22 oktober 2007

Menn og damer i midtlivskrise

Jeg holder på å lese Langeland: Francis Meyers lidenskap. Og jeg har leseglede. Sikkert også fordi settingen er Blindern, - i nåtiden, og min arbeidsplass er også med i boka. Men, - halvveis inn i boka får jeg en rar følelse. Ikke at jeg har lest dette før, - men noe slikt likevel. Og det var Ebba Haslund: Bare et lite sammenbrudd som kom i 1975.

Det skjer noe med mange av oss midt i livet, når midtlivskrisa nærmer seg på en eller annen måte og overfaller oss med mer eller mindre ønskede føleser - forelskelse, lidenskap, galskap (se Lessing: The summer before the dark)

Jeg skal fortsette å lese om stakkars Francis.

12 kommentarer:

fr.martinsen sa...

Hva får du ut av denne lanseringens hans av at han skal fornye romanen og at det skal ta 8 år?

Tonita sa...

Det har jeg ikke fått med meg. Jeg er en førstegangsleser når det gjelder Langeland, - har ikke lest Wonderboy eller noe annet. Hvor har det stått om hans fornye roman prosjekt? - Kan vel finne ut selv, - men må løåe på jobb, nuh!

fr.martinsen sa...

Jeg leste Wonderboy og var ikke begeistret, den nye har jeg ikke lest.

Han sa det i intervjuer da den siste boka ble lansert. Jeg syns det var uvanlig arrogant å si at han skulle fornye romanen, og så ble jeg interessert i hvordan han kom ned på tallet 8. 8 år skulle det ta. Det ergret meg at han ikke fikk et oppfølgingsspørsmål på hvorfor han akkurat skulle bruke 8 år.

elis lesebabbel sa...

Så vidt jeg husker så handlet "Bare et lite sammenbrudd" om ei ungsau på 50. Selv var jeg et par og tyve da jeg leste den og hadde jo litt andre perspektiver på aldere da...

Tonita sa...

Stemmer det, damen var 50 og like nevrotisk som Meyer - mja, nevrotisk er kanskje ikke helt ordet, - men det er en viss likhet.

Det er jo forøvrig ikke å forvente at dere skulle ha lest Bare et lite sammenbrudd, - dere unge damer. Tror jeg selv leste den mest fordi hun var mor til en i klassen min. Jeg leser Haslund av og til nå i Klassekampen og er imponert over den gamle dames formuleringsevne.

Frøken Skavlan sa...

Å, denne har jeg hatt lyst til å lese siden den kom, kanskje på tide å gjøre noe med det..

Betty Boom sa...

Kan du dele litt mere?

Av den lidenskapsbiten i mittlivskrisen?

Betty

Tonita sa...

Betty, - du aner ikke hvor bra jeg er på lettvindt-anbefalinger, og hvor dårlig på utdypinger.

Siden jeg sist skrev har det rast et skred hos meg: en av mmine puppevenniner fikk beskjed fra ektemann (25 års varighet, hun var nr 2, - 2 felles barn) at han hadde funnet en annen, og nå var han på vei ut.
Og nå snakker vi ikke om 53-årige universitetsprofessorer som forelsker seg i lekre studiner med store pupper og mellomrom mellom tennene, sort skinnende hår og interssante teorier om Dorothe Engelbrektsatter og Petter Dass, - nå snakker vi om voksne, - nei, meget godt voksne, - mnei, - eldre mann som møter gammal klassevenninne på 50-års jubileun, og så sier det pang! Pang?? Joa, flott det, fint mens det varer - men har han tenkt på konsekvensene?

Francis M hos Langeland har ikke familiale findinge som gjør at han bør betenke seg, - men - her dreier det seg om lærer/elev, - og aldersforskjell på omkring 25 år.
En annen ting er at mannen tidvis virker mer foguibbet enn min søte gubbe, og min er 16 år eldre! Francis forstår ikke sms språk, forstår ikke ungdommens språk, analyserer alt til døde (men er faktisk klar over akkurat den svakheten).

OK - jeg er ikke ferdig med boken enda. Kanskje blir jeg milder til sinns ...

leselama sa...

Jeg likte veldig godt "Francis Meyers lidenskap". Storkoste meg, faktisk. Har ikke lest noe annet av Langeland før, men denne traff meg rett i lesenerva så det sang. Midtlivsforelskelser er stort sett morsomme å lese om, synes jeg. Denne blandingen av forelsket blindhet/dumhet og levd liv/refleksjon. Det blir en dypere klangbunn i slike opplevelser enn naiv og duggfrisk ungdomskjærlighet.

Jeg kan for øvrig være enig i at godeste Francis kan være ulidelig irriterende og dum innimellom, men det tror jeg vi alle kan på ymse felt, så.... ;-)

Tonita sa...

Leselama: Jeg har en teori om at de jeg skikkelig irriterer meg over har egenskaper som jeg selv også har, - egenskaper jeg ikke spesielt liker ved meg selv.
Dette forsøker jeg av og til å minne meg selv på, - men det fungerer ikke særlig bra.
Jeg fortsetter å mislike/irritere meg over X og Y, - og klarer ikke i særlig grad å "forbedre meg" mht mine negative egenskaper.
Hva sitter jeg igjen med? Plagsom selvinnsikt som ikke er til nytte?

leselama sa...

Ha, ha. Så sant som det er sagt. ;-)

Aina sa...

Kva er ei puppevenninne? Hehe.