01 april 2010

Bisettelse - ikke som hjemme

Det er ikke den første bisettelse vi har deltatt i i Frankrike, - men kanskje den som fikk oss mest til å undre.

I fjor var vi i en luxemburgsk/engelsk katolsk bisettelse, veldig fjernt fra alt norskt og protestantisk, - men likevel ikke noe som forstyrret.

Nå på mandag hadde vi tilfeldig møtt naboen på parkeringsplassen, - fått vite at hans hustru var død, og at bisettelsen skulle være to dager senere.

Heldigvis var det annonse i lokalavisen, - så ikke bare fikk vi vite klokkeslett, - men fikk også varslet andre beboere som ikke var tilstede nå på våren.

Hva skal jeg ha på meg? OK da, jeg er kvinne og tenker det, - og hva skal EkteMannen ha på seg? Det viste seg han var bedre forberedt enn jeg, hadde pen mørk dress i garderobeposen i garasjen, anstendig slips, - og om ikke sorte sko, så sko som så skikkelige ut. Skjorten var hvit, - og nystrøket.

Jeg hadde - ikke skrik, - et par mørk, mørk blå dongeribukser. Om dette hadde vært for 30 år siden hadde jeg overhodet ikke vurdert muligheten av å gå i noe slikt, - men, - nå - jo, de var nye, pene, ikke outrerte i det hele tatt, - sammen med en mørk topp, et mørk blått linskjerf og en vårkåpe, sorte sko - jo, helt anstendig.

Vi er der 15 minutter før annonsert tid, ikke sant? Jo, - man skal være tidlige.

Det var det ikke mange som var. Vi håndhilste høytidelig på noen (EkteMannen kjente flere enn jeg), - og ble bedt av begravelsesdamen om å gå inn, skrive i protokollen, og komme oss i ly for vinden - takk, det var deilig.

Vi var ikke familie, ikke nære venner - vi satte oss langt bak i den lille kirken som hadde fått satt inn et nedsunket tak - muligens for å spare på fyringsutgiftene, stygt var det. Et par eldre damer flakset fram og tilbake, det var lys, det var røkelse, et par stativer, det var tekster - det var noe hele tiden - og en eldre mann startet noe musikk fra tid til annen, - høyt - og bråstoppet, det var helt fra starten av tydelig at han overhodet ikke hadde kontroll med hva han gjorde.

Etterhvert kom det flere folk, - noen vi kjente, vi håndhilste, klemte, - og så kom kisten, og enkemannen.

For mange år siden oberservert jeg et begravelsesfølge på Ytre Hebridene, - det var kun menn, alle i dress, og alle i gummistøvler. Her var det ikke gummistøvler, - men det var heller ikke mange i dress, - og EkteMannen jeg hadde med var klart den best kledde. Enkemannen hadde en blå - litt slitt jakke, genser, skjorte - og ikke slips, - dette er en mann men en snazzy bil, glimt i øyet, en dritlekker leilighet og penger nok. Kisten var i enkleste, enkleste furu, med plasthåndtak som kanske var gjenbrukbare, og det er sikkert fint det.

Presten sa at de hadde vært lykkelig gift i 41 år. Mja. Ellers sa han ikke noe om avdøde. Blomstene var vakre, - veldig vakre. Musikken som av og til ble slått på til mer eller mindre korrekte tidspunkt var helt forferdelig, med høytalere som gjorde at det skar i ørene, og man var takknemlig for at den ble kuttet - midt i en frase, - langt unna noe som lignet en slutt.

Denne gangen var det ikke noen siste hilsen til avdøde, - man gikk ikke rundt, - la ikke på noen blomst - man gikk ut - og enkemannen gikk sin vei før begravelsesbilen hadde kjørt.

Hæh?

Kanskje var han bare glad for at hun var død? I alle fall hadde han skiftet til dongeri i løpet av en times tid, - og var å se på parkeringsplassen.

Vi andre, borgermesteren, resturanteierene, butikkeierene, naboene - vi skiftet jo også, - vi hadde også vår hverdag å gå tilbake til.

Så jeg skal kanskje ikke undres.

1 kommentar:

Alice sa...

Så bra du skriver Tone! dette var intressant og morsom lesing. Nei, man slutter aldri å forundres over andre menneskers gjören og laden i ulike situasjoner & kulturer. Takker höyere makter for det, det gjör livreisen vår mer inneholdsrik og spennende, det at man aldri vet hvilke forunderlige og tankevekkende opplevelser som venter rundt hjörnet...