17 mars 2009

Religion - unge jenter - hva tenker de?

Siden jeg ikke har vokst opp i et religiøst hjem vet jeg egentlig ikke noe som helst om hvordan det kan arte seg, - uansett hvilken religion det måtte være i familien.

Det nærmeste jeg selv noen sinne har kommet dette er da jeg som 17-åring bodde i en "typisk" amerikansk familie i California helt tidlig på 60-tallet. Der var religion viktig, og hva man gjorde og ikke gjorde, veldig viktig.

Man gikk selvsagt i kirken hver søndag - feber var vel den eneste akseptable fraværsgrunnen, - en ren parallell til husreglene for fravær fra skole, slik de var hjemme i norske Akershus.

Mitt ønske om litt crossover var ikke populært, her var man da protestanter, - det måtte da være greit nok med en Unitarian Church - hvorfor besøke andre?

Altså, krav om konformitet, - mykt press, ikke noe mer.

Som jeg sa til Avil i går under Live-bloggingen Virrvarr kjørte fra møtet på Litteraturhuset, så skulle jeg ønske at jeg kunne kvinne meg opp, og kanskje invitere til et møte mellom unge muslimske jenter på universitetet, - for å snakke om religion, forventninger, press, håp, drømmer, begrensninger -- masser av ting, - som en helt vanlig kvinne, ikke forsker, ikke journalist, - ikke aktivist.

Men jeg er ikke modig nok.

Avil vil ikke drive med sniksosialisering, men jeg tror egentlig ikke det var noe hun sa som kommentar til min lille drøm, - eller til min invitt om å møtes et annet sted (- underforstått for å diskutere akkurat dette videre) - at det så ble det litt sjekke-tøyse-snakk var en annen greie, men kanskje kan vi snakke om dette? Ja, kanskje skal jeg sjekke deg opp Avil, - for å diskutere hvordan vi kan få disse jentene i tale? Jehg tror jo ikke de har en voksen "norsk" kvinnelig kontaktflate i det hele tatt.

Jeg aner ikke hvor gammel du er Avil, - men jeg er meget godt voksen - snart 66, - og skulle ønske at det kunne finnes arenaer der man kan møtes i trygghet, i respekt, uten overvåking fra noe hold.

Men nå sier Gubbe at maten er klar, - så da stopper jeg.

4 kommentarer:

Avil sa...

Det er i grunnen ganske mange eg gjerne ville hatt i tale.
Unge kvinner som veks opp utan at nokon rundt dei reflekterer /problematiserer /diskuterer haldningar, kropp, kjønn, verdi, likestilling osb.

Nokre av desse jentene går allereie i 11-årsalderen med skaut eller med g-streng.
Nokre av dei blir fortalt at dei har ansvar for menns seksualitet ved å dekke seg til, andre får ansvar for menns seksualitet ved å få skulda for nachspielvaldtekter fordi dei har gått i miniskjørt og dansa på bordet i baret tidlegare på kvelden.
Nokre av dei får ansvar for familiens ære ved å skulle vere kyske, andre får vite at dei "får rykte på seg" eller "er billige" om dei har same forhold til sex som kompisane sine.

Eg er 38.

Og eg skulle gjerne ha snakka med fleire av dei som er 18.

Og 8.

Tonita sa...

En av guttebarnebarn-8-års klassekamerater går med skaut og langt skjørt - det reagerer jeg på, men kan ikke snakke med henne om det - synes jeg. Hun gjør det hun får beskjed om hjemmefra, og det er mor og far som bestemme. Jeg en bestemor ville bare oppfattes som en plage for henne.
Når vi leser at de unge jentene sier de blir trakassert når de går med skaut, - så lurer jeg også litt på hvor grensen går for trakassering - et sted mellom samtale og interesse for,- og vonde slengord, - eller føler de seg trakassert bare temaet tas opp?

Dette ble ikke særlig vettugt - tror jeg går på jobb og stiller meg til rådighet i veiledningsskranken.

kamikaze sa...

Hei!

Jeg skulle også gjerne ha en slik samtale. Jeg vil forstå hvorfor de velger å gå med skaut, jeg vil høre hva de tenker -- ellers kan jeg ikke bestemme hva jeg mener om det.

Jeg tror godt at de blir "ekte" trakassert for å gå med skaut. Jeg har selv en gang blitt skjelt ut på gaten i København for å være "konvertert muslim" -- jeg skulle bare en snartur til butikken og hadde dratt på meg bukser under kjolen fordi det var kaldt...

Tonita sa...

Hei Kamikaze, velkommen hit,

du har nok dessverre sikkert rett i at trakassering kan komme med veldig lite "provokasjon".

Som du skulle jeg gjerne snakke med de litt voksne ungjentene, men i jobbsammenheng kan jeg ikke synes jeg. I kantina har jeg fremdeles jobbidentiteten også.

Det er klart de ferreste muslimske jentene på universitetet som bruker skaut, - men de er mange nok.

I dag kom det en kvitrende flokk jenter i 12-14 års alder (muligens noe yngre), - og nesten alle hadde skaut. Hva de skulle i biblioteket vet jeg ikke, - de forsvant kvitrende ut igjen etter få minutter.

Jeg tenker: har vi "lov" til å spørre.
Jeg tenker: om jeg hadde gått med kors i kjede - jeg tror jeg ville ha blitt provosert om noen hadde spurt hvorfor (jeg provoseres lett).
Jeg tenker: jeg gjør som jeg vil, og ingen skal bry seg med det - men jeg er ikke så bevisst på hvorfor jeg gjør og er som jeg er. Og det er i alle fall ikke ungjenter. De gjør som de får beskjed om hjemme og tenker ikke mer, - eller de slår tvers og lever sitt eget liv ...
Da er det kjempetrist om det resulterer i brudd med familie og trakassering - uansett fra hvem.

Jeg ser mer skaut her i Oslo enn jeg ser i Nice og Cannes hvor jeg ofte befinner meg. Og der er det veldig mange muslimer, - men det er nordafrikanske middelhavsmuslimer - ikke nye innvandrere, de er trygge på seg selv - tror jeg da, i alle fall. Akkurat i min lille landsby er det ikke så mange.

Hm -- akkurat det minner meg om min Californiatid, - i vår lille by var det ingen svarte, - bare mexikanere. Og greia der var at du går ikke ut med (blir ikke kjæreste med) en mexikaner (av tredje generasjon !) - men det var vel mest fordi de var katolikker.

Det er ikke lett!