Dagen vi slapper av, - ser på det vi fikk, smiler, - smiler litt skjevt, - smiler igjen, og er ganske fornøyde med det julen ga oss av gaver.
Kanskje fikk vi ikke akkurat det vi ønskes oss, - men kanskje var vi heller ikke tydelige nok.
Jeg er aldri tydelig nok. Jeg vet jo hva jeg ønsker meg. Jeg dropper hint. Jeg sier - jeg så, det var lekkert, vet du at, - det ville være så fint, jeg kunne godt tenke meg...
Men - jeg sier ikke i klartekst: Vet du kjære, jeg ønsker meg xxx til jul.
Hvordan kan jeg da år etter år bli forbauset og litt lei meg for at jeg ikke får det jeg ønsker meg?
Ikke vet jeg, - men jeg lurer litt på om jeg vil rekke å bli voksen før jeg dør, - for da kanskje ...
25 desember 2009
04 desember 2009
Jeg sikler etter en stol
Dette hadde jeg ikke trodd om meg selv. Jeg sikler etter etter en stol. Stolen er ikke en trone, et monument, - tvert imot, - den er ganske uunselig.
Den er vel i grunnen en pinnestol?
Hvorfor higer jeg etter en pinnestol i en alder av 66 år?
Den signaliserte "Se meg".
Den sa - "Jeg er god å sitte i".
Den sa: "Jeg er enkel, upretensiøs, - ikke plasskrevende eller moderne".
Jeg har et ønske for julen, eller sommeren, eller en eller annen gang: En pinne-gyngestol. Den er enkel, upretensiøs, -men ikke billig. Jeg så den hos Hødnebø, men var dum nok til ikke å notre hva den het - men husker at den kostet litt over 6.000 kroner. Mao, ikke vanskelig å finne ut av.
Det er lov å ønske?
Den er vel i grunnen en pinnestol?
Hvorfor higer jeg etter en pinnestol i en alder av 66 år?
Den signaliserte "Se meg".
Den sa - "Jeg er god å sitte i".
Den sa: "Jeg er enkel, upretensiøs, - ikke plasskrevende eller moderne".
Jeg har et ønske for julen, eller sommeren, eller en eller annen gang: En pinne-gyngestol. Den er enkel, upretensiøs, -men ikke billig. Jeg så den hos Hødnebø, men var dum nok til ikke å notre hva den het - men husker at den kostet litt over 6.000 kroner. Mao, ikke vanskelig å finne ut av.
Det er lov å ønske?
03 desember 2009
Fire bøker på en gang
Jeg visste det ville gå galt da jeg lånte Tore Rems bok om Bjørneboe på biblioteket. Det var bare to ukers lånetid på boka, - og det er simpelthen ikke mulig å lese 620 sider - eller hvor mange det nå var - når man er bortimot fulltidsarbeidende, har tilleggsforpliktelser, - og er så dum at man holder på med andre bøker samtidig.
Ok, - det gikk som det måtte - Rem ble liggende på sidelinjen - ikke fordi boka ikke var kjempeinteressant, men fordi jeg fra starten av visste at det var fåfengt, - og fordi Jo Nesbø underholdt meg nattestid før søvnen overmannet meg, - altså ikke fordi jeg var vettug nok til å legge den til side i tid til å få nok nattesøvn både til å kunne karre meg på jobb, og å mestre den kommende arbeidsdagens utfordringer.
Nå har nestemann på reserveringlista fått Rem - men jeg skal vedde på at heller ikke han rekker å lese den i tide. Selv skal jeg vente med å legge inn en ny reservering til jeg har fått hodet litt mere over vannet. Det betyr at jeg har som mål å få lest ferdig begge de påbegynte bøkene "Det store bogtyveri" av Lea Korsgaard og Stéphanie Surrugue og Anna Gavaldas "Lykka er ein sjeldan fugl" - når jeg da først har fått lest ferdig den Nesbø-krimmen jeg underholder meg med nattestider for øyeblikket.
Jeg elsker å lese, - og jeg liker også godt å lese om hva andre liker å lese. Eli skriver mest om barne- og ungdomsbøker, - som jeg selv sjelden leser, - og Mihoe som vel heter Leni, skriver på bokelskere.no - og deler sine lesergleder med oss der. De er to fullstendig, utrolig, ekstremt forskjellige skribenter, men begge deler sine leseropplevelser med oss andre, - og det er det fine.
Takk til blogger og til twitter - input, input, input - det er krukken som gjør at jeg ikke tørker ut.
Ok, - det gikk som det måtte - Rem ble liggende på sidelinjen - ikke fordi boka ikke var kjempeinteressant, men fordi jeg fra starten av visste at det var fåfengt, - og fordi Jo Nesbø underholdt meg nattestid før søvnen overmannet meg, - altså ikke fordi jeg var vettug nok til å legge den til side i tid til å få nok nattesøvn både til å kunne karre meg på jobb, og å mestre den kommende arbeidsdagens utfordringer.
Nå har nestemann på reserveringlista fått Rem - men jeg skal vedde på at heller ikke han rekker å lese den i tide. Selv skal jeg vente med å legge inn en ny reservering til jeg har fått hodet litt mere over vannet. Det betyr at jeg har som mål å få lest ferdig begge de påbegynte bøkene "Det store bogtyveri" av Lea Korsgaard og Stéphanie Surrugue og Anna Gavaldas "Lykka er ein sjeldan fugl" - når jeg da først har fått lest ferdig den Nesbø-krimmen jeg underholder meg med nattestider for øyeblikket.
Jeg elsker å lese, - og jeg liker også godt å lese om hva andre liker å lese. Eli skriver mest om barne- og ungdomsbøker, - som jeg selv sjelden leser, - og Mihoe som vel heter Leni, skriver på bokelskere.no - og deler sine lesergleder med oss der. De er to fullstendig, utrolig, ekstremt forskjellige skribenter, men begge deler sine leseropplevelser med oss andre, - og det er det fine.
Takk til blogger og til twitter - input, input, input - det er krukken som gjør at jeg ikke tørker ut.
25 november 2009
Tanker etter Sølvpilene
Kantarell - ordet, bildet ordet gir for mitt indre syn er endret etter å ha lest boken til @kniv - nei Horveis bok Sølvpilene.
Sølvpil - det har også fått en ny, eller en tilleggsbetyding.
På en måte kunne jeg godt ha unnvært å få disse nye bildene i hodet, - for selv om boken på mange måter var vakker, så var den også ubehagelig, - for meg. Og jeg, jeg er i meg, - og det jeg leser berører meg. Egosentriske meg.
Kantarellen i hans hode var jordbæret i min skjede. En vekst som i sin natur er vakker og med gode assosiasjoner, - men som blir skremmende, invaderende når den er kreft. Kreft, ikke kreften. Kantarellen hos Horveis jeg person Sigmund kunne ikke fjernes - og hele boken beveger seg mot en undergang - ikke et sekund er jeg som leser i tvil om det. Er det draget mot undergangen som tvang meg til å lese hele boken på en dag - jeg måtte bli ferdig. Få vite hvordan det gikk. Gikk? Jeg visste jo hvordan det måtte gå, - men ikke på hvilken måte.
Boken hadde så mye i seg, - det voksne meg så meg selv igjen i forholdet til foreldre, avmakt overfor det som likevel må gjøres. Barn som på unge menneskers brutale, men sårbare vis raserer og bruker. Leser jeg bare for å finne meg selv i alle de bøkene jeg sluker?
Sølvpilene - de tyske nedpussede bilene som fór som piler av sølv i en tid med tysk triumf og styrke. Min farfars Sølvpil, - ikke en bil, men en motorbåt fra samme tid, - en uovervinnelig båt, eid av en arrogant mann som trodde på det tyske folks suverenitet og som i sitt hovmod ikke ville innrømme at han tok feil. Min farfar - som jeg aldri fikk møte fordi min far ikke ville vite av sin egen fars arrogante politiske valg. Sølvpilen - båten jeg aldri så, - men som fantes som Ex libris i alle bøkene etter denne mannen som i sin alderdom neppe gjorde annet enn å lese, - og å kue sine hustru, datter og sine barnebarn.
Sølvpil - det har også fått en ny, eller en tilleggsbetyding.
På en måte kunne jeg godt ha unnvært å få disse nye bildene i hodet, - for selv om boken på mange måter var vakker, så var den også ubehagelig, - for meg. Og jeg, jeg er i meg, - og det jeg leser berører meg. Egosentriske meg.
Kantarellen i hans hode var jordbæret i min skjede. En vekst som i sin natur er vakker og med gode assosiasjoner, - men som blir skremmende, invaderende når den er kreft. Kreft, ikke kreften. Kantarellen hos Horveis jeg person Sigmund kunne ikke fjernes - og hele boken beveger seg mot en undergang - ikke et sekund er jeg som leser i tvil om det. Er det draget mot undergangen som tvang meg til å lese hele boken på en dag - jeg måtte bli ferdig. Få vite hvordan det gikk. Gikk? Jeg visste jo hvordan det måtte gå, - men ikke på hvilken måte.
Boken hadde så mye i seg, - det voksne meg så meg selv igjen i forholdet til foreldre, avmakt overfor det som likevel må gjøres. Barn som på unge menneskers brutale, men sårbare vis raserer og bruker. Leser jeg bare for å finne meg selv i alle de bøkene jeg sluker?
Sølvpilene - de tyske nedpussede bilene som fór som piler av sølv i en tid med tysk triumf og styrke. Min farfars Sølvpil, - ikke en bil, men en motorbåt fra samme tid, - en uovervinnelig båt, eid av en arrogant mann som trodde på det tyske folks suverenitet og som i sitt hovmod ikke ville innrømme at han tok feil. Min farfar - som jeg aldri fikk møte fordi min far ikke ville vite av sin egen fars arrogante politiske valg. Sølvpilen - båten jeg aldri så, - men som fantes som Ex libris i alle bøkene etter denne mannen som i sin alderdom neppe gjorde annet enn å lese, - og å kue sine hustru, datter og sine barnebarn.
23 november 2009
Poetisk kjærlighetserklæring
Min venninne har fantastiske barn - det har forøvrig jeg også.
Men når barn i tillegg til å stelle istand en fantastisk fest også poetisk og hengivent hyller sin mor - da blir jeg helt betatt:
Er det noe rart jeg ønsker å ta vare på slike ord. Om noen leser dette og vil bruker det går ikke det an, - men det går an å sende meg en kommentar, - så kan jeg gi kontaktinfo til den unge poet.
Men når barn i tillegg til å stelle istand en fantastisk fest også poetisk og hengivent hyller sin mor - da blir jeg helt betatt:
Ligner den på en elefant, den hvite skyen
som hviler på en sol
Eller er det en ung ballerina, i rettferdige sko
som spinner så raskt i sin piruett at hun blir til en stjerne
Man kan spørre seg selv: Hvordan oppnå uavhengighet,
uten at det går på samvittigheten løs?
Hva skal man med en våken fornuft, når hjertet vil mer?
Hva skal man med pene manerer? Kjærligheten er viltvoksende,
den kjenner ingen symmetri.
Du forsøker å inngå et kompromiss.
Du ser på klokka, tar medgiften under armen og legger ut på din reise.
En inspirerende og fargerik urbanitet slår rot i deg.
Fra London bridge til Sacre Coeur og videre sydover.
Du står midt i mylderet av mennesker, full av nye inntrykk,
og du smiler.
Snart står du på det øverste trinnet på Capitol
Snart flyter du i vannet nedenfor pynten på Saltnes
Du kikker opp på himmelen igjen, og du ser hvordan skyene
endrer formasjon
Himmelhvelvingen tar form av en gigantisk bokrygg
Nå ligner skyene bokstaver på fremmede språk:
Russisk, rumensk – slavisk, og gresk.
Og alle språkene hører hjemme et sted,
både i muntlig og skriftlig form.
Enten det er på kafe i en storby,
eller på grensestasjonen mellom Finland og Russland;
enten det er i en bok i universitetets svimlende arkiver,
eller mellom permene i de kongelige gemakker.
Språkene finner fram i deg mens du finner fram i språkene.
Neste morgen tar du t-banen til byen, kjøper nye sko, og du tenker:
Det finnes ingen anledning som er for liten til at man ikke kan
sprette en flaske champagne.
Du inviterer til fest i Hellinga – men neste gang du stiger opp av
vannet, etter et forfriskende bad langt ute i september,
går du i land på Ladegaardsøen, på Huk,
en kort spasertur unna din helt egen aveny.
Iblant går jeg forbi på tur med bikkja i høstmørket,
kikker opp, ser lys i vinduene, smiler og går videre.
Neste gang du ser opp på himmelen,
så ser du kanskje ingen skyer
– nå blinker stjernene på nattehimmelen over Krokstadfjorden.
Vi har sittet oppe og pratet mens de andre har gått og lagt seg.
Vi drikker rødvin,hører bølgene, og vi har en lang og god samtale.
Er det noe rart jeg ønsker å ta vare på slike ord. Om noen leser dette og vil bruker det går ikke det an, - men det går an å sende meg en kommentar, - så kan jeg gi kontaktinfo til den unge poet.
20 november 2009
Jeg samler på Torvund, heldig er jeg!
Min "twitterkompis" @2rvund - poeten Helge Torvund, har i klartekst på Twitter gitt ok til at jeg samler hans tidvise slipp av små poetiske meldinger på twitter og får legge dem her på min blogg.
Om du vil vite litt mer om ham kan du ta en titt inn å Allkunne - se her. Jeg er litt betatt også da, og mest av alt av hans ord.
Hans "under 140-tegns poetiske meldinger" er i flg ham selv ofte(st) utgitt allerede, - men jeg er utrolig lykkelig over at jeg får lov til å samle på hans poetiske slipp her.
Noe i min bibliotekariske sjel stritter imot, - hei - her er det ikke noen referanser til det utgitt verk, det går da ikke. Men ok, - dette er ikke noen avhandling med referanser og litteraturliste, - dette er et blogginnlegg der jeg har fått lov av forfatteren til å gjengi det han deler med oss på twitter.
Here goes, det nyeste først, - eldre nedover:
........................
Om du vil vite litt mer om ham kan du ta en titt inn å Allkunne - se her. Jeg er litt betatt også da, og mest av alt av hans ord.
Hans "under 140-tegns poetiske meldinger" er i flg ham selv ofte(st) utgitt allerede, - men jeg er utrolig lykkelig over at jeg får lov til å samle på hans poetiske slipp her.
Noe i min bibliotekariske sjel stritter imot, - hei - her er det ikke noen referanser til det utgitt verk, det går da ikke. Men ok, - dette er ikke noen avhandling med referanser og litteraturliste, - dette er et blogginnlegg der jeg har fått lov av forfatteren til å gjengi det han deler med oss på twitter.
Here goes, det nyeste først, - eldre nedover:
........................
Eit blikk Eit andlet Eit plutseleg lys av liv i denne steinsette dagen Kan ein anna enn å gje seg over og seia Du?
Inne mellom glødetådane i lyspæra, mellom treverket i stolen sine samanføyningar, overalt i nyvaska laken Uhøyrleg knitrande kvitt syng ein song av menneskearbeid. Dette gjev eg min plante av kjærleik som veks gjennom min ryggrad, Faldar sitt raude kronblad ut i min munn
Mjukt slår noko mot nattas gongong
og mest uhøyrleg går tonane utover vatnet og sanden og famnar kvelden i hjartet:
ein sting.
....................................................................
Vemodsblått avslått nedtona mørker. Varmbrun vinrød haustjordmold. Grønsvart moseberg. Borg av lengt. Bak tett dis vag varsam måne.
..............
Jeg tror jeg tillater meg litt typografisk redigering fra nå av,- uten å ha spurt:
Vemodsblått avslått nedtona mørker.
Varmbrun vinrød haustjordmold.
Grønsvart moseberg.
Borg av lengt.
Bak tett dis vag varsam måne.
..............
Kven er kvitblått lysande blankt blenkjande oransje kyss løfta gjennom lufta av hjartets dunk og rett i verdas klare blikk?
...............
Og ein annan gong. Ein stoggar opp.
Dagen viser fram innhaldet i ryggsekken: Sjå her!
Og det er bare ubehagelege restar. Dei er der. Ja.
..................
Dagen pusta meg i nakken.
Eg sette meg tett inntil morgonen.
Eg tok meg tid til ein pust.
Morgonen opna ein bærepose med gleder. Sjå her!
..................
Svien i det andre kinn. Rødmen over dei store byane.
..................
Han sat ved bardisken.
Den amerikanske lufta og musikken utan menneske var roleg som giljotinar.
Håret i nakken var strå for strå.
...................
Eg treng eit stort hus til alle tankane mine.
I femte etasje bur skyene.
Karavaneføraren målar eg ikkje.
....................
Medan eg såper inn håret, fell skuggen av lengt på vatnet.
....................
Morgonen er mørk og ventande.
Eg held begge hendene kring keramikk-koppen med kaffi og sukker.
Eit varmt haldepunkt i stilla.
Pustar inn.
...........................
Ei tyngd av store ting forlatne i fabrikkhallen om natta.
Ein lengt mot stilla i fjell og vide myrer.
...........................
Opp av nattas smale kasse kjem eg
inn i rituala med lys
og skapar eit lite rom for hymnene
for det som hektar dagane i hop
..................................
Byen om morgonen er blå duer og små lastebilar med kaffilukt
Unge menneske i fortausrytmer med auge som vibrafontonar
...................................
Augene er inngangen til det glødande samværet.
Det som får ordlyset til å klinga.
...................................
Hegregrått regn
Når valmuen opnar seg
er det morgon.
...................................
For hans høgre øyra: natthav
For hans venstre øyra: barnepust
Imellom ligg han strak
Frå dette punkt i huset skal hans kjærleik flyga
13 november 2009
Jeg fryser - jeg har frosset snart i 4 uker
Det er muligens ikke så vanvittig interessant for alle at jeg fryser. Men, saken er at jeg pleier aldri å fryse, jeg pleier å være den som går rundt med kortermet topp mens andre hutrer og trekker ulljakka sammen over brystet og gir skjerfet en ektra sleng for at det skal dekke mest mulig.
Jeg fryser ikke når jeg går - jeg går jo fort, og da holder jeg varmen. Jeg fryser ikke når jeg sover, - kommer jeg meg bare i seng før føttene har blitt til isklumper er sengen en deilig rugekasse.
Jeg var tett i pappen. Nei da, - jeg har ikke vondt i hodet, det får sannelig holde at jeg hadde vondt i hodet kontinuerlig i bortimot fire uker tidligere i høst på grunn av en stram og vond nakke. Nei da, jeg har vært tett i pappen - som tungnem, treig, dum.
Klart jeg fryser, - skulle bare mangle at jeg ikke frøs.
Jeg har jo ikke puttet en fettholdig matbit innenfor leppene på bortimot fire uker, - og heller ikke en brødskive, - tilsammen har jeg kanskje spist tre poteter på fire uker. Kroppen tærer på det egne spekket nå, - og da blir det klart mindre til å holde meg varm med.
Jeg er hoppende glad over min forståelse, - jeg kan godt fryse noen uker til. Dvs, jeg skal sørge for å kle meg bedre, - jeg behøver ikke ha det ubehagelig mens jeg sitter stille og jobber, sitter stille og leser en bok kveldstid, - sitter ...
Men, - jeg skal nå ut og gå også da, - kanskje litt fort? Så jeg blir god og varm, kjenne kinnene gløde i vinterluften, luften som nå har snø i seg.
En dag - når jeg riktig føler meg lett og spretten skal jeg begynne å vende tilbake til normaliteten til en viss grad, - spise en brødskive, - forsyne meg med litt god potet- og selleristappe med fløte når jeg har laget den til andre. Men i mellomtiden har jeg det helt supert med min grønnsaksuppe, mine salater, - rent kjøtt og ren fisk, snacksgulerøtter og paprika som godteri.
Og mine vinglass gir jeg nå ikke slipp på da. Det skulle tatt seg ut! Det ville være å ofre noe på ett eller annet alter, - og jeg er ikke mye offervillig.
Og i mellomtiden har jeg det bra, - og fryser litt mindre bare fordi jeg forstår hvorfor jeg frøs.
Jeg fryser ikke når jeg går - jeg går jo fort, og da holder jeg varmen. Jeg fryser ikke når jeg sover, - kommer jeg meg bare i seng før føttene har blitt til isklumper er sengen en deilig rugekasse.
Jeg var tett i pappen. Nei da, - jeg har ikke vondt i hodet, det får sannelig holde at jeg hadde vondt i hodet kontinuerlig i bortimot fire uker tidligere i høst på grunn av en stram og vond nakke. Nei da, jeg har vært tett i pappen - som tungnem, treig, dum.
Klart jeg fryser, - skulle bare mangle at jeg ikke frøs.
Jeg har jo ikke puttet en fettholdig matbit innenfor leppene på bortimot fire uker, - og heller ikke en brødskive, - tilsammen har jeg kanskje spist tre poteter på fire uker. Kroppen tærer på det egne spekket nå, - og da blir det klart mindre til å holde meg varm med.
Jeg er hoppende glad over min forståelse, - jeg kan godt fryse noen uker til. Dvs, jeg skal sørge for å kle meg bedre, - jeg behøver ikke ha det ubehagelig mens jeg sitter stille og jobber, sitter stille og leser en bok kveldstid, - sitter ...
Men, - jeg skal nå ut og gå også da, - kanskje litt fort? Så jeg blir god og varm, kjenne kinnene gløde i vinterluften, luften som nå har snø i seg.
En dag - når jeg riktig føler meg lett og spretten skal jeg begynne å vende tilbake til normaliteten til en viss grad, - spise en brødskive, - forsyne meg med litt god potet- og selleristappe med fløte når jeg har laget den til andre. Men i mellomtiden har jeg det helt supert med min grønnsaksuppe, mine salater, - rent kjøtt og ren fisk, snacksgulerøtter og paprika som godteri.
Og mine vinglass gir jeg nå ikke slipp på da. Det skulle tatt seg ut! Det ville være å ofre noe på ett eller annet alter, - og jeg er ikke mye offervillig.
Og i mellomtiden har jeg det bra, - og fryser litt mindre bare fordi jeg forstår hvorfor jeg frøs.
10 oktober 2009
Gjennomsyret av latskap
Jeg gjør ikke det skapte grann.
Sitter stille og ser støvet legge seg, sandkornene bygge seg opp, glassflater mattes, rotet toppe seg i hauger.
Jo da. Jeg gjør en masse.
Jeg leser den ene boka etter den andre. Jeg sjekker innboksen, jeg henger med på twitter. Jeg spiser og jeg drikker og jeg sitter - på sofaen, i sengen.
Jeg har ferie.
Sitter stille og ser støvet legge seg, sandkornene bygge seg opp, glassflater mattes, rotet toppe seg i hauger.
Jo da. Jeg gjør en masse.
Jeg leser den ene boka etter den andre. Jeg sjekker innboksen, jeg henger med på twitter. Jeg spiser og jeg drikker og jeg sitter - på sofaen, i sengen.
Jeg har ferie.
27 september 2009
Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!
Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!
- er nå min mening.
- er nå min mening.
05 september 2009
Sosiale medier - kommet for å bli
I går snakket jeg om Twitter på et personalmøte. Fordi det var mange viktige ting ellers på sakslisten (brukerundersøkelse, økonomi mm) var det naturlig, - og på forhånd avklart med meg at jeg skulle snakke sist, - og ble dermed en tidsmessig salderingspost.
Jeg er ikke flink til å snakke veldig kort, - og fordi jeg visste at jeg sto framfor en forsamling der meget få var Twitter-brukere, mente jeg det var nødvendig å bruke tid på å forklare og vise fram hvordan Twitter fungerer, - i tillegg til å snakke om og vise hvordan tilsvarende institusjoner som vår bruker Twitter.
I etterkant har jeg tenkt at om jeg hadde kjent til denne videoen om sosiale medier litt før, og ikke først sett den sent på kvelden dagen før presentasjonen,- så skulle jeg startet med å vise de første to minuttene av den - men helst i litt sakte fart. Det hadde vært en nyttig introduksjon, selv om videoen engentlig nok er laget mht markedsføring. Men den det den forteller om sosiale mediers statistikk historisk kan være en vekker fordi: slik jeg oppfatter det er hovedproblemet for de som ikke bruker, men blir konfrontert med sosiale medier at de føler seg truet av den ukjente tidstyven og dermed er lite villige til å ta en titt innom for å forstå, finne ut av, oppleve. Og slik har det alltid vært med nye ting.
Jeg ble gjort oppmerksom på videoen på Twitter (selvsagt) der det var lenket til Kreativt Forums blogg som hadde plukket den opp på bloggen til Socialnomics. Videoen var annonsert fritt tilgjengelig på Creative Commons og forteller bl.a om hvor mange år det har tatt før 50 000 000 mennesker tar i bruk diverse medier: Radio: 38 år, TV 13, Internett 4, iPod 3, - Facebook fikk 100 mill.nye brukere på 9 mnd, og det er over 200 mill. bloggere og 57% av dem skriver blogginnlegg eller meldinger på Twitter daglig.
Socialnomics som har laget videoen oppgir kilder for statistikken i blogginnlegget sitt slik at leseren får muligheten til selv å være kildekritisk.
OK - det var dumt at jeg ikke fikk brukt 2 minutter av min knapt tilmålte tid til å vise videoen. Jeg fikk hastverk selv med det jeg hadde forberedt, - og det ble som forventet ikke tid noen debatt. Men livlig rundt lunchbordet et par timer senere ble det.
PS: Tenk om @Suongir hadde skrevet sitt blogginnlegg om de ulike stadiene på Twitter, - et par dager tidligere, da hadde jeg hatt manus servert på et brett!
Jeg er ikke flink til å snakke veldig kort, - og fordi jeg visste at jeg sto framfor en forsamling der meget få var Twitter-brukere, mente jeg det var nødvendig å bruke tid på å forklare og vise fram hvordan Twitter fungerer, - i tillegg til å snakke om og vise hvordan tilsvarende institusjoner som vår bruker Twitter.
I etterkant har jeg tenkt at om jeg hadde kjent til denne videoen om sosiale medier litt før, og ikke først sett den sent på kvelden dagen før presentasjonen,- så skulle jeg startet med å vise de første to minuttene av den - men helst i litt sakte fart. Det hadde vært en nyttig introduksjon, selv om videoen engentlig nok er laget mht markedsføring. Men den det den forteller om sosiale mediers statistikk historisk kan være en vekker fordi: slik jeg oppfatter det er hovedproblemet for de som ikke bruker, men blir konfrontert med sosiale medier at de føler seg truet av den ukjente tidstyven og dermed er lite villige til å ta en titt innom for å forstå, finne ut av, oppleve. Og slik har det alltid vært med nye ting.
Jeg ble gjort oppmerksom på videoen på Twitter (selvsagt) der det var lenket til Kreativt Forums blogg som hadde plukket den opp på bloggen til Socialnomics. Videoen var annonsert fritt tilgjengelig på Creative Commons og forteller bl.a om hvor mange år det har tatt før 50 000 000 mennesker tar i bruk diverse medier: Radio: 38 år, TV 13, Internett 4, iPod 3, - Facebook fikk 100 mill.nye brukere på 9 mnd, og det er over 200 mill. bloggere og 57% av dem skriver blogginnlegg eller meldinger på Twitter daglig.
Socialnomics som har laget videoen oppgir kilder for statistikken i blogginnlegget sitt slik at leseren får muligheten til selv å være kildekritisk.
OK - det var dumt at jeg ikke fikk brukt 2 minutter av min knapt tilmålte tid til å vise videoen. Jeg fikk hastverk selv med det jeg hadde forberedt, - og det ble som forventet ikke tid noen debatt. Men livlig rundt lunchbordet et par timer senere ble det.
PS: Tenk om @Suongir hadde skrevet sitt blogginnlegg om de ulike stadiene på Twitter, - et par dager tidligere, da hadde jeg hatt manus servert på et brett!
31 august 2009
Gubbe?
Gubbe har det bra. Han seiler og er ikke alene, mål er en hollandsk havn. Utfordringen er Tyske bugt., - og høstens vær.
Ren nytelse - dagens dufter
Jeg sitter og snuser på hendene mine.
I disse dager er egne hender noe som ikke nødvendigvis har så mye lukt, - de er i beste fall dekket av en eller annen, helst ikke for sterk, såpelukt - eller en desinfeksjonslukt.
Ikke så mine hender nå i kveld. Jeg snuser igjen. Ingefær, - fersk god ingefær, befridd sin bark, finhakket og berørt av mine hender. Klar til å gå i pannen.
Lime - en fin grønn limefrukt, - massert litt under mine hender i et forsøk på å frigjøre saftene - litt ekstra.
Mmmm - det lukter så godt av mine hender.
I dag blir det ikke sellerirot, - selv om det er en de kjøkkenparfymer som jeg setter utrolig høyt. Er det jeg som er dum og gal? Lukten av sellerirot er sensuell.
Dagens måltid av kylling-kjøttdeig med hvitløk, paprika, vårløk, ingefær, en anelse salt og litt pepper, - å, det ble godt og nå, - maten er fortært.
En deilig rest venter og vil glede meg i morgen. Kjære Gubbe, - nyt du seilerens hermetikkbokser - her er det andre gleder.
I disse dager er egne hender noe som ikke nødvendigvis har så mye lukt, - de er i beste fall dekket av en eller annen, helst ikke for sterk, såpelukt - eller en desinfeksjonslukt.
Ikke så mine hender nå i kveld. Jeg snuser igjen. Ingefær, - fersk god ingefær, befridd sin bark, finhakket og berørt av mine hender. Klar til å gå i pannen.
Lime - en fin grønn limefrukt, - massert litt under mine hender i et forsøk på å frigjøre saftene - litt ekstra.
Mmmm - det lukter så godt av mine hender.
I dag blir det ikke sellerirot, - selv om det er en de kjøkkenparfymer som jeg setter utrolig høyt. Er det jeg som er dum og gal? Lukten av sellerirot er sensuell.
Dagens måltid av kylling-kjøttdeig med hvitløk, paprika, vårløk, ingefær, en anelse salt og litt pepper, - å, det ble godt og nå, - maten er fortært.
En deilig rest venter og vil glede meg i morgen. Kjære Gubbe, - nyt du seilerens hermetikkbokser - her er det andre gleder.
18 august 2009
04:55
Det var klart for tidlig å stå opp, - ikke virkelig morgen.
Det var det heller ikke 10 minutter senere, 13, 17, 27 ...
Merkelig, bare fordi jeg akkurat i dag skulle kunne ligge litt lenge bråvåkner jeg tidlig og får ikke sove.
Nå er det dag, - har gjort alt sakte og ordentlig, tømt oppvaskmaskin, ryddet kjøkken, - tvitret her og der, - men avisen rekker jeg visst ikke lese, - må snart gå, bare fordi jeg var så forbasket tidlig våken.
Greit å sove lenge, ikke greit å sitte lenge ved kjøkkenbordet om morgenen. Merkelig, hvordan skal det gå når jeg ikke lenger har noen jobb å gå til?
Får kanskje begynne å morgenlese avisen allerede nå, - som en trening, - ta en kopp te til, - sose litt rundt, - sola skinner, bjerketoppene viser at det er litt vind, luften er superklar, det er ikke sommer lengre, - det er begynnende høst. Det blir fine dager i mange uker, - så gjelder det å stå han ut når senhøstens mørke kommer og knuger, - før vintersnøen igjen løfter lyset og gjør dagene vakre.
Te, avis, - jobb haster ikke.
Det var det heller ikke 10 minutter senere, 13, 17, 27 ...
Merkelig, bare fordi jeg akkurat i dag skulle kunne ligge litt lenge bråvåkner jeg tidlig og får ikke sove.
Nå er det dag, - har gjort alt sakte og ordentlig, tømt oppvaskmaskin, ryddet kjøkken, - tvitret her og der, - men avisen rekker jeg visst ikke lese, - må snart gå, bare fordi jeg var så forbasket tidlig våken.
Greit å sove lenge, ikke greit å sitte lenge ved kjøkkenbordet om morgenen. Merkelig, hvordan skal det gå når jeg ikke lenger har noen jobb å gå til?
Får kanskje begynne å morgenlese avisen allerede nå, - som en trening, - ta en kopp te til, - sose litt rundt, - sola skinner, bjerketoppene viser at det er litt vind, luften er superklar, det er ikke sommer lengre, - det er begynnende høst. Det blir fine dager i mange uker, - så gjelder det å stå han ut når senhøstens mørke kommer og knuger, - før vintersnøen igjen løfter lyset og gjør dagene vakre.
Te, avis, - jobb haster ikke.
08 august 2009
Kan en mann stå bak, please?
Utallige ganger har vi lest at det står en kvinne bak, - Marie bak Knut, Mary bak Ernest, - etc. etc. ad nauseam.
Det er klart, det behøver slett ikke stå en kvinne bak for at det skal produseres god litteratur, - det kunne godt stå en mann bak. Det som er viktig er at den som kan og skal skrive får gode rammebetingelser, - slipper å tenke på innkjøp, matlaging, rent sengetøy, barn som både skal på skole og i barnehage, oppfølging av lekser, og synges nattasanger til.
Frigjort fra alt dette tenker jeg at selv jeg skulle kunne bli litterært produktiv, bli synlig, - lenge før støttekontaktene stiller opp.
Men, kom likevel fram kjære Gubbe, det er ikke nødvendig at du holder deg i bakgrunnen, - jeg får ikke presset noe genialt ut av meg uansett. Det er visst ikke på den litterære fronten jeg har min styrke.
Det er klart, det behøver slett ikke stå en kvinne bak for at det skal produseres god litteratur, - det kunne godt stå en mann bak. Det som er viktig er at den som kan og skal skrive får gode rammebetingelser, - slipper å tenke på innkjøp, matlaging, rent sengetøy, barn som både skal på skole og i barnehage, oppfølging av lekser, og synges nattasanger til.
Frigjort fra alt dette tenker jeg at selv jeg skulle kunne bli litterært produktiv, bli synlig, - lenge før støttekontaktene stiller opp.
Men, kom likevel fram kjære Gubbe, det er ikke nødvendig at du holder deg i bakgrunnen, - jeg får ikke presset noe genialt ut av meg uansett. Det er visst ikke på den litterære fronten jeg har min styrke.
23 juli 2009
Bøkene eller analysen ?
Det er alltid morsomt å få bokanbefalinger, - og veldig fint når det kommenteres hvorfor man anbefaler.
I en blog i Los Angeles Times er det satt opp en liste over 61 postmodernistiske romaner - og til hver tittel er det føyd til en rekke små ikoner slik at vi med et raskt blikk skal få oversikt over hva som er spesielt ved hver og en roman.
Bloggposten er lesverdig nok, listen interessant nok, - men det er denne annoteringen som interesserer meg mest.
Jeg skal ikke si at jeg blir provosert, - selv om jeg reagerer på merkelappene tynne og tykke, - men jeg synes vel at akkurat det er litt spess.
61 titler er ganske mye, - men sikkert av interesse om en er interessert i postmodernistiske bøker, - en liten garantiliste?
Alle disse etikettene - det er mulig at de er godt kjent og enda bedre likt av litteraturinteresserte, - for meg er de nye, - og litt rare. Men jeg vet at også norske litteraturlikere er betatt. Egen tag for at boka refererer til annen skjønnlitteratur, egne tagger for falske historiske hendelser, for lek med språk, for kommentarer om egen "bookishness", for brev som innhold.
OK - jeg vet hva som er galt med meg. Jeg er bare en bokleser, har ikke litteraturvitenskap som fag. Det er sikkert derfor jeg ikke skriker over meg av begeistring.
Beklager liten skrift og uskarpe bilder på de tre bildene som utgjør listen - men klikker du på bildene blir skriften veldig mye bedre - riktig lesbar faktisk. Da kan man riktig kose seg med alle de merkelige taggene.
I en blog i Los Angeles Times er det satt opp en liste over 61 postmodernistiske romaner - og til hver tittel er det føyd til en rekke små ikoner slik at vi med et raskt blikk skal få oversikt over hva som er spesielt ved hver og en roman.
Bloggposten er lesverdig nok, listen interessant nok, - men det er denne annoteringen som interesserer meg mest.
Jeg skal ikke si at jeg blir provosert, - selv om jeg reagerer på merkelappene tynne og tykke, - men jeg synes vel at akkurat det er litt spess.
61 titler er ganske mye, - men sikkert av interesse om en er interessert i postmodernistiske bøker, - en liten garantiliste?
Alle disse etikettene - det er mulig at de er godt kjent og enda bedre likt av litteraturinteresserte, - for meg er de nye, - og litt rare. Men jeg vet at også norske litteraturlikere er betatt. Egen tag for at boka refererer til annen skjønnlitteratur, egne tagger for falske historiske hendelser, for lek med språk, for kommentarer om egen "bookishness", for brev som innhold.
OK - jeg vet hva som er galt med meg. Jeg er bare en bokleser, har ikke litteraturvitenskap som fag. Det er sikkert derfor jeg ikke skriker over meg av begeistring.
Beklager liten skrift og uskarpe bilder på de tre bildene som utgjør listen - men klikker du på bildene blir skriften veldig mye bedre - riktig lesbar faktisk. Da kan man riktig kose seg med alle de merkelige taggene.
19 juli 2009
Snart semesterstart - de har gullkortet i hendene
11 august skal vi møte de nye studentene når fadderene tar dem med rundt om på campus.
Forhåpentligvis skal vi klare å formidle at de når de bruker de tjenestene og ressursene vi kan tilby, - så har de et kjempefortrinn i forhold til veldig mange andre.
Hva jeg mener med det?
Vel, - vi vet at folk som har hatt kortvarig tilhørighet til UiO klamrer seg til, tigger og ber om å få beholde sine brukernavn og passord.
Hvorfor?
Jo, - fordi det gir dem tilgang til en mengde fagdatabaser, elektroniske tidsskrifter og e-bøker som UiO har betalt - tja, hva var det? - vel 45 mill pr år for å gjøre tilgjengelig for sine studenter og ansatte.
Jeg kjenner folk som er ferdige med studier, ute i det private næringsliv, - og som føler seg ribbet, uten faglig påfyll, fordi de ikke lengre har adgang til de fantastiske ressursene universitetet byr sine ansatte og studenter.
Hvordan kan jeg formidle dette, gi den gløden, - få dem til å dra nytte av dette til fulle de årene de er tilknyttet UiO?
Forhåpentligvis skal vi klare å formidle at de når de bruker de tjenestene og ressursene vi kan tilby, - så har de et kjempefortrinn i forhold til veldig mange andre.
Hva jeg mener med det?
Vel, - vi vet at folk som har hatt kortvarig tilhørighet til UiO klamrer seg til, tigger og ber om å få beholde sine brukernavn og passord.
Hvorfor?
Jo, - fordi det gir dem tilgang til en mengde fagdatabaser, elektroniske tidsskrifter og e-bøker som UiO har betalt - tja, hva var det? - vel 45 mill pr år for å gjøre tilgjengelig for sine studenter og ansatte.
Jeg kjenner folk som er ferdige med studier, ute i det private næringsliv, - og som føler seg ribbet, uten faglig påfyll, fordi de ikke lengre har adgang til de fantastiske ressursene universitetet byr sine ansatte og studenter.
Hvordan kan jeg formidle dette, gi den gløden, - få dem til å dra nytte av dette til fulle de årene de er tilknyttet UiO?
14 juli 2009
Esquil er en hard mann
Jeg har i flere år hatt stor glede av Rølerbloggen, men i det siste har det vært veldig vanskelig å kommentere hos Esquil - en kommentar, og så er det bråstopp.
Jeg kan forstå at han vil beskytte seg, - men siden ikke alle av hans trofaste følgere er inne på bloggen hans hver dag, - så er det ikke unaturlig at man kan komme til å ønske å kommentere mer enn en gang, - i løpet av noen få minutter.
OK - nå er det sagt. Se, prøv, - og se om du lykkes mer enn jeg:
http://rolerbloggen.blogspot.com/
Jeg kan forstå at han vil beskytte seg, - men siden ikke alle av hans trofaste følgere er inne på bloggen hans hver dag, - så er det ikke unaturlig at man kan komme til å ønske å kommentere mer enn en gang, - i løpet av noen få minutter.
OK - nå er det sagt. Se, prøv, - og se om du lykkes mer enn jeg:
http://rolerbloggen.blogspot.com/
04 juli 2009
Emiren og jeg
Dette har ikke noe med Tusen og en natt å gjøre. Men, - jeg har blitt berørt av noe som er litt Tusen-og-en-natt-aktig, - og det har fått meg til å tenke.
OK, - jeg er på ferie, har utsikt over en bukt - og her en dag ligger det plutselig en enorm båt i bukta. Vi er sånn passelig nysgjerrige av oss, men denne er så stor at jeg tar fram kikkerten og laptoppen. Båten tilhører Emiren av Qatar, og er verdens 8'de største privateide yacht.
Men - når nå denne båten har ligget rett i synet på meg noen dager blir det slik at noe ved den bryr meg likevel.
Jeg har overhodet ingen ønsker over å være emiren eller hans kone(r), - jeg har det veldig bra som det er.
Og det er nå det begynner. Jeg vet at jeg har det bra, kjempebra. Vi har en liten leilighet - deilig nordvent - med utsikt over fjell og en bukt som på denne tiden av året tiltrekker seg milliardærene. Fra vår bolig går vi rett ut i badetøy og tar morgenbad, vi sitter på en veranda og inntar en selvlaget lunchsalat og nyter en enkel rosévin, vi gjør som vi vil og har det fint.
Ute på yachten til emiren ser vi litt, men ikke mye liv. Visstnok var han en tur til Paris for å snakke med, og innta et måltid mat med Sarko. Men hva han ellers tar seg til kan vi bare forestille oss, snakker og snakker og snakker?
Hvordan kan et slikt menneske leve? Hvordan holder han ut bokstavelig talt å bli oppvartet på hender og føtter hvert minutt av døgnet? Jeg tror virkelig ikke den mannen ville overleve lang tid på egen hånd ute i den virkelige verden. Jeg tror ikke at han ville klare seg uten alle sine tjenere, alle de som bringer ham mat, setter fram stoler, tar frem klær, sørger for transport. Om han ble spurt om prisen på brød ville han kanskje si "Gi dem kake". Jeg tror ikke han og hans gelikere har bakkekontakt for 5 øre.
Han har det sikkert bra, - han har sikkert aldri fått et myggestikk eller brent seg på en brennmanet, - aldri drukket lunken kaffe eller sett et vissent salatblad, men er han lykkelig? Jeg tviler.
OK, - jeg er på ferie, har utsikt over en bukt - og her en dag ligger det plutselig en enorm båt i bukta. Vi er sånn passelig nysgjerrige av oss, men denne er så stor at jeg tar fram kikkerten og laptoppen. Båten tilhører Emiren av Qatar, og er verdens 8'de største privateide yacht.
Men - når nå denne båten har ligget rett i synet på meg noen dager blir det slik at noe ved den bryr meg likevel.
Jeg har overhodet ingen ønsker over å være emiren eller hans kone(r), - jeg har det veldig bra som det er.
Og det er nå det begynner. Jeg vet at jeg har det bra, kjempebra. Vi har en liten leilighet - deilig nordvent - med utsikt over fjell og en bukt som på denne tiden av året tiltrekker seg milliardærene. Fra vår bolig går vi rett ut i badetøy og tar morgenbad, vi sitter på en veranda og inntar en selvlaget lunchsalat og nyter en enkel rosévin, vi gjør som vi vil og har det fint.
Ute på yachten til emiren ser vi litt, men ikke mye liv. Visstnok var han en tur til Paris for å snakke med, og innta et måltid mat med Sarko. Men hva han ellers tar seg til kan vi bare forestille oss, snakker og snakker og snakker?
Hvordan kan et slikt menneske leve? Hvordan holder han ut bokstavelig talt å bli oppvartet på hender og føtter hvert minutt av døgnet? Jeg tror virkelig ikke den mannen ville overleve lang tid på egen hånd ute i den virkelige verden. Jeg tror ikke at han ville klare seg uten alle sine tjenere, alle de som bringer ham mat, setter fram stoler, tar frem klær, sørger for transport. Om han ble spurt om prisen på brød ville han kanskje si "Gi dem kake". Jeg tror ikke han og hans gelikere har bakkekontakt for 5 øre.
Han har det sikkert bra, - han har sikkert aldri fått et myggestikk eller brent seg på en brennmanet, - aldri drukket lunken kaffe eller sett et vissent salatblad, men er han lykkelig? Jeg tviler.
28 juni 2009
Ikke mye å klage over
Siden jeg sutret og klagde så ille her forleden kveld synes jeg at det må balanseres litt.
Jeg har det bra, - kjempebra. Det er sent på kveld, 24 grader ute og et par grader mer inne, - jeg er på sydlige breddegrader der natten har lagt sitt teppe over alt omkring oss. Jeg har riktignok ikke vært i sjøen i dag, - men det er ene og alene min egen skyld.
Jeg har beskikket mitt "hus", - dvs ryddet og gjort rent i en kjekk liten leilighet på 42,5 kvadratmeter. Det kjennes godt, - særlig fordi det var en del varmere da jeg gjorde det. Men selv om en er klissvåt av svette etter en økt med gulvvask og marmorbonemiddel, så gjør det ikke noe. Man jobber, - og dusjer - og håper at den svake klorlukten ikke er for gjennomtrengende.
Plantene på verandaen har blitt sikret med et lite vanningsanlegg, - nå får de vann i 7 minutter ved midnatt og skulle ikke dø med det første.
Selv nyter jeg kvelden, - har kommet så godt inn i feriemodus at jeg ikke lenger besvimer ved 22-tiden. Deilig med bok, laptop og vin ute i den vakre svale kvelden.
Jeg har det bra, - kjempebra. Det er sent på kveld, 24 grader ute og et par grader mer inne, - jeg er på sydlige breddegrader der natten har lagt sitt teppe over alt omkring oss. Jeg har riktignok ikke vært i sjøen i dag, - men det er ene og alene min egen skyld.
Jeg har beskikket mitt "hus", - dvs ryddet og gjort rent i en kjekk liten leilighet på 42,5 kvadratmeter. Det kjennes godt, - særlig fordi det var en del varmere da jeg gjorde det. Men selv om en er klissvåt av svette etter en økt med gulvvask og marmorbonemiddel, så gjør det ikke noe. Man jobber, - og dusjer - og håper at den svake klorlukten ikke er for gjennomtrengende.
Plantene på verandaen har blitt sikret med et lite vanningsanlegg, - nå får de vann i 7 minutter ved midnatt og skulle ikke dø med det første.
Selv nyter jeg kvelden, - har kommet så godt inn i feriemodus at jeg ikke lenger besvimer ved 22-tiden. Deilig med bok, laptop og vin ute i den vakre svale kvelden.
24 juni 2009
Værre og værre.
En ting er at jeg sitter her og skriver i kølamørten og nesten ikke ser tastaturet. Jeg vinkler skjermen slik at jeg skal få litt lys - og det hjelper, i øyeblikket.
Men det er ikke mangel på lys på tastaturet jeg skal klage over nå. Det er mye verre - værre, verre - jeg husker jo ikke hvordan ordet staves engang, - og det er ikke engang det jeg skal syte over nå.
Enough already - som noen sier på andre siden av Atlanteren.
Jeg vet at ikke en eneste av de få som tidvis leser min blogg interesserer seg det minste for problemet, - men det er jo ikke for dem jeg skriver. Jeg skriver for meg selv - og det har jeg alltid gjort - i motsetning til frøken Ida
OK - hva er det så jeg, som ikke bare er gammalblogger, men sjuende mor i huset vil klager over. Det er ikke den kullsvarte nattehimmelen over Cannes, det er ikke de opplyse luksusyachtene i bukta. Alt dette er fint og flott og ikke å klage over.
Jeg vil bare ha litt av min normale hukommelse tilbake. Det er helt forferdelig stadig vekk å stå helt tomhjernet tilbake. Hva var det jeg skulle gjøre, - jeg kom jo på det for litt siden - og nå er det fullstendig borte igjen. Og om jeg ikke kommer på det og skriver det opp så nytter det ikke!!!
Denne avmakten. Jeg tror det er den som får folk som trives og stort sett fungerer i jobb til å førstidspensjonere seg. Det blir plutselig så forbannet skummelt. Det glipper, - og det er ikke noe man kan gjøre. Det nytter ikke lengre å gå tilbake til det rommet du kom fra og forsøke å gripe fatt i det du skulle gjøre.
Det er ikke det store jeg klager over - jeg skulle bare så gjerne husket hva det var jeg glemte da jeg var i butikken i dag, - det var noe ganske viktig, - og ja, det kommer tilbake, - men jeg er redd jeg glemmer det enda en gang.
Og bare for å avslutte - jeg vet at jeg er totalt idiot som sitter og skriver i mørket på et tastatur jeg ikke kan se.
[Kveldsbanning med tastefeil fjernet i dagslys]
Men det er ikke mangel på lys på tastaturet jeg skal klage over nå. Det er mye verre - værre, verre - jeg husker jo ikke hvordan ordet staves engang, - og det er ikke engang det jeg skal syte over nå.
Enough already - som noen sier på andre siden av Atlanteren.
Jeg vet at ikke en eneste av de få som tidvis leser min blogg interesserer seg det minste for problemet, - men det er jo ikke for dem jeg skriver. Jeg skriver for meg selv - og det har jeg alltid gjort - i motsetning til frøken Ida
OK - hva er det så jeg, som ikke bare er gammalblogger, men sjuende mor i huset vil klager over. Det er ikke den kullsvarte nattehimmelen over Cannes, det er ikke de opplyse luksusyachtene i bukta. Alt dette er fint og flott og ikke å klage over.
Jeg vil bare ha litt av min normale hukommelse tilbake. Det er helt forferdelig stadig vekk å stå helt tomhjernet tilbake. Hva var det jeg skulle gjøre, - jeg kom jo på det for litt siden - og nå er det fullstendig borte igjen. Og om jeg ikke kommer på det og skriver det opp så nytter det ikke!!!
Denne avmakten. Jeg tror det er den som får folk som trives og stort sett fungerer i jobb til å førstidspensjonere seg. Det blir plutselig så forbannet skummelt. Det glipper, - og det er ikke noe man kan gjøre. Det nytter ikke lengre å gå tilbake til det rommet du kom fra og forsøke å gripe fatt i det du skulle gjøre.
Det er ikke det store jeg klager over - jeg skulle bare så gjerne husket hva det var jeg glemte da jeg var i butikken i dag, - det var noe ganske viktig, - og ja, det kommer tilbake, - men jeg er redd jeg glemmer det enda en gang.
Og bare for å avslutte - jeg vet at jeg er totalt idiot som sitter og skriver i mørket på et tastatur jeg ikke kan se.
[Kveldsbanning med tastefeil fjernet i dagslys]
19 juni 2009
Sneglen og jeg
Jeg er så heldig at jeg ukentlig får et dikt fra en venninnekollega - så også denne uken:
"Will you walk a little faster?" said a whiting to a snail,
"There's a porpoise close behind us, and he's treading on my tail.
See how eagerly the lobsters and the turtles all advance!
They are waiting on the shingle---will you come and join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, wo'n't you join the dance?
"You can really have no notion how delightful it will be
When they take us up and throw us, with the lobsters, out to sea!"
But the snail replied "Too far, too far!" and gave a look askance---
Said he thanked the whiting kindly, but he would not join the dance.
Would not, could not, would not, could not, could not join the dance.
Would not, could not, would not, could not, could not join the dance.
"What matters it how far we go?" his scaly friend replied.
The further off from England the nearer is to France.
There is another shore, you know, upon the other side.
Then turn not pale, beloved snail, but come and join the dance.
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?"
Lewis Carroll
Jeg er på den andre stranden, - i Frankrike, men har veldig forståelse for sneglen.
"Will you walk a little faster?" said a whiting to a snail,
"There's a porpoise close behind us, and he's treading on my tail.
See how eagerly the lobsters and the turtles all advance!
They are waiting on the shingle---will you come and join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, wo'n't you join the dance?
"You can really have no notion how delightful it will be
When they take us up and throw us, with the lobsters, out to sea!"
But the snail replied "Too far, too far!" and gave a look askance---
Said he thanked the whiting kindly, but he would not join the dance.
Would not, could not, would not, could not, could not join the dance.
Would not, could not, would not, could not, could not join the dance.
"What matters it how far we go?" his scaly friend replied.
The further off from England the nearer is to France.
There is another shore, you know, upon the other side.
Then turn not pale, beloved snail, but come and join the dance.
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?
Will you, wo'n't you, will you, wo'n't you, will you join the dance?"
Lewis Carroll
Jeg er på den andre stranden, - i Frankrike, men har veldig forståelse for sneglen.
07 juni 2009
Liker ikke misunne/misunnelig
Hun har så fine krøller, nydelig hårfarge, det er sååå fint, - jeg misunner henne det håret! (Er det deg jeg tenker på Curly?)
Nei, - jeg misunner henne slett ikke det håret, - men jeg skulle gjerne hatt noe bortimot like fint, - men jeg unner henne for all del det håret hun har.
Jeg vet ikke om det er jeg som er fattig på ord, eller om det norske språket er fattig - men jeg savner å kunne si at noe er fint og at jeg gjerne skulle hatt det samme jeg også - i ett ord. Uten å forsøke å frarøve en annen det jeg beundrer.
Tror vel ikke at engelsk er bedre.
Det er da ganske merkelig, at en ikke skal kunne beundre og ønske seg noe, uten at det skal høres ut som om en vil andre vondt?
Jeg håper jeg tar feil, at jeg har oversett noe, - at det er et superord som formidler akkurat det jeg vil si: det var fint, noe slikt skulle jeg også ville ha - i ett ord!
Nei, - jeg misunner henne slett ikke det håret, - men jeg skulle gjerne hatt noe bortimot like fint, - men jeg unner henne for all del det håret hun har.
Jeg vet ikke om det er jeg som er fattig på ord, eller om det norske språket er fattig - men jeg savner å kunne si at noe er fint og at jeg gjerne skulle hatt det samme jeg også - i ett ord. Uten å forsøke å frarøve en annen det jeg beundrer.
Tror vel ikke at engelsk er bedre.
Det er da ganske merkelig, at en ikke skal kunne beundre og ønske seg noe, uten at det skal høres ut som om en vil andre vondt?
Jeg håper jeg tar feil, at jeg har oversett noe, - at det er et superord som formidler akkurat det jeg vil si: det var fint, noe slikt skulle jeg også ville ha - i ett ord!
02 juni 2009
Nordavinden kom
Pinsehelgen var fantastisk. Solrik, varm - drømmehelg.
For noen kom drømmen ved 04-tiden i morges, - da røsket nordavinden seg løs, kastet seg over oss, ropte til alle: Kom og seil, kom bli med!
Jeg sitter alene igjen, - jeg får høre: Vinden er fin, det går unna!
For noen kom drømmen ved 04-tiden i morges, - da røsket nordavinden seg løs, kastet seg over oss, ropte til alle: Kom og seil, kom bli med!
Jeg sitter alene igjen, - jeg får høre: Vinden er fin, det går unna!
19 mai 2009
Har du lyst til å høre et kort dikt?
Har du lyst til å høre et kort dikt?
Nei, - egentlig ikke, - siden du spør.
---
Men jeg har jo så lyst til å dele det med deg.
Jeg deler det her:
Du var vinden
Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør vel etter leidi
når ein har slik vind!
Olav H. Hauge
Ville dele det, fordi du er min vind.
Nei, - egentlig ikke, - siden du spør.
---
Men jeg har jo så lyst til å dele det med deg.
Jeg deler det her:
Du var vinden
Eg er ein båt
utan vind.
Du var vinden.
Var det den leidi eg skulde?
Kven spør vel etter leidi
når ein har slik vind!
Olav H. Hauge
Ville dele det, fordi du er min vind.
11 mai 2009
Offentlig flagging - Oslo Rådhus, natt til 9 mai
Det er fint med flagg, - og fint at vi har offentlige flaggdager.
Litt dumt når flagget blir hengende natten over slik som her, vi ser av Rådhusklokken at det er like før kl 4 om morgenen:
At billedkvaliteten ikke ble topp med enkel mobiltelefonkamera er ikke så merkelig. Takk til fotografen, nevø Andreas på Oslobesøk.
Litt dumt når flagget blir hengende natten over slik som her, vi ser av Rådhusklokken at det er like før kl 4 om morgenen:
At billedkvaliteten ikke ble topp med enkel mobiltelefonkamera er ikke så merkelig. Takk til fotografen, nevø Andreas på Oslobesøk.
01 mai 2009
På Shetland
Befinner meg på Shetland, - ikke irl, men i litteraturen. Har akkurat begynt å grave meg ned i torven sammen med S.J.Bolton i hennes bok Sacrifice, - tror det blir en skummel opplevelse. Hittil er det avdekket liket av en person som har fått hjertet skåret ut av kroppen ....
Grøsser gjør jeg. Og dette driver jeg med frivillig?!
Påskelitteratur på etterskudd.
Grøsser gjør jeg. Og dette driver jeg med frivillig?!
Påskelitteratur på etterskudd.
29 april 2009
My very own theme music - gurimalla!
Hvem skulle trodd det? Jeg har egen temamusikk til bloggen, - bare se, - jeg mener hør!
Kanskje jeg må legge om stilen slik at den passer bedre til musikken. For i bloggen kommer det kanskje ikke så godt fram at jeg egentlig er en hai.
Skal vurdere å være mindre tannløs, - selv om jeg synes beskyldningene på Twitter som antyder at frk Makeløs og mange andre bloggere er Polyanna-bloggere er helt på trynet. Om jeg kunne skrive som frk M ville jeg vært superlykkelig - men jeg kan ikke det, forutsetningene er heller ikke der lenger - hun er halve min alder.
Jeg har hittil skrevet helt som jeg vil, uten å tenke på så veldig mange "farer" ved å blogge, - det må jeg kanskje revurdere - for i dag sier sjefen min plutselig - jeg har funnet bloggen din, - vil du at jeg skal spre det videre? Hæ? Nei, takk.
Og hvilken blogg, - jeg har flere, - dumt sagt av meg.
To, - vel, jeg spurte fornuftig nok ikke om hvilke to.
Det hender at jeg ikke tråkker i salaten, ikke setter skjegget i postkassa, ikke dummer meg ut 100%, - men nøyer meg med 98%.
Kanskje jeg må legge om stilen slik at den passer bedre til musikken. For i bloggen kommer det kanskje ikke så godt fram at jeg egentlig er en hai.
Skal vurdere å være mindre tannløs, - selv om jeg synes beskyldningene på Twitter som antyder at frk Makeløs og mange andre bloggere er Polyanna-bloggere er helt på trynet. Om jeg kunne skrive som frk M ville jeg vært superlykkelig - men jeg kan ikke det, forutsetningene er heller ikke der lenger - hun er halve min alder.
Jeg har hittil skrevet helt som jeg vil, uten å tenke på så veldig mange "farer" ved å blogge, - det må jeg kanskje revurdere - for i dag sier sjefen min plutselig - jeg har funnet bloggen din, - vil du at jeg skal spre det videre? Hæ? Nei, takk.
Og hvilken blogg, - jeg har flere, - dumt sagt av meg.
To, - vel, jeg spurte fornuftig nok ikke om hvilke to.
Det hender at jeg ikke tråkker i salaten, ikke setter skjegget i postkassa, ikke dummer meg ut 100%, - men nøyer meg med 98%.
23 april 2009
Middelhav
Som den utrolig heldige luksuriøse kvinne jeg er, - så kan jeg like godt si det ret ut: Jeg har ferie, og jeg oppholder meg ved Middelhavet,
Jeg spiser utrolig mye god mat, - og drikker klart litt for mye av den gode lokale vinen ogaå.
Det gjenstår bare noen få få dager av denne fine vårferien. Jeg legger ikke ut noen bilder, og heller ikke ut hoe oppskrifter siden det er helt påkrevet med noen avklaringer om maten skal bli god.
Jeg spiser utrolig mye god mat, - og drikker klart litt for mye av den gode lokale vinen ogaå.
Det gjenstår bare noen få få dager av denne fine vårferien. Jeg legger ikke ut noen bilder, og heller ikke ut hoe oppskrifter siden det er helt påkrevet med noen avklaringer om maten skal bli god.
05 april 2009
Nei til Være-glad-leken - for de som overlever
Mirakel har overlevd, hun var i en forferdelig bilulykke, bildet av vraket var forferdelig. Alle er lykkelige over at det menneskelige ikke ble totalvrak samtidig. Glade for at ikke de ble drept, lemlestet for livet.
Når en opplever noe så traumatisk går en ikke ut av det uten mén. Hvordan det arter seg varierer selvsagt for den enkelte, - og det er derfor heller ikke noen oppskrift på hvordan en skal komme videre.
Det er ikke bare bilulykker som forårsaker det som i dag kanskje går under navnet posttraumatisk stress. Shell shocked - det var det de var mange av soldatene som kom levende ut av krigens helvete. Mange hadde mareritt resten av livet, - mange fikk senskader, ble alkoholisert. Mange ble overhodet ikke forstått av sine omgivelser - de hadde jo sluppet levende, og tilsynelatende uten mén, fra det forferdelige.
Survivors kaller amerikanske kreftpasienter seg - fordi kreftdiagnosen i seg selv er så skremmende, så angstfylt at mange føler at det nesten er et under at de overlever - selv om kanskje prognosen for akkurat den typen kreft de har kan ha en kjempegod prognose. Det er angsten, det tabubelagte kreftordet som setter igang noe som resulterer i - posttraumatisk stress.
Så er vi til stede i hverdagen igjen da, - alle vi som har overlevet. Våre medmennesker, familie og venner er så glade for at vi er det, at det gikk bra, at vi ser så godt ut.
Ser godt ut? Jeg ble rasende, - jeg så da ikke godt ut, det visste jeg med meg selv, - jeg kunne da ikke se godt ut når jeg hadde det så jævlig inni meg, når angsten rev, når jeg ikke forsto hvordan jeg noen sinne kunne komme i regulært arbeid igjen - jeg ville sikkert ikke finne parkeringsplass, og da ville jeg jo ikke kunne arbeide. Jeg ville ikke høre at jeg så godt ut.
Å, - har du det ikke bra i dag, - jeg ser det ikke er som det skal.
Faen også, ikke svare, bite tenna sammen. Smile. OK jeg ser sikkert ut som et takras, men er det nødvendig å si det, - hvis du ikke har noe godt å si så hold munn. Egenltlig vil jeg bare være i fred, - men egentlig vil jeg at noen skal bry seg om meg, - ta vare på meg, gjøre meg trygg for alt som noensinne skulle kunne komme til å hende meg.
I en periode var det ikke mulig å si noe riktig til meg - men det tenkte jeg ikke på. Jeg hadde ikke peiling på at jeg faktisk var deprimert og hjelpetrengende. Jeg trodde at om jeg bare kunne bli sikret en parkeringsplass - da ville alt snu seg og bli bra. Kreften var bak meg, - jeg skulle være glad. Jeg vil ikke gå inn på senskaden som kom brå-raskt - den problematikken hører LymfeKnuten til.
Jeg var heldig - jeg hadde en fastlege som uten at jeg hadde sagt at jeg hadde det vanskelig, så meg, så at jeg trengte hjelp, - og skaffet meg hjelp. Jeg gikk ett år i samtaleterapi, - og selvsagt var det ikke bare den posttraumatiske stressen det dreide seg om i de timene.
Men - hva er det som gjør at det nesten forlanges av oss overlevere at vi skal være så glade, så takknemlige, at vi mister klageretten over all annen bedridenhet som tilfaller oss. Skal vi plutselig måtte være noen mildt smilende små martyrlignende nikkedukker, - fordi vi har vært så heldige at vi har overlevd?
Jo da, - klart jeg er glad for å leve. Men nå lever jeg altså. Jeg lever, og når jeg så ikke har det bra må jeg ha lov til å si det, - selv om jeg har overlevd!!! Jeg må ha lov til å være værsyk, klage på dårlig service, være sur og gretten, misfornøyd med helsevesentet og lange køer - når det er relevant.
Det er faser i veien tilbake til normaliteten, - hvis den kommer da, - tilbake kommer vi i alle fall aldri, - livet og vannet renner en vei - ustoppelig.
Ah, - nå er du bra, sa kjære Gubbe, - jeg hadde klart å sette meg inn i bilen og kjøre selv. Jeg ble rasende - jeg var da for faen ikke bra.
Ah, - nå er du virkelig bra, sa kjære Gubbe, - det var gått ett år og jeg sprakk over en eller annen ubetydelighet, - nå kjenner jeg deg igjen. Sprakk? Da eksploderte jeg, og gikk. Ubalansen var der fortsatt.
Det har gått 11 år. Visst er jeg glad for at jeg lever, - men jeg orker ikke å gå med gladheten påskrudd hele tiden. Polyanna lekte være-glad-leken, - det orker ikke jeg. Jeg er glad når jeg er glad, ikke fordi jeg har overlevd og sett lyset, forstått hvor verdifullt livet er, fått ny innsikt, blitt et bedre menneske - blitt frelst. Er ikke frelst, vil ikke bli det.
Jeg balanserer fortsatt, sprekker og er dum, - er ikke voksen og fornuftig, har ikke antennene ute til rett tid. Jeg er på vei til å bli en gammel dame, men blir ikke en snill og klok gammel dame.
Og mitt hjerte blør når Mirakel har det vondt og blir møtt av lite klokskap hos vikarlegen. Det skal ikke være slik.
Tenk om vikarlegen tvitrer, leser mirakelmirakel, - leser Mirakel: Hos legen, - forstår, lærer noe, unngår å gjøre samme dumhet overfor den neste som trenger den type hjelp. Det er ikke helt umulig, - de sosiale digitale nettverkene fungerer - og hjelper oss til å kunne bli litt klokere.
Når en opplever noe så traumatisk går en ikke ut av det uten mén. Hvordan det arter seg varierer selvsagt for den enkelte, - og det er derfor heller ikke noen oppskrift på hvordan en skal komme videre.
Det er ikke bare bilulykker som forårsaker det som i dag kanskje går under navnet posttraumatisk stress. Shell shocked - det var det de var mange av soldatene som kom levende ut av krigens helvete. Mange hadde mareritt resten av livet, - mange fikk senskader, ble alkoholisert. Mange ble overhodet ikke forstått av sine omgivelser - de hadde jo sluppet levende, og tilsynelatende uten mén, fra det forferdelige.
Survivors kaller amerikanske kreftpasienter seg - fordi kreftdiagnosen i seg selv er så skremmende, så angstfylt at mange føler at det nesten er et under at de overlever - selv om kanskje prognosen for akkurat den typen kreft de har kan ha en kjempegod prognose. Det er angsten, det tabubelagte kreftordet som setter igang noe som resulterer i - posttraumatisk stress.
Så er vi til stede i hverdagen igjen da, - alle vi som har overlevet. Våre medmennesker, familie og venner er så glade for at vi er det, at det gikk bra, at vi ser så godt ut.
Ser godt ut? Jeg ble rasende, - jeg så da ikke godt ut, det visste jeg med meg selv, - jeg kunne da ikke se godt ut når jeg hadde det så jævlig inni meg, når angsten rev, når jeg ikke forsto hvordan jeg noen sinne kunne komme i regulært arbeid igjen - jeg ville sikkert ikke finne parkeringsplass, og da ville jeg jo ikke kunne arbeide. Jeg ville ikke høre at jeg så godt ut.
Å, - har du det ikke bra i dag, - jeg ser det ikke er som det skal.
Faen også, ikke svare, bite tenna sammen. Smile. OK jeg ser sikkert ut som et takras, men er det nødvendig å si det, - hvis du ikke har noe godt å si så hold munn. Egenltlig vil jeg bare være i fred, - men egentlig vil jeg at noen skal bry seg om meg, - ta vare på meg, gjøre meg trygg for alt som noensinne skulle kunne komme til å hende meg.
I en periode var det ikke mulig å si noe riktig til meg - men det tenkte jeg ikke på. Jeg hadde ikke peiling på at jeg faktisk var deprimert og hjelpetrengende. Jeg trodde at om jeg bare kunne bli sikret en parkeringsplass - da ville alt snu seg og bli bra. Kreften var bak meg, - jeg skulle være glad. Jeg vil ikke gå inn på senskaden som kom brå-raskt - den problematikken hører LymfeKnuten til.
Jeg var heldig - jeg hadde en fastlege som uten at jeg hadde sagt at jeg hadde det vanskelig, så meg, så at jeg trengte hjelp, - og skaffet meg hjelp. Jeg gikk ett år i samtaleterapi, - og selvsagt var det ikke bare den posttraumatiske stressen det dreide seg om i de timene.
Men - hva er det som gjør at det nesten forlanges av oss overlevere at vi skal være så glade, så takknemlige, at vi mister klageretten over all annen bedridenhet som tilfaller oss. Skal vi plutselig måtte være noen mildt smilende små martyrlignende nikkedukker, - fordi vi har vært så heldige at vi har overlevd?
Jo da, - klart jeg er glad for å leve. Men nå lever jeg altså. Jeg lever, og når jeg så ikke har det bra må jeg ha lov til å si det, - selv om jeg har overlevd!!! Jeg må ha lov til å være værsyk, klage på dårlig service, være sur og gretten, misfornøyd med helsevesentet og lange køer - når det er relevant.
Det er faser i veien tilbake til normaliteten, - hvis den kommer da, - tilbake kommer vi i alle fall aldri, - livet og vannet renner en vei - ustoppelig.
Ah, - nå er du bra, sa kjære Gubbe, - jeg hadde klart å sette meg inn i bilen og kjøre selv. Jeg ble rasende - jeg var da for faen ikke bra.
Ah, - nå er du virkelig bra, sa kjære Gubbe, - det var gått ett år og jeg sprakk over en eller annen ubetydelighet, - nå kjenner jeg deg igjen. Sprakk? Da eksploderte jeg, og gikk. Ubalansen var der fortsatt.
Det har gått 11 år. Visst er jeg glad for at jeg lever, - men jeg orker ikke å gå med gladheten påskrudd hele tiden. Polyanna lekte være-glad-leken, - det orker ikke jeg. Jeg er glad når jeg er glad, ikke fordi jeg har overlevd og sett lyset, forstått hvor verdifullt livet er, fått ny innsikt, blitt et bedre menneske - blitt frelst. Er ikke frelst, vil ikke bli det.
Jeg balanserer fortsatt, sprekker og er dum, - er ikke voksen og fornuftig, har ikke antennene ute til rett tid. Jeg er på vei til å bli en gammel dame, men blir ikke en snill og klok gammel dame.
Og mitt hjerte blør når Mirakel har det vondt og blir møtt av lite klokskap hos vikarlegen. Det skal ikke være slik.
Tenk om vikarlegen tvitrer, leser mirakelmirakel, - leser Mirakel: Hos legen, - forstår, lærer noe, unngår å gjøre samme dumhet overfor den neste som trenger den type hjelp. Det er ikke helt umulig, - de sosiale digitale nettverkene fungerer - og hjelper oss til å kunne bli litt klokere.
29 mars 2009
Krim fra Shetland og rektorvalg - note to self
En god ting ved søndagsmorgener er tid til å lese avis - på sengen - med te og kjeks (jeg må ikke drysse kjekssmuler under dyna).
Men er jeg først vel innstallert er det lite fristende å hente det jeg glemte å ta med i første omgang. Gulvet er fremdeles iskaldt etter nattens åpne vindu, og det er bare en enslig tøffel i sikte.
Den eneste pennen i nattbordsskuffen virker ikke, ingen mobiltelefon i sikte, så bloggen må fungere som huskeliste.
Ikke glemme å stemme ved rektorvalget
- ta med dette med at "ordet "formidling" beskriver en enveiskommunikasjon med et paternalistisk anslag, ... må være lydhøre for det som foregår rundt oss ... kommunikasjonen med samfunnet må være symmetrisk ..."
Dette gjelder vel for oss også, vi formidler informasjon i biblioteket, og kan sikkert tidvis virke - om ikke paternalske, så sikkert som bedrevitende bestemødre.
Se etter pocketutgaver av Anne Cleeves krimbøker fra Shetland
- elsker å få anbefalt (for meg) nye forfattere, - og gjennom bøkene bli kjent med det som for meg er eksotiske steder. Shetland er eksotisk, Færøyene også, Island, Grønland.
Tenke på om jeg skal forsøke meg på James Elroy. Terje Stemland sier Elroy har "skriftenergi" - det ordet har jeg ikke vært borti før, - men forstår det jo, og kan bli lokket til å lese nettopp av et slikt ord. Omlaget på den norske utgaven ville ellers ikke være med på å friste meg.
Jeg lar meg klart påvirke av det visuelle når jeg uten anbefalinger i bakhodet snuser rundt for å plukke opp bøker. Omslagets betydning har mange skrevet om. Avisen tar det med i anmeldelsene, bibliotekenes onlinekataloger viser også omslag. Jeg kan forstå det når det gjelder skjønnlitteratur, men synes det er tullete for faglitteratur, - men noen synes nok bildet av boka er viktig der også. Vi bruker heldigvis ikke tid på å få med slik visuell informasjon ved registreringen av boka i biblioteket - bildet kommer seilende på ei fjøl fra forlaget sammen med innholdsinformasjonen, men noen - de som bestemmer over bibliotekenes katalogsystemer - mener omslagsbilder skal syneliggjøres. Nok om det.
Nå er det ikke akkurat slik at jeg har gått tom for lesestoff, heldigvis. Stabler av uleste bøker av forfattere jeg gleder meg til å lese er en sutteklut så trygg at jeg kan senke skuldrene og sovne uten å måtte lese på sengen - bøkene er der, de venter på meg - det haster ikke. Jeg sanker ikke krim spesielt i forkant av påsken, - jeg elsker god krim året rundt, og skammer meg ikke for å si det.
Eller stemmer det? Jeg velger jo aldri en krimbok til lesesirkelen. Til lesesirkelen har jeg derimot en tendens til å velge "gale" bøker. Jeg vet det og gjør det likevel om og om igjen, - er det på trass? Bøker som er for lange (Pamuk - Mitt navn er Karmosin), for språklig utfordrende for de eldre damene (jadda, jadda - jeg er en gammel dame jeg også) i lesesirkelen (Lindkvist - Alt jeg skriver er sant), for sært surrealistisk (Austigard - Taxi for B.A.Beckström eller kunsten å danse på furu). Er det de vidunderlige titlene jeg lar meg forføre av? Nei - ikke alene i alle fall. Det er omtale, - omtaler i avis, i blogger, fra en som har lest og likt. Men jeg liker rare titler - det gjør jeg. Og jeg velger jo bøker jeg i alle fall tror jeg selv vil like.
På tide å komme videre i avisa, - tror jeg river ut krim-omtalesidene, - lettere enn å ta med til bokhandleen enn mac'en. Rektorvalget må jeg da klare å få unnagjort i løpet av de neste dagene, - men jeg irriterer meg over at jeg har en annenrangs stemme - den veier mindre enn stemmen til en student. 17% mot 25%! Jeg orker likevel ikke å bråke om det, - men håper at andre tar den kampen, - snart!
Men er jeg først vel innstallert er det lite fristende å hente det jeg glemte å ta med i første omgang. Gulvet er fremdeles iskaldt etter nattens åpne vindu, og det er bare en enslig tøffel i sikte.
Den eneste pennen i nattbordsskuffen virker ikke, ingen mobiltelefon i sikte, så bloggen må fungere som huskeliste.
Ikke glemme å stemme ved rektorvalget
- ta med dette med at "ordet "formidling" beskriver en enveiskommunikasjon med et paternalistisk anslag, ... må være lydhøre for det som foregår rundt oss ... kommunikasjonen med samfunnet må være symmetrisk ..."
Dette gjelder vel for oss også, vi formidler informasjon i biblioteket, og kan sikkert tidvis virke - om ikke paternalske, så sikkert som bedrevitende bestemødre.
Se etter pocketutgaver av Anne Cleeves krimbøker fra Shetland
- elsker å få anbefalt (for meg) nye forfattere, - og gjennom bøkene bli kjent med det som for meg er eksotiske steder. Shetland er eksotisk, Færøyene også, Island, Grønland.
Tenke på om jeg skal forsøke meg på James Elroy. Terje Stemland sier Elroy har "skriftenergi" - det ordet har jeg ikke vært borti før, - men forstår det jo, og kan bli lokket til å lese nettopp av et slikt ord. Omlaget på den norske utgaven ville ellers ikke være med på å friste meg.
Jeg lar meg klart påvirke av det visuelle når jeg uten anbefalinger i bakhodet snuser rundt for å plukke opp bøker. Omslagets betydning har mange skrevet om. Avisen tar det med i anmeldelsene, bibliotekenes onlinekataloger viser også omslag. Jeg kan forstå det når det gjelder skjønnlitteratur, men synes det er tullete for faglitteratur, - men noen synes nok bildet av boka er viktig der også. Vi bruker heldigvis ikke tid på å få med slik visuell informasjon ved registreringen av boka i biblioteket - bildet kommer seilende på ei fjøl fra forlaget sammen med innholdsinformasjonen, men noen - de som bestemmer over bibliotekenes katalogsystemer - mener omslagsbilder skal syneliggjøres. Nok om det.
Nå er det ikke akkurat slik at jeg har gått tom for lesestoff, heldigvis. Stabler av uleste bøker av forfattere jeg gleder meg til å lese er en sutteklut så trygg at jeg kan senke skuldrene og sovne uten å måtte lese på sengen - bøkene er der, de venter på meg - det haster ikke. Jeg sanker ikke krim spesielt i forkant av påsken, - jeg elsker god krim året rundt, og skammer meg ikke for å si det.
Eller stemmer det? Jeg velger jo aldri en krimbok til lesesirkelen. Til lesesirkelen har jeg derimot en tendens til å velge "gale" bøker. Jeg vet det og gjør det likevel om og om igjen, - er det på trass? Bøker som er for lange (Pamuk - Mitt navn er Karmosin), for språklig utfordrende for de eldre damene (jadda, jadda - jeg er en gammel dame jeg også) i lesesirkelen (Lindkvist - Alt jeg skriver er sant), for sært surrealistisk (Austigard - Taxi for B.A.Beckström eller kunsten å danse på furu). Er det de vidunderlige titlene jeg lar meg forføre av? Nei - ikke alene i alle fall. Det er omtale, - omtaler i avis, i blogger, fra en som har lest og likt. Men jeg liker rare titler - det gjør jeg. Og jeg velger jo bøker jeg i alle fall tror jeg selv vil like.
På tide å komme videre i avisa, - tror jeg river ut krim-omtalesidene, - lettere enn å ta med til bokhandleen enn mac'en. Rektorvalget må jeg da klare å få unnagjort i løpet av de neste dagene, - men jeg irriterer meg over at jeg har en annenrangs stemme - den veier mindre enn stemmen til en student. 17% mot 25%! Jeg orker likevel ikke å bråke om det, - men håper at andre tar den kampen, - snart!
28 mars 2009
Lest litt i avis, drukket litt te
En morgen senere.
Te og kjeks på sengen, avis - stille morgenstund, - og det snør ikke lenger ute. Fire kuldegrader vil bevare snøhaugene lenge, vinteren er sikret.
Dansk tidligere synlig tv-dame, nå høyst synlig eldre dame uttaler seg om å bli eldre, og hun er tre år yngre enn meg. Jo, jeg har - nesten - erkjent at jeg er eldre. Men ikke helt. Gubbe er eldre, det er klart, han er jo fire år eldre enn meg, - har feiret 70-årsdag det det helt klart var mest eldre mennesker tilstede. Vi er hos venner - og de er vel i grunnen eldre de fleste av dem, i alle fall er deres venner det. Og jeg, jo, jo da, nok sikkert jeg også.
Fr. Martinsens mor er på Facebook - hun er 10 år eldre enn meg, og er i alle fall eldre. Jeg er ikke der, men fr. M anbefaler det, - viktig å følge med, ikke dette av lasset. Om jeg tar skrittet til fjesboka vet jeg ikke, i mellomtiden kvitrer jeg, - og takk til fr.M som stilte som støttespiller i startfasen.
Danske Lene Kühlmann, den eldre dame som er yngre enn meg, sier klokt (eller selvsagt) at vi aldri blir for gamle til å lære. Klart det, - og jeg merker det daglig, at det er når jeg lærer noe nytt at jeg får min vitamininnsprøytning. Det er i jobbsammenheng at jeg daglig utfordres, må strekke meg, oppdager nye ting, formidler, forklarer, graver i min egen kunnskapsbrønn, kombinerer med databaser og gleder meg selv like mye som studenten foran veiledningsskranken når finner gode informasjonsløsninger. Og det er sikkert derfor at jeg ikke har lyst til å slutte å jobbe, - jeg kjenner at jeg trenger å bli brukt, trenger å få disse gledene.
Som Lene K får jeg ikke noe kick av dameblader og duftlys, gi meg en utfordring, noe jeg må bryne meg på, og helst en liten tryllestav attåt slik at jeg kunne slippe å rydde, tørke støv 5 ganger i året, grave meg gjennom papirer, aviser, post for å få se spisebordsflaten. (At andre har det rent og ryddig hele tiden hjelper ikke meg, jeg klarer det simpelthen ikke - men jeg skulle gjerne hatt det rimelig rent og rddig rundt meg - om jeg bare slapp å gjøre det selv).
Ragnhild Halvorsen - en av de aktive nyfeministene, og tøffe dama som besvarte spørsmål i Sirenes splate Vårt besværlige underliv, - ett år eldre enn meg, datter av tøffe Ebba Haslund som fremdeles skyter fra hofta, - sier at hun som nyslått pensjonist har oppdaget at hun ikke er målgruppe for noe som helst, og slik sett like gjerne kunne gå bak låven og skyte seg.
Nemlig! - Er det rart jeg klamrer meg til jobben jeg trives i, - og lukker ørene for Gubbes stadig tydeligere hint om pensjonering? Han kan hinte han, - han som jobbet fullt til 70, og fremdeles har morsomme jobbfaglige utfordringer som han kan styre selv.
Tror ikke mitt engasjement for lymfødemsaken vil være nok for meg, - siden jeg ikke er villig til å gå inn i styreverv, men kun skrive, lese korrektur, - og bry meg. Bry meg - det er noe jeg er rimelig god til, enten det er om saker og ting, eller å bry seg om mennesker.
Te og kjeks på sengen, avis - stille morgenstund, - og det snør ikke lenger ute. Fire kuldegrader vil bevare snøhaugene lenge, vinteren er sikret.
Dansk tidligere synlig tv-dame, nå høyst synlig eldre dame uttaler seg om å bli eldre, og hun er tre år yngre enn meg. Jo, jeg har - nesten - erkjent at jeg er eldre. Men ikke helt. Gubbe er eldre, det er klart, han er jo fire år eldre enn meg, - har feiret 70-årsdag det det helt klart var mest eldre mennesker tilstede. Vi er hos venner - og de er vel i grunnen eldre de fleste av dem, i alle fall er deres venner det. Og jeg, jo, jo da, nok sikkert jeg også.
Fr. Martinsens mor er på Facebook - hun er 10 år eldre enn meg, og er i alle fall eldre. Jeg er ikke der, men fr. M anbefaler det, - viktig å følge med, ikke dette av lasset. Om jeg tar skrittet til fjesboka vet jeg ikke, i mellomtiden kvitrer jeg, - og takk til fr.M som stilte som støttespiller i startfasen.
Danske Lene Kühlmann, den eldre dame som er yngre enn meg, sier klokt (eller selvsagt) at vi aldri blir for gamle til å lære. Klart det, - og jeg merker det daglig, at det er når jeg lærer noe nytt at jeg får min vitamininnsprøytning. Det er i jobbsammenheng at jeg daglig utfordres, må strekke meg, oppdager nye ting, formidler, forklarer, graver i min egen kunnskapsbrønn, kombinerer med databaser og gleder meg selv like mye som studenten foran veiledningsskranken når finner gode informasjonsløsninger. Og det er sikkert derfor at jeg ikke har lyst til å slutte å jobbe, - jeg kjenner at jeg trenger å bli brukt, trenger å få disse gledene.
Som Lene K får jeg ikke noe kick av dameblader og duftlys, gi meg en utfordring, noe jeg må bryne meg på, og helst en liten tryllestav attåt slik at jeg kunne slippe å rydde, tørke støv 5 ganger i året, grave meg gjennom papirer, aviser, post for å få se spisebordsflaten. (At andre har det rent og ryddig hele tiden hjelper ikke meg, jeg klarer det simpelthen ikke - men jeg skulle gjerne hatt det rimelig rent og rddig rundt meg - om jeg bare slapp å gjøre det selv).
Ragnhild Halvorsen - en av de aktive nyfeministene, og tøffe dama som besvarte spørsmål i Sirenes splate Vårt besværlige underliv, - ett år eldre enn meg, datter av tøffe Ebba Haslund som fremdeles skyter fra hofta, - sier at hun som nyslått pensjonist har oppdaget at hun ikke er målgruppe for noe som helst, og slik sett like gjerne kunne gå bak låven og skyte seg.
Nemlig! - Er det rart jeg klamrer meg til jobben jeg trives i, - og lukker ørene for Gubbes stadig tydeligere hint om pensjonering? Han kan hinte han, - han som jobbet fullt til 70, og fremdeles har morsomme jobbfaglige utfordringer som han kan styre selv.
Tror ikke mitt engasjement for lymfødemsaken vil være nok for meg, - siden jeg ikke er villig til å gå inn i styreverv, men kun skrive, lese korrektur, - og bry meg. Bry meg - det er noe jeg er rimelig god til, enten det er om saker og ting, eller å bry seg om mennesker.
27 mars 2009
Snø og støv
Fredag - ikke jobb.
OK, huset støver ned på innsiden, - snøen laver ned på utsiden.
Det blir vanvittig rotete mens man rydder og støvsuger og vasker, - det er livsfarlig. Trapper blokkeres av ting som skal flyttes en etasje opp eller ned, støvsugeren er snublefelle, vaskebøtten står i veien uansett hvor den er plassert.
Hvert femte minutt eller så kan jeg dog belønne meg selv med noen minutter ved laptoppen, - yeah! Hustemperaturen er satt ned et par grader for god arbeidstemperatur. Greit når jeg sleper rundt med støvsugeren, henger opp klesvask, løper i trapper, men fort ugreit når jeg koser meg med twitter, blog og e-post. Ok - et par ekstra sokker hjelper, - å lenge de ikke blir våte - men det blir de jo fort når jeg vasker her og der, usystematisk som alltid.
OK, huset støver ned på innsiden, - snøen laver ned på utsiden.
Det blir vanvittig rotete mens man rydder og støvsuger og vasker, - det er livsfarlig. Trapper blokkeres av ting som skal flyttes en etasje opp eller ned, støvsugeren er snublefelle, vaskebøtten står i veien uansett hvor den er plassert.
Hvert femte minutt eller så kan jeg dog belønne meg selv med noen minutter ved laptoppen, - yeah! Hustemperaturen er satt ned et par grader for god arbeidstemperatur. Greit når jeg sleper rundt med støvsugeren, henger opp klesvask, løper i trapper, men fort ugreit når jeg koser meg med twitter, blog og e-post. Ok - et par ekstra sokker hjelper, - å lenge de ikke blir våte - men det blir de jo fort når jeg vasker her og der, usystematisk som alltid.
17 mars 2009
Religion - unge jenter - hva tenker de?
Siden jeg ikke har vokst opp i et religiøst hjem vet jeg egentlig ikke noe som helst om hvordan det kan arte seg, - uansett hvilken religion det måtte være i familien.
Det nærmeste jeg selv noen sinne har kommet dette er da jeg som 17-åring bodde i en "typisk" amerikansk familie i California helt tidlig på 60-tallet. Der var religion viktig, og hva man gjorde og ikke gjorde, veldig viktig.
Man gikk selvsagt i kirken hver søndag - feber var vel den eneste akseptable fraværsgrunnen, - en ren parallell til husreglene for fravær fra skole, slik de var hjemme i norske Akershus.
Mitt ønske om litt crossover var ikke populært, her var man da protestanter, - det måtte da være greit nok med en Unitarian Church - hvorfor besøke andre?
Altså, krav om konformitet, - mykt press, ikke noe mer.
Som jeg sa til Avil i går under Live-bloggingen Virrvarr kjørte fra møtet på Litteraturhuset, så skulle jeg ønske at jeg kunne kvinne meg opp, og kanskje invitere til et møte mellom unge muslimske jenter på universitetet, - for å snakke om religion, forventninger, press, håp, drømmer, begrensninger -- masser av ting, - som en helt vanlig kvinne, ikke forsker, ikke journalist, - ikke aktivist.
Men jeg er ikke modig nok.
Avil vil ikke drive med sniksosialisering, men jeg tror egentlig ikke det var noe hun sa som kommentar til min lille drøm, - eller til min invitt om å møtes et annet sted (- underforstått for å diskutere akkurat dette videre) - at det så ble det litt sjekke-tøyse-snakk var en annen greie, men kanskje kan vi snakke om dette? Ja, kanskje skal jeg sjekke deg opp Avil, - for å diskutere hvordan vi kan få disse jentene i tale? Jehg tror jo ikke de har en voksen "norsk" kvinnelig kontaktflate i det hele tatt.
Jeg aner ikke hvor gammel du er Avil, - men jeg er meget godt voksen - snart 66, - og skulle ønske at det kunne finnes arenaer der man kan møtes i trygghet, i respekt, uten overvåking fra noe hold.
Men nå sier Gubbe at maten er klar, - så da stopper jeg.
Det nærmeste jeg selv noen sinne har kommet dette er da jeg som 17-åring bodde i en "typisk" amerikansk familie i California helt tidlig på 60-tallet. Der var religion viktig, og hva man gjorde og ikke gjorde, veldig viktig.
Man gikk selvsagt i kirken hver søndag - feber var vel den eneste akseptable fraværsgrunnen, - en ren parallell til husreglene for fravær fra skole, slik de var hjemme i norske Akershus.
Mitt ønske om litt crossover var ikke populært, her var man da protestanter, - det måtte da være greit nok med en Unitarian Church - hvorfor besøke andre?
Altså, krav om konformitet, - mykt press, ikke noe mer.
Som jeg sa til Avil i går under Live-bloggingen Virrvarr kjørte fra møtet på Litteraturhuset, så skulle jeg ønske at jeg kunne kvinne meg opp, og kanskje invitere til et møte mellom unge muslimske jenter på universitetet, - for å snakke om religion, forventninger, press, håp, drømmer, begrensninger -- masser av ting, - som en helt vanlig kvinne, ikke forsker, ikke journalist, - ikke aktivist.
Men jeg er ikke modig nok.
Avil vil ikke drive med sniksosialisering, men jeg tror egentlig ikke det var noe hun sa som kommentar til min lille drøm, - eller til min invitt om å møtes et annet sted (- underforstått for å diskutere akkurat dette videre) - at det så ble det litt sjekke-tøyse-snakk var en annen greie, men kanskje kan vi snakke om dette? Ja, kanskje skal jeg sjekke deg opp Avil, - for å diskutere hvordan vi kan få disse jentene i tale? Jehg tror jo ikke de har en voksen "norsk" kvinnelig kontaktflate i det hele tatt.
Jeg aner ikke hvor gammel du er Avil, - men jeg er meget godt voksen - snart 66, - og skulle ønske at det kunne finnes arenaer der man kan møtes i trygghet, i respekt, uten overvåking fra noe hold.
Men nå sier Gubbe at maten er klar, - så da stopper jeg.
14 mars 2009
Meme - uten utfordringer
Goodwill hadde blitt sendt et meme fra Mona, - hyggelig og greit.
Jeg har ikke noe imot memer, - det som plager meg er når jeg pålegges å sende dem videre til 6 eller 4, eller 8, - da steiler jeg, går i baklås, blir svett.
Men - bare stille ut meg selv, uten krav ti å grafse hos andre, - piece of cake - tror jeg da.
Her er det som kom denne gangen, Fyll ut, - bokstaven er T, - T.
1. Hva heter du? Tonita
2. Et ord på fire bokstaver: Takt
3. Et guttenavn: Trond
4. Et jentenavn: Tone
5. Yrke: Trubadur
6. Farge: Tangerine
7. Klesplagg: Truse
8. Mat: Tunfisksalat
9. Noe du har på badet: Tissepotte
10. Sted: Tromøya
11. Grunn til å komme for seint: Tidsnød
12. Noe en kan skrike: Typisk !
13. Film: Titanic
14. Noe en kan drikke: Tranebærsaft
15. Band: Tink Floyd (jadda, jeg vet, det heter Pink, men forsøk selv da, - jeg er født i 1943!)
16. Et dyr: Tapir
17. Vegnavn: Trudvangveien
18. Bil: Trabant
And this concludes the response from Tonita on a Saturday night
Jeg har ikke noe imot memer, - det som plager meg er når jeg pålegges å sende dem videre til 6 eller 4, eller 8, - da steiler jeg, går i baklås, blir svett.
Men - bare stille ut meg selv, uten krav ti å grafse hos andre, - piece of cake - tror jeg da.
Her er det som kom denne gangen, Fyll ut, - bokstaven er T, - T.
1. Hva heter du? Tonita
2. Et ord på fire bokstaver: Takt
3. Et guttenavn: Trond
4. Et jentenavn: Tone
5. Yrke: Trubadur
6. Farge: Tangerine
7. Klesplagg: Truse
8. Mat: Tunfisksalat
9. Noe du har på badet: Tissepotte
10. Sted: Tromøya
11. Grunn til å komme for seint: Tidsnød
12. Noe en kan skrike: Typisk !
13. Film: Titanic
14. Noe en kan drikke: Tranebærsaft
15. Band: Tink Floyd (jadda, jeg vet, det heter Pink, men forsøk selv da, - jeg er født i 1943!)
16. Et dyr: Tapir
17. Vegnavn: Trudvangveien
18. Bil: Trabant
And this concludes the response from Tonita on a Saturday night
08 mars 2009
Jula varer helt til påske
Her i heimen skal jula tas vare på, - i alle fall på kjøleskapsdøren. Det blir helt bleikt i forhold til hos lymfevenninnen AB der det virkelig er jul på alle hyller, flater, vegger, fra lamper og i vinduer - helt fram til påske.
Julekunstverket fra guttebarnebarn (8 år) er utsøkt, jeg nyter detaljene, - legg bare merke til at det er tenkt på at nissen kan komme til å trenge en liten stopp i et lite hus.
Arbeidsdeling på kvinnedagen
Strykehaugen har blitt betydlig mindre. Han stryker og stryker, snart er det bare alle hans egne skjorter igjen - ikke like lette å stryke pent mens sporten på tv følges - som duker og servietter (ja da, jeg bruker stoffservietter og liker det, jeg er ikke IKEAs beste kunde på storpakk papirservietter nei).
Jeg oppdaterer nettsider, skraper ekkelt fett fra kjøkkenvifte - bruker WD40 som løsningmiddel, - olje mot fett er fett!
Hyggelige fr.martinsen har gitt gode tips og hjelp for Twitterforståelse, - så jeg begynner å se lyset, og tror at det er noe som kan brukes i jobbsammenheng. Privat vet jeg ikke om det blir et "blivende sted", men synes jo det er litt artig når "levende kjente" (i motsetning til bloggerbyens bekjente) kommer til syne.
Det blir fellesinsats for god middag i kveld! Hyggelig med samarbeide om gode måltider.
Og ute laver snøen ned.
04 mars 2009
Totalt forvirret - kan jeg bli en Twitter, ønsker jeg det?
Jeg forsøker å orientere meg, lære noe nytt - og foreløpig har det ikke lykkes.
Det jeg egentlig lurer på er hvordan jeg i jobbsammenheng kan bruke Twitter, - for å nå våre brukere, få dem til å kaste et ekstra blikk, våkne.
Jeg farter rundt for å se hvilke universitetsbibliotek som har tatt Twitter i bruk - og det er mange, men jeg har likesom ikke forstått verken hvordan de bruker det, konkret tekniske, - eller helt hva greia er.
Det skrives en hel del om det også, - men treig som jeg er tar det tid før jeg får lest, - og ikke minst anammer det som skrives. Thomas Moen samler norske bloggere som Twitter, og det er fint, - for da får jeg mer å snuse på - i alle fall på privatsiden, - det med universitetsbibliotekene er liksom ikke så synlig akkurat der.
Jeg har ikke selv noen sjel som kan brettes bedre ut der enn her - http://www.twitter.com/tonegu - og så da?
Det jeg egentlig lurer på er hvordan jeg i jobbsammenheng kan bruke Twitter, - for å nå våre brukere, få dem til å kaste et ekstra blikk, våkne.
Jeg farter rundt for å se hvilke universitetsbibliotek som har tatt Twitter i bruk - og det er mange, men jeg har likesom ikke forstått verken hvordan de bruker det, konkret tekniske, - eller helt hva greia er.
Det skrives en hel del om det også, - men treig som jeg er tar det tid før jeg får lest, - og ikke minst anammer det som skrives. Thomas Moen samler norske bloggere som Twitter, og det er fint, - for da får jeg mer å snuse på - i alle fall på privatsiden, - det med universitetsbibliotekene er liksom ikke så synlig akkurat der.
Jeg har ikke selv noen sjel som kan brettes bedre ut der enn her - http://www.twitter.com/tonegu - og så da?
24 februar 2009
Elg observet i (på) Hurdal
Som overskrift er vel dette omtrent lavmål av hva lokallagspresse kan oppnå. Men jeg, som ellers er rimelig vant med elg utenfor vinduet her i heimen, jeg synes overskriften er grei for meg i min blogg, - siden jeg ikke har skrevet om akkurat dette før og dermed ikke må granske overskiftene med - Argusøyne, eler hva det nå er.
Først må jeg innrømme at jeg har ikke sett elg på Hurdal selv nå disse dagene. Men siden det var flere av mine kolleger som så, ikke bare en, men tre elg først mandag kveld, og en av kollegene også så elgene igjen tirsdag morgen, - så er observasjonene rapporter-verdige!
For oss hovedstadsbeboere er det ikke uten betydning å se en eller tre elg, - om kvelden eller tidlig på morgenen, stille og uberørt. Observasjonen av elgens nærhet, dens ro, dens verdighet - den gjør noe med oss.
Først må jeg innrømme at jeg har ikke sett elg på Hurdal selv nå disse dagene. Men siden det var flere av mine kolleger som så, ikke bare en, men tre elg først mandag kveld, og en av kollegene også så elgene igjen tirsdag morgen, - så er observasjonene rapporter-verdige!
For oss hovedstadsbeboere er det ikke uten betydning å se en eller tre elg, - om kvelden eller tidlig på morgenen, stille og uberørt. Observasjonen av elgens nærhet, dens ro, dens verdighet - den gjør noe med oss.
18 februar 2009
Blå himmel, blått hav - hvite snøfjell og sol
Med en slik overskrift kommer det ikke på tale med bilde i tillegg.
Men, - det var altså vinterferie, den startet med regn, men fortsatt som overskriften sier. Nå snakker vi overhodet ikke om høye temperaturer, - fleecejakken har vært god og ha, og undertrøye likeså!
Mimosa i blomst er herlig, om man ikke er alt for allergisk, og jeg er sannelig ikke sikker ... Litt is på enkelte pytter oppe i heiene gjør ingen ting, for hvem klager når man kan sitte ut i solveggen og spise lunch og drikke rosévin!
Likevel er jeg kjempeglad ove å komme tilbake til skikkelig vinter, til snø slik det skal være. Det er topp! Gleder meg til å få eldste-barnebarn på vinterbesøk fra Frankrike. Selv om hun skal gå på skole i sin vinterferie blir det likevel en slags ferie for henne, kortere skoledager, mindre lekser, "snillere frøken". Så får vi se om der er mulig å få leid langsrennsski og støvler til henne slik at hun kan bli "skikkelig norsk".
Men, - det var altså vinterferie, den startet med regn, men fortsatt som overskriften sier. Nå snakker vi overhodet ikke om høye temperaturer, - fleecejakken har vært god og ha, og undertrøye likeså!
Mimosa i blomst er herlig, om man ikke er alt for allergisk, og jeg er sannelig ikke sikker ... Litt is på enkelte pytter oppe i heiene gjør ingen ting, for hvem klager når man kan sitte ut i solveggen og spise lunch og drikke rosévin!
Likevel er jeg kjempeglad ove å komme tilbake til skikkelig vinter, til snø slik det skal være. Det er topp! Gleder meg til å få eldste-barnebarn på vinterbesøk fra Frankrike. Selv om hun skal gå på skole i sin vinterferie blir det likevel en slags ferie for henne, kortere skoledager, mindre lekser, "snillere frøken". Så får vi se om der er mulig å få leid langsrennsski og støvler til henne slik at hun kan bli "skikkelig norsk".
01 februar 2009
Februar - lysere tider
Dagens bilde behøver jeg ikke legge ut, - det ser ut som nederste bilde på forrige post. Her har det vært kaldt, tjukt med rim på trærne, rart lys som gjengir det meste i sort/hvitt, - sånn litt trolsk.
Etter gårsdagens energiske tur til nærmeste jazz-vanningssted (og tilbake) sånn på lørdagsettermidddagen, så var det helt greit å ta det med ro i dag. Men vissheten om at en stor gjeng skulle komme med sine juletrær på slep gjorde at jeg kom i gir i rimelig tid.
For den årlige juletrebrenningen trengs det egentlig ikke så mange forberedelser: man må lage et grunnbål (der bommet kjære Gubbe i år, - han hadde ikke noe parafin, og alle juletrærne var veldig våte av rim, - så det ble noen skikkelig ugreie startproblemer. Ellers skal det være solbærtoddy, rester etter julens småkaker (ha! - jeg, småkaker - neppe, - men butikken redder meg alltid). Jeg dekker opp ute på snøen med linduk og krus, og alle som kommer smiler og sier det er så hyggelig, - akkurat som i fjor ...
I år var det 35 året det var juletrebrenning her - et par år var det andre som måtte arrangere mens vi bodde i utlandet, men skikken holdt seg ved like. Og noe av det som er ekstra hyggelig er at det nå er en del av annen-generasjonen som kommer.
OK - nok nå, det som likevel er hyggelig å ta med er at noen "spesielt inviterte" ble igjen til middag. - Og det er jo slik at det da blir slike ekstra hyggelige middager, - myke, runde, gode, litt fuktige - masser av gode samtaler - men først og fremst gode.
Mye søndagsavslutning, ja vel, - ikke alert her og nå, men absolutt klar for en ny uke. Og så - er det en liten vinterferie rett rundt hjørnet. Hvem sier at man må ha barn i skolepliktig alder for å ha lov til å ha vinterferie? Not me!
Etter gårsdagens energiske tur til nærmeste jazz-vanningssted (og tilbake) sånn på lørdagsettermidddagen, så var det helt greit å ta det med ro i dag. Men vissheten om at en stor gjeng skulle komme med sine juletrær på slep gjorde at jeg kom i gir i rimelig tid.
For den årlige juletrebrenningen trengs det egentlig ikke så mange forberedelser: man må lage et grunnbål (der bommet kjære Gubbe i år, - han hadde ikke noe parafin, og alle juletrærne var veldig våte av rim, - så det ble noen skikkelig ugreie startproblemer. Ellers skal det være solbærtoddy, rester etter julens småkaker (ha! - jeg, småkaker - neppe, - men butikken redder meg alltid). Jeg dekker opp ute på snøen med linduk og krus, og alle som kommer smiler og sier det er så hyggelig, - akkurat som i fjor ...
I år var det 35 året det var juletrebrenning her - et par år var det andre som måtte arrangere mens vi bodde i utlandet, men skikken holdt seg ved like. Og noe av det som er ekstra hyggelig er at det nå er en del av annen-generasjonen som kommer.
OK - nok nå, det som likevel er hyggelig å ta med er at noen "spesielt inviterte" ble igjen til middag. - Og det er jo slik at det da blir slike ekstra hyggelige middager, - myke, runde, gode, litt fuktige - masser av gode samtaler - men først og fremst gode.
Mye søndagsavslutning, ja vel, - ikke alert her og nå, men absolutt klar for en ny uke. Og så - er det en liten vinterferie rett rundt hjørnet. Hvem sier at man må ha barn i skolepliktig alder for å ha lov til å ha vinterferie? Not me!
30 januar 2009
Styrt billedvalg
Oj, - tagget av Vibeke, nomaden på Jæren. Oppgaven var som følger:
1. Gå inn i fotomappen din på PCen.
2. Åpne mappe nr. 6
3. Finn foto nr. 6
4. Post det her og skriv noe om bildet.
5. Send dette til 6 andre bloggere, link dem tilbake her og vis dem at du har tagget dem!
Det siste er det vanskeligste.
Som treig og uregelmessig leser og skriver er det litt pinlig å tagge andre.
På besøk i Hallingdal, - der freden senker seg ned over en i det øyeblikket en setter seg i robåten og begynner å ro gjennom sivet, over vannet til en hytte uten strøm - og nesten uten mobilkontakt. Vakker natur, fisk i vannet. Nydelig. Et sted jeg mer enn gjerne kommer tilbake til - hvert år.
Noen har mer spennende ting i bildemappene sine enn andre, - og Lothiane er i alle fall en av dem, Goodwill er en som liker bilder, det gjør frk Skavlan også. Eli har en egen billedbloggg, - så der må det være noe å hente, vær grei Eli, - ikke skrik!
Nei - selv om tallet var 6, seks, six - så får det holde nå, - kanskje jeg til og med skal gjøre om memet - til en 4'er. Ja - tror kanskje de jeg tagger hyler litt mindre om jeg gjør det.
Da blir det altså slik:
1. Gå inn i fotomappen din på PCen, eller Mac'en for den som er like heldig som meg.
2. Åpne mappe nr. 4
3. Finn foto nr. 4
4. Post det her og skriv noe om bildet.
5. Send dette til 4 andre bloggere, link dem tilbake her og vis dem at du har tagget dem!
Og ikke begynn som meg å problematisere definisjonen av mappe nr 4 - eller 6 ...
Jeg gleder meg i alle fall til å se, og lese om bildene deres.
Slik ser det ut utenfor mitt vindu - på en ikke-arbeidende vinterfredag:
1. Gå inn i fotomappen din på PCen.
2. Åpne mappe nr. 6
3. Finn foto nr. 6
4. Post det her og skriv noe om bildet.
5. Send dette til 6 andre bloggere, link dem tilbake her og vis dem at du har tagget dem!
Det siste er det vanskeligste.
Som treig og uregelmessig leser og skriver er det litt pinlig å tagge andre.
På besøk i Hallingdal, - der freden senker seg ned over en i det øyeblikket en setter seg i robåten og begynner å ro gjennom sivet, over vannet til en hytte uten strøm - og nesten uten mobilkontakt. Vakker natur, fisk i vannet. Nydelig. Et sted jeg mer enn gjerne kommer tilbake til - hvert år.
Noen har mer spennende ting i bildemappene sine enn andre, - og Lothiane er i alle fall en av dem, Goodwill er en som liker bilder, det gjør frk Skavlan også. Eli har en egen billedbloggg, - så der må det være noe å hente, vær grei Eli, - ikke skrik!
Nei - selv om tallet var 6, seks, six - så får det holde nå, - kanskje jeg til og med skal gjøre om memet - til en 4'er. Ja - tror kanskje de jeg tagger hyler litt mindre om jeg gjør det.
Da blir det altså slik:
1. Gå inn i fotomappen din på PCen, eller Mac'en for den som er like heldig som meg.
2. Åpne mappe nr. 4
3. Finn foto nr. 4
4. Post det her og skriv noe om bildet.
5. Send dette til 4 andre bloggere, link dem tilbake her og vis dem at du har tagget dem!
Og ikke begynn som meg å problematisere definisjonen av mappe nr 4 - eller 6 ...
Jeg gleder meg i alle fall til å se, og lese om bildene deres.
Slik ser det ut utenfor mitt vindu - på en ikke-arbeidende vinterfredag:
21 januar 2009
På flyttefot
Egentlig har jeg visst alltid flyttet.
De første flyttingene husker jeg ikke noe av, - har bare blitt fortalt om dem.
Halden til Drammen til Tønsberg - tre steder i Tønsberg, snø inn gjennom gisne vegger, handle melk på egen hånd med melkeflasken i et ballnett - 4 eller kanskje 5 år gammel.
Deretter husker jeg mer - Pardis i Fana i sommerhytte vinterstid, utedo og utett potte, første par ski med tørrtrening rundt hytta før natt-tog til Finse som et fristed mens vi var på flyttefot til Bærum der boligen enda ikke var klar til innflytting.
Noen få år etter til Oslo, - så et sveip til Tromøya ved Arendal, tilbake til Oslo - tre forskjellige steder. Nå er jeg blitt ferdig med 7 års skolegang på 4 forskjellige skoler, har påbegynt videregående - av dem ble det bare 3 skoler totalt. Ny flytting til - tilbake til Bærum, og noen rolige år - før et høyst frivillig besøk et år i California, - og så tilbake til Bærum.
Var jeg blitt rotløs eller bare eventyrlysten? Det ble ett år til i USA - og så tilbake igjen. Oslo - Bærum, Stockholm, Oslo. Mange år i Oslo.
Da yngste barn var 15 varslet vi at vi om ett år skulle flytte til Paris. Hyl, skrik, protester, demonstrasjoner, uvilje.
Hadde vi vært for stedfaste? Jeg hadde ikke konkret bestemt av våre barn skulle slippe å være flyttende fant slik jeg hadde vært, - men i praksis var det blitt slik.
Det ble flytting - for 3 år, og Paris hadde mye å by på - for oss alle.
De neste 17 årene har vært en myk runddans mellom Oslo - Paris - Namur - Theoule-sur-Mer. Arbeid, fritid, familie - alt passer inn og lar seg kombinere - det er ikke nødvendig å la røttene gro så dypt ned i grunnen. Det går bra. Tror jeg i alle fall.
De første flyttingene husker jeg ikke noe av, - har bare blitt fortalt om dem.
Halden til Drammen til Tønsberg - tre steder i Tønsberg, snø inn gjennom gisne vegger, handle melk på egen hånd med melkeflasken i et ballnett - 4 eller kanskje 5 år gammel.
Deretter husker jeg mer - Pardis i Fana i sommerhytte vinterstid, utedo og utett potte, første par ski med tørrtrening rundt hytta før natt-tog til Finse som et fristed mens vi var på flyttefot til Bærum der boligen enda ikke var klar til innflytting.
Noen få år etter til Oslo, - så et sveip til Tromøya ved Arendal, tilbake til Oslo - tre forskjellige steder. Nå er jeg blitt ferdig med 7 års skolegang på 4 forskjellige skoler, har påbegynt videregående - av dem ble det bare 3 skoler totalt. Ny flytting til - tilbake til Bærum, og noen rolige år - før et høyst frivillig besøk et år i California, - og så tilbake til Bærum.
Var jeg blitt rotløs eller bare eventyrlysten? Det ble ett år til i USA - og så tilbake igjen. Oslo - Bærum, Stockholm, Oslo. Mange år i Oslo.
Da yngste barn var 15 varslet vi at vi om ett år skulle flytte til Paris. Hyl, skrik, protester, demonstrasjoner, uvilje.
Hadde vi vært for stedfaste? Jeg hadde ikke konkret bestemt av våre barn skulle slippe å være flyttende fant slik jeg hadde vært, - men i praksis var det blitt slik.
Det ble flytting - for 3 år, og Paris hadde mye å by på - for oss alle.
De neste 17 årene har vært en myk runddans mellom Oslo - Paris - Namur - Theoule-sur-Mer. Arbeid, fritid, familie - alt passer inn og lar seg kombinere - det er ikke nødvendig å la røttene gro så dypt ned i grunnen. Det går bra. Tror jeg i alle fall.
17 januar 2009
Mustafa Can: Tett inntil dagene
Jeg er sterkt grepet av Mustafa Cans bok og hans evne til å skrive så utrolig varmt og inderlig om sin mor. At han er åpen og blottstiller seg selv er fint, - og bra for mange lesere som i forskjellige former selv har skammet seg over en forelder, et søsken. Beskrivelsen av hvordan moren håndterer denne skammen er for meg noe som vil bli sittende igjen. Noe jeg er glad for å ha lært, fått forståelse av.
Det er ikke årets første bok, men hittil den fineste.
Og så har jeg "funnet" en ny bokblog, Du är vad du läser
Det er ikke årets første bok, men hittil den fineste.
Og så har jeg "funnet" en ny bokblog, Du är vad du läser
03 januar 2009
Nytt år, nytt forsøk - utfordret av Goodwill
I fjor - 6 uker etter siste innlegg her, ble jeg utfordret borte hos Goodwill, og det er jo hyggelig selv om oppgaven er - vel - utfordrende uinteressant, og umulig utfordrende for det siste punktet - nå som det har gått så lang tid:
Det jeg skal gjøre er å lage en liste over seks helt uinteressante ting om meg selv.
Reglene er gitt:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg
1: Jeg hadde mellomrom mellom fortennene som barn!
2: Jeg har ikke respekt for autoriteter og er en kranglefant.
3: Jeg stengte meg inne på do og spiste opp en hel eske konfekt for å slippe å dele med noen - men det var min fødselsdag og jeg var 8.
4: Jeg har ikke mellomrom mellom fortennene - venter du bare lenge nok forsvinner lytene av seg selv.
5: Jeg liker å gå på jobb mandag morgen, og tirsdag, og onsdag, og torsdag.
6: Jeg er ikke så glad i konfekt.
Jeg utfordrer - jeg må jo prøve i alle fall, men sjansene er store for at toget har gått - jeg har jo ikke fulgt med i timen på år og dag: Tine, Frøken Skavlan, Lothiane - det får holde.
Det at det har gått 6 uker siden siste skriverier her er på grunn av Lymfeknuten - min "faglige blog".
Det jeg skal gjøre er å lage en liste over seks helt uinteressante ting om meg selv.
Reglene er gitt:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg
1: Jeg hadde mellomrom mellom fortennene som barn!
2: Jeg har ikke respekt for autoriteter og er en kranglefant.
3: Jeg stengte meg inne på do og spiste opp en hel eske konfekt for å slippe å dele med noen - men det var min fødselsdag og jeg var 8.
4: Jeg har ikke mellomrom mellom fortennene - venter du bare lenge nok forsvinner lytene av seg selv.
5: Jeg liker å gå på jobb mandag morgen, og tirsdag, og onsdag, og torsdag.
6: Jeg er ikke så glad i konfekt.
Jeg utfordrer - jeg må jo prøve i alle fall, men sjansene er store for at toget har gått - jeg har jo ikke fulgt med i timen på år og dag: Tine, Frøken Skavlan, Lothiane - det får holde.
Det at det har gått 6 uker siden siste skriverier her er på grunn av Lymfeknuten - min "faglige blog".
Abonner på:
Innlegg (Atom)
