Hvorfor det er fint å være syk – passe syk

Aller først: jeg har ikke vært syk helt siden forrige titt over dynekanten. Da var jeg sengeliggende kun en dag, så i full jobb, full fart, alt helt greit - inntil natt til lørdag. Er det noen som sier: usj, hør på hu derre prektigheta da, preiker om at hu legger sjukdom utenom arbeidstid blæh? !
- hold kjeft sier jeg da - kunne faktisk ha tenkt å gjort noe annet denne 
helgen jeg!

Men, etter noen dager med hodepine, vond hals og feber på et nivå som begrenser enhver aktivitet ut over det absolutt nødvendige, kommer en periode der jeg kjenner at jeg er passe syk.
Fortsatt feber – fortsatt sengeliggende, fortsatt vondt både i hals og hode, men jeg er over kneika. Jeg ligger ikke lenger og halvsløver hele dagen og natten, jeg kommer til å overleve, jeg begynner å kunne nyte dagen, - lese, kose meg med lap-top’en på dyna, og jeg smaker at teen er god.

Det er fint å se ut, se på den intense blåfargen på himmelen mot øst, se sollyset på en furustamme. Kroppen begynner å stabilisere seg. Det er ikke lengre gjennomvått sengetøy stadig vekk, - det kjennes ganske bra, stadig vekk. Men fortsatt kjenner jeg ingen fristelser – har ikke lyst til å stå opp, ikke lyst til å se på TV, er ikke sugen på å drikke vin, vil helst ikke prate med noen.

Roomservice er upåklagelig. Jeg har hatt flaks som ble syk akkurat nå. Den bedre halvdel er i landet og i heimen og stiller opp med te og vann, frokost og saft, tilbud om middagsmat også, og leverer avis på dynen, - og har vett til å holde seg unna ellers! Han har funnet en annen seng disse feberhete nettene, - klart en fordel for oss begge.

Jeg er i lesemodus igjen, - det er et klart tegn på tilfrisknig. Det å få ”gratis” lesetid er en vidunderlig gave. Nå er det en ny bok fra vinduskarmen jeg er på vei inn i, - jeg tror jeg er enig med Mihoe som leste den for en stund siden. Akkurat i morges da jeg endelig startet å lese, så svuppet det inn en kommentar på en av mine relativt ferske poster, fra forfatteren hvis blog jeg hadde besøkt for en stund siden.
Det er jo litt merkelig da. Særlig siden forfatteren er engelskspråklig og min blog norsk. Men det var artig lite løft for en sengeliggende bokleser.
Omslaget på Mihoes eksemplar er mye freskere enn på mitt - bare se:



Ser det ut som om den ene er til salgs i bokhandel og den andre i en kiosk?



Kommer det noen spydige kommentarer om manglende nivå på heldagssengelektyren? Takk den passer meg helt supert!

Likeledes er det et friskhetstegn når jeg lager en skikkelig ironisk, spydig, velskrevet kommentar til en lunchinvitasjon til en del av storinstitusjonens ansatte som var formulert på en måte som gjør at man forstår at egentlig er ikke vår avdeling opprinnelig inkludert, - men ja vi kan komme likevel. Det er også et friskhetstegn at jeg har vett på å sende min kommentar til en kollega for å vise hvor skarp jeg er, og ikke til avsender av invitasjonen. Jeg skal tross alt jobbe noen år til – tror jeg.

Men – blir jeg frisk nok i morgen? Det er tvilsomt om jeg blir frisk nok, men jeg skulle ha vært i et møte – og hvordan skal det gå om jeg ikke deltar. Det er liksom mitt møte da, - sangen jeg får i hodet er kanskje ikke 100% treffende, - men den surrer nå rundt likevel - blir de sure om jeg ikke stiller opp? Will they still love me tomorrow (if I am not there)?.
Verken lyd- eller billedkvaliteten er noe særlig, - og ikke får jeg lov til å legge den inn på direkten heller - men hør og se likevel da! Og jadda, - jeg er sikker på at mange tror at det er Amy Winehouse's sang - men det er det ikke så! It goes way back.