Hev blikket fra bakken

Det å heve blikket har mye for seg, - og kan anbefales i mange sammenhenger.

Likevel er jeg ikke god til akkurat det, - og en av årsakene er at jeg er så himla redd for å falle. Redd for å brekke en arm eller et ben. Baken er fremdeles øm etter et fall på ski nyttårsaften natt. Jada, jeg vet det er det glade vanvidd å begi seg ut i mørket klokka halv to etter en livat nyttårsaftenfest, - men må man så må man, - og vertskapet hadde ikke invitert til overnatting, - og bilvei var det heller ikke, så de 50 minuttene på ski var helt nødvendig.

Igjen er jeg i et område med mye skiterreng og snø. Nå går jeg ikke på ski, men på bena, og når jeg er ute og går bruker jeg staver. Nordic walking - gir redusert belastning på knærne, økt lungeaktivitet, - og ikke minst bedre stabilitet.

Likevel gikk jeg her i morges med blikket ned mot bakken, - både på vei, og inne i skogen. Men siden fotfestet i grunnen var så tygt og godt, og jeg hadde stavene i god sving og med godt feste i rett rytme bestemte jeg meg for å heve blikket, - se meg litt om, - på snøen omkring, trærne - sporene i snøen. Mer skulle ikke til for å få umiddelbart økt puls, - for rett til venstre for meg, kanskje 10 meter unna lå en diger elgokse og stirret på meg. Takk skjebne for at den lå der, at den ble liggende. Hadde den vært i bevegelse, hadde den vært i driv mot meg vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. De digre hornene kunne jeg neppe ha kommet unna, - Nordic walking staver er neppe fullgodt våpen mot en mangeårig elg, - og beina, - de mulig sparkende elgbeina tør jeg ikke tenke på. Kanskje jeg skal være glad det var en hvilende okse, og ikke en oppegående elgku med kalv, - hun vi så for tre dager siden i full fart over Mesnalivannet. Ku med kalv er farlig!

Jeg tror jeg venter litt med å heve blikket.