makeløs og mange andre bloggere er Polyanna-bloggere er helt på trynet. Om jeg kunne skrive som frk M ville jeg vært superlykkelig - men jeg kan ikke det, forutsetningene er heller ikke der lenger - hun er halve min alder.

Jeg har hittil skrevet helt som jeg vil, uten å tenke på så veldig mange "farer" ved å blogge, - det må jeg kanskje revurdere - for i dag sier sjefen min plutselig - jeg har funnet bloggen din, - vil du at jeg skal spre det videre? Hæ? Nei, takk.
Og hvilken blogg, - jeg har flere, - dumt sagt av meg.
To, - vel, jeg spurte fornuftig nok ikke om hvilke to.
Det hender at jeg ikke tråkker i salaten, ikke setter skjegget i postkassa, ikke dummer meg ut 100%, - men nøyer meg med 98%.