I love Joan Didion

Borte hos fr.Martinsen fikk jeg vite at det kommer en ny bok av Joan Didion neste år. Bra. Jeg har bare lest en bok av henne, A year of magical thinking - men jeg ble instant fan.

Cocotte - en gave - Oksekinnsgryte

I dag var det oksekinn som landet i min cocotte. Det er første gang jeg har sett oksekinn i en butikk her i landet, og det var derfor ingen tvil om at dette måtte jeg prøve. "Joue de boeuf".
Det var umulig å finne norske oppskrifter, men en sann velsignelse av franske.

Det var naturlig å ta fram min gode gamle cocotte, - en gave til en fødselsdag for mange, mange år siden.

Ok - "oppskriften" først.

Jeg klarer aldri å følge en oppskrift, - derfor blir dette beskrivelsen av hva jeg gjorde, - ikke en oversettelse av den franske oppskriften som inspirerte meg.

Ca 200 g oksekinn pr person, - det var greit med om lag 450 gr. oksekinn til to personer, - et innkjøp som ikke satte meg tilbake økonomisk.

Jeg stekte oksekinnene litt, - fordi steking gir et løft til smaken.

I butikken der det var kø foran kjøttdisken hadde jeg fått klar melding, - 3 timers koketid!
Andre i køen sa, "dette blir det utmerket kraft av". Javisst, - sikkert det, - men jeg hadde tenkt å spise oksekinnene, - ikke lage kraft på dem. Hrmf, - sier han det bare fordi det ikke var dyrt kjøtt?

En stor løk, - en hvitløk, noen gulerøtter, litt purre, en halv sellerirot siden jeg hadde glemt å kjøpe stilkselleri, - og selvsagt - rødvin, - litt god buljong og litt pepper - ikke mer.

Jeg hadde kjøpt inn "aromasopp" - et litt merkelig navn egentlig, - og hadde også en vakker rød papika klar, disse kom først med siste halvtimen.

Som tilbehør valgte jeg ris og grønne bønner. Det ble et godt måltid.

Men, - mens jeg etterpå sto og vasket ut av min gamle cocotte husket jeg at det var min far som hadde gitt den til meg, det må ha vært mer enn 30 år siden. - Han hadde kjøpt den og gitt den til meg fordi mor ikke var i stand til å gjøre noe som helst. Hun ringte ikke og gratulerte meg med fødselsdag, og selv om jeg faktisk snakket med henne den dagen - så husket hun ikke at jeg hadde fødselsdag. Det var første gangen jeg opplevde noe slikt, - og det var vondt.

Manisk-depresiv het det den gangen. Det startet mens den yngste av oss fortsatt bodde hjemme. Hun var blitt mer eller mindre vant til å komme hjem til en mor som ikke hadde klart å komme ut av sengen. Ikke godt for en 16-åring. Vi som hadde flyttet hjemmefra hadde det lettere, - vi slapp å bli konfrontert med dette daglig. Vi hadde våre nystartede liv, - mer enn nok å gjøre, - var glade for ikke å være der hvor det ikke var så godt å være, - jeg lukket i alle fall øynene.

Far kjøpte selv, og ga meg en cocotte. Det var noe jeg hadde sagt at jeg ønsket meg. Og noen må ha skrevet det opp. Mor var ikke i stand til å ta vare på seg selv engang, - men far reiste til byen og fant det jeg hadde ønsket meg. Det er først nå jeg er klar over hvor fantastisk det egentlig var. Han som typisk kunne komme og si - "Du jeg hadde tenkt å gi deg den boken om ..., - men tenk, så var den utsolgt". Og så hadde han ingen annen gave. Slik var det mer enn en gang.

Denne gangen hadde han en gave, - og den er viktig i hverdaglivet mitt. Det er ikke slik at jeg tenker på hvordan jeg fikk den hver gang jeg bruker den. Men selv om jeg har slått av et av "ørene" på lokket slik at lokket ikke lenger er fullstendig tett, - kan jeg ikke få meg til å bytte den ut, - den betyr noe spesielt for meg.

En cocotte - et minne - en far, - en mor som ikke kunne ta vare på seg selv, - og alltid et godt måltid.

Erfaringer

Husbygging - og "evigvarende" materialer.

Hvem var det som var eksperten? Hvem visste hva som var bra? Oss var det ikke. Vi hørte vel like mye på byggmesteren og på arkitekten.

Dvs første gang vi "bygde" hus var det et ferdighus, - der man kunne velge forskjellige løsninger - og hva man valgte resulterte selvsagt i forskjellig pris. Vi "valgte" vinylbelegg på gulvene inne, - unntatt i stue og på hovedsoverommet. Det er ikke noe som er vanskeligere å vaske enn vinylgulv, - det måtte i så fall være skiferheller, - men de er i alle fall vakre. Det ble lagt "asfaltshingel" på taket, - ett hakk bedre enn tjærepapp, - og innenfor vårt budsjett, - og veldig sterkt. Kjeller - det måtte man ha, - men kjeller under hele huset? - Nei det ble for dyrt, - 2/3 kjeller får holde, - 10 000 kroner spart - og kanskje får vi råd til ny bil!

I dag møter vi oss selv i døren. Gode venner kjøpte huset av oss, - de har lagt om taket, - fjernet all vinyl, - og sliter fortsatt med fukt i grunnmuren i den delen av huset der vi ikke hadde råd til full kjeller. Ikke morsomt.

Noen år senere skulle vi bygge igjen. Nå var det kommet noen fantastiske takplater - ja, det var virkelig ikke eternitt, - neida hadde ikke noe med de stygge veggplatene som dekket utallige hus rundt omkring, - nei dette var evigvarende takbelegg, - aldri skulle man måtte legge om tak, - det var helt sikkert. Og vinduene, - thermopane, - varig isolasjon skulle det gi, - det er mulig det sto noe med liten skrift om garantitid, - eller manglende garanti - men det ble ikke nevnt av noen.

Nå sitter vi her. Taket har blitt lagt helt om, - og det kostet en formue å fjerne de "evigvarende" takplatene som var blitt sprø, knakk, egentlig var ren og pur asbest, og måtte pakkes inn i plast av spesialkledde folk med beskyttelsesutstyr Tjernobyl verdig.

Vinduene - vel 9 av 10 vinduer har punktert, og vi har maaaange vinduer. Noen "smarte" løsninger ble forsøkt, - men resultatet er heller mislykket, - kondens tydelig synlig under visse temperaturforhold.

Det sies at man skal bygge tre hus før det blir vellykket. Mulig det - men det rekker vi ikke i vår levetid. Taket er tett, - vinduene kan man se ut av - som regel, - og vi har det bra.

Men ordet evigvarende vil jeg gjerne få advare mot, - selv om jeg vet det er fåfengt, - alle ønsker å gjøre sine egne erfaringer.

Gamle blogposter, ny glede - Sultanen besvimte!

Når man blir så surrete som jeg er, det flott å oppdage at sosiale medier faktisk har en helt konkret hjelpefunksjon.

I dag fikk jeg plutselig lyst til å lage en rett med fylte aubergine. At retten het "Sultanen besvimte" var ikke vanskelig å huske, - noe mer spektakulært navn skal man lete lenge etter.

Jeg husket noe, - hadde jo revet ut oppskriften fra Aftenposten, hatt den fremme og laget retten mange ganger, men det var en stund siden.

Men nå: - ikke var den i "kokeboken" - og da snakker jeg om "Stabekkboka", - i et vederstyggelig blått plastbind, - innbundet slik, ingen vei utenom for en som fikk boka i 1966. Ikke var oppskriften i det gamle skrivehetet med etikett med trykk C.Langbrecke heller. Disse gamle skriveheftene jeg hadde lokket ut av min svigermor fra bokhandlen i Bygdøy Allée 25. En bokhandel som nå for lengst har blitt kjøpt opp av en kjede, og som garantert ikke selger linjerte skrivehefter med butikkens navn og adresse på etiketten.

Mine innsamlede oppskrifter er i to slike hefter, - en for kaker og brød, - en annen for "kokamat". Men det er ikke alltid at de utrevne oppskriftene kommer inn i skriveheftene - de forsvinner på veien.

Denne gangen var det en aubergine-oppskrift jeg ikke fant, men fordi jeg faktisk hadde registret den i en bloggpost, så ble den gjenfunnet av meg, - og kan finnes av andre.

Jeg har i skrivende stund gleden av å vite at tre fylte auberginer står på kjøkkenbeken her og nå, og om sultanen skulle blitt bespist her og nå, - så kanskje hadde han sagt at det var godt, - men det er slett ikke gitt at han hadde besvimt!

Men - dette bryr jeg meg ikke om, det jeg derimot tenker litt på er at jeg burde gå gjennom mine gamle skrivehefter med oppskrifter og legge de av oppskriftene som har noen varig verdi inn i noen bloggposter - så i alle fall jeg selv kan finne dem igjen.
Og sultanen som besvimte, - vel, den oppskriften finner man her.

Mislykket bytur - for stor eller for liten

Jeg vet det jo fra før, - men klarer likevel ikke å la være. En gang eller to i året må jeg på bytur, - og byen er Cannes, 12 km unna. Det er greit å komme dit med bil, - parkeringsplass finner jeg i underjordisk garasje som ikke gjør at jeg må sette meg inn en bakerovn når jeg skal hjem igjen.

Nå skal jeg finne meg et par fine linbukser, - i en litt fin farge, - ikke bare hvit, eller kanskje et par sko eller sandaler.

Når det kommer til stykket blir det ikke noe av, - buksene finnes ikke i min litt store størrelse, - og de lekre sandalen har en pris som virkelig er for stor til at jeg ville ha glede av å gå med dem. - Hallo, - 550 € - altså mellom 4 og 5 000 kroner for et par tullete sandaler - nei, så dum i hodet er jeg ikke. Altså for smått eller for mye denne gangen også.

Det ble med turen, - parkeringen kostet 2.50 €, - og kjøreturen langs stranden var fin. Greit nok.

Midt i ferien - og så blir man tagget

Her sitter man midt i sin tidlige sommerferie - tidlig fordi man skal være på plass når alle de andre skal ha ferie - man har sent inntatt sin salatmiddag (og dét er sunt det - bare les om epigenetikk, og hvordan bl.a mat kan være med å styre hvordan det går med deg.
Men nå gjalt det verken salatmiddagen, - eller rosévinen vi har inntatt, heller ikke sommerferien, - men derimot Elis lesebabbel, - Eli som lurer på hvilke billedbøker som gjorde inntrykk som barn, - og hun spør mange, - også meg. Jeg er kanskje en av de eldste hun spør, - og jeg får umiddelbart litt panikk.

Hæ - var det så dårlig med billedbøker i heimen da jeg var barn? Ikke noe dukker opp. Jo kanskje, Egners lesebøker, der var det bilder, - men jeg tror liksom ikke det var greia Eli tenker på. Min mor hadde en litt rar gymnastikk, eller "kroppsbok" som mest var bilder, - en naken mor og far og to nakne barn - ser for meg forsiden, - men ikke mye mer - og hva den het, - nei det har jeg ingen aning om. Sikkert en "Karl Evang-bok".

Jeg spør EkteMannen, - han hadde nemlig bokhandlermor, - og der i huset sto det nok bedre til.
Elsa Beskow sier han. Hæ - mener du at Elsa Beskow-bøkenes illustrasjoner gjorde inntrykk, - virkelig? Han sier ja (han er 4 år eldre enn meg).

Jovisst var Putte i blåbærskogen eller hva han nå het søt, og de to barna som fikk en gammel trestamme og en paraply til å bli en drage som tok dem til et slott med en konge og dronning og hva det nå var - jovisst var det fint, - men gjorde disse billedbøkene virkelig inntrykk?

Jeg har kjempesans for Serafin Plym, - men de bøkene hører overhodet ikke til min egen barndom.

Selv tror jeg at det ikke var billedbøkene som tok meg inn i bøkenes fortryllede verden - en verden jeg aldri har forlatt, - jeg tror det var da jeg ble fanget av ordene at jeg virkelig satt i klisteret. Og takk for det.

Om det plutselig en tidlig morgen mellom søvn og virkelighet dukker opp bilder som minner meg om glemte bøker - da skal jeg etter beste evne forsøke å gripe fatt i og melde fra om dem, - men slike drømmer og minner er så flyktige at jeg ikke har stor optimisme.

Men en barnebok - og totalt uten bilder som jeg aldri glemmer det er Ethel Turners Nicola Silver. Skal jeg våge å lese den igjen?

Gode forsetter

Når jeg ser på det jeg har valgt som profilbilde, tenker jeg at jeg ser litt sprekere ut enn det jeg er. Samtidig gjør bildet at jeg gleder meg, - snart skal jeg tilbake dit det ble tatt, - og kanskje jeg kan være litt sprek der?

Jeg har hatt et par-tre gode uker med mange raske kveldsturer. At jeg så går hen og ødelegger evt "slankeeffekt" ved etterpå å synke sammen i sofaen med et glass vin eller tre er en helt annen sak. Kroppen liker disse turene, - det gjør godt å få opp dampen, kjenne at jeg blir gjennomvarm, at det pumper inne i meg.

Når jeg om morgenen gjør mine knebøyninger - og kjedelig er det - så kommer tanker, om at det er bra for meg, at dette er typisk slikt gamle damer setter igang med.

OK - jeg må da kanskje bare erkjenne overfor meg selv at jeg er en gammel dame. Men, - selv om jeg egentlig ikke liker akkurat det, så kan jeg i alle fall nyte at jeg også i denne sammenhengen kjenner at kroppen liker å bli brukt.

50, noen ganger 60 knebøyninger, deretter armsvingninger i 5+ minutter - og det er enda kjedeligere, - det er da jeg enten trenger noen skikkelige fine tanker, - eller et tv-program som tar meg ut av meg selv. Og det skumle er jo at skikkelige såper er det som fungerer best, - med unntak av nyhetssendinger.

Og forsettet? Vel, jeg håper det blir mulig å fortsette også når vi er på ferie, - når det er varmt. For - kroppen min trenger å bli pushet.

Ikke lystelig - men verd å gjøre

Jeg gikk reallinjen, - ikke fordi jeg var noen matte-talent eller higet etter en karriære innen realfag, - nei, det for meg var det eneste måten å unnslippe tysk. Og det var vel egentlig ikke fordi jeg mislikte språket heller, - det var tysklæreren jeg måtte vekk fra. Litt rart i ettertid, jeg hadde lært meg mange ramser med preposisjoner utenat, - aus, ausser, bei, binnen, mit ..., - durch, für, ohne, uhm ...

Nei, jeg kan ikke lengre fullføre, og det gjør ikke noe. Jeg er enig med EkteMannen i at om vi hadde gått inn for saken hadde vi kunnet lære oss masse tysk, vi hadde både kunnet lese og snakke. Men det gjorde vi ikke. Vi holdt oss i mange år til det angelsaksiske, både hva språk og litteratur gjalt, - databehandling var også ganske anglofilt, - og det er disse tingene som sitter igjen i meg, - i oss. Og så har vi litt frankofilt i tillegg som krever litt av oss.

Nå går tiden, jeg nærmer meg - faktisk med stor uro og angst, den tiden da min mor døde. Hun var bare 9 år eldre enn det jeg er nå da hun døde. Ni år, - det er ikke mye, - det er så kort at jeg ikke kan akseptere det egentlig. Jeg, jeg stritter fremdeles imot å flytte til en leilighet, jeg har det fint i det alt for store huset som bare to ganger i året blir virkelig fylt av barn og barnebarn. Jeg nyter min utsikt over trær og hustak, og fjord.

Det er tanken på den korte tiden som er igjen som ikke er lystelig, - ikke det manglende grepet på de tyske preposisjonene. Jeg tenker på min demente tantes ord i et øyeblikks klarhet eller søken: "Var dette alt?". - Har jeg ikke levet, lever jeg ikke livet som jeg burde, - går jeg på grunn av egen dumhet glipp av masse?

Jeg husker ikke helt når det gikk opp for meg at jeg faktisk var blitt gammel, - men det er forbausende kort tid siden - kanskje bare 5-6 år. Men selv etter den tid har jeg vært utrolig "flink" til å holde borte disse skumle, ikke lystelige tankene.

Jeg hører på P2s Verd å lese - og nå er det Knausgård, en mann på mine barns alder, som snakker, det er "Min kamp" - og jeg blir nesten stående med gapende munn, - han husker, og han skriver, og han blottstiller, - han er verd å lese, verd å lytte til.

Det er det verd å gjøre, - den tiden vil være godt brukt.

Bisettelse - ikke som hjemme

Det er ikke den første bisettelse vi har deltatt i i Frankrike, - men kanskje den som fikk oss mest til å undre.

I fjor var vi i en luxemburgsk/engelsk katolsk bisettelse, veldig fjernt fra alt norskt og protestantisk, - men likevel ikke noe som forstyrret.

Nå på mandag hadde vi tilfeldig møtt naboen på parkeringsplassen, - fått vite at hans hustru var død, og at bisettelsen skulle være to dager senere.

Heldigvis var det annonse i lokalavisen, - så ikke bare fikk vi vite klokkeslett, - men fikk også varslet andre beboere som ikke var tilstede nå på våren.

Hva skal jeg ha på meg? OK da, jeg er kvinne og tenker det, - og hva skal EkteMannen ha på seg? Det viste seg han var bedre forberedt enn jeg, hadde pen mørk dress i garderobeposen i garasjen, anstendig slips, - og om ikke sorte sko, så sko som så skikkelige ut. Skjorten var hvit, - og nystrøket.

Jeg hadde - ikke skrik, - et par mørk, mørk blå dongeribukser. Om dette hadde vært for 30 år siden hadde jeg overhodet ikke vurdert muligheten av å gå i noe slikt, - men, - nå - jo, de var nye, pene, ikke outrerte i det hele tatt, - sammen med en mørk topp, et mørk blått linskjerf og en vårkåpe, sorte sko - jo, helt anstendig.

Vi er der 15 minutter før annonsert tid, ikke sant? Jo, - man skal være tidlige.

Det var det ikke mange som var. Vi håndhilste høytidelig på noen (EkteMannen kjente flere enn jeg), - og ble bedt av begravelsesdamen om å gå inn, skrive i protokollen, og komme oss i ly for vinden - takk, det var deilig.

Vi var ikke familie, ikke nære venner - vi satte oss langt bak i den lille kirken som hadde fått satt inn et nedsunket tak - muligens for å spare på fyringsutgiftene, stygt var det. Et par eldre damer flakset fram og tilbake, det var lys, det var røkelse, et par stativer, det var tekster - det var noe hele tiden - og en eldre mann startet noe musikk fra tid til annen, - høyt - og bråstoppet, det var helt fra starten av tydelig at han overhodet ikke hadde kontroll med hva han gjorde.

Etterhvert kom det flere folk, - noen vi kjente, vi håndhilste, klemte, - og så kom kisten, og enkemannen.

For mange år siden oberservert jeg et begravelsesfølge på Ytre Hebridene, - det var kun menn, alle i dress, og alle i gummistøvler. Her var det ikke gummistøvler, - men det var heller ikke mange i dress, - og EkteMannen jeg hadde med var klart den best kledde. Enkemannen hadde en blå - litt slitt jakke, genser, skjorte - og ikke slips, - dette er en mann men en snazzy bil, glimt i øyet, en dritlekker leilighet og penger nok. Kisten var i enkleste, enkleste furu, med plasthåndtak som kanske var gjenbrukbare, og det er sikkert fint det.

Presten sa at de hadde vært lykkelig gift i 41 år. Mja. Ellers sa han ikke noe om avdøde. Blomstene var vakre, - veldig vakre. Musikken som av og til ble slått på til mer eller mindre korrekte tidspunkt var helt forferdelig, med høytalere som gjorde at det skar i ørene, og man var takknemlig for at den ble kuttet - midt i en frase, - langt unna noe som lignet en slutt.

Denne gangen var det ikke noen siste hilsen til avdøde, - man gikk ikke rundt, - la ikke på noen blomst - man gikk ut - og enkemannen gikk sin vei før begravelsesbilen hadde kjørt.

Hæh?

Kanskje var han bare glad for at hun var død? I alle fall hadde han skiftet til dongeri i løpet av en times tid, - og var å se på parkeringsplassen.

Vi andre, borgermesteren, resturanteierene, butikkeierene, naboene - vi skiftet jo også, - vi hadde også vår hverdag å gå tilbake til.

Så jeg skal kanskje ikke undres.

Selvkontroll

Jeg var på kjøpesenteret og hadde fått byttet to par bukser som var for store. Det ga litt dobbelt god følelse. Både hadde byttingen gått greit til tross for at jeg hadde fjernet lappen på det ene bukseparet, og så er det en superfølelse å bytte til en mindre størrelse.

Yay! Gevinst for slankingen før jul, - ikke bare hadde jeg gått ned i vekt, jeg var blitt tynnere rundt mage og rumpe, - og jeg hadde ikke lagt på meg heller etter tre måneder.

Ikke hadde jeg brukt en krone, - og jeg hadde nå to par bukser jeg kunne bruke uten å se ut som om jeg tilhørte de saggendes skarer.

Godt humør, - god tid før senteret skulle stenge, jeg kunne like gjerne gjøre et par små ærend til, det ville ikke ruinere meg, - så jeg spurte i klesbutikken - er det en undertøysbutikk i nærheten? Det var det - enn med et lekkert navn og lekkert innhold.

"Hei, - her har dere virkelig mye lekkert. Har dere noe kjedelig også?"

Den søte unge ekspeditrisen smiler, - en annen voksen kunde sier, "Som jeg skulle sagt det selv".

Den søte unge svarer - joda, - var det noe spesielt jeg så etter?

"Ja, - jeg er rett og slett på jakt etter en hvit, helst bomull, - truse som går høyt opp i livet og ikke har blonder, - jeg har fått utslett av den blondeavslutningen som er på alle trusene mine."

Smilet og vennligheten var der fortsatt - jeg kan vise deg litt av hva vi har.

Vi gikk omkring, det ble tatt fram den ene trusen etter den andre. Pene delikate ting, - og hvitt var det, alt som ble vist meg. Men ikke noe i bomull i det hele tatt. Siden jeg var absolutt trengende, aksepterte jeg til sist en myk delikat sak, - uten en eneste blonde, men med et lite broderi diskret i hvitt på hvitt.

"Hvor mye skal jeg betale?" Jeg hadde ikke sett på prislappen.

329 kroner kostet denne delikatessen. Oj, men greit nok. Lenge siden jeg hadde kjøpt noe annet en "standardtruser" til om lag 150 kroner stk. Men det ble ikke til at jeg tok 5 i samme slengen, noe jeg ellers alltid gjør når det er utskiftingstid.

"Jeg får teste ut funksjonaliteten først, før jeg kjøper flere", - jeg har det med å forklare meg - også når det overhodet ikke er påkrevd, jeg kjenner uvanen min, - liker den ikke hos andre, - men klarer altså ikke stoppe meg selv. Blæh!

Deretter fortsatte jeg rundt svingen i kjøpesenteret, smatt inn i nærmeste kjedebutikk og plukket med meg en truse, - heller ikke den i bomull, men ellers ganske lik den første - til 59 kr. Jeg tok bare den ene, til tross for at tilbudet sa - '3 for prisen av 2'

Må teste funksjonaliteten først, - men denne gangen holdt jeg det for meg selv.

Æsj, bæsj, - hvem er det som har bæsja?

I dag skal jeg bare skrive om to typer bæsj - det får holde på en fredag ettermiddag.

Det er kaldt om natten, - men på dagtid smelter snøen. Og opp kommer blant annet hundebæsj. Hundebæsj er det liksom meningen at hundeeierene skal plukke opp og ta med seg, - men noen liker tydeligvis å la hunden få ha området omkring min søppelkasse som hundedo. Grrr.

Så lenge det kommer ny snø som dekker elendigheten aner jeg fred og ingen fare, - men så snart skiten kommer til syne blir jeg sur. Og det tror jeg hundeeieren også ville ha blitt faktisk. Men å forsøke å ferske hunden og eieren er bare håpløst, - man må velge hvilke kamper en skal slåss.

En bæsj jeg derimot setter stor pris på å se, er elgbæsj, - jo mer jo bedre. Noen ganger ligger disse fine ovale, nesten eggformede små bæsjene oppå skaren, - andre ganger har de blitt borte i snøen, og jeg ser dem først igjen tørre og lekre etter at all snø har smeltet. Jeg blir varm om hjertet når jeg tenker på at "mine" elger har sin elgdo utenfor mitt baderomsvindu.

Så enkelt er det - noen bæsjer gjør meg glad, de fleste, men ikke alle andre jeg ser ute gjør meg sur.

Vise livet

På parallelle bånd i tid
beveger vi oss mellom vegger av varierende gjennomskinnelighet.

Mitt bånd styrer meg -
ditt bånd - med en uendelig rikdom av opplevelser.

Med varierende fart gjennom en felles verden
opplever vi livet og livene rase forbi -
eller smyge seg sakte og nesten merkeløst
avgårde uavhengig av tid og tilstand.

Jeg har nøkkelen til mitt eget bånd
Jeg har gleden av å følge ditt,
- når veggen gjøres gjennomsiktig av deg.

Bloggpuls - det tror jeg virkelig er noe

Liker ord på B tror jeg.
Brød og Bloggpuls, - de har kanskje ikke så mye mer felles. Men begge representerer noe positivt.
Brød, hjemmebaktm, ferskt, nylaget brød - jeg behøver vel ikke si mer, - dere småsikler vel allerede?
Bloggpuls - vel, her er det ikke snakk om sikling etter noe som smaker godt i munnen, men mer en sikling etter noe som smaker av forventning, noe som skal komme, - noe som blir bra.

Det at en gjeng mennesker i ymse aldre og livssituasjoner setter igang og gjør en jobb for fellesskapet, og det helt uegennyttig, det er noe det. Det er bare helt topp.

Jeg tror at bloggpuls.no vil gi et løft til bloggerverdenen, - og at det vil merkes.

Takk til idéskaperene, takk til de som har kjempet det fram, - slike ting gjør ikke seg selv. Og her er det ikke en lort som har fått 5 øre i betaling! Så det så!

Noen burde skrive om det, et sted der mange leser, - noen ..... er du der? leser du?... lytter du?

Brød er godt - men jeg vil helst ikke spise det

Jeg har bakt brød i støpejernsgryte, i ovn - ikke klart å følge oppskriften, - men godt ble det.



Litt vel "saftig" kanskje, - så det egner seg veldig bra til en runde eller to i brødristeren.
Jeg måtte prøve meg fordi jeg ble så inspirert av blogg, video og oppskrift hos @eirikso, - men likevel undrer jeg meg litt over hva mine virkelige motiver har vært. Brødsug? Tror det er sannheten. For når jeg sier at jeg helst ikke vil spise brød, så er det virkelig ikke fordi jeg ikke liker det, - men vel heller fordi jeg har erfart at brød, pasta, poteter etc gjør noe med meg.

Her har jeg vært "flink pike" i ukesvis før jul, - gått ned et ønsket antall kilo. Holdt meg på matta i rimelig grad i julen, - overlevd to uker på et "kur-sted" der maten var kjempegod, - spist lav-karbo-mat, og ikke lagt på meg i det hele tatt. Og så går jeg hen og baker et brød som er så godt at det ikke er ti å motstå. Og det på et tidspunkt når jeg er alene, - jeg kan ikke engang dele brødet med EkteMannen.

Om noen kunne finne på å være så frekke å foreslå at brødet med fordel kunne ha vært parkert i fryseren, - så vil jeg bare si at fersk mat er best. Alle vet at mat man fryser får noe redusert næringsverdi, - så det vil jeg i alle fall ikke.

Så brødet blir nok spist - av meg, - og jeg kan komme til å gå opp minst like mye i vekt som brødets egen vekt, - minst!

Om jeg har beregnet rett så skulle jeg ha spist opp siste skalken den dagen EkteMannen kommer hjem. Hm, - skal jeg glede ham med ferskt hjembakt brød? Da bør jeg faktisk starte i morgen, - for her snakker vi om laaaaaangsom mat. Og jeg bruker grovt mel, - og valnøtter. Så mitt brød er sikkert enda sunnere, og enda bedre enn brødet til @eirikso, - selv om hans brød er mer fotogent.

@eirikso spurte meg forresten på twitter om når i bakeprosessen jeg hadde i valnøttene. Smigrende å bli spurt. Siden oppskriften hans hadde to höydare, nemlig "best bread ever", og minimal arbeidsinnsats, - så tenkte jeg ikke annet en fort og gæli, og slang alle ingredienser sammen samtidig. Det er i overensstemmelse med min natur, - dessverre. Ikke dessverre for brødet denne gangen, - men for alle de uheldige resultatene min uvane fører med seg ellers i livet.




Mulige forbedringspunkter:

1. litt ferskere gjær (selv tørrgjær går muligens ut på dato, - og når brødet skal ha 1/4 teskje gjær, og gjæren jeg brukte var "best før 2008", - så kan jeg få litt mindre tyngde med litt nyere gjær)

2. litt mindre valnøtter,- kanskje noe gresskar- og solsikkefrø? Men skal de være med under hele bløtlegging/heve-perioden?

3. litt mindre våt deig? - Fordi jeg så på videoen med litt mer tilstedeværelse etter at brødet var bakt, har jeg forstått at konsistensen bør være en anelse mindre suppeaktig enn det deig var)

Brød i ovnen

Det er også en ting, - lykken er å ha et, eller flere brød i ovnen.

I årevis hadde jeg minst fire brød samtidig i ovnen, en eller to ganger i uken. Prosessen ble startet en dag, med helkorn og frø av forskjellig sort lagt i bløt, - dagen etter tilføyelser av mel og gjær oa, - med hevetid, knaing, utbaking, ny heving, - pensling og steking. Og resultatet var alltid gode brød.

I dag har jeg forsøkt meg på et kjappis-brød, - tipset om fra kollega og twitrer @KonTiki1974, nå er det ikke hans brød, men alt er greit sosiale nettverks tid, - det ble lenket til nettsiden til @eirikso.

Her var det gøy, - enkel oppskrift, - med variasjoner som nesten ga meg nok spillerom, men bare nesten. Og best av alt, @eirikso hadde laget en fantastisk video av sin brødbaking, der vi sekund for sekund følger med på den utrolig korte tiden som skulle til for å lage dette brødet som han påstår er verdens beste.

Om hans brød er verdens beste vil jeg aldri kunne svare på. Om det brødet jeg har bakt i dag er verdens beste er ikke godt å si enda. Et par ting forkluderer forutsigbarheten: jeg hev oppi bare grovbakstmel, - og deretter mer enn et par never grovt knuste valnøttkjerner. Dette resulterte i at deigen etter mitt skjønn krevde noe mer vann, - men siden jeg hadde vært dum og ikke sett på videoen før jeg startet bakingen, - vel så vet jeg ikke om jeg endte på den tørre eller fuktuge siden. En annen sak er at jeg oppdaget at tørrgjæren jeg hadde i heimen var best før 2008. Men ære så nøye a?

Det får jeg svar på i morgen tidlig.

Kollega @sylletopp er også en ivrig brødbaker, - men han sverger tl surdeig. Så langt har jeg ikke kommet, - er det noe for pensjonstiden?

Lykken er å møte den motiverte student

Det skal tidvis ikke så mye til for å gjøre meg lykkelig.

Dagens lykke kom i form av en meget ung student som hadde bestilt time for innføring i / avklaring av - fagdatabasers hemmeligheter.

Lykkelige meg, - og kanskje heldige ham. Det ble 55 minutters intens privatundervisning, - en ivrig student som hadde forberedt seg, hadde spørsmål klare, som var åpen og positiv - som sugde til seg og ville lære, få med seg mest mulig. Ikke kranglete på en flekk.

Velsignet være den motiverte, - he made my day.

Høflig var han også, takker og tok i hånden.

Har ikke flere gifteferdige døtre, - dessverre, og han blir vel en anelse for gammel for barnebarna ...

Tidligere ustraffet dame over 60 straffes så det synes!

Jeg har i mange går gått ustraffet gjennom livet. Ikke uberørt, - men jeg har i årevis levt ubekymret og ikke tenkt særlig verken på helse eller kropp, - jeg har vært meg, og det har gått greit nok. I år etter år spiste jeg hva jeg ville, - og var tynn som en strek. Trene er et verb jeg ikke liker, - og jeg kan ikke bøye det, - for da blir det en løgn. "Har trent" - nix, jeg har ikke trent. "Skal eller vil trene", - nei takk, helst ikke.

Sånn gikk nå åran.

En ting var de halvannet kiloene som kom årlig, - når startet det egentlig? Var det da jeg sluttet å røyke etter 18 års røyking med stadig større avhengighet, da ungene la seg på gulvet og skrek: "Du dør hvis du røyker, - vi vil ikke at du skal dø"? Kanskje, - men det var ikke de kiloene som var straffen.

Kloke unge Virrvarr lærer meg stadig fine ting, - nå har hun gitt meg en ny ledestjerne, stikkordet er GPS.

Hun viser en flott måte å overleve krasjlandinger når jeg har syndet så det forslår, spist og drukket langt ut over intensjoner og dietter. Så akkurat den greia funker, - og jeg takker og tenker "Ja! GPS" *takk Virrvarr*.

Verre er resultatet av den vellykkede vektreduksjon, - det er den jeg tenker på når jeg snakker om straff:

Ansikt og pupper skrumper, det er noe alle som klarer å gå ned tilstrekkelig antall kilo vet, - men at ansiktet nå får tydelige, dype, permanente, ikke utslettbare, ikke-noen-dyr-krem-virker-rynker, det tenkte jeg aldri på at kunne skje, det falt meg ikke inn. Det er straffen for den vellykkede slankingen. Fy faen! Jeg burde ha forstått det, visst det, gjort det, - jeg skulle ha gjort unna all slanking lenge, lenge før jeg ble 60.

GPS. GPS

Hvem skulle trodd?

Jeg kastet store verdier i søpla for over 20 år siden. Garn og strikkepinner verd en liten formue. Ute av øye ute av sinn, tenkte jeg - og jeg trengte å få vekk denne kurven med garn og pinner som bare ga meg dårlig samvittighet.

I alle år som har gått siden den tid har jeg hatt det bra. Ikke noe savn, - ikke noen drlig samvittighet. Jeg har fått andre til å strikke til mine barnebarn, - pytt.

Og nå, - vel hjemme fra et behandlingsopphold på Montebello - altså Montebello-senteret på Mesnali, - kommer jeg hjem med garn og strikkepinner verd noen hundre kroner. Fordi vi på behandlingskurset fikk besøk av flotte damer fra Lillehammer husflidslag ble jeg smittet av en kreativitetsgreie, - om jeg bare har litt garn og noen pinner kan jeg også lage slike myke fine pulsvanter i delikate farger, - holde meg selv varm, gi bort til venninner...

OK - jeg har to prosjekt igang, - pulsvanter på kryss og på tvers vil jeg nesten si. Jeg måtte jo benytte anledningen mens fagfolk var tilstede, og lære noen nye teknikker. Ok, nye teknikker er kanskje litt vel pretensiøst, - stort sett strikker jeg bare rett og vrangt, - men i riktig antall pinner, og med mykt og vakkert garn blir det jo ganske lekkert da. Andre mer vågale strikkere kastet seg inn i kontestrikk og andre eksotiske teknikker.


- et bilde jeg har lånt fra Inghilds verden

Nå er det fortsatt januar, - jeg tror jeg tar sikte på julepresanger, - ikke fødselsdagspresanger til folk som har fødselsdag det nærmeste halvåret. Ikke alle prosjekt må ha en klar dato for gjennomføring - trur eg.

Hev blikket fra bakken

Det å heve blikket har mye for seg, - og kan anbefales i mange sammenhenger.

Likevel er jeg ikke god til akkurat det, - og en av årsakene er at jeg er så himla redd for å falle. Redd for å brekke en arm eller et ben. Baken er fremdeles øm etter et fall på ski nyttårsaften natt. Jada, jeg vet det er det glade vanvidd å begi seg ut i mørket klokka halv to etter en livat nyttårsaftenfest, - men må man så må man, - og vertskapet hadde ikke invitert til overnatting, - og bilvei var det heller ikke, så de 50 minuttene på ski var helt nødvendig.

Igjen er jeg i et område med mye skiterreng og snø. Nå går jeg ikke på ski, men på bena, og når jeg er ute og går bruker jeg staver. Nordic walking - gir redusert belastning på knærne, økt lungeaktivitet, - og ikke minst bedre stabilitet.

Likevel gikk jeg her i morges med blikket ned mot bakken, - både på vei, og inne i skogen. Men siden fotfestet i grunnen var så tygt og godt, og jeg hadde stavene i god sving og med godt feste i rett rytme bestemte jeg meg for å heve blikket, - se meg litt om, - på snøen omkring, trærne - sporene i snøen. Mer skulle ikke til for å få umiddelbart økt puls, - for rett til venstre for meg, kanskje 10 meter unna lå en diger elgokse og stirret på meg. Takk skjebne for at den lå der, at den ble liggende. Hadde den vært i bevegelse, hadde den vært i driv mot meg vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. De digre hornene kunne jeg neppe ha kommet unna, - Nordic walking staver er neppe fullgodt våpen mot en mangeårig elg, - og beina, - de mulig sparkende elgbeina tør jeg ikke tenke på. Kanskje jeg skal være glad det var en hvilende okse, og ikke en oppegående elgku med kalv, - hun vi så for tre dager siden i full fart over Mesnalivannet. Ku med kalv er farlig!

Jeg tror jeg venter litt med å heve blikket.

Tett i nesen og tørr i huden - ikke kronisk

Jeg befinner meg på et tidligere tuberkulosesanatorium. Slike steder ble anlagt i vakker natur, - med tørr luft.

Om det fortsatt finnes tuberkulosesanatorier i Norge tviler jeg på, - i så fall heter de noe helt annet. Skumle ord som tuberkulose vil skremme bort kundene.

Jeg er "kunde" på et sted som drives av Den norske kreftforening, - stedet heter Montebello-senteret, - og har ikke noe med avrusingsstedet med omtrent samme navn. Men ingen av stedene har tydelige navn som sier hva de driver med. Kreft, rus, tuberkulose - alle ordene er tabu-ord, noe vi egentlig helst vil slippe å forholde oss til.

Men, - nå er jeg nå her - som en av 41 gjester/klienter - ja for pasienter er vi ikke. Men vi har alle vært pasienter, - kriteriet for å få komme på kursopphold er at du har en kreftdiagnose bak deg.

Nå skal vi behandles for det andre vi har felles, - nemlig lymfødem, og i to uker! Ordet lymfødem er ikke så farlig å si. Men, - i motsetning til kreft, rusmisbruk og tuberkulose er det de færreste som vet hva lymfødem er. Vi som er samlet til kursing og behandling, vi vet. Vi har alle hevelser i en arm, et ben, en hals - etter en ellers sikkert riktig så vellykket kreftbehandling. Vellykket fordi vi alle er her, vi lever. Men, - vi er blitt kronikere, - vi har fått en ekstra bør med for resten av livet. En arm, et bein, en hals - eller annet, som krever behandling og spesiell hensyntaken, - livet ut. Det er klart vi er glade over å være i live, - men noen forstår kanskje også at det er litt ergerlig å ha fått "behandlet på seg" en kronisk lidelse.

Men når jeg i skrivende øyeblikk er tett i nesa pga en halstarrig forkjølelse, og også må smøre hender og hud ellers litt ekstra mye fordi luften er så tørr her, - så er det ikke noe å klage over, - det er ikke kronisk.

Mens vi er her blir vi kurset, - vi får intensivbehandling, - vi trener, vi får frisk luft av den kalde sorten, mat av den sunne sorten, - og så mye sosialt samvær som noen kunne ønske. Heldigvis har alle nå enerom, - det har rent mye vann i havet siden sanatoriepasientene lå på store saler. Nå kan man nyte privatlivets fred, - og stikke seg unna for en liten etter-lunch-hvil ved behov.

Jeg får neppe lest alle de 6 bøkene, eller sett de 8 filmenene jeg har tatt med, - men det er en trygghet i å vite at de er for hånden. Jeg har det bra.

Bloggpuls.no - portalen til blogg og sosiale medier

I dag åpner prosjektbloggen til nettstedet Bloggpuls.no.

Bloggpuls blir lansert i begynnelsen av februar 
og skal bli Norges ledende nettsted for blogg 
og sosiale medier. Bloggpuls blir stedet man går 
for å finne ut hva som rører seg i den norske 
bloggsfæren og i det norske sosiale medier-samfunnet. 
Prosjektbloggen vår kommer til å handle om prosjektet 
og veien frem mot lansering.

Du kan lese prosjektbloggen på Bloggpuls.no


Hva er Bloggpuls?

Bloggpuls blir portalen man besøker for å få vite 
det som er verdt å vite om blogg og sosiale 
medier i Norge. Portalen skal fungerer som et 
utgangspunkt, et sted å starte, både for den som 
aldri har lest en blogg før, og som er nysgjerrig 
på hva dette dreier seg om, og den som har drevet 
med blogging i mange år, men man har lyst til å 
oppdage flere gode bloggere. En portal og et møtested i ett!

Vi har som mål å øke kunnskapen om den enorme bredden 
og gode kvaliteten som finnes i det norske bloggmiljøet 
og blant stemmene i de sosiale mediene både blant bloggere og andre. Mange bloggere og deltakere i de sosiale mediene fortjener ekstra 
oppmerksomhet – og det har vi lyst til å gi dem!


Hvorfor Bloggpuls?

Vi har gått inn i et nytt tiår og nå mener vi det 
er på tide med et lett tilgjengelig nettsamfunn 
av og med de menneskene som bruker blogg og sosiale 
medier aktivt i Norge. Det finnes mange ulike miljøer 
både innenfor norske blogger og andre sosiale medier 
og vi ønsker å være en brobygger mellom disse. 
For å få til dette har vi fått med oss noen av de 
beste folkene fra de forskjellige miljøene – og med 
deres kunnskap og kompetanse skal vi klare å lage et knallprodukt.


Hva er konseptet Bloggpuls?

Bloggpuls kommer til å bestå av forskjellige 
avdelinger og redaksjoner som spesialiserer seg 
på ulike områder innen blogg og sosiale media. 
Vi skal ha et eget magasin med artikler om blogging 
og sosiale medier produsert av vår faste redaksjon 
og andre bidragsytere fra det norske blogg- og 
sosiale medier-miljøet. Vi skal ha et eget 
ungdomsmagasin om blogg og sosiale medier og 
ikke minst; Vi har egne redaksjoner som til sammen 
leser et enormt antall blogger og som er meget 
aktive i andre sosiale medier, og disse menneskene 
skal velge innlegg fra mange av de mest interessante 
innleggene for deg – crème de la crème innenfor 
de ulike kategoriene.

Ideen til konseptet Bloggpuls.no springer ut fra 
et ønske om å ta det norske blogg- og sosiale 
medier-samfunnet på alvor og ta det hele til 
et nytt nivå. Vi mener rett og slett at internett 
og omverdenen er klare for blogg 2.0.

Vi gleder oss! Følg med – vi håper du blir fornøyd!

Selv er føler jeg meg beæret og stolt over å ha blitt 
bedt om å være med å plukke blogginnlegg til Bloggpuls, 
- og dermed kunne signere med,


Tonita, - en Bloggpulser

Supertung bagasje

I morgen tidlig blir det avreise kl 06 hjemmefra, - ikke så veldig mye tidligere enn en vanlig jobbdag, - men uvanlig på en søndag.

Først skal EkteMannen slippes av på Gardermoen der han forhåpentligvis kommer seg av gårde med det flyselskapet som hadde 9 av 10 flyavganger med forsinkelser her om dagen.

Han har forhåpentligvis med seg noe mer enn skilue og pc i ryggsekken, - det kan være hyggelig med en ordentlig papirbok mens en venter.

Selv skal jeg kjøre videre, - målet er Mesnali overfor Lillehammer, - på vei opp mot Sjusjøen. Med 12 dager på stedet regner jeg med at jeg får tid til å lese masse. Jeg har fylt en hel bag med bøker og filmer. Det er bra det ikke er vektkontroll ved ankomst, og flott at Asbjørn tar imot gjestene og hjelper inn med bagasjen.

Valget er gjort, - det blir bøker og ikke ski jeg tar med.
Til gjengjeld skal jeg forsøke å spise med fornuft og ikke med glupsk grådighet - det ville jeg sikkert gjort om jeg fløy rundt på ski stadig vekk.

Forhåpentligvis gir den værste kulda seg der også, - for litt luft må jeg vel ha.

Jeg har med Wassmo: Hundre år, Jacobsen: Vidunderbarn, Nesbø: Snømannen, siste Mankell, siste Kaarsbøl. Det skulle vel holde.

Tjue-ti, ja, - kanskje. Men hva med Knausgård?

Noen ganger lar jeg meg hisse opp over de dummeste ting. Men debatten om vi skal si totusen-og-ti, eller tjue-ti ble ikke det helt store objektet for min opphisselse.
Han Sylfest sier at "hele Europa" - med unntakelse av de dumme svenskene, - sier totusen-og-ti, - men der tar han feil. For selv om BBC ikke er et land innen EU, - så er det i alle fall en institusjon man bør regne med, - og de har nå etter det vi må formode er svært så solide overlegninger, landet på tjue-ti.

Det er andre ting jeg er mer opptatt, av og i tvil om. Skal, eller skal jeg ikke gi meg i kast med Knausgård? Janke er overhodet ikke i tvil, selv ikke etter å ha lest tre samfulle bind - men kan det være fordi hun selv er Bergenser? Kan vi stole på en Bergensers omtale av en Bergensers produksjon?

OK, - jeg innser umiddelbart at jeg bør være forsiktig. Ingen ville vel komme med tilsvarende dumme innspill i forhold til Osloboere? Nei. Så da glemmer vi det med Bergensere, - og jeg står igjen med en solid anbefaling.

Jeg dras mot å lese et verk der så mange snakker varmt om bøkene, - men så skygger jeg litt unna. Det er så mange sider, slikt et stort prosjekt å starte på. Er jeg utholdende nok, vil jeg klare det? Det er liksom ikke noen vits i å sette igang noe jeg ikke kan gjennomføre. Det noe av det samme som gjør at jeg ikke går på kino så ofte, - jeg gidder ikke gå om jeg ikke er rimelig sikker på at jeg kan "stå han ut".

Siden jeg er en gjerrigknark har jeg ikke så stort problem, - foreløpig er det lange ventelister på Knausgård-bøkene, - selv om jeg sikkert kjapt kommer til b.1 som jeg ga min svigersønn til jul.

Det er kanskje rett og slett bare å sette igang og gi seg hen?