Julekort

Jeg følte meg superflink etter å ha skrevet syv julekort i løpet av helgen - inntil jeg snakket med kollega S (ung nok til å være min datter, flink, effektiv, energisk, flott jente). Jeg visste at jeg hadde kjøpt kort jeg egentlig ikke kunne stå for. I alle år har jeg enten laget kortene selv, eller kjøpt UNICEF-kort. Men i år kjøpe jeg i et øyeblikks svakhet noen flashy kort, håndlaget og greier og greier. Jeg hadde skrevet sånn passe, - men til enkelte ble det tilleggsjulebrev med oppsummering av året som gikk. Ingen familiebilder, - og egentlig ikke noe skryt heller så vidt jeg kan huske - men hukommelse er det jeg har aller minst av, så for all del. Hands up, I give in.

Man skal ha hjemmelagede kort, eller UNICEF-kort. (Ja, det visste jeg jo, det var bare akkurat denne gang ...., - og forresten så har jeg kjøpt en pakke U-kot nå på postkontoret da jeg postet de glorete kina-produserte-håndlagede kortene, de skal gå til mine politisk korrekte venner)
Man skal ikke brette ut livet heller: - enten blir alt oppfattet som skryt, eller så er det galt å brette ut begredelighetene. Jaaaaaaa????

Ellers har jeg som mormor/svigermor/mormor helt klart kjøpt for mange julepresanger til de søte små, - samtidig som det er for få, de gale tingene, ikke det de ønsket seg.

Det er få dager igjen, - jeg vet jeg kommer til å kjøpe mer, og jeg vet jeg kommer til å glemme noen/noe.

Maten da, maten?? Jo, surkålen er laget. Jeg glemte å se etter medisterfarse/deig i dag. Hvor mange flere dager kan jeg tillatem meg å glemme det?

Det flyter - men så lenge jeg vet det ikke er nok innpakningspapir gidder jeg ikke starte innpakkingen - det er jo helt misforstått.

TV-kveld, Wallander - reddet av gong-gongen.

... det er så mye lekkert i rullestoler

Alt er relativt. Det at benet mitt er ganske guffent nå, ganske mye verre enn for vel et år siden, - det er også relativt. For en 6-7 år siden hadde jeg også en periode da jeg var ganske fed up med benet, var lei det, syntes det bød på utrolig mye heft. Kompresjonsstrømper, bandasjering, - inspeksjon etter insektstikk, rifter, sprekker i hud.
Så var det en gang en nabo spurte "Hvordan står det til?" Hun ventet neppe særlig mer enn det sedvanlige "Takk bra", - men slik ble det ikke. Jeg øste ut av meg min frustrasjon og endte med "Jeg er så lei det beinet at jeg nesten kunne kappe det av". Spontan tale, uten den helt store gjenomtenkingen. Men da ga hun meg tilbake på samme måte jeg hadde svart. "Å ja, hvorfor gjør du ikke det, - det er så mye lekkert i rullestoler nå for tiden."
Jeg går fortsatt bra på benet, - det er mer heft med det enn noen gang. Men det at jeg kan gå, at jeg ikke er blitt invalidisert, at jeg fortsatt kan arbeide - det er utrolig viktig. Så får jeg tåle så godt jeg kan det som reduserer livskvaliteten. Men en Pollyanna, nei det nekter jeg å være.

Noen er helt på trynet

For den som jobber i det som nok går inn under det grumsete begrepet et "serviceyrke" er det behov for en rekke kurs. Konfliktmestring, kommunikasjonskurs, - og masse mer.

Hva gjør man med en som ser ut som og oppfører seg som en terrorist, - en som skremmer vettet av deg: Ikke fortell meg noen ting, ikke snakk til meg. Gjør jobben din bare, for faen din jævla drittkjerring...

Selvsagt er det ingen vitner til monologen, - og selv om det er lett i ettertid å si at man skulle gjort si og så, sagt "Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg, et øyeblikk skal du få snakke med en annen medarbeider....", - så er jo virkeligheten at der og da blir man nesten lammet.

Mer enn en gang har jeg tenkt at jeg er himla glad jeg ikke jobber i det som så vakkert heter "Trafikketaten" - men kanskje de nettopp har fått 17 kurs i konfliktmestring, - i motsetning til oss.

Men, de aller fleste er jo kjempesøte og superglade når vi faktisk kan hjelpe, når vi klarer å finne ut av problemer, når vi viser dem finurligheter som gjør at de lettere håndterer sin hverdag etterpå.

Te

Who would'nt do what for all the tea in China? Det må jeg finne ut. - Og, nå noen tid senere så ser jeg at det ikke noen kilde her, det er ikke noe sitat, - man finner kun betydningen som jo er klar nok. Vel vel.

Erlend liker røkt te, - med lukt som jernbanesviller. Det er ikke så ofte jeg føler meg sart, - litt vanskelig når man er 176 cm og veier 75 kilo i en alder av 63, - men når det gjelder te, da er jeg litt sart. Favoritten er klart Thé sur le Nil, - elitisk (?) kjøpt hos Mariage Frères i Paris (- det går an å kjøpe 'på nett' også), man må ikke reise til Paris for å handle - selv om det selvsagt er mye morsommere.
Med barnebarn i utkanten av Paris er det å komme seg inn til Paris ikke lengre noen enkel sak. Det er nesten så jeg kunne ønske en anonym reise uten familieansvar. Men slikt gjør man jo ikke.
Det så forbannet mye man ikke gjør.

Alenemor 41år gammel

Fordi jeg selv aldri har kjent den mye omtalte tikkingen av den biologiske klokken selv, tror jeg at jeg mangler empati når det gjelder hva en kvinne kan føle omkring det å ikke ha fått barn. Om jeg var "verpesyk" selv, - vet ikke. Vi var heldige og kunne enes om at det var greit å få barn, - og så fikk vi dem. Ikke uten tårer, ikke uten katastrofer - men vi sitter nå igjen med to flotte voksne jenter.

Så hører jeg om venners datter som er gravid og venter barn, alene, selvbestemt, ønsket, - i en alder av 41.

Da må det jo være noe som er "plus fort que moi" - noe hun bare MÅ. For ingen kan da være så naive å tro at dette kan bli bare greit? For all del, masser av jenter har klart å være alene med både en og flere barn. Ikke alle har bevisst gått inn for at det skal være slik. Det er nok de ferreste som gjør det. Det er modig, det er klart. Men hvor riktig er det? OK, riktig overfor suget, klokka, draget, - det biologiske som krever at du MÅ.

Men ungen da? Hvor greit blir det for ungen?

Ingen må bestå eksamen for å bli forelder. For noen er det vanskeligere enn for andre. Det er flott at lesbiske ser ut til å skulle kunne få hjelp til å få barn. Men da snakker vi om par, de er to som skal være foreldre til barnet. Ingen har hittil foreslått assistert befruktning for enslige kvinner som ønsker å bli gravide. Mange fikser dette greit på egen hånd, - dvs, de får noen til å stille opp - med viten eller ikke - og her kommer neste spørsmål. Hva med far, som man formulerer det juridisk. Hva med far som kanskje aldri får vite at han har vært brukt, - og nå er far. Skal han ha rettigheter? Kan han komme til å få forpliktelser? Jeg håper inderlig at han ikke skal få forpliktelser hvis det er slik at han overhodet ikke er informert om at han er brukt som sæddonor uten vitende.

Husker en nydelig historie fra ca 30-35 år siden da en veldig søt servitrise på en meget god og populær resturant i Oslo ble uplanlagt gravid, den biologiske barnefar var ikke der, og da var det en homsevenn som stilte opp og meldte seg som juridisk far, - for at ungen skulle ha to foreldre. Og så vidt jeg minnes var han mer enn juridisk far for den lille gutten. Nydelig. Lenge siden, men fint å tenke på.

Brev til en søster

Hei søster,
jeg skulle pakke, legge meg - men jeg koser meg med maskinen.
Jeg liker å skrive, liker å taste bedre enn å håndtere en penn, nå for tiden (- og tenker av og til på herr Ibsen og andre som skrev så mye med penn og blekk).
Men - jeg liker å skrive, bare jeg slipper pennen.
Det at jeg dessuten har aksess til internett gjør at det blir litt sug mot pc'en, og nå tenkte jeg nettopp på deg - har du fått tilgang enda? Jeg fatter ikke at det skal være så vanskelig. Det er liksom som alt har gått galt. Tenk om du hadde hatt "noen" som kunne fikset det for deg. Det er alltid noen som klarer å fikse det som vi alminnelige dødelige ikke får til. (Men vi forsøker ikke å bestikke noen i Théoule bare fordi vi ikke klarer å få båtplass)

En dag, når du kommer deg "på nett" hjemme, men egentlig for den saks skyld når som helst du har jo både pc og penn (men "blog-redskapet" er så supert) - så tror jeg at du kan komme tilbake til tidligere tiders fine skriverier.
Jeg tenker med glede på mange av brevene dine fra de fjerne utland, - ok, - dine tegninger gjorde brevene ekstra flotte, men formuleringene i seg selv var veldig underholdende og også fine å ha i tankene, i lange tider.

Jeg tror ikke at jeg selv har noe uoppdaget skrivertalent, - men jeg liker å la fingrene fly og ordene flyte ut over skjermen, for så å pusse og vri litt på det jeg har latt flyte ut. Nå har jeg - egentlig for lenge siden, men det har først tatt fart i det siste, - startet en slags nettdagbok, en 'blogg', og der tillater jeg meg å tyte ut dette og hint, nokså hemningsløst, men ikke helt på trynet. Jeg har et par-tre andre blogger jeg leser med stor interesse, og av og til tillater meg å kommentere hos dem til og med (for det er noe av blog'ens spennende væren - andre som mer eller mindre tilfeldig 'oppdager' deg, kan legge inn kommentarer på det du har skrevet, - men foreløpig er jeg selv totalt ulest (og helt ukommentert av andre).

Men jeg har det fint med det. Da jeg var syk hadde jeg stor nytte av min dagbok, - men i alle årene etter har den fått ligge. Dvs jeg har ikke skrevet mer, men jeg tar den av og til fram og leser - og ser på mine tegninger. Og det å vite at det går an å gå tilbake og lese hva en har tenkt og ment det er ganske ok.

Det er av deg jeg har lært at det går an å tegne. Jeg har ikke noe talent der heller, men jeg vet at jeg kan klare å illustrere noe med en enkel tegning - av og til. Det er også ok.

Kanskje du skal få innsyn i min blogg - når du kommer deg på nett hjemme, og den nye Hobbyen ikke tar all din tid. I mellomtid kan jeg la deg få adressen til en av mine unge blog-venninner Mihoe - om slikt overhodet interesserer deg.
Farer sydover i morgen. Må pakke nå.

Klem

Nam nam - tre i uka!

Jeg husker Damenes roman, det var pockebøker som var rosa i kantene og med romantiske bilder på omslaget. Ganske ofte var det bilder av ung pen pike og ung kjekk mann i hvit frakk - LEGE!
Jeg har helt klart lest noen av disse mens jeg var 16-17 år. Jeg lånte dem av en klassevenninne hvis tante kjøpte dem. Hjemme var den type bøker bannlyst - og derfor var de desto mer attraktive. Men, jeg ble aldri hekta.
Nå derimot, - nå er jeg kanskje hekta på TV-serier, og Gud bedre, vi har tre legeserier på gang, det er ganske farlig det!! Gray's anatomy, House og Out of practice. Sistnevnte teller egentlig ikke. Selv om alle hovedfigurene er leger, så ser vi dem ikke in action inne på sykehuset - og da holder det likesom ikke. Det er ikke nok blod, slanger og hjertegreier. Da er House og Gray mye bedre - æsse.
Det er for ille. Her har man vokst opp ikke bare i et møblert hjem med lesesirkel og uten brus og ukeblader, men til og med i et legehjem der vi barna måtte svare når telefonen ringte under middagen for å skjerme kirurgen. Vi bodde jo ikke inne på operasjonssalene, ei heller inne på sykestuene, - men dog på sykehusområdene, - det var en del av oppveksten.
Da skulle jeg jo liksom være fullstendig vaksinert mot slikt - eller?

Jeg elsker Gray's anatomy og House, synes det er herlig å krype opp i sofaen med et glass vin (eller flere) og la skuldrene synke ned og bare være med.

Men - kultur med stor K er det ikke - æsse.

Stakkar Julia

Jeg hadde ventet en liten storm etter Elster kronikk 2 november, men nei. Jeg hadde ikke ventet noe tilsvarende orkanen etter Gaarders anti-israel-kronikk, men dog en offentlig debatt med litt futt og fart. Jeg har sett en eneste fislete liten kommentar, og den var så uinteressant at jeg husker verken hvem som skrev den eller hva den forfektet.
Merkelig, - hvor er filosofene?

Ikke er jeg filosof, og ikke ytrer jeg meg i det virkelige offentlige rom. Men det gjør meg vel ikke til en feiging?

Mandag, november - og en strålende dag

Mandag er flott, en fin ny start, - ikke ugrei i det hele tatt. Jeg har glemt alt grums fra uka før, - glemt alt jeg ikke fikk gjort, alt jeg ikke husket å gjøre.
Nye muligheter, mums.

Så kommer angsten krypende fort nok. Utfordringene blir til problemer, - og mulige fiaskoer. Det er best å grue seg.
Men mandagen var super, - i flere timer.

Sushi og kålrotstappe

Mmmmmm, nydelig - ja, begge deler. Men, nei da, - ikke sammen. Kålrotstappe til røkt svinekam - herlig, - gjerne litt fransk dijonsennep i stappen, og spe med matfløte, mmm.
Dager etter slike måltider kan det smake godt med sushi, - føle at kroppen bare får ren nydelig næring, renses, du våkner lett.
Skulle jeg bare lage mat til meg selv ville det bli mest scampi og grønnsaker, - salat som sommeren. Og så fikk jeg heller balle til med noe fett og godt en gang i blant. Forøvrig blir det bra fedt med kokosmelk over grønnsakene, - og godt, mmmmm.
Fatter ikke at jeg kan skrive slik nå, stappmett som jeg er.
Den grønne teen - Thé sur le Nil, importert fra Frankrike, smaker nydelig etter slike tunge måltid.

Saddam - dødsstraff - mjo, nei - ikke bra

Det er ikke til det beste å gi dødsstraff, det fremmer ikke noe, - i alle fall ikke denne gangen. Noen vil gjøre ham til en slags martyr. De et muligens de samme som mener han er en helt, - men det er vel mange nok som vet hva han har gjort. At hans gjerninger fortjener straff er vel klart nok for de fleste. Kanskje hadde en livstidsstraff vært mer virkningsfull.

Det er lov å angre

Typisk for meg er å handle uten å tenke nok.
For eksempel kunne jeg godt droppet å kritisere Elvis Bling her om kvelden. Det at han bruker aksenter feil er jo ikke akkurat noe å bry seg med eller om. Unnskyld! - om du noen sinne kommer hit.

Jeg er vel ikke verdensmester i angring, - men jeg angrer relativt ofte. Mer på ting jeg har gjort, eller helst sagt, - enn ting jeg ikke har gjort. At jeg finner på de smarte tingene jeg kunne ha sagt lenge etter at anledningen til å si noe er borte er jeg neppe alene om. Da er i grunnen dette et greit sted å få utløp for slikt. Men, å la det bli en skriftestol er ikke aktuelt.

Kristeva, Derrida og Irrigaray - og Jon Elster

Jon Elster røsket opp i meg i dag. "Det er en åpen hemmelighet at mye franskinsprert forskning innen humaniora nærmest kommer i kategorien tull".
Gurimalla. Det visste jeg ikke. Hemmeligheten har ikke vært åpen nok. Riktignok tenkte jeg faktisk selv "tull" en gang for noen år siden da Luce Irrigaray var i Oslo og det ble holdt et seminar i forbindelse med utgivelsen av en av hennes bøker til svensk. Hun kom da med et utsagn om at alle maktord var maskuline, etc etc - og det var helt tydelig at hun ikke behersket noen germanske språk.... Alle hennes eksempler falt i grus, - om man ikke utelukkende tenkte i romanske språklige baner.
Og da var faktisk alle de tilstedeværende som tydelig reagerte, - enten for høflige til å motsi henne, - eller for timide med hensyn til å snakke fransk offentlig i en norsk setting. Jeg tror helst det var det første. Men mye tull sa hun faktisk, - men jeg våget ikke si det spøtt. Hverken da, eller etterpå da jeg kjørte henne hjem til hotellet sammen med hennes svenske oversetter som var min venninne.
Jeg regner meg som feminist, - men ser jo at også der kan det være mye tull. Jeg liker å oppdage tull selv, - men jeg må vel innrømme at umiddelbart liker jeg dårlig når "andre" - og her kan det vel hende at jeg i hovedsak inkluderer menn, - angriper feminister.
Ja ha, ser man det - en selverkjennelse.
Kjenner ikkke Derrida av egen lesing - tror jeg må snakke med noen.

Dårlig rengjøring

Det er pinlig når en gaffel som ble lånt for 3 1/2 år siden dukker opp under oppvaskmaskinen.
Selvsagt er jeg kjempeglad for å ha en oppvaskmaskin, glad for at alle sprekkene i avløpsslangen ble oppdaget før det ble full oversvømmelse, glad for å ha en hendig mann som stiller opp og reparerer.
Det er ikke like morsomt å komme hjem å finne oppvaskmaskinen ute på gulvet, støv og kliss og rot over alt, - og en fremmed gaffel på benken. Hvor i all verden kom den fra? Det tok litt tid:
Gaffelen var én del av et sett på 12 som jeg lånte til en større selvskapelighet, - og jeg hadde et svare strev med å få kjøpt en erstatning da den hadde forsvunnet. Vi hadde aldri lett innunder oppvaskmaskinen.
Gaffelen hadde jeg glemt for lengst, - og det var heller ikke en lekkende oppvaskmaskin som var årsaken til at den dukket opp, - det var jakten på den forsvunnete kokkekniv som nå var igang. Min kjære er utrolig envis som svenskene sier, når noe først setter seg i hodet på ham, og nå var det denne kniven som vitterlig hadde vært borte noen måneder, men som skulle finnes.
En uke etter er den fremdeles borte, - men det er renere under oppvaskmaskinen, bak radiatoren, under mikro'n, under komfyren, inne i oppvaskbenken - men alt det synlige rotet er som før. Alt er nesten normalt.
Men, - skal jeg gi min venninne hennes gaffel, - trenger hun å ha 13?

Bøker med og uten støv

En dag jeg har god tid skal jeg endelig ta meg sammen og kaster bøker. OK, ikke nødvendigvis kaste, men i alle fall kvitte meg med en masse bøker jeg aldri kommer til å lese.
Vi har en hel del bøker som jeg har lyst til å lese om igjen, en del som jeg ikke har lest enda, - men utrolig mye som bare har havnet her. Arv, oppbevaring - pokker ta at vi har god plass. Om ikke Lions vil ha dem går de på søpla.

Neste prosjekt blir omorganisering av det gjenværende. Det holder ikke helt med oppslagsverker i en hylle, og alt annet i vilt kaos. Og hvorfor skal kjøkkenhylla som fungerer som bokhyll på soveværelset og er alt for dyp og tar alt for mye plass, være belemret med flyplasslitteratur og gamle båtblader?

Når det gjelder bøker er det alltid slik at jeg enten har for mange, eller nesten ingen på nattbordet. Begge deler er grusomt. Nesten ingen, - da er det slik at jeg må spare, ikke lese for mye, ikke risikere å gå tom. For mange, - da blir det fort 4 bøker på gang samtidig, - og det er slett ikke lurt. Akkurat nå er det rimelig greit: Dansk krim (Holst) - dessverre i svensk oversettelse, men man tar hva man får, (nesten) alt du trenger å vite om norsk - grei fordi den godt kan leses i små porsjoner , Trynefaktoren (fikk den for 30 kroner og ville gi den en sjanse), Kors på halsen (Hylland Eriksen) begynner å støve ned - lenge siden den ble åpnet, siste Ruth Rendall lokker, - men jeg mangler noe nytt fransk - det må jeg finne meg om snaue to uker! Jippi, gleder meg til barnebarn og litt neddypping i 'det franske'.

Om jeg begynte å reise mer med trikken igjen ville jeg få lest mer. Jeg var en kløpper til å lese sakspapirer til møter før i tiden. Så ikke opp, hørte ikke at folk snakket, og kom gjennom ganske store bunker på 25 minutter. Men det var lite skjønnlitteratur til ren glede den gang. I bilen er det kun radio jeg får med meg, - men det er ganske hyggelig det også. P2 og RFI.

Noen minutter på sengen om kvelden er i alle fall gull verd.

Søndagsskole på lørdag og andre opplevelser

Den vinteren jeg var 5 bodde vi i en sommerhytte utenfor Paradis et sted. Paradis i Fana. Det var utdo, trekkfullt, - men tak over hodet for en liten familie på stadig flyttefot.
Foreldrende var overhodet ikke religiøse, - men likevel ble SS2 (min da yngre søster, - nå er det også en SS3) og jeg sendt på søndagsskole. Av en eller annen grunn var søndagsskolen på lørdag, - samme dag som min far fikk en eller annen riksdekkende avis i postkassen som lå langt unna hytta der vi bodde. En ting var søndagsskolen som jeg ikke husker annet av enn at det var stas å få en rød stjerne stemplet på søndagsskolekortet, - men så var det kampen om avisen. En nabogutt, - en adskillig eldre gutt med lengre bein en jeg vant alltid konkurransen om å nå postkassen vår og ta avisen. Og hvorfor var det så stort? Vel, min milde snille slitne far ga den som kom med avisen en mynt. Jeg husker ikke lengre hvor mye, - men det kan maksimalt vært 10 øre. Men bare tenk hva 10 øre var verd i 1948/49!
Det var alltid vinter mens vi bodde der, men dårlig med snø. Belønningen kom i mai, - da fikk vi ski og tørrtrente rundt hytta. Så var det to uker på Finse, - adkomst via nattog, og skitur til Turistforeningens hytte nattestid, - det var mil å gå - eller 400 meter? Vi var der i to uker, og vi lærte å gå på ski.

Senere ble det bedre boliger og ikke noen søndagsskole, - da var det låst dør på foreldresoverommet søndag morgen i stedet.

Inspirert av Mihoe har mine tanker landet på sang og kirkebesøk. Det er ingen tvil om at mitt mest kirkeaktive år var det året jeg bodde i USA, - men det var ikke mitt mest religiøse år.
Fordi hele familien jeg bodde hos skulle i kirke hver søndag så fikk jeg med meg en del om forskjellen mellom norsk og amerikansk (hos dem unitarian) kirkeskikk. Jeg forstår at jeg egentlig er en puritaner når det gjelder alt som har med kirke å gjøre. Jeg ble sjokka over at man klappet i kirken (senere var jeg like sjokka i Peterskirken en påske da ALLE stilte seg opp på benkene og skrek og hoja som om de var på fotballkamp). Men det var fint å synge, det er fint å kunne gaule ut, synge av full hals, - fordi rommet tillater det. Det måtte i grunnen være den eneste grunnen til å begynne å gå i kirke.

Da jeg var 13-14 hadde jeg min eneste religiøse grubleperiode. Vi bodde like ved en katolsk kirke i Oslo, og det var lett å stikke innom på vei til eller fra Deichmann (ie: folkebiblioteket i Oslo). Der var den andektigheten jeg ønsket, - men det var aldri noen tanke videre om å gjøre noe med det.

Så skrev jeg noe om katolske gutter, - anglos og latinos, - men klarte å slette det hele. F...

Hvem har skylda?

Det er ikke parkeringsvaktene som har skylda, - selv om jeg i 5 minutter trodde det. Jeg hadde jo ikke stått over tiden, - jeg hadde betalt, så hvorfor i h... hadde jeg da fått en bot på 500 kr? Jeg er så laga at jeg blir svimmel når sånt skjer meg. Urettferdig behandlet, noen har juksa, og det har gått ut over meg.
Ja, noen har juksa, - men ikke parkeringsvakten.
Siden forrige gang jeg sto parkert i den gata, på eksakt samme sted hadde noen, - Oslo kommunes vei-etat eller hvem det nå er, skrapet vekk den hvite markeringsmalingen på noen få plasser midt på strekningen, - de hadde ikke fått vekk all maling engang! Når man så nøyere etter var det først to plasser, - så 20 meter med rester av parkeringsplassmarkering - og dette var rett utenfor automaten - og så kom det fint oppmerkede plasser igjen. Ingen skilt.
Dette er lureri. Jeg skal betale, men jeg skal klage. Sannsynligvis til ingen nytte.

Latin for alle, - urettferdig at det ikke går!

Da min minste hadde lyst til å begynne å lære latin var jeg mektig imponert. Så flott at hun selv hadde lyst. Selv hadde jeg under oppveksten overlevd diverse seanser ved middagsbordet der mor og far moret seg med å kaste latin seg imellom (han: lege, hun: lærer med latinartium) - mens vi ungene berettiget følte oss satt til side. Litt ség nok inn gjennom årene, - og uten anstrengelser, det ga ikke noen reelle kunnskper, men det gjorde fransken litt morsommere.
Mange, mange år senere ble det holdt et kurs på jobb: "latin for bibliotekarer", - det skulle gå over 12 ganger, - husker ikke om det var dobbelttimer - men det var alvor. Her var det ikke nok å lære seg å gjenkjenne genitiver nei, - selv om det var det jobbmessig var viktigst. Jeg slet, forsøkte, slet - og ga opp. Men jeg kastet aldri notatene, jeg har i alle år senere trodd at jeg skulle kunne ta det opp igjen.
Langt kjappere gjennomgått og glemt var "kurset" - "japansk for bibliotekarer", - det besto av et A4 ark, tosidig, med angivelse av tallord, - keiserperioder og litt til. Jeg kan fremdeles telle på japansk, men bare til fire. På serbokroatisk kan jeg telle til fem, men det har aldri kommet til nytte...

Men, det var da Maja-min i en alder av 16 hadde lyst til å begynne med latin jeg ble glad, - og så kjempeskuffet. Hadde vi vært i Norge hadde alt vært greit, - men vi bodde i Frankrike, skolen var en fransk statsskole, og der var det slik at enten begynte man med latin når man var 12, eller aldri. Så ble det aldri da for Maja min. Hun tok sin bac med fransk som førstespråk, norsk som andre, engelsk som tredje, - og svensk som fjerdespråk. Kanskje hun hadde valgt sine studier senere anderledes om hun hadde fått lære latin?

Og jeg, - jeg transkriberer kyrillisk og gresk, - og forstår nesten ikke et ord. Jeg sier pent tusen takk på tyrkisk, men kan ikke mer. Jeg har en masse fragmentariske kunnskaper, - og ikke noe i dybden.

Hvor mye nytt jeg kunne bibringe studentene i dag om informasjonssøk vet jeg ikke, - og stakkar den proffen som tror hun skal løse sine forskningproblemer ved hjelp av meg på mandag.

Oktober - grå i håret, grå i ansiktet, men optimist

Håret vokser bra i det milde småregnet vi har hatt de siste ukene. Det er snart på tide med en klipp, - med norske priser, og usikkerhet for resultatet. Kan ikke suse ned til Nice hver gang jeg skal klippe meg. Nix, slike penger har jeg ikke, det blir å suse ned til Camilla på Majorstua. Nå er det slutt på flerfargede striper og tull, grått hår for alle penga, - står til det grå høstansiktet.

Ble skikkelig glad i dag da jeg fikk inn en ny respondent (flott ord, men det må til når en holder på med informasjonsinnsamling om noe så alvorlig som lymfevæskelekkasje). Vedkommende har funnet en lege som interesserer seg - ikke bare for hennes problem, men for problematikken, og vil gjerne skrive om det. Jeg bare må ha navnet hans! Jeg kan jo ikke påstå at mine leger har vært uinteressert, men noen oppfølging av denne art har ikke jeg vært ute for, og det har heller ikke noen av de andre respondentene (snart klarer jeg å skrive ordet uten nøling).

Tror faktisk jeg skal legge til en kolonne i tabellen min, - Fått seriøs oppfølging av lege, - der blir det ikke mange kryss nei!

Ille at så mange ikke kommer til lymfødembehandling raskt, - og skrekkelig at de fleste som har problemer med lymfevæskelekkasje bare blir møtt med total uforstand, "dette må du bare leve med" er ikke særlig oppløftende å få høre. At jeg ble møtt med interesse som så resulterte i begredelighet etter en totalt gal og skadelig undersøkelse som forverret selve lymfødemet permanent, det er en annen sak.

Litt nakkesliten nå om dagen etter å ha vært intenst opptatt av diverse presentasjoner jeg skal ha denne og neste uke, - tror jeg legger meg til en nakkeknekk når jeg sitter og jobber med ppt, - og det selv om jeg ikke har progressive briller på. Hmm.

Mye jobb for å få både form og innhold bra, - jeg sliter jo med å være knapp og presis, ikke min forte det nei. Gi meg tid, og plass så flyter jeg utover som en blekksprut. Tror til og med at en blekksprut er mer retningsbevisst og ryddig enn jeg. Men, - på onsdag blir det først BIBSYS-kurs, kanskje kommer det en eller to (forrige uke kom en av to påmeldte). Umiddelbart etter, men i andre lokaler BIBSYS-innføring for mastergradsstudenter som går på American background eller noe slikt noe, med påfølgende orientering om bokanmeldelser - og det er der det gjelder å begrense seg og ikke stupe ut i og forvinne i det store ISI-havet. Neste uke privatundervisning, - og det er en helt annen utfordring, for her er det en presumptivt meget erfaren forsker som skal oppdateres, - i hjelpemidler, hvilke og hvordan - faget kan jo vedkommende selv....

Vått ute, vått ben inne

Så begynte det forbaskete benet å lekke igjen. Det er mye som kan tyde på at gjentatt bading i saltvann kan være en 'trigger'. Jeg har jo selv reflektert over det før, - så har en av lekkasjerapportørene meldt at det gjelder hennes sønn, - og på forespørsel har en annen av rapportørene svart positivt på spørmål om dette gjelder for henne.
Det er ikke aktuelt å stille spørsmål om sammenheng mellom bading i saltvann (vet ikke noe om dette også gjelder ved bading i badebasseng med ferskvann tilsatt klor) til alle rapportørene - mange av dem er mer eller mindre 'engangsere'. Det er de med langvarig, gjentagende lekkasje som egentlig er de eneste interessante - ikke bare mht dette med saltvannsbading, men i det hele tatt. Lymfevæskelekkasje som skjer en gang og så aldri mer er liksom ikke noe problem. Må forsøke å finne en epostadresse til den britiske sykepleieren som har skrevet litt om problematikken.

I dag har jeg i tillegg til lekkasjen også et digert hissig utslett på benet. Er 'flink' og holder meg i ro, - til og med i sengen slik at jeg slipper å belaste huden ekstra med kompresjonsstrømpen. Det er klart blekere nå enn i morges og i går ettermiddag, - men det er ingen tvil om at det er mye sint hud som må få tid til å roe seg.

Og så regner det ... tre dager igjen av sommerferie i september

Regn - regn - regn

Regn ute og fuktig inne - ikke lett å få noe tørt. Glad for at det ikke er en storfamilie med masse småbarn og all den klesvask det medfører som skal holdes ajour - kun oss to, - og det går jo rimelig bra.

Det har tordnet og lynt, regnet har fosset ned, - og så er det plutselig noen fliker blå himmel og antydning til solskjær over det det hele. Men - ingen grunn til å henge ut klær til tørk.

Varme dager - varmt vann

Overlevde flyturen ned - og har tatt det ganske med ro de første dagene. Skulle gjerne hatt pulsatoren her - tror den hadde vært nyttig. Men, det nytter ikke å drasse med seg et monster på 10 + 6 kilo, - ikke når flyselskapene er kjempestrenge med 20-kilosgrensen.
Men - om vi en dag i en pensjonistfremtid kommer til å kjøre frem og tilbake, da er det fullt ut mulig.

Ellers kanskje jeg kunne alliere med med ABM - hun har en maken til min, så kunne jeg bare drasse med meg buksa, - lage en kasse til den og ha den under sengen. Det beste hadde selvsagt vært å ha en på hvert sted, - men der er nok ikke spanderbuksene til Hjelpemiddelsentralen rause nok.

Morgenbad med fokus på benbevegelser - det er nyttig. Vin til lunch og middag er nok ikke like nyttig, men klart ferie.

Ukjente venner

Har fått to favoritter - Esquil og Mihoe, to bloggere som skriver godt, - og er både morsomme og tenksomme.
Men, - hvordan i all verden får de tid til å skrive så mye, så ofte, - og med alle de leserene de har er det et vell av kommentarer å følge med i og svare på - og de klarer det!

Likte godt Sex forklart for barn og ikke minst Datehælvete.

Ser jo at både E og M er unge, - men jeg føler meg likevel ikke som noen titter når jeg leser deres blogger.

August - den første måneden med høstlig drag

Det har vært en strålende dag. Grå start, - men med små blå flekker - meget 
lovende, - og det holdt! Utelunch, av med genser, armer i sol.
Helgen strålende - til tross for natteregn. Bading, båtliv, god mat - Tromøya
 fra sitt beste.  Heldige som kan komme dit av og til.

På hjemmefronten har jeg vært litt "flink" - husmoren ble presset i aktivitet
 i en drøy time  - og må i ilden igjen under tirsdagens TV-titting - 10 skjorter er strøket, og bare må taes i dag. 

Det har vært så fine uker i sommer, - helt grei jobbing, - og mange supre 
helger med sol og sjø og venner. Kan ikke huske sist det var så mange sosiale 
aktiviteter i hjemmesommeren. 
Nå følger snart to hektiske uker med barn og barnebarnsbesøk, svigersønn og 
søster - huset fylt til randen. Da kan det være godt med jobb på dagtid. He he.
 

Sommer-Oslo!!!!

Det er noen utrolig nydelige dager. Det gjelder bare å ikke oppholde seg 
direkte i solen,  - men å nyte været og varmen - litt på avstand.
Det blir frokoster på verandaen, - nydelig temperatur. Middag på samme, 
- fordi det da er skygge der. Flott å jobbe inne i sval kontrollert temperatur, 
- og deilig å se lyset, kjenne varmen - men ikke anstrenge seg for mye.
Tenker masse på lille Axel, - hvordan skal de ha sine hverdager? 
Hvem kan støtte i hverdagen? 
Jeg kan ikke være der. Kan ikke nok. Er for gammel. Orker ikke. 

Min egen bruksanvisning

Alt er lett når man kan det - og er man ikke øvet er det som bare....

OK - for å få skrevet tror jeg at jeg må ta fram bloggen min, klikke på B-en, forhåpentligvis få fram min egen med en klikklenke .... Men det er mulig jeg først må være logget inn for at det skal funke. Må prøve meg fram.

Det ble IKEA

Nå har jeg vært på IKEA. Det er ikke noe jeg gjør helt uten en viss uggen følelse - det er digert, det er masse mennesker, det er så mye ting og greier og stash og saker jeg ikke trenger, men likevel et stede der jeg veldig lett kan bli sugd inn. Jeg elsker jo nyttigheter - og det er utrolig mange nyttigheter der også.

Denne gangen var jeg tøff - jeg visste hva jeg trengte, - men ikke hvor jeg kunne finne det: Et skap eller en "seksjon", mellom 60-70 cm, dybde 35, bredde over 42. Jeg var positiv og åpen. Helst ikke skuffer - for: Dette møbelet som skal plasseres på soveværelset skal romme min nye pulsator, - med et beist av en "mansjett" - mansjett er noe man har rundt håndleddet, dette her er en diger monsterbukse med luftslanger, - og når den ikke er i bruk for å behandle mitt lymfødem, da skal den ligge med rette slanger, ikke brettet, ikke sammenkveilet .... Hallooooo, det ER bare ikke mulig. Dette monsteret trenger en gymsal for å kunne leve det livet bruksanvisningen mener det er berettiget til. Tror jeg skal starte en undersøkelse blant pulsatorbrukende lymfødempasienter om hvilke levevilkår de gir sine pulsatorer, antall kvm tildelt, støvforhold (jeg aner det kan bli dårlig for PULSUR, mitt nye husdyr, ikke kjeledyr, - men husdyr).
Det ble faktisk resultat. De flate pakkene ligger nå på stuegulvet, - de roper: - Pakk oss opp.!Men, jeg står imot en liten stund. Faktisk er det fremdeles en liten utfordring i det å klare å sette sammen et IKEA-møbel. For 17 år siden hadde vi med oss et flyttelass til Frankrike, - inneholdende det meste av vårt pikk ogpakk, - inkludert et nyinnkjøpt kjøkken (- for i Frankrike er de fleste leiligheter man skal leie skrapt til veggen - og alt må settes opp fra scratch). Vi var superheldige, - vår flyttebilsjåfør var kjempegrei, - han tilbød seg - og jeg husker ikke noe om penger og slikt, - å være med på å sette sammen IKEA-kjøkken-skapene. Vi hadde helt greit enkelt verktøy, - og før kvelden kom hadde vi også et fungerende kjøkken. Takk flotte flyttemann!

De samme skapene har siden den tid flyttet litt rundt, - og for tiden fungerer overskapene som klesskap i en ferieleilighet i syd-frankrike.

I løpet av helgen skal pulsatorens hjem bygges. Rapport følger!
Pulsator, - om du ikke er helt lymfødemorientert kunne man kanskje få litt mer flyktige ideer. Men nei, det er pulsator, - ikke vibrator, og det er mulig at jeg en eller annnen gang skal legge ut et bilde av hvordan man ser ut me pulsator, - bare for å vise at dette er ikke noe skumme greier nei!!

Tåke og grått - norsk sommer

Jeg synes det er behagelig med gråvær, men for å få sommerfølelse ønsker jeg sterkt morgenlys som vasker innover meg, - et lys som gir en øyeblikkelig våkenhet som jeg aldri har om vinteren. Kanskje i morgen?
Kjempespennende dag - nå skal jeg hente min første pulsator! Tror jeg må ta en tur til IKEA også for å finne meg et lite supermøbel til den: 15 kilo er mye, og selve maskinen må stå på toppen av noe trillebordlignende, - og "mansjetten" bør vel kanskje bo inne i et skap eller noe slikt så den ikke støver ned. Alt støver ned hos meg.
Verden ser forresten heller ikke særlig lys ut i dag. Raketter fra Israel inn i Libanon, i alle fall 30 drept. Fredelig sameksistens er ikke noe inn-ord i det området av verden.

Fremdeles natt

Ok - jeg får nok tak på dette med å skrive nye selvstendige meldinger - snart.

Men natten krever sitt, og morgendagen enda mer så.

Ikke noen lymfødembehandling i morgen - først på fredag, MEN: jeg skal hente pulsator på Ullevål i morgen. Siv Guri får lære meg hvordan jeg skal stille den inn. Kjempespennende!!!!

Julinatt

Ok, så er det et nytt forsøk på en blogg - mest sannsynlig noe ingen noen sinne vil lese.
Det er om lag 18 mnd siden siste lille forsøk - noe som ble opprettet i en læresammenheng.

Det er forresten ikke riktig, - det var ikke "siste forsøk", det var første forsøk - i mellomtiden har jeg laget en blog til prof bruk, på jobb. Den er kanskje ikke så vanvittig vellykket den heller, det er ikke så mange som leser den - og jeg skriver ikke så mye der selv heller.

Men - det er altså julinatt. Det er ganske vått ute, litt regn i kveld, varmt nok - men langt fra noen tropenatt.
God middag, scampi, god hvit vin også - ikke noe tv, men tid for mere grønn te. I lengden er det ikke tvil om hva som er best - ikke i drikkeøyeblikket, men altså i lengden: grønn te!! I drikkeøyeblikket er det den deilige kalde hvite vinen.