Seks dager inne, og så ut

Det er ikke noe å si på timeprisen for årets juletre, - den ble vel på ca 3 kroner og 18 øre, - og da regner vi alle timer, ikke kun de vi var våkne og kunne nyte treet.

I dag er det ribbet og hevet ut, - litt senere vil det bli lemlestet og brent. Slik er livet for et juletre.
Og hva tok vi av?

Jo det var julelys og norske flagg,

fra toppen den blanke
(vel, ikke så blanke) stjerne, noen merkelige fluesopper,



noen mistelteinbær,
- kuler og glanspapirlenker.

Treet var vakkert uten pynt, og fint med pynt, - og det er herlig å ha fått det ut.

Jeg vet jeg vil finne nåler helt frem til neste jul, - og det er litt hyggelig det også.

Årets merkeligste julegave er også presentert. Jeg inviterer til gjettekonkurranse - hva er dette?

92 år - og gjennomsnittsmenneske?

Boka lå ikke i vinduskarmen og ventet på tur, - den bare smatt inn og forlangte å bli lest, - og takk for det. Taxi for B.A. Beckström, eller kunsten å danse på furu er en bok som virkelig fortjener å bli lest. Leseren får en enorm belønning, i alle fall om man har litt sans for det absurde. Boken er både veldig morsom, trist, - innsiktsfull, vemodig - og rar, rar, rar. Tenk bare, hovedpersonen forlater Bislet midt i en 10 000 meter, - ikke fordi han fryser eller synes skøyteløpet er kjedelig, - men han har vært på to idrettsarrangementer tidligere samme år, - og siden gjennomsnittsmannen bivåner 2,8 idrettsarrangementer i året må han gå.

Og slik en trivelig utseende forfatter da.
Løp og les, - og for Austigards skyld burde jeg vel si, Løp og kjøp, selv om jeg er en biblioteksbokleser når det gjelder det norske. Den utenlandske smussen min kjøper jeg på flyplasser og bytter med venninner.

Vakreste treet i byen - og ingen ukvemsord

Jeg er så heldig. Arbeider i et fint nytt bygg - der det er en glede å gå inn hver dag. Vakkert er det alltid, og noe helt spesielt er det nå i denne mørke tiden.

Og arbeidsgiver tok spanderbuksene på for noen år siden og monterte lys i dette flotte treet - til glede for oss i denne søte førjulstid.


Det er dessuten godt å ha en arbeidsplass der man ikke skjeller hverandre ut. Det er tydeligvis ikke like opplagt over alt, - for eksempel synes jeg det gikk vel hardt for seg ordbruksmessig på Stortinget her på fredag, hør bare selv - jeg tviler på om noen gidder å høre alt som ble sagt i Odelstinget, men dra 1t 9 min inn i opptaket for å høre. Litt tolmodighet må til for buffering, og litt fingerferdighet for å dra glideren til rett tid.
- Det er flott med webkamera på Tinget, - men meget avslørende også. Det er utrolig at slik ordbruk får gå upåaktet hen. Og jeg, jeg er så dum at jeg ikke engang forstår hva Klungeland viser til når han snakker om offentlige horehus og pittbullterriere.

To-seter ute er kanskje ute, men er de inne inne?

Jeg går på utedo både sommer og vinter, - på forskjellige steder.

På min landsens barneskole var det ikke snakk om en-setere og to-setere, der var det en 6-8 stykker bortover. Jeg gikk på en ganske stor skole nemlig.

Nå er enkelte av utedoene jeg besøker ganske så fancy, - snurredo og fordampingsdo - de skal være luktfrie og gi fin tørr gjødsel som sluttprodukt, men disse er alle en-setere. På Tromøya er det en to-seter som fortsatt rår, - det ene hullet er litt mindre enn det andre, - og det er fastspikret et lite trinn på gulvet nedenfor slik at en med korte ben kan føle seg trygg.

Forleden var jeg på et utested i Oslo, - et sted med masse artige gjenstander å se på både i tak og på vegger, - det var mest som en gammeldags landhandel der inne. Der fikk jeg se noe jeg ikke hadde sett før i det hele tatt, - en to-seter, inne!


Hun synes kanskje jeg var litt rar den lett brisne jenta som kom inn mens jeg fotograferte doene.

Vakkert og kaldt, og mye kos

En strålende fredagsmorgen er det. Jeg opplever at det er flere fine fredager
enn for eksempel mandager eller torsdager, - og det har helt klart noe med
morgenro å gjøre. Fredager har jeg tid til å ta den ekstra tekoppen, tid til å være 
bevisst været utenfor vinduet, - og i dag er det helt knallfint.




Det er vel 9 kuldegrader, og det gjelder å kle seg varmt.
Den fine lavendelfargede luen og skjerfet i kokt mohair (! ih, uææ! - det var det de sa i butikken i Tromsø der jeg handlet dyrt, - men det høres ekkelt ut synes nå jeg) - mykt og varmt og lekkert, - det må på i dag for å holde varmen på ører og hals. Egentlig kunne jeg trengt en kjekk liten nesevarmer med dråpefanger også, - slik at jeg ikke ser ut som en klovn i ansiktet når jeg skal på julebord i kveld.

Julebordet blir i seminars form, - av økonomiske årsaker. Foredragene pleier faktisk å være riktig interessante, - vi er heldige og har mange inspirerende mennesker i vårt nærmiljø. Maten blir helt sikkert god, - det har skjedd utrolig mye med Studentsamskipnadens kantiner når det gjelder smak og utseende av deres selskapsmat. Den mer livate delen av festen pleier jeg aldri å få med meg, - det frister for mye å ta en rimelig tidlig trikk hjem - og særlig nå når Gubben er kommet hjem og har varmet opp sengen.

Dette med oppvarming av seng er ingen spøk. Har man investert i Tempurmadrasser og samtidig tror på kalde soverom, så er det å legge seg som å lande på en iskald murkloss. Men langsomt varmes den opp, og kroppen finner sin gode form. Mmm - god søvn.

I morgen blir det kanskje jultrekjøp? Litt førjulsrengjøring ville heller ikke være så dumt. Men vinduene, - vel, det er verre. Det er neppe noen annen på min alder som har så stygge vinduer, - og så vakker utsikt. Når hele familien fra inn og utland sitter ved sene julefrokoster og den lave vintersolen står rett inn og blender - ja da er jeg glad for at den blender på sett og vis, for da kan man et øyeblikk tro at man ikke ser rett, ikke ser alt grumset i de punkterte thermopanvinduene. Men, - blendede øyne har det ikke godt i lengden, - og siden jeg fremdeles ikke har klart å finne gardiner til kjøkkenet etter 34 år, så er det å dra fram laken og sette dem opp med knappenåler - igjen. Er det mulig?

Joda, det er mulig. For dette kommer på meg som julaften på kjerringa!

Jule en, jule to, juletre

Betty hadde en del oppstasa trær borte på bloggen sin.
Her er noen litt mer forsakte varianter - men som sikkert vil få det til å bli god stemning i de heimene de finner fram til - i år, - eller et annet år. Se bare her.

Selv har jeg tenkt å begynne å stusse litt på grana bak huset, - forme den litt liksom, - så kanskje den kan få komme inn om et år eller to. Men om jeg gjør som far min som satte inn greiner der det var litt tynt, - som spjelket og implanterte som den ekte kirurgen han var - mnei, - det tror jeg ikke.

Nå har jeg tenkt å la Gubben få kjøpe tre i år, - jeg skal ikke komme med hint om hva jeg egentlig helst vil ha, - og jeg skal bli glad og fornøyd - uansett hvordan det ser ut, - bare det er høyt nok, rimelig velbalansert, skikkelig grønt, har ett toppskudd som jeg kan få festet én stjerne i, - og at det helst ikke begynner å drysse før vi har tatt det inn. Fornøyd skal jeg bli!

Dating på biblioteket

Dating på biblioteket var overskriften på en artikkel i siste nr av Bibliotekforum. Det som ble rapportert om var et forsøk på State Library of Victoria i Melbourne - Text appeal.
Biblioteket inviterte folk til å komme med en bok de elsket eller hatet, - for så å møte andre bokelskere/hatere og snakke sammen om bøkene.
Man averterte på forskjellig vis, og det ble større oppslutning en forventet, og fire ganger møttes 80 mennesker til Dating på biblioteket.

OK, det var en pris på inngangsbilletten, dette skulle være selvfinansierende, 20 dollar pr snute, - men for det fikk man to og en halv time med vin og jazz, og man møtte mange mennesker - i egen aldersgruppe - for diskusjoner og prat - etter speed dating prinsippet.

Ikke uventet var det også her et evalueringsskjema, og det viste seg at for så godt som alle, resulterte biblioteksdatingen i nye venner for de eldre, og en  date eller flere for de yngre deltakerene.

Den generelle oppfatningen fra bokfolket var at dette var en fin måte å begynne å prate med ukjente mennesker.

Kanskje noe å ta opp med norske bibliotek? Vi driver ikke med det hos oss, men jeg vet at mange studenter som overhodet ikke har noen fagtilhørighet hos oss kommer - på grunn av trivelige omgivelser, søte jenter, og tøffe gutter.

Filmsirkel?

Siden søstrene sisters var passe syke samtidig ble det en drøy times formiddagsskravl, og vi fikk dekket det meste. Sis hadde en glimrene idé. Hun har alltid syntes jeg har vært så heldig som er med i en slik klassisk lesesirkel slik Mamma Nostra var, - og nå lansere hun Filmsirkel for gode venner som liker film.
Samme prinsipp: man kjøper en hver, har en mnd se-tid, - og leverer den til neste på listen. Det holder med 10 deltakere, - sommeren er ikke tiden.

Jeg vil være med!

Iiiik, - blir det like vanskelig å velge film som bok, - like mange (imaginære) hensyn å ta. Mnei, neppe.

Hvorfor det er fint å være syk – passe syk

Aller først: jeg har ikke vært syk helt siden forrige titt over dynekanten. Da var jeg sengeliggende kun en dag, så i full jobb, full fart, alt helt greit - inntil natt til lørdag. Er det noen som sier: usj, hør på hu derre prektigheta da, preiker om at hu legger sjukdom utenom arbeidstid blæh? !
- hold kjeft sier jeg da - kunne faktisk ha tenkt å gjort noe annet denne 
helgen jeg!

Men, etter noen dager med hodepine, vond hals og feber på et nivå som begrenser enhver aktivitet ut over det absolutt nødvendige, kommer en periode der jeg kjenner at jeg er passe syk.
Fortsatt feber – fortsatt sengeliggende, fortsatt vondt både i hals og hode, men jeg er over kneika. Jeg ligger ikke lenger og halvsløver hele dagen og natten, jeg kommer til å overleve, jeg begynner å kunne nyte dagen, - lese, kose meg med lap-top’en på dyna, og jeg smaker at teen er god.

Det er fint å se ut, se på den intense blåfargen på himmelen mot øst, se sollyset på en furustamme. Kroppen begynner å stabilisere seg. Det er ikke lengre gjennomvått sengetøy stadig vekk, - det kjennes ganske bra, stadig vekk. Men fortsatt kjenner jeg ingen fristelser – har ikke lyst til å stå opp, ikke lyst til å se på TV, er ikke sugen på å drikke vin, vil helst ikke prate med noen.

Roomservice er upåklagelig. Jeg har hatt flaks som ble syk akkurat nå. Den bedre halvdel er i landet og i heimen og stiller opp med te og vann, frokost og saft, tilbud om middagsmat også, og leverer avis på dynen, - og har vett til å holde seg unna ellers! Han har funnet en annen seng disse feberhete nettene, - klart en fordel for oss begge.

Jeg er i lesemodus igjen, - det er et klart tegn på tilfrisknig. Det å få ”gratis” lesetid er en vidunderlig gave. Nå er det en ny bok fra vinduskarmen jeg er på vei inn i, - jeg tror jeg er enig med Mihoe som leste den for en stund siden. Akkurat i morges da jeg endelig startet å lese, så svuppet det inn en kommentar på en av mine relativt ferske poster, fra forfatteren hvis blog jeg hadde besøkt for en stund siden.
Det er jo litt merkelig da. Særlig siden forfatteren er engelskspråklig og min blog norsk. Men det var artig lite løft for en sengeliggende bokleser.
Omslaget på Mihoes eksemplar er mye freskere enn på mitt - bare se:



Ser det ut som om den ene er til salgs i bokhandel og den andre i en kiosk?



Kommer det noen spydige kommentarer om manglende nivå på heldagssengelektyren? Takk den passer meg helt supert!

Likeledes er det et friskhetstegn når jeg lager en skikkelig ironisk, spydig, velskrevet kommentar til en lunchinvitasjon til en del av storinstitusjonens ansatte som var formulert på en måte som gjør at man forstår at egentlig er ikke vår avdeling opprinnelig inkludert, - men ja vi kan komme likevel. Det er også et friskhetstegn at jeg har vett på å sende min kommentar til en kollega for å vise hvor skarp jeg er, og ikke til avsender av invitasjonen. Jeg skal tross alt jobbe noen år til – tror jeg.

Men – blir jeg frisk nok i morgen? Det er tvilsomt om jeg blir frisk nok, men jeg skulle ha vært i et møte – og hvordan skal det gå om jeg ikke deltar. Det er liksom mitt møte da, - sangen jeg får i hodet er kanskje ikke 100% treffende, - men den surrer nå rundt likevel - blir de sure om jeg ikke stiller opp? Will they still love me tomorrow (if I am not there)?.
Verken lyd- eller billedkvaliteten er noe særlig, - og ikke får jeg lov til å legge den inn på direkten heller - men hør og se likevel da! Og jadda, - jeg er sikker på at mange tror at det er Amy Winehouse's sang - men det er det ikke så! It goes way back.

Over dynekanten - forsøk på rask bedring

Hva skulle jeg gjort uten den lille bærbare? Lest mer, sovet mer - men det er også det hele. For akkurat i dag ville jeg ikke kunnet ryddet mer, vasket og strøket eller gjort noen av de tingene som burdisten i meg av og til minner meg på.

Så suser jeg rundt da, stikker innom venner i Bloggerbyen, titter på post, ser på bilder.

Jeg har fått et nytt bilde fra Charlie som nå er 5 1/2år.


Her er mor og far, - og mor og storesøster stekker hendene mot hverandre fordi de vil leie. Lillebror står i midten av de tre barna, Charlie selv forsøker å klø sin storesøster (?) - dette er i alle fall kunstnerens egen beskrivelse av verket, og da stiller man ikke spørsmål.

Er jeg heldig er jeg i gjenge igjen i morgen, klar til å møte min hyggelige hverdag, med stemme og uten for mye snørr. Sengeleie er ikke på langt nær så kjedelig som før, - men effektiviteten er kanskje ikke så lett målbar i bedring pr minutt?

Og holder jeg meg fortsatt oppe, skal jeg på konferanse om nye læringsmetoder - i to samfulle dager, bruk av YouTube, HotPotatoes og annet som sikkert også er spiselig. Det kommer helt sikkert noe nyttig ut av det, - noe jeg kan bruke videre i min hyggelig hverdag.

Jeg elsker ungenes tegninger!

Snørr og tiss og sånn

Når en har små barn lever en seg gjennom sesong etter sesong med tissebleier, med snørr, høstforkjølelser, vårforkjølelse, lus i hår, og masse mer.

Jeg husker jeg gledet meg til ungene skulle være ferdig med bleier, - da skulle jeg bli rik da! Så var det håpet om at når de kom seg ut av barnehagen, da måtte det vel bli mindre forkjølelser - uten at det egentlig var noen større gevinst akkurat på dette med mindre snørr, - men pengene til barnehagen skulle fra da av gå til oss alle.

Det ble aldri mer penger, det ble ikke særlig mindre snørr.

Denne helgen har jeg selv vært nesten druknet i snørr, - nesen renner og drypper, øynene renner, - jeg trenger ikke engang stille til audition som Rudolf the red nosed reindeer - jeg behøver bare vise meg så er rollen min. Men på jobb vil de helst ikke se meg, - gå hjem og legg deg og bli liggende. Ja ha, - og hvem skulle spontant ha tatt mandag morgen vakten da? jeg bare spør?

Snørr og tiss, - litt mer om tiss.

Det har i en annen dameblogg vært skrevet noe om jenters evne til å tisse stående. De som kan det behersker en nyttig teknikk. Men, - jeg lurer på om evnen kanskje fortar seg med årene? Jeg vet jeg kunne dette som barn. Jeg kan det ikke lenger, - og ville i alle fall ikke våge å forsøke. I alle fall ikke på en flyplass-parkering som er godt opplyst! Det ble ned på huk mellom to åpnede bildører for meg.

Pokker også, kan ikke disse som driver flyplasser i Norge sørge for bedre toalettfasiliteter!

Tirsdag 6 november kl.23.27 slukket jeg lyset

Da hadde jeg lest de siste ordene i Gavaldas bok. Det er jo i og for seg deilig å kunne legge seg til å sove uten lure på hvordan det går nå, - uten å rase over at man blir droppet uten forløsning. Men akkurat her synes jeg at Gavalda hadde litt for god og grei, feel-good-løsning.

Nå må jeg plukke opp en ny bok, - fra vinduskarmen eller et annet sted i huset der det flyter bøker over alt.

Takk til Sparkle Hayter - og Mihoe

Her forleden fortalte Mihoe om en litt pulp fiction-aktig bok hun hadde lest - av den dame med det utrolige navnet Sparkle Hayter. Det navnet måtte bare være en oppfinnelse - av hennes agent, eller en annen med salgsnese trodde jeg. Nå hadde imidlertid Mihoe faktisk også lenket til Sparkle's blog - så jeg slang meg rundt, - og traff på et interessant bloginnlegg om New York Times' arkiv der store deler nå var tilgjengeliggjort - gratis, man må dog registrere seg.

Jeg kommenterte forresten hos Sparkle og spurte rett ut om det rare navnet hennes jeg, - hun svarte omgående at hennes far mente hun glitret da hun ble født (kan hun være datter av Crystle?)

Som Sparkle interesserer jeg meg for arkiver, og jeg snuste rundt inspirert av hennes blogginnlegg. Leste bl a om stor andel mannskap blant de overlevende fra Titanic (i én livbåt var det 9 kvinner og 30 brannmenn). Det var ikke bare ridderlighet med kvinner og barn først i livbåtene da Titanic sank, nei.

Så hoppet jeg til nåtiden, - for det var ikke bare det gamle arkivet jeg fikk adgang til da jeg registrerte meg (måtte forresten droppe å hete tonita hos dem, navnet var opptatt).
Fordi jeg alltid er interessert i medias omtale av lymfødem gikk jeg til helse-seksjonen og søkte på lymphedema og fikk faktisk en del treff, - og dette førte meg bl a til artikkel om et par jenter som startet firma som lager noe mer attraktive kompresjonsplagg enn det en vanligvis får fatt i. Fordi det er flere "armer" enn "ben" ute i lymfødemverdenen er det ikke overraskende at hjemmesiden deres hadde bilde med lekre armstrømper - se bare:



Jeg har tatt en titt i katalogen deres - og der var det noe for enhver smak - men bare for armer, - ikke et ben i sikte. *Sutrer*

Ellers er bildematerialet deres akkurat like irriterende som alt annet i salgskataloger for kompresjonsplagg - ikke et normalt lymfødemben eller arm å se, bare sylfider all around. Det er ikke slik vi ser ut vi som kjøper produktene deres.

Underveis - i ny bok

Jeg har begynt på Anna Gavalda nå, - i oversettelse. Valgte det fordi en venninne som er mye bedre i fransk enn jeg er slet med å forstå språket, fordi det er så slang-spekket, - en slang hun ikke kan siden det er 30 år siden hun var student i Paris.
Jeg liker godt nynorsk, - men lurer litt på om det var riktig å velge nynorsk til akkurat denne boken. Ikke at det er vanskelig å lese den på grunn av språket. De jeg kjenner som har lest den ferdig sier at nynorsken overhodet ikke var noe problem, - og det er folk som ikke har lest mye nynorsk. Kanskje er det for lenge siden jeg har lest nynorsk, - at den nynorsken som sitter i hodet mitt kanskje er litt foreldet? Det er jo ikke noe som tilsier at de som bruker nynorsk nå skal bruke et Vesaas-språk? Når jeg leser Gavaldaoversettelsen synes jeg språket skurrer enkelte steder, - mange ord har feilaktig - etter min oppfatning, en ren bokmålsform.
Og her er min svøpe. Jeg er ikke lyttende til innhold, - jeg er slemt kritisk til form, - og det ødelegger mye for meg. Både i lesing og menneskelige forhold. Jeg er ikke særlig snill når jeg kritisk kaster meg over utsagn og forkaster dem, - uten å lytte etter hva som var ment. Jeg vet det. Og likevel fortsetter jeg å snuble i samme fella gang etter gang.


Skal lese videre, lyttende etter innholdet, - ikke lese språklig korrektur.

Det er i alle fall vær

Variasjonene i været er store nå om dagen. Tror at en vakker morgen er viktigere for meg og virker sterkere inn på humøret enn en grå tåkete ettermiddag.



Først etterpå så jeg hva dette minnet meg om:

5 minutter igjen - Berlinerpoplene

Ikke alle likte bøkene, ikke alle har lest bøkene. Men utrolig mange flokker seg rundt TV-apparatene disse mandagskveldene.
Jeg likte bøkene, - og skammer meg ikke for å si det. OK, det er ikke LITTERATUR med store bokstaver - so what?

TV-produksjonen er veldig bra. Flott å skru seg fast i go-stolen nå.
Takk til alle, forfatter Anne B, - og til NRK som ville vise oss dette.

Slik det var, - en annen barndom

Jeg vet ikke hvorfor jeg skrev om dette i min andre blog, og ikke her.
Foreløpig er det slik.
Vil skrive, merker jeg er redd for åpenhet, men vil skrive likevel.

Senoktobermorgen - nok en fin fredag

Da Goodwill forleden viste oss vakker fjordutsikt fra Arendal skrøt jeg av min egen fjordutsikt, og tenkte at den må jeg vise fram.

Det må bli en annen dag, - for denne morgenen var det ingen fjord å se.



Men en fin dag blir det.

Menn og damer i midtlivskrise

Jeg holder på å lese Langeland: Francis Meyers lidenskap. Og jeg har leseglede. Sikkert også fordi settingen er Blindern, - i nåtiden, og min arbeidsplass er også med i boka. Men, - halvveis inn i boka får jeg en rar følelse. Ikke at jeg har lest dette før, - men noe slikt likevel. Og det var Ebba Haslund: Bare et lite sammenbrudd som kom i 1975.

Det skjer noe med mange av oss midt i livet, når midtlivskrisa nærmer seg på en eller annen måte og overfaller oss med mer eller mindre ønskede føleser - forelskelse, lidenskap, galskap (se Lessing: The summer before the dark)

Jeg skal fortsette å lese om stakkars Francis.

Skolefrokost på 50-tallet

Jon Michelet og gutta på Smestad skole mente eplene de fikk på skolefrokosten var dyppet i tran, - i flg. Dagbladets Magasinet i dag.

Epler? Jo, vi fikk kanskje det også av og til, - det vanlige var en halv, - eller var det en kvart (?) appelsin, eller en skive kålrabi. - Vitaminer skulle man få, og alle visste at kålrabi var Nordens appelsin.


Måltidet het forresten Oslofrokost, og hadde en offisiell meny:

- 1/3- ½ liter melk
- to kneippskonrokker eller to knekkebrød med margarin og mysost
- kneippbrød med margarin og mysost
- et halvt eple eller en halv appelsin, eller 100 gram gulrot eller kålrot
- en teskje tran i måneder med bokstaven r

På Marienlyst skole i Oslo var det brødskivene med kaviar som var dyppet i tran, - det visste 'alle'. Det er en assosiasjonen jeg fortsatt får når det blir snakk om kaviar. Det er likesom ikke tanken på rektangulære grå kaviarbrødskiver som får mine tenner til å løpe i vann.

Tenner som løper i vann? Hvor kommer nå det fra da? Jeg forstår jo dette med vannet - man får vann i munnen, - men 'løper', - hvorfor løper tennene?

Men bildet er ikke fra min skole, - vi drakk ikke melk av bolle, - men av små flasker - og det var ekkel fløtepropp øverst i flasken. Uæææ. Det tok mange år før den velsignede skummetmelken kom.

Ellers var det beste ved Bessa at Bessadamene (Bessa = Skolebespisningen) kom ut med skonrokker med geitost i storefri, - om det var noe igjen. Mums.

Skolefrokosten hadde betydning for både ernæring og familieøkonomien i Oslo, - dengang da.

Praktfredag

En vakker dag, blå himmel, en liten kuldegrad, sol, vind - god luft.

Først en time hos fysioterapeuten der jeg i tillegg til alt det vanlige styret også ble tapet over "flanken". Slik så tapen ut, -

og den noe blubbete "flanken" min slik ut når jeg vred meg - ikke lett å ta bilde av seg selv nei!



Perfekt farge på tapen forresten, - specially made for october!

Trodde bare hester hadde flanke jeg, - og at flanke ellers var noe som forekom i beskrivelse av store slag - "knipetangsmanøver på venstre flanke" ... Vel, jeg leser ikke bøker om slag frivillig, så det kan hende jeg husker feil.
Nydelig uteformiddagsmat på Dammplassen sammen med masse spurv, stor pose med godt brød til helgen, og så formiddagens høydepunkt: besøk på Galleri Borg for å se på Lothianes utstilling før den avsluttes denne helgen.


Kjempefine bilder, - og hyggelig å se at 4 av hennes var solgt, de fineste selvsagt. Og sannelig så jeg ikke pipene hennes stikke fram også ...

Hyggelig å møte Lothiane selv, - friskt inn fra oktobervinden i rød godt-humør-kåpe. Jeg ble så glad at jeg ble litt satt ut, og ga henne spontant en klem. Hallo Tonita, - slikt gjør man da virkelig ikke mot et totalt fremmed menneske. Stakkars Lothi, - unnskyld.

Men, - det skjer noe med en i Bloggerbyen.

Og så er helgens sjelemat sikret. Et 5 kilos gresskar, noen gulerøtter og poteter, en halvkilo løk og en håndfull hvitløk, buljongterninger av den gode sorten - vann, - det skal bli suppe.

Paris for alltid i mitt hjerte

Jeg elsker Paris.
Da jeg var der for første gang var det med en ektemann som arbeidet hele tiden og to jentunger som ikke var ovvettes interessert i museer. Jeg sendte dem derfor tilbake til det plastikkhotellet vi bodde på, der det var enorme senger og TV på rommet, - de fikk med seg hver sin sandwich og cola, - og drosjesjåføren så meget misbilligende på meg da jeg rakte ham en adresselapp og en pengeseddel. (I dag ville jeg ikke overhodet våge noe slikt med mine barnebarn). Selv var jeg som en svamp og kunne ikke få nok av noe av det byen hadde å tilby.
Så bodde vi rett utenfor byen noen år. Jeg hadde et halvår på Sorbonne og var ut og inn hver dag, elsket det meste, følte at jeg jeg sugde byen inn.
Så ble det en del år der jeg aldri så Paris, jeg var bare på gjennomreise, - eller innestengt som barnepassende mormor - vel, det var et annet fokus.
Så så, - nå i en vakker oktoberhelg var vi tilbake. Og noe var endret i mitt Paris. Sykler. Det var syklende mennesker over alt. Det var sykkelstativ med bysykler man enkelt kunne bruke.



Det var parkeringsplasser for sykler.



Det var egne sykkelbaner i gatene. Noe hadde virkelig skjedd! Og dette sier jeg som ikke sykler, - jeg som ikke lengre kan sitte på et sykkelsete på grunn av ugreie arrdannelser etter operasjoner.
Ellers var mitt Paris seg likt. Spennende takutsikter,



- fin skulptur


og annonsering av ombygging av ting jeg interesserer meg for:



Jeg tror jeg snart må tilbake igjen.

Da var det fortsatt sommer

Porquerolles - mitt favorittsted. Nå skal jeg bare ha ett par bilder for å minne meg om et par nydelige dager.

Noen har spist hvitløk - sa han

... i det jeg satte meg ned ved siden av han på mitt flysete i formiddag.

Jeg bråtenkte. - Jo, det kunne være meg han siktet til. Kvelden før hadde jeg laget en avskjedssuppe for meg selv bestående av salat, squash, løk, hvitløk, rosevin, kyllingbuljongterrning og fløte - jo, og litt tomat. Med andre ord, jeg hadde tømt både kjøleskap og grønnsakfatet på benken. Men at den suppen skulle avstedkomme at jeg luktet hvitløk, - mnei, det trodde jeg vel egentlig ikke.

Hi, hi - jeg spiser jo nok hvitløk stadig vekk til å totalt ha mistet enhver luktesans i akkurat den retning.

Mannen som sa dette var litt spess. Greit nok med farget hår, lett høydefønet for effekt, og hans kone, - eller var det mor?, - stakkars, med en to-timers hoste som ganske snart sendte meg bekymringsmeldinger i retning KOLS. De hadde en samtaleform litt utenom det vanlige, hun snakket S-L-I-K --- T-I-L --- H-A-M --- N-E-S-T-E-N hele tiden, - men altså ikke hele tiden. Han brukte ikke høreapparat, - men noe var det. De fleste meldinger ble gjentatt om lag 4-5 ganger dem imellom.

Så kom det som fikk meg til å tippe over mht sympatisk/ikke-sympatisk holdning:

Tax-free vognen ble kjørt rundt. "Hva, har dere ikke lange sigaretter? Jammen, dette går jo ikke an. De der korte varer jo bare to blås."

OK, - KOLS it is, men ingen sympati fra meg nei. Jeg sluttet å røyke, "cold turkey" for om lag 20 år siden, og det var et helvete. Tenkte ikke på annet enn røyk i 18 mnd, - og drømte om røyk i 6 år til.

Og så klaget han over hvitløkslukt. Bravo, - hadde ikke trodd det var mulig.

Men ellers er dette viktigere:

Oktober

Brystkreft - kampen mot.

Også menn kan få brystkreft, - men det får være greit at rosa er knyttet til kampen mot brystkreft likevel.

Tagget av Betty

Det er første gang jeg har blitt tagget. Det får jeg kanskje være glad for, for det tok meg vel litt tid før jeg forsto hva det var for noe.

Betty vil jeg skal skrive 7 (ja 7, ikke 10) ting jeg liker ved meg selv, - og så utfordre 10 andre bloggere (og det er vel det som er det vanskeligste, - hvordan i huleste skal jeg kunne gjøre det?)

Starter med fysiske greier, - ikke mye kanskje, men ikke så vanskelig heller:

1. Jeg liker nesen min. Den har en fin fasong, stilig nese har jeg. At den alltid har hatt fregner er greit, - at den nå i en del år har hatt en rød flekk som jeg gjerne dekker til kan jeg leve med.

2. Jeg liker øynene mine, - grågrønne, ikke for forskjellige i størrelse, ok øyne.

3. Jeg liker at jeg kan være både skravlete og taus, - alt til sin tid.

4. Jeg liker at venner og kolleger føler de kan komme til meg når de trenger noen å snakke med når det er ugreit på jobb eller i privaten.

5. Jeg liker at jeg kan la meg underholde av en bok i timesvis.

6. Jeg liker at jeg tidvis har evnen til å engasjere dem jeg snakker med.

7. Jeg liker at jeg kan lage mat som folk synes er veldig god, i alle fall sier de det.

Og det var det, - kjedelig ble det, - ikke særlig dyptgående, - og jeg merker jeg er mer enn glad for at det var 7 og ikke 10 ting som skulle listes opp, - og minst like glad er jeg for at det var ting jeg liker ved meg selv jeg skulle liste opp, - og ikke ting jeg ikke liker. Da skulle jeg nok ikke ha problemer med å sette opp 10 ting, - men det hadde vært lite hyggelig for sjelen, og den vil jeg helst ta vare på nå om dagen.

Og så er det den grusomme delen av oppgaven Betty har gitt meg, - tagge andre, - jeg skrev først feil, takke andre skrev jeg. Det er mange bloggere jeg kan takke for alt de skriver, - takker jeg når jeg tagger? Jeg gjør kanskje det?

Jeg får gjøre som jeg har fått beskjed om - om enn med litt bøyd hode. Betty sier at den som blir tagget skal gi beskjed til taggeren når oppdraget er utført.

Kan dere da si fra når dere har skrevet 7 ting dere liker ved dere selv, - og når dere har tagget videre (gulp - kjenner at denne siste delen går mot mine prinsipper egentlig, er ikke dette en form for kjedebrev, selv om det overhodet ikke forekommer noen underforståtte trusler???): Lothiane, frøken Skavlan, Tine i Taiwan, frøken Makeløs, Goodwill i Arendal, Selvisk, Eli, Vibeke, Minneapolise, Mike - og han skal få en egen melding - siden han ikke forstår norsk.

9,4 liter bensin

Jeg tror vår båt er en av de aller minste i havnen, - men for oss er det rosinen i pølsa, den perfekte båt, den seiler som en drøm, har en stillegående liten påhengsmotor som sikrer at vi ikke kommer alt for sent i havn når vinden forsvinner.

I går trengte vi drivstoff, det lå to enorme, gigantiske megastore motorbåter på hver sin side av drivstoffbrygga, - men for enden var det god plass til vår lille perle.

Det var første gang på tre måneder jeg var ute i båten. Det tar alltid tid før jeg finner meg til rette, får taket på alt det jeg skal kunne gjøre uten at noe sies, - og gjøre rett selvsagt. Derfor husket jeg ikke på å gi slakk da jeg tok imot fortøyningslinen fra brygga, noe som gjorde at hekken ikke vakkert gled inn til kajsiden som planlagt. Gubben syntes jo jeg var dum, - og dummere følte jeg meg da jeg svarte diesel på spørsmål om hva slags drivstoff vi skulle ha.

Vi har hatt denne båten i 7 år, - med samme bensindrevne lille påhenger, at de tre tidligere båtene alle hadde dieselmotorer må være grunnen til mitt dumme svar. Vi har også hatt bensindrevne biler i alle år, - unntatt den nyeste som går på diesel. Roter jeg bare, eller begynner jeg å gå i barndommen?

Den unge mann så trist ut, - begge dieselpumpene var opptatt ...

Jeg så på de store - og sa: Vi venter, ikke noe problem. At det kunne ta sin tid måtte man jo bare regne med så digre som de var. I vår havn er det masser av store båter. Båter som leies ut til vanvittig rike mennesker for en dag, en uke, en helg. Disse båtene har pene unge mennesker løpende omkring ikledd nette mørkeblå shorts og rene pene tennistrøyer med båtens navn på brystet. De sørger for at eierene - en sjelden gang, og leietagerene har det bra mens de er ombord. Innimellom går de kledd i mer slitte kær, og vasker og pusser, og vasker og polerer, og smører og vasker og pusser. For solen og saltet krever enormt av vedlikehold ...

Gubben oppdaget raskt min flause nr 2, - og vi kom igang med tanking av bensin. På et blunk var vi ferdige, og prisen for 9,4 liter var overkommelig. Jeg smilte da jeg hørte hvor mye det flashy skipet til venstre hadde tanket, 1400 liter - diesel riktignok, men diesel er ikke særlig mye billigere her i Frankrike heller.

Jeg er meget fornøyd med vår lille drøm av en båt!

Ny dag, ny bok - ikke fra vinduskarmen

Jeg er så heldig som har lesende venner. Venner som ikke bare låner meg bøker jeg har lyst til å lese, men til og med gir meg bøker som jeg bare elsker. Elsker ... vel liker veldig godt, smiler av, blir trist av - bøker som setter spor.
Siden jeg ble ferdig med den dårlig oversatte egyptiske på flyet nedover kunne jeg kaste meg over gaven fra venninne M - pocketutgaven ser litt anderledes ut enn hardcoverutgaven.

M sa til meg at hun var urtrött på uppväxtromaner, men denne her måste jag lesa.

Og om jeg måtte! Susanna Alakoski er debutant med Svinalängorna. Det kan godt hende at hun ble inspirert av Mikael Niemis bok Populärmusik från Vittula - i så fall skal vi takke Niemi for at han inspirerte Alakoski. Boken inneholder masse forferdeligheter - barn skal ikke ha det slik. Men den er skrevet på en måte som gjør at det ikke på noen måte blir sosialponografi. Og det er masse morsomt også - heldigvis. Løp og kjøp! Løp og lån! - uansett: les!
Boken er ikke oversatt til norsk enda - men nå som folk har trent på Stieg Larsson i sommer går det nok bra - litt finskkunskaper nok ville sette en ekstra spiss på lesingen.
Dagens Nyheter minnet om dumme finskevitser som man slang rundt på 70-tallet. Når man har lest boken så forstår en noe av bakgrunnen.

Når jeg har tid blir det slik at jeg sluker bøker som andre spiser bananer, - men jeg kaster ikke skallet etter endt lesing. Det ble lesing på sengen, lesing under frokosten, lesing på moloen mens bølgene brøt og spruten sto over meg, - lesing på lunchresturanten på stranden, lesing på terrassen med stålampe dratt ut for å kunne sitte lenge ute, men fortsatt lese. Dette er ferie, dette er leseglede!

Jeg blir lurt, om og om igjen

Jeg holder på å lese boken jeg har avbildet her.


Jeg leser den på norsk, - som jeg må når det nå er slik at jeg ikke behersker arabisk. - Men, er det nå slik at jeg må lese en bok på norsk når jeg ikke behersker originalspråket? Kanskje burde jeg heller velge å lese den i en annen oversettelse, - engelsk, dansk, svensk, fransk?

Det er utrolig ofte jeg irriterer meg over oversettelser. Det er ikke det at jeg kan originalspråket og dermed umiddelbart forstår eksakt hvordan oversetteren har trynet, - det er bare slik at jeg ser at dette er galt, - det må være galt, det er ikke tale om at det kan være det forfatteren har ment.

Jeg ser at dette er den første boken Linda Kjosaas har oversatt. Vel - forlagene burde sette ekstra mye inn på språkvask når det er ferske oversettere som er sluppet løs. Jeg sier ikke mer. - Jo, jeg kommer til å lese ferdig boken, - til tross for ...

Hensikten helliger

Til tross for at jeg egentlig ikke har noe vettugt å si nå i kveld føler jeg likevel behovet for å få på plass et blog-innlegg - slik at det begredelige bildet jeg var dum nok til å legge ut i forrige melding kan komme litt lengre ned, og dermed ikke irritere meg hele tiden.
Jo, jada, jeg vet jeg kan redigere det vekk og legge inn et nytt bilde med en mye mer delikat stabel håndklær, - men - jeg tror det var Esquil som for lenge siden sa noe om redigering av allerede publiserte blog-innlegg - og det er noe der.

Så nå velger jeg å vise et av mine mange vakre krus. Jeg elsker krus som er fine å drikke te av. Jeg drikker Earl Gray om morgenen ut over dagen, - og min deilige Thé du Nil om kvelden - en grønn en.

Og jeg bruker forskjellige krus til forskjellige tider. Et stort vidt åpent et om morgenen, - slik at jeg skal rekke å drikke teen uten å brenne meg, - senere på dagen har jeg mer tid - og da kan krusene gjerne være høyere.
Dette kruset kjøpte jeg i Växsjö for en god del år siden. Det har fått en liten skade i glasuren, - men jeg kan ikke kvitte meg med det. Det har to sider - damen med hjertet, - og så alle de flotte frittflytende spermene. Tror det må to bilder til for å vise det helt:

Jeg har et mye sterkere forhold til mine krus enn til de glassene jeg drikker vin av, - selv om det klart er visse krav også der. Foretrekker gammeldagse vide flate glass til champagne fremfor smale høye, - men ellers er det ikke så nøye. IKEA leverer det jeg trenger!

Vårt forhold til vann

For noen få dager siden hadde Sorgenfri en poll der hun bl a ba om svar på om et håndkle brukt etter dusj kunne brukes en gang til.

Jeg hoppet litt på kjøkkenstolen, men kommenterte ikke - det var det så mange andre som hadde gjort, selv om ikke noen hadde gått videre i forhold til "en gang til". Men jeg begynte å tenke litt, - på håndklær og på vann.

Jeg bruker nå mitt dusjhåndkle i mange dager jeg - skifter det ofte nok til at jeg mener jeg kan regnes som et rimelig renslig godtluktende individ. Men jeg husker veldig godt en gammel tante som tipset meg på hvordan jeg kunne bringe litt luksus inn i hverdagen selv om jeg ikke hadde råd til ferie: Skift håndkle hver dag i en uke!

Når jeg av og til er ute i den store verden og bor på hotell ser jeg oftere og oftere et hyggelig formulert skilt der man oppfordres til å bruke håndklær mer enn en gang, - av miljømessige hensyn. Om en ikke vil, kan det signaliseres ved å legge håndklærne på gulvet. Dette liker jeg, - det er en måte jeg kan delta på som ikke koster meg noe. Billig moro uten egen innsats.

For drøye 15 år siden sjokkerte jeg en ung mann på 18. Han sto og så på at jeg vasket poteter - mens jeg lot vannet renne. Han kom fra et land der han klart hadde vært tilskuer til at hans mor og søstre var de som vasket potetene, og ikke han, brødrene eller faren - men man lot da ikke vannet renne! Og jeg, jeg forsto ikke hvorfor han reagerte engang.

Jeg hadde aldri reflektert over dette før. At noe slikt som rennende vann skulle være sløsing med noe som skulle brukes på bedre måte. Nå slår jeg av vannkranen mens jeg lar den elektriske tannbørsten gå. Det har blitt en vane.

Vannet har vi latt renne ut av springen, - vi har sett det i bekker, elver og fosser, - det er det jo bare. Det var en vits for ganske så mange år siden at man kunne selge vann på flaske! Noe så teit.

Jeg slukker nå også lys i alle rom jeg forlater - vanen er innarbeidet ikke så mye på grunn av mitt politisk korrekte forhold til energibruk og miljø - men fordi jeg har bodd mye i land med meget høye priser på elektrisk strøm, - og jeg gidder ikke bruke penger på å lyse opp rom det ikke er mennesker i.

Hva vil jeg med dette? Tja, - bare si at det er greit å forstå hva våre handlinger innebærer.

Men, bare når det gjelder vann og slikt altså, - jeg kjører fortsatt bil til jobben, og ikke tyn meg på det.

17 år, 1960, California

Jeg var "exchange student" i en liten småby i California. Jeg var naiv, - men også med ben i nesa.
Derfor ble jeg halt inn av politiet fordi jeg hadde vært ute etter 10 på kvelden, - noe som var forbudt for ungdom under 18. Jeg var i protest mot det meste - og fikk advarsel av rektor på min highschool fordi jeg snakket med guttene i klassen min i korridoren, - uten at de først hadde snakket til meg. - "Well" sa rektor, - "it is up to you what you want people in the community to think about you".

Hæ?? Noe så dumt hadde ikke jeg hørt før. Senere hørte jeg mere.

Jeg har skrevet om noe av dette før her.

Jeg kom fra en konservativ kommune utenfor Oslo, fra en skole som nettopp hadde fått innplassert en arbeiderpartirektor. Slik forsto i alle fall jeg det. Og jeg nektet meg ingen ting og la ut om alt det jeg overhodet ikke hadde noen peiling på da jeg ble intervjuet av lokalavisa i småbyen.

Den søte snille mammaen i familien gjorde alt for at jeg skulle ha det fint. Hun "sydde meg opp" slik at jeg ikke skulle føle meg utenfor. Det ble kjoler à la det jeg har vist til i forrige blog - jeg hadde aldri hatt så mye klær!
Jeg gjorde sikkert det meste som kunne gjøres galt. Jeg forelsket meg i en av de mest upassende guttene i klassen, - etternavn Trejo - altså ikke en anglo, men en hvis bestemor ikke kunne snakke engelsk, bare spansk - og gud-bedre - som var katolikk!
Det ble brevskriving mellom lille Carlsbad og lille Sandvika: - kan Tonita få gå ut med denne gutten? Mja, mjo - Tonita er voksen nok til å bestemme selv sa min mor - tydligvis med stor tiltro, men med liten anelse om alle de dumme valg jeg skulle finne på å ta de neste årene.

She was only sixteen, en av mange totalt idiotiske pop sanger. Men slike sanger, enkelte smaker og noen lukter - fører deg tilbake til en tid fjern fra dagen i dag, til minner.

Det er i alle fall lov til å kose seg med minner - av alle slag!

Proust med sin lille madeleine-kake dyppet i lindete, - jeg har full forståelse for det en smak, en lukt - en melodi gjør med ens psyke.

Nesten som på Femmer'n

Det ble fredagskino, - kl. 18. I en liten sal fylt med tenåringsjenter, - og noen meget få voksne i egen alder.
Og det var gøy, - og høyt og herlig. Hairspray. Det satte meg rett tilbake til det året jeg var 17, gikk på highschool i California, og helst bare ville sitte foran TV apparatet hver ettermiddag etter skoletid for å se på American Bandstand, helst med en diger bolle iskrem i fanget.

Hairspray var American Bandstand, det er det ingen tvil om. Akkurat det filmen viste var det vi fikk se på skjermen da jeg var i California i 1960: dans i massevis og småintriger for å komme nærmest kamera, stæsja jenter, fancy hår, sminke og lots ogf guts.

"American Bandstand had an audience of 20 million teenagers and 20 million adults. Stars like Bobby Darin, Frankie Avalon, Connie Francis and Fabian were discovered on American Bandstand" ... "From a cultural and social standpoint, the impact of American Bandstand should not be underrated. ... But the show was important in another way as well. Once Clark took over the helm of Bandstand in 1956, he insisted on racially integrating the show, since much of the music was performed by black recording artists. When the show moved to the network schedule, it maintained its racially mixed image, thus providing American television broadcasting with its most visible ongoing image of ethnic diversity until the 1970s."

Filmen hadde selvsagt en god del mer, med tydelig og god melding, - helt greit. Herlig underholdning i 2 timer.

Slike kjoler hadde jeg også, det var en kjoletid - hallo Mihoe! - men jeg hadde aldri hårfrisyrene, og ikke sminken heller den gang - tror jeg var for norsk.

Synd at ikke jentene i kveld slo seg løs og begynte å danse nede foran lerretet etter filmen, - det gjorde nemlig en gjeng hijabkledde jenter på mandag - fortalte en kollega, - og akkurat det hadde jeg veldig sansen for. Selv sto jeg i kveld diskret småtwistende bak i salen til siste rulleteksts slutt.

Selv om filmen hadde sine egne sanger, raste det inn med musikalske minner: A thousand stars in the sky, A million to one, Will you love me tomorrow (litt dårlig lydkvalitet - men det er i farger gitt!), Misty.

Tror jeg må kjøpe en pakke tidlig 60-talls pop i morgen som jeg kan spille høyt i bilen! Elsker å kjøre (gjerne litt fort - men forsøker jo å være lovlig) med høy musikk og gaule av full hals - da er det ikke noen som hører at jeg ikke kan synge, - selv når jeg kjører med åpent vindu.

Ingen dype tanker

Hektisk dag, med kurs der kun 5 av 15 påmeldte studenter stilte opp. Greit nok.
Hyggelig jentekveld med god mat, - avsluttet med kaffe for noen og grønn te for andre.

Gøy å bruke koppene fra faderens ungkarsliv, - det var noe det: den gang hadde altså unge medisinerstudenter på hybel kaffeservise signert Nora Guldbrandsen!

Stiv nakke, vondt i hodet, sår i øynene - men i morgen er alt så mye bedre. Og resten av uka blir det garantert bedre frammøte på kursene ...

Trippel sikring - holder for meg

Det er mye å huske på nå om dagen. Mange avtaler, være forskjellige steder til forskjellige tider. Bruke forskjellig utstyr, møte forskjellige mennesker.
Noen har det slik hele tiden, - ikke jeg.

Når jeg i tillegg er meget i tvil om jeg fremdeles besitter en hukommelse, så gjelder det å sikre seg på alle måter.

Derfor har jeg skrevet i agendaen, lagt inn melding i Notes, - og når jeg kommer på kontoret i morgen vil jeg få se en huskelapp.

Jeg har ikke lagt inn varsler på mobilen, - men det er bare fordi jeg så ofte må ha den uten lyd, og jeg ikke alltid har en lomme den kan ligge i med lydløs vibrerende varsling. Helst hadde jeg vel bestilt telefonvekking også - om jeg bare kunne stole på at jeg klarte å holde meg i nærheten av en telefon...

Det blir slik mange dager framover, semesterstart er alltid slik - våre kommende forskere må få hjelpemiddelbrikker på plass - og det kommer til å gå bra. Men det er best å sikre seg. Sover bedre om natten da.

Jeg henger litt etter

Jeg har lest Paul Auster i årevis, - likt de fleste av bøkene hans, men er ikke en nesegrus beundrer, oppfatter ham ikke som en mester.
Nå har jeg akkurat lukket igjen The Brooklyn Follies, - og er enig med New Your herald Tribune som sa at boken var "so good you never want it to end". Jeg elsker hans små historier i fortellingen, - den ene etter den andre, og hans ironi, hans tørre humor.
Boken er fra 2005.  Årets bok Travels in the Scriptorium har jeg ikke kommet til enda - jeg henger litt etter. Men - mener å huske at den ikke fikk like god omtale som Brooklyn. Hmm.

Photo: Lily Idov for Daily Intelligencer

Ser Auster blir eldre han også, - men wow, hvilken flott mann.

... der svømmer en Ø paa de skinnende Vover

...der svømmer en Ø paa de skinnende Vover - Der et fint bilde han bruker poeten.
Det kan jeg se for meg, - men, - skuffelsen kommer i fortsettelsen for:
men kommer engang en Seiler den nær,
da sænke sig Skyer derover;
og skjult er da den vinkende Strand,
og Ingen kan Øen bestige.
Med Tanken kun tør Kystboen hige
mod Vest til det deilige Alfeland.

Jeg er litt opptatt av alver og slikt (men ikke engler), - etter å ha holdt på med Jonathan Strange and Mr Norrell i hele sommer. Der er det mye alver der, - og landskap forsvinner også, akkurat som i diktet jeg fikk tilsendt av min diktleverandør som ikke blogger.

Det er kjekt å kunne trylle.

... og slikt gleder meg

 

Noen tegninger blir produsert ved kjøkkenbordet og finner fort veien til kjøleskapdøren. Andre kommer som vedlegg til epost - jeg elsker de nye kommunikasjonsmidlene!

Mitt nye leketøy har ikke nok utstyr

Nei da, jeg snakker verken om en lekker toyboy eller en ny bil, - men det nye fotoapparatet jeg fikk her om dagen, og som jeg begynner å få grepet på.

Trodde jeg.

I dag gikk brannalarmen på jobb, - jeg rasket med meg mobil, fotoapparat, håndveske, samt en varm jakke og fulgte strømmen ut av bygget. Da jeg så bestemte meg for å ta noen bilder av kolleger i kledelige orange vester, sviktet leketøyet. Ved første klikk på på-knappen åpnet objektivet seg, - og ble stående åpent. Da var det ikke noe mere strøm! Ikke fikk jeg tatt bilder, ikke ville objektivet på plass.

Jeg er sur. Her har man fått en gave, - og så er den ikke perfekt!

OK, - jeg har jo sett gjennom den trykte bruksanvisningen, - og ja, det sto noe om at man absolutt anbefalte å ha et ekstra batteri, - slik at man ikke risikerte å komme i en situasjon ... ja som den jeg kom i ...

Jeg har nytt gaveønske: et ekstra batteri takk! Gidder ikke kjøpe selv, - gaver skal være fullgode! *bortskjemt kjerring som jeg er*

Tror Gubben har med gave neste gang han kommer hjem jeg. Jippi, det er bare en drøy uke til! Jeg rekker både å lade opp, og lade ut det ene batteriet jeg har til den tid.

Ellers noterer jeg meg at for noen er sommeren slutt, - uten at det har gitt det ønskelige løftet, se bare:

For kjapt for meg

Kanskje er det fordi jeg ikke har trening fra kunsten å se på reality tv, Hotel Cesar og desslike, - men jeg gikk rett i gjerdet,

snublet i trappen

av de siste ekvilibristiske innfallene når Esquil r�ler: Til Solveig ...


Jeg sier ja til møe, - men nå kan det hende at jeg må ta meg en liten pause, eller i alle fall velge litt mer hva jeg skal lese, og følge med på. Tror jeg sykler en tur, - om det går å få luft i denne her.

Tenke, tenke - det er mer enn jeg klarer å følge med på hos Esquil, Egoisten forsvinner og jeg forstår ikke hva som har skjedd, annet enn at han sier han er hårsår, selvhøytidelig og forbannet. - akkurat om han er så veldig hårsår vet jeg ikke. Det er ikke noe som tyder på det i hans bloggposter eller kommentarer hittil - og heller ikke ut fra de bildene han har lagt ut inntil helt nylig.

Så jeg begynner nesten å undre meg, - er dette også en del av en større konspirasjonsgreie? Er det herr Geelmuyden som er ute med et kjempemessig edderkoppnett for ikke bare å styre Oslo men kontrollere hele den norske Bloggosferen(kinkig ord det der - but what the shit)?

Forvirret - you bet!

Blir jeg sur, trist eller vonbroten om jeg har blitt lurt trill rundt, og oppdager at absolutt alle jeg har lest med glede, de som har kommentert meg, - at absolutt alle er fiktive konspiratoriske folk, - bortsett fra Betty da - Betty er virkelig, Betty har jeg tatt på, om enn ikke på puppen *bare se, ikke røre*, - ja, - jeg tror kanskje det. Vonbroten.

Jeg prøver, altså våger jeg ...

Nå har jeg gjort som lovet - jeg har puttet CD'en som skulle forklare meg hvordan jeg får bilder over fra det nye kameraet til PC'en.
Hvorfor jeg har slik sperre for denslags aner jeg ikke. Liker best greier som kan forklares av annen part: Gjør det, det og det. Ikke mer, - da klarer jeg det ikke.

Så var ikke 'annen part' (noen ganger kjærlig omtalt som Gubben) i heimen da, men ute på bøljan blå nok en gang. Så nå har jeg endelig tatt et solid tak i nakkeskinnet (det er ikke der det er lettest å få tak, det er betydelig lettere å få et godt grep i de litt sunne (?) mopedringene rundt det som kan omtales som midje) - og prøvd meg!

Bruksanvisningen i papirformat ble lest på sengen i hvilestilling og med bena høyt.