27 oktober 2006

Søndagsskole på lørdag og andre opplevelser

Den vinteren jeg var 5 bodde vi i en sommerhytte utenfor Paradis et sted. Paradis i Fana. Det var utdo, trekkfullt, - men tak over hodet for en liten familie på stadig flyttefot.
Foreldrende var overhodet ikke religiøse, - men likevel ble SS2 (min da yngre søster, - nå er det også en SS3) og jeg sendt på søndagsskole. Av en eller annen grunn var søndagsskolen på lørdag, - samme dag som min far fikk en eller annen riksdekkende avis i postkassen som lå langt unna hytta der vi bodde. En ting var søndagsskolen som jeg ikke husker annet av enn at det var stas å få en rød stjerne stemplet på søndagsskolekortet, - men så var det kampen om avisen. En nabogutt, - en adskillig eldre gutt med lengre bein en jeg vant alltid konkurransen om å nå postkassen vår og ta avisen. Og hvorfor var det så stort? Vel, min milde snille slitne far ga den som kom med avisen en mynt. Jeg husker ikke lengre hvor mye, - men det kan maksimalt vært 10 øre. Men bare tenk hva 10 øre var verd i 1948/49!
Det var alltid vinter mens vi bodde der, men dårlig med snø. Belønningen kom i mai, - da fikk vi ski og tørrtrente rundt hytta. Så var det to uker på Finse, - adkomst via nattog, og skitur til Turistforeningens hytte nattestid, - det var mil å gå - eller 400 meter? Vi var der i to uker, og vi lærte å gå på ski.

Senere ble det bedre boliger og ikke noen søndagsskole, - da var det låst dør på foreldresoverommet søndag morgen i stedet.

Inspirert av Mihoe har mine tanker landet på sang og kirkebesøk. Det er ingen tvil om at mitt mest kirkeaktive år var det året jeg bodde i USA, - men det var ikke mitt mest religiøse år.
Fordi hele familien jeg bodde hos skulle i kirke hver søndag så fikk jeg med meg en del om forskjellen mellom norsk og amerikansk (hos dem unitarian) kirkeskikk. Jeg forstår at jeg egentlig er en puritaner når det gjelder alt som har med kirke å gjøre. Jeg ble sjokka over at man klappet i kirken (senere var jeg like sjokka i Peterskirken en påske da ALLE stilte seg opp på benkene og skrek og hoja som om de var på fotballkamp). Men det var fint å synge, det er fint å kunne gaule ut, synge av full hals, - fordi rommet tillater det. Det måtte i grunnen være den eneste grunnen til å begynne å gå i kirke.

Da jeg var 13-14 hadde jeg min eneste religiøse grubleperiode. Vi bodde like ved en katolsk kirke i Oslo, og det var lett å stikke innom på vei til eller fra Deichmann (ie: folkebiblioteket i Oslo). Der var den andektigheten jeg ønsket, - men det var aldri noen tanke videre om å gjøre noe med det.

Så skrev jeg noe om katolske gutter, - anglos og latinos, - men klarte å slette det hele. F...

1 kommentar:

tonemor sa...

Egentlig ikke noe annet enn en sjekk på kommentargreiene. Plutselig har akkurat den biten forsvunnet fra de nyeste innleggene.