Det vi ønsket - det vi fikk

Dagen vi slapper av, - ser på det vi fikk, smiler, - smiler litt skjevt, - smiler igjen, og er ganske fornøyde med det julen ga oss av gaver.

Kanskje fikk vi ikke akkurat det vi ønskes oss, - men kanskje var vi heller ikke tydelige nok.

Jeg er aldri tydelig nok. Jeg vet jo hva jeg ønsker meg. Jeg dropper hint. Jeg sier - jeg så, det var lekkert, vet du at, - det ville være så fint, jeg kunne godt tenke meg...

Men - jeg sier ikke i klartekst: Vet du kjære, jeg ønsker meg xxx til jul.

Hvordan kan jeg da år etter år bli forbauset og litt lei meg for at jeg ikke får det jeg ønsker meg?

Ikke vet jeg, - men jeg lurer litt på om jeg vil rekke å bli voksen før jeg dør, - for da kanskje ...

Jeg sikler etter en stol

Dette hadde jeg ikke trodd om meg selv. Jeg sikler etter etter en stol. Stolen er ikke en trone, et monument, - tvert imot, - den er ganske uunselig.

Den er vel i grunnen en pinnestol?

Hvorfor higer jeg etter en pinnestol i en alder av 66 år?

Den signaliserte "Se meg".
Den sa - "Jeg er god å sitte i".
Den sa: "Jeg er enkel, upretensiøs, - ikke plasskrevende eller moderne".

Jeg har et ønske for julen, eller sommeren, eller en eller annen gang: En pinne-gyngestol. Den er enkel, upretensiøs, -men ikke billig. Jeg så den hos Hødnebø, men var dum nok til ikke å notre hva den het - men husker at den kostet litt over 6.000 kroner. Mao, ikke vanskelig å finne ut av.

Det er lov å ønske?

Fire bøker på en gang

Jeg visste det ville gå galt da jeg lånte Tore Rems bok om Bjørneboe på biblioteket. Det var bare to ukers lånetid på boka, - og det er simpelthen ikke mulig å lese 620 sider - eller hvor mange det nå var - når man er bortimot fulltidsarbeidende, har tilleggsforpliktelser, - og er så dum at man holder på med andre bøker samtidig.

Ok, - det gikk som det måtte - Rem ble liggende på sidelinjen - ikke fordi boka ikke var kjempeinteressant, men fordi jeg fra starten av visste at det var fåfengt, - og fordi Jo Nesbø underholdt meg nattestid før søvnen overmannet meg, - altså ikke fordi jeg var vettug nok til å legge den til side i tid til å få nok nattesøvn både til å kunne karre meg på jobb, og å mestre den kommende arbeidsdagens utfordringer.

Nå har nestemann på reserveringlista fått Rem - men jeg skal vedde på at heller ikke han rekker å lese den i tide. Selv skal jeg vente med å legge inn en ny reservering til jeg har fått hodet litt mere over vannet. Det betyr at jeg har som mål å få lest ferdig begge de påbegynte bøkene "Det store bogtyveri" av Lea Korsgaard og Stéphanie Surrugue og Anna Gavaldas "Lykka er ein sjeldan fugl" - når jeg da først har fått lest ferdig den Nesbø-krimmen jeg underholder meg med nattestider for øyeblikket.

Jeg elsker å lese, - og jeg liker også godt å lese om hva andre liker å lese. Eli skriver mest om barne- og ungdomsbøker, - som jeg selv sjelden leser, - og Mihoe som vel heter Leni, skriver på bokelskere.no - og deler sine lesergleder med oss der. De er to fullstendig, utrolig, ekstremt forskjellige skribenter, men begge deler sine leseropplevelser med oss andre, - og det er det fine.

Takk til blogger og til twitter - input, input, input - det er krukken som gjør at jeg ikke tørker ut.

Tanker etter Sølvpilene

Kantarell - ordet, bildet ordet gir for mitt indre syn er endret etter å ha lest boken til @kniv - nei Horveis bok Sølvpilene.

Sølvpil - det har også fått en ny, eller en tilleggsbetyding.

På en måte kunne jeg godt ha unnvært å få disse nye bildene i hodet, - for selv om boken på mange måter var vakker, så var den også ubehagelig, - for meg. Og jeg, jeg er i meg, - og det jeg leser berører meg. Egosentriske meg.

Kantarellen i hans hode var jordbæret i min skjede. En vekst som i sin natur er vakker og med gode assosiasjoner, - men som blir skremmende, invaderende når den er kreft. Kreft, ikke kreften. Kantarellen hos Horveis jeg person Sigmund kunne ikke fjernes - og hele boken beveger seg mot en undergang - ikke et sekund er jeg som leser i tvil om det. Er det draget mot undergangen som tvang meg til å lese hele boken på en dag - jeg måtte bli ferdig. Få vite hvordan det gikk. Gikk? Jeg visste jo hvordan det måtte gå, - men ikke på hvilken måte.

Boken hadde så mye i seg, - det voksne meg så meg selv igjen i forholdet til foreldre, avmakt overfor det som likevel må gjøres. Barn som på unge menneskers brutale, men sårbare vis raserer og bruker. Leser jeg bare for å finne meg selv i alle de bøkene jeg sluker?

Sølvpilene - de tyske nedpussede bilene som fór som piler av sølv i en tid med tysk triumf og styrke. Min farfars Sølvpil, - ikke en bil, men en motorbåt fra samme tid, - en uovervinnelig båt, eid av en arrogant mann som trodde på det tyske folks suverenitet og som i sitt hovmod ikke ville innrømme at han tok feil. Min farfar - som jeg aldri fikk møte fordi min far ikke ville vite av sin egen fars arrogante politiske valg. Sølvpilen - båten jeg aldri så, - men som fantes som Ex libris i alle bøkene etter denne mannen som i sin alderdom neppe gjorde annet enn å lese, - og å kue sine hustru, datter og sine barnebarn.

Poetisk kjærlighetserklæring

Min venninne har fantastiske barn - det har forøvrig jeg også.

Men når barn i tillegg til å stelle istand en fantastisk fest også poetisk og hengivent hyller sin mor - da blir jeg helt betatt:

Ligner den på en elefant, den hvite skyen
som hviler på en sol

Eller er det en ung ballerina, i rettferdige sko
som spinner så raskt i sin piruett at hun blir til en stjerne

Man kan spørre seg selv: Hvordan oppnå uavhengighet,
uten at det går på samvittigheten løs?

Hva skal man med en våken fornuft, når hjertet vil mer?

Hva skal man med pene manerer? Kjærligheten er viltvoksende,
den kjenner ingen symmetri.

Du forsøker å inngå et kompromiss.
Du ser på klokka, tar medgiften under armen og legger ut på din reise.
En inspirerende og fargerik urbanitet slår rot i deg.
Fra London bridge til Sacre Coeur og videre sydover.

Du står midt i mylderet av mennesker, full av nye inntrykk,
og du smiler.

Snart står du på det øverste trinnet på Capitol
Snart flyter du i vannet nedenfor pynten på Saltnes
Du kikker opp på himmelen igjen, og du ser hvordan skyene
endrer formasjon
Himmelhvelvingen tar form av en gigantisk bokrygg
Nå ligner skyene bokstaver på fremmede språk:
Russisk, rumensk – slavisk, og gresk.

Og alle språkene hører hjemme et sted,
både i muntlig og skriftlig form.
Enten det er på kafe i en storby,
eller på grensestasjonen mellom Finland og Russland;
enten det er i en bok i universitetets svimlende arkiver,
eller mellom permene i de kongelige gemakker.

Språkene finner fram i deg mens du finner fram i språkene.


Neste morgen tar du t-banen til byen, kjøper nye sko, og du tenker:
Det finnes ingen anledning som er for liten til at man ikke kan
sprette en flaske champagne.

Du inviterer til fest i Hellinga – men neste gang du stiger opp av
vannet, etter et forfriskende bad langt ute i september,
går du i land på Ladegaardsøen, på Huk,
en kort spasertur unna din helt egen aveny.


Iblant går jeg forbi på tur med bikkja i høstmørket,
kikker opp, ser lys i vinduene, smiler og går videre.


Neste gang du ser opp på himmelen,
så ser du kanskje ingen skyer
– nå blinker stjernene på nattehimmelen over Krokstadfjorden.
Vi har sittet oppe og pratet mens de andre har gått og lagt seg.
Vi drikker rødvin,hører bølgene, og vi har en lang og god samtale.

Er det noe rart jeg ønsker å ta vare på slike ord. Om noen leser dette og vil bruker det går ikke det an, - men det går an å sende meg en kommentar, - så kan jeg gi kontaktinfo til den unge poet.

Jeg samler på Torvund, heldig er jeg!

Min "twitterkompis" @2rvund - poeten Helge Torvund, har i klartekst på Twitter gitt ok til at jeg samler hans tidvise slipp av små poetiske meldinger på twitter og får legge dem her på min blogg.

Om du vil vite litt mer om ham kan du ta en titt inn å Allkunne - se her. Jeg er litt betatt også da, og mest av alt av hans ord.

Hans "under 140-tegns poetiske meldinger" er i flg ham selv ofte(st) utgitt allerede, - men jeg er utrolig lykkelig over at jeg får lov til å samle på hans poetiske slipp her.

Noe i min bibliotekariske sjel stritter imot, - hei - her er det ikke noen referanser til det utgitt verk, det går da ikke. Men ok, - dette er ikke noen avhandling med referanser og litteraturliste, - dette er et blogginnlegg der jeg har fått lov av forfatteren til å gjengi det han deler med oss på twitter.

Here goes, det nyeste først, - eldre nedover:
........................

Eit blikk Eit andlet Eit plutseleg lys av liv i denne steinsette dagen Kan ein anna enn å gje seg over og seia Du?

Inne mellom glødetådane i lyspæra, mellom treverket i stolen sine samanføyningar, overalt i nyvaska laken Uhøyrleg knitrande kvitt syng ein song av menneskearbeid. Dette gjev eg min plante av kjærleik som veks gjennom min ryggrad, Faldar sitt raude kronblad ut i min munn

Mjukt slår noko mot nattas gongong
og mest uhøyrleg går tonane utover vatnet og sanden og famnar kvelden i hjartet:
ein sting.
....................................................................

Vemodsblått avslått nedtona mørker. Varmbrun vinrød haustjordmold. Grønsvart moseberg. Borg av lengt. Bak tett dis vag varsam måne.
..............

Jeg tror jeg tillater meg litt typografisk redigering fra nå av,- uten å ha spurt:

Vemodsblått avslått nedtona mørker.
Varmbrun vinrød haustjordmold.
Grønsvart moseberg.
Borg av lengt.
Bak tett dis vag varsam måne.
..............


Kven er kvitblått lysande blankt blenkjande oransje kyss løfta gjennom lufta av hjartets dunk og rett i verdas klare blikk?
...............


Og ein annan gong. Ein stoggar opp.
Dagen viser fram innhaldet i ryggsekken: Sjå her!
Og det er bare ubehagelege restar. Dei er der. Ja.
..................

Dagen pusta meg i nakken.
Eg sette meg tett inntil morgonen.
Eg tok meg tid til ein pust.
Morgonen opna ein bærepose med gleder. Sjå her!
..................

Svien i det andre kinn. Rødmen over dei store byane.
..................

Han sat ved bardisken.
Den amerikanske lufta og musikken utan menneske var roleg som giljotinar.
Håret i nakken var strå for strå.
...................

Eg treng eit stort hus til alle tankane mine.
I femte etasje bur skyene.
Karavaneføraren målar eg ikkje.
....................

Medan eg såper inn håret, fell skuggen av lengt på vatnet.
....................

Morgonen er mørk og ventande.
Eg held begge hendene kring keramikk-koppen med kaffi og sukker.
Eit varmt haldepunkt i stilla.
Pustar inn.
...........................

Ei tyngd av store ting forlatne i fabrikkhallen om natta.
Ein lengt mot stilla i fjell og vide myrer.
...........................


Opp av nattas smale kasse kjem eg
inn i rituala med lys
og skapar eit lite rom for hymnene
for det som hektar dagane i hop
..................................

Byen om morgonen er blå duer og små lastebilar med kaffilukt
Unge menneske i fortausrytmer med auge som vibrafontonar
...................................

Augene er inngangen til det glødande samværet.
Det som får ordlyset til å klinga.
...................................

Hegregrått regn
Når valmuen opnar seg
er det morgon.
...................................

For hans høgre øyra: natthav
For hans venstre øyra: barnepust
Imellom ligg han strak
Frå dette punkt i huset skal hans kjærleik flyga

Jeg fryser - jeg har frosset snart i 4 uker

Det er muligens ikke så vanvittig interessant for alle at jeg fryser. Men, saken er at jeg pleier aldri å fryse, jeg pleier å være den som går rundt med kortermet topp mens andre hutrer og trekker ulljakka sammen over brystet og gir skjerfet en ektra sleng for at det skal dekke mest mulig.

Jeg fryser ikke når jeg går - jeg går jo fort, og da holder jeg varmen. Jeg fryser ikke når jeg sover, - kommer jeg meg bare i seng før føttene har blitt til isklumper er sengen en deilig rugekasse.

Jeg var tett i pappen. Nei da, - jeg har ikke vondt i hodet, det får sannelig holde at jeg hadde vondt i hodet kontinuerlig i bortimot fire uker tidligere i høst på grunn av en stram og vond nakke. Nei da, jeg har vært tett i pappen - som tungnem, treig, dum.

Klart jeg fryser, - skulle bare mangle at jeg ikke frøs.

Jeg har jo ikke puttet en fettholdig matbit innenfor leppene på bortimot fire uker, - og heller ikke en brødskive, - tilsammen har jeg kanskje spist tre poteter på fire uker. Kroppen tærer på det egne spekket nå, - og da blir det klart mindre til å holde meg varm med.

Jeg er hoppende glad over min forståelse, - jeg kan godt fryse noen uker til. Dvs, jeg skal sørge for å kle meg bedre, - jeg behøver ikke ha det ubehagelig mens jeg sitter stille og jobber, sitter stille og leser en bok kveldstid, - sitter ...

Men, - jeg skal nå ut og gå også da, - kanskje litt fort? Så jeg blir god og varm, kjenne kinnene gløde i vinterluften, luften som nå har snø i seg.

En dag - når jeg riktig føler meg lett og spretten skal jeg begynne å vende tilbake til normaliteten til en viss grad, - spise en brødskive, - forsyne meg med litt god potet- og selleristappe med fløte når jeg har laget den til andre. Men i mellomtiden har jeg det helt supert med min grønnsaksuppe, mine salater, - rent kjøtt og ren fisk, snacksgulerøtter og paprika som godteri.

Og mine vinglass gir jeg nå ikke slipp på da. Det skulle tatt seg ut! Det ville være å ofre noe på ett eller annet alter, - og jeg er ikke mye offervillig.

Og i mellomtiden har jeg det bra, - og fryser litt mindre bare fordi jeg forstår hvorfor jeg frøs.

Gjennomsyret av latskap

Jeg gjør ikke det skapte grann.

Sitter stille og ser støvet legge seg, sandkornene bygge seg opp, glassflater mattes, rotet toppe seg i hauger.

Jo da. Jeg gjør en masse.

Jeg leser den ene boka etter den andre. Jeg sjekker innboksen, jeg henger med på twitter. Jeg spiser og jeg drikker og jeg sitter - på sofaen, i sengen.

Jeg har ferie.

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

- er nå min mening.

Sosiale medier - kommet for å bli

I går snakket jeg om Twitter på et personalmøte. Fordi det var mange viktige ting ellers på sakslisten (brukerundersøkelse, økonomi mm) var det naturlig, - og på forhånd avklart med meg at jeg skulle snakke sist, - og ble dermed en tidsmessig salderingspost.

Jeg er ikke flink til å snakke veldig kort, - og fordi jeg visste at jeg sto framfor en forsamling der meget få var Twitter-brukere, mente jeg det var nødvendig å bruke tid på å forklare og vise fram hvordan Twitter fungerer, - i tillegg til å snakke om og vise hvordan tilsvarende institusjoner som vår bruker Twitter.

I etterkant har jeg tenkt at om jeg hadde kjent til denne videoen om sosiale medier litt før, og ikke først sett den sent på kvelden dagen før presentasjonen,- så skulle jeg startet med å vise de første to minuttene av den - men helst i litt sakte fart. Det hadde vært en nyttig introduksjon, selv om videoen engentlig nok er laget mht markedsføring. Men den det den forteller om sosiale mediers statistikk historisk kan være en vekker fordi: slik jeg oppfatter det er hovedproblemet for de som ikke bruker, men blir konfrontert med sosiale medier at de føler seg truet av den ukjente tidstyven og dermed er lite villige til å ta en titt innom for å forstå, finne ut av, oppleve. Og slik har det alltid vært med nye ting.

Jeg ble gjort oppmerksom på videoen på Twitter (selvsagt) der det var lenket til Kreativt Forums blogg som hadde plukket den opp på bloggen til Socialnomics. Videoen var annonsert fritt tilgjengelig på Creative Commons og forteller bl.a om hvor mange år det har tatt før 50 000 000 mennesker tar i bruk diverse medier: Radio: 38 år, TV 13, Internett 4, iPod 3, - Facebook fikk 100 mill.nye brukere på 9 mnd, og det er over 200 mill. bloggere og 57% av dem skriver blogginnlegg eller meldinger på Twitter daglig.

Socialnomics som har laget videoen oppgir kilder for statistikken i blogginnlegget sitt slik at leseren får muligheten til selv å være kildekritisk.

OK - det var dumt at jeg ikke fikk brukt 2 minutter av min knapt tilmålte tid til å vise videoen. Jeg fikk hastverk selv med det jeg hadde forberedt, - og det ble som forventet ikke tid noen debatt. Men livlig rundt lunchbordet et par timer senere ble det.

PS: Tenk om @Suongir hadde skrevet sitt blogginnlegg om de ulike stadiene på Twitter, - et par dager tidligere, da hadde jeg hatt manus servert på et brett!

Gubbe?

Gubbe har det bra. Han seiler og er ikke alene, mål er en hollandsk havn. Utfordringen er Tyske bugt., - og høstens vær.

Ren nytelse - dagens dufter

Jeg sitter og snuser på hendene mine.

I disse dager er egne hender noe som ikke nødvendigvis har så mye lukt, - de er i beste fall dekket av en eller annen, helst ikke for sterk, såpelukt - eller en desinfeksjonslukt.

Ikke så mine hender nå i kveld. Jeg snuser igjen. Ingefær, - fersk god ingefær, befridd sin bark, finhakket og berørt av mine hender. Klar til å gå i pannen.

Lime - en fin grønn limefrukt, - massert litt under mine hender i et forsøk på å frigjøre saftene - litt ekstra.

Mmmm - det lukter så godt av mine hender.

I dag blir det ikke sellerirot, - selv om det er en de kjøkkenparfymer som jeg setter utrolig høyt. Er det jeg som er dum og gal? Lukten av sellerirot er sensuell.

Dagens måltid av kylling-kjøttdeig med hvitløk, paprika, vårløk, ingefær, en anelse salt og litt pepper, - å, det ble godt og nå, - maten er fortært.

En deilig rest venter og vil glede meg i morgen. Kjære Gubbe, - nyt du seilerens hermetikkbokser - her er det andre gleder.

04:55

Det var klart for tidlig å stå opp, - ikke virkelig morgen.

Det var det heller ikke 10 minutter senere, 13, 17, 27 ...

Merkelig, bare fordi jeg akkurat i dag skulle kunne ligge litt lenge bråvåkner jeg tidlig og får ikke sove.

Nå er det dag, - har gjort alt sakte og ordentlig, tømt oppvaskmaskin, ryddet kjøkken, - tvitret her og der, - men avisen rekker jeg visst ikke lese, - må snart gå, bare fordi jeg var så forbasket tidlig våken.

Greit å sove lenge, ikke greit å sitte lenge ved kjøkkenbordet om morgenen. Merkelig, hvordan skal det gå når jeg ikke lenger har noen jobb å gå til?

Får kanskje begynne å morgenlese avisen allerede nå, - som en trening, - ta en kopp te til, - sose litt rundt, - sola skinner, bjerketoppene viser at det er litt vind, luften er superklar, det er ikke sommer lengre, - det er begynnende høst. Det blir fine dager i mange uker, - så gjelder det å stå han ut når senhøstens mørke kommer og knuger, - før vintersnøen igjen løfter lyset og gjør dagene vakre.

Te, avis, - jobb haster ikke.

Kan en mann stå bak, please?

Utallige ganger har vi lest at det står en kvinne bak, - Marie bak Knut, Mary bak Ernest, - etc. etc. ad nauseam.

Det er klart, det behøver slett ikke stå en kvinne bak for at det skal produseres god litteratur, - det kunne godt stå en mann bak. Det som er viktig er at den som kan og skal skrive får gode rammebetingelser, - slipper å tenke på innkjøp, matlaging, rent sengetøy, barn som både skal på skole og i barnehage, oppfølging av lekser, og synges nattasanger til.

Frigjort fra alt dette tenker jeg at selv jeg skulle kunne bli litterært produktiv, bli synlig, - lenge før støttekontaktene stiller opp.
Men, kom likevel fram kjære Gubbe, det er ikke nødvendig at du holder deg i bakgrunnen, - jeg får ikke presset noe genialt ut av meg uansett. Det er visst ikke på den litterære fronten jeg har min styrke.

Bøkene eller analysen ?

Det er alltid morsomt å få bokanbefalinger, - og veldig fint når det kommenteres hvorfor man anbefaler.

I en blog i Los Angeles Times er det satt opp en liste over 61 postmodernistiske romaner - og til hver tittel er det føyd til en rekke små ikoner slik at vi med et raskt blikk skal få oversikt over hva som er spesielt ved hver og en roman.

Bloggposten er lesverdig nok, listen interessant nok, - men det er denne annoteringen som interesserer meg mest.




Jeg skal ikke si at jeg blir provosert, - selv om jeg reagerer på merkelappene tynne og tykke, - men jeg synes vel at akkurat det er litt spess.

61 titler er ganske mye, - men sikkert av interesse om en er interessert i postmodernistiske bøker, - en liten garantiliste?







Alle disse etikettene - det er mulig at de er godt kjent og enda bedre likt av litteraturinteresserte, - for meg er de nye, - og litt rare. Men jeg vet at også norske litteraturlikere er betatt. Egen tag for at boka refererer til annen skjønnlitteratur, egne tagger for falske historiske hendelser, for lek med språk, for kommentarer om egen "bookishness", for brev som innhold.

OK - jeg vet hva som er galt med meg. Jeg er bare en bokleser, har ikke litteraturvitenskap som fag. Det er sikkert derfor jeg ikke skriker over meg av begeistring.
Beklager liten skrift og uskarpe bilder på de tre bildene som utgjør listen - men klikker du på bildene blir skriften veldig mye bedre - riktig lesbar faktisk. Da kan man riktig kose seg med alle de merkelige taggene.

Snart semesterstart - de har gullkortet i hendene

11 august skal vi møte de nye studentene når fadderene tar dem med rundt om på campus.
Forhåpentligvis skal vi klare å formidle at de når de bruker de tjenestene og ressursene vi kan tilby, - så har de et kjempefortrinn i forhold til veldig mange andre.

Hva jeg mener med det?

Vel, - vi vet at folk som har hatt kortvarig tilhørighet til UiO klamrer seg til, tigger og ber om å få beholde sine brukernavn og passord.

Hvorfor?

Jo, - fordi det gir dem tilgang til en mengde fagdatabaser, elektroniske tidsskrifter og e-bøker som UiO har betalt - tja, hva var det? - vel 45 mill pr år for å gjøre tilgjengelig for sine studenter og ansatte.

Jeg kjenner folk som er ferdige med studier, ute i det private næringsliv, - og som føler seg ribbet, uten faglig påfyll, fordi de ikke lengre har adgang til de fantastiske ressursene universitetet byr sine ansatte og studenter.

Hvordan kan jeg formidle dette, gi den gløden, - få dem til å dra nytte av dette til fulle de årene de er tilknyttet UiO?

Esquil røler om:: Besøk nummer 500.000

Esquil røler om:: Besøk nummer 500.000

Esquil er en hard mann

Jeg har i flere år hatt stor glede av Rølerbloggen, men i det siste har det vært veldig vanskelig å kommentere hos Esquil - en kommentar, og så er det bråstopp.

Jeg kan forstå at han vil beskytte seg, - men siden ikke alle av hans trofaste følgere er inne på bloggen hans hver dag, - så er det ikke unaturlig at man kan komme til å ønske å kommentere mer enn en gang, - i løpet av noen få minutter.

OK - nå er det sagt. Se, prøv, - og se om du lykkes mer enn jeg:

http://rolerbloggen.blogspot.com/

Emiren og jeg

Dette har ikke noe med Tusen og en natt å gjøre. Men, - jeg har blitt berørt av noe som er litt Tusen-og-en-natt-aktig, - og det har fått meg til å tenke.

OK, - jeg er på ferie, har utsikt over en bukt - og her en dag ligger det plutselig en enorm båt i bukta. Vi er sånn passelig nysgjerrige av oss, men denne er så stor at jeg tar fram kikkerten og laptoppen. Båten tilhører Emiren av Qatar, og er verdens 8'de største privateide yacht.

Men - når nå denne båten har ligget rett i synet på meg noen dager blir det slik at noe ved den bryr meg likevel.

Jeg har overhodet ingen ønsker over å være emiren eller hans kone(r), - jeg har det veldig bra som det er.

Og det er nå det begynner. Jeg vet at jeg har det bra, kjempebra. Vi har en liten leilighet - deilig nordvent - med utsikt over fjell og en bukt som på denne tiden av året tiltrekker seg milliardærene. Fra vår bolig går vi rett ut i badetøy og tar morgenbad, vi sitter på en veranda og inntar en selvlaget lunchsalat og nyter en enkel rosévin, vi gjør som vi vil og har det fint.

Ute på yachten til emiren ser vi litt, men ikke mye liv. Visstnok var han en tur til Paris for å snakke med, og innta et måltid mat med Sarko. Men hva han ellers tar seg til kan vi bare forestille oss, snakker og snakker og snakker?

Hvordan kan et slikt menneske leve? Hvordan holder han ut bokstavelig talt å bli oppvartet på hender og føtter hvert minutt av døgnet? Jeg tror virkelig ikke den mannen ville overleve lang tid på egen hånd ute i den virkelige verden. Jeg tror ikke at han ville klare seg uten alle sine tjenere, alle de som bringer ham mat, setter fram stoler, tar frem klær, sørger for transport. Om han ble spurt om prisen på brød ville han kanskje si "Gi dem kake". Jeg tror ikke han og hans gelikere har bakkekontakt for 5 øre.

Han har det sikkert bra, - han har sikkert aldri fått et myggestikk eller brent seg på en brennmanet, - aldri drukket lunken kaffe eller sett et vissent salatblad, men er han lykkelig? Jeg tviler.

Ikke mye å klage over

Siden jeg sutret og klagde så ille her forleden kveld synes jeg at det må balanseres litt.

Jeg har det bra, - kjempebra. Det er sent på kveld, 24 grader ute og et par grader mer inne, - jeg er på sydlige breddegrader der natten har lagt sitt teppe over alt omkring oss. Jeg har riktignok ikke vært i sjøen i dag, - men det er ene og alene min egen skyld.

Jeg har beskikket mitt "hus", - dvs ryddet og gjort rent i en kjekk liten leilighet på 42,5 kvadratmeter. Det kjennes godt, - særlig fordi det var en del varmere da jeg gjorde det. Men selv om en er klissvåt av svette etter en økt med gulvvask og marmorbonemiddel, så gjør det ikke noe. Man jobber, - og dusjer - og håper at den svake klorlukten ikke er for gjennomtrengende.



Plantene på verandaen har blitt sikret med et lite vanningsanlegg, - nå får de vann i 7 minutter ved midnatt og skulle ikke dø med det første.

Selv nyter jeg kvelden, - har kommet så godt inn i feriemodus at jeg ikke lenger besvimer ved 22-tiden. Deilig med bok, laptop og vin ute i den vakre svale kvelden.