21 januar 2009

På flyttefot

Egentlig har jeg visst alltid flyttet.

De første flyttingene husker jeg ikke noe av, - har bare blitt fortalt om dem.
Halden til Drammen til Tønsberg - tre steder i Tønsberg, snø inn gjennom gisne vegger, handle melk på egen hånd med melkeflasken i et ballnett - 4 eller kanskje 5 år gammel.

Deretter husker jeg mer - Pardis i Fana i sommerhytte vinterstid, utedo og utett potte, første par ski med tørrtrening rundt hytta før natt-tog til Finse som et fristed mens vi var på flyttefot til Bærum der boligen enda ikke var klar til innflytting.
Noen få år etter til Oslo, - så et sveip til Tromøya ved Arendal, tilbake til Oslo - tre forskjellige steder. Nå er jeg blitt ferdig med 7 års skolegang på 4 forskjellige skoler, har påbegynt videregående - av dem ble det bare 3 skoler totalt. Ny flytting til - tilbake til Bærum, og noen rolige år - før et høyst frivillig besøk et år i California, - og så tilbake til Bærum.

Var jeg blitt rotløs eller bare eventyrlysten? Det ble ett år til i USA - og så tilbake igjen. Oslo - Bærum, Stockholm, Oslo. Mange år i Oslo.

Da yngste barn var 15 varslet vi at vi om ett år skulle flytte til Paris. Hyl, skrik, protester, demonstrasjoner, uvilje.
Hadde vi vært for stedfaste? Jeg hadde ikke konkret bestemt av våre barn skulle slippe å være flyttende fant slik jeg hadde vært, - men i praksis var det blitt slik.

Det ble flytting - for 3 år, og Paris hadde mye å by på - for oss alle.

De neste 17 årene har vært en myk runddans mellom Oslo - Paris - Namur - Theoule-sur-Mer. Arbeid, fritid, familie - alt passer inn og lar seg kombinere - det er ikke nødvendig å la røttene gro så dypt ned i grunnen. Det går bra. Tror jeg i alle fall.

3 kommentarer:

Vibeke sa...

Hei! Jeg kjenner til det å flytte mye ja. Har vel ikke bodd mer enn to år på noe sted siden jeg var 16 :) Det har som du nevner visse fordeler å være litt rotløs, men jeg begynner å kjenne at jeg vil gro fast et sted nå!

Du er forresten tagget ;)

Dr. Borg sa...

Jeg lider også av "Flyttefot". (Rastløs besykdom, kan ikke stå stille lenge av gangen). Men jeg flytter på meg fordi jeg liker det, antagelig har jeg litt nomadeblod i årene. Jeg liker å bygge nye reder. Likevel - nå har jeg vært stedfast nå i snart 13 år. På tide med litt forandring kjenner jeg. Et sted med utsikt over vann. Helst hav. Mmmm.

Tonita sa...

Vibeke: Det var da 15-åringen for 11 år siden skrek i tre dager fordi hun ikke ville flytte til Frankrike for en 3-årsperide at jeg forsto at familien hadde slått røtter. Og de røttene rusket vi kraftig i da!
Det å la barn få et sted de føler er hjemstedet tror jeg er sundt. Tilhørighet med både sted, skole, venner.
Når vi blir voksnere - da er det litt greiere å flytte på seg, uten at en føler at røttene rives over.

Dr.Borg: Utsikt til vann er noe av det som gjør at jeg har det aller best. Og jeg har vært heldig flere ganger: Utsikt til Galtesund utenfor Arendal, utsikt til La Meuse i Belgia, utsikt til Oslofjorden - i mange år, - utsikt til Middelhavet hver gang vi er på ferie. Hav er best, men selv en grå elv fungerer!