... det er så mye lekkert i rullestoler

Alt er relativt. Det at benet mitt er ganske guffent nå, ganske mye verre enn for vel et år siden, - det er også relativt. For en 6-7 år siden hadde jeg også en periode da jeg var ganske fed up med benet, var lei det, syntes det bød på utrolig mye heft. Kompresjonsstrømper, bandasjering, - inspeksjon etter insektstikk, rifter, sprekker i hud.
Så var det en gang en nabo spurte "Hvordan står det til?" Hun ventet neppe særlig mer enn det sedvanlige "Takk bra", - men slik ble det ikke. Jeg øste ut av meg min frustrasjon og endte med "Jeg er så lei det beinet at jeg nesten kunne kappe det av". Spontan tale, uten den helt store gjenomtenkingen. Men da ga hun meg tilbake på samme måte jeg hadde svart. "Å ja, hvorfor gjør du ikke det, - det er så mye lekkert i rullestoler nå for tiden."
Jeg går fortsatt bra på benet, - det er mer heft med det enn noen gang. Men det at jeg kan gå, at jeg ikke er blitt invalidisert, at jeg fortsatt kan arbeide - det er utrolig viktig. Så får jeg tåle så godt jeg kan det som reduserer livskvaliteten. Men en Pollyanna, nei det nekter jeg å være.