Julekort

Jeg følte meg superflink etter å ha skrevet syv julekort i løpet av helgen - inntil jeg snakket med kollega S (ung nok til å være min datter, flink, effektiv, energisk, flott jente). Jeg visste at jeg hadde kjøpt kort jeg egentlig ikke kunne stå for. I alle år har jeg enten laget kortene selv, eller kjøpt UNICEF-kort. Men i år kjøpe jeg i et øyeblikks svakhet noen flashy kort, håndlaget og greier og greier. Jeg hadde skrevet sånn passe, - men til enkelte ble det tilleggsjulebrev med oppsummering av året som gikk. Ingen familiebilder, - og egentlig ikke noe skryt heller så vidt jeg kan huske - men hukommelse er det jeg har aller minst av, så for all del. Hands up, I give in.

Man skal ha hjemmelagede kort, eller UNICEF-kort. (Ja, det visste jeg jo, det var bare akkurat denne gang ...., - og forresten så har jeg kjøpt en pakke U-kot nå på postkontoret da jeg postet de glorete kina-produserte-håndlagede kortene, de skal gå til mine politisk korrekte venner)
Man skal ikke brette ut livet heller: - enten blir alt oppfattet som skryt, eller så er det galt å brette ut begredelighetene. Jaaaaaaa????

Ellers har jeg som mormor/svigermor/mormor helt klart kjøpt for mange julepresanger til de søte små, - samtidig som det er for få, de gale tingene, ikke det de ønsket seg.

Det er få dager igjen, - jeg vet jeg kommer til å kjøpe mer, og jeg vet jeg kommer til å glemme noen/noe.

Maten da, maten?? Jo, surkålen er laget. Jeg glemte å se etter medisterfarse/deig i dag. Hvor mange flere dager kan jeg tillatem meg å glemme det?

Det flyter - men så lenge jeg vet det ikke er nok innpakningspapir gidder jeg ikke starte innpakkingen - det er jo helt misforstått.

TV-kveld, Wallander - reddet av gong-gongen.