Brød er godt - men jeg vil helst ikke spise det

Jeg har bakt brød i støpejernsgryte, i ovn - ikke klart å følge oppskriften, - men godt ble det.



Litt vel "saftig" kanskje, - så det egner seg veldig bra til en runde eller to i brødristeren.
Jeg måtte prøve meg fordi jeg ble så inspirert av blogg, video og oppskrift hos @eirikso, - men likevel undrer jeg meg litt over hva mine virkelige motiver har vært. Brødsug? Tror det er sannheten. For når jeg sier at jeg helst ikke vil spise brød, så er det virkelig ikke fordi jeg ikke liker det, - men vel heller fordi jeg har erfart at brød, pasta, poteter etc gjør noe med meg.

Her har jeg vært "flink pike" i ukesvis før jul, - gått ned et ønsket antall kilo. Holdt meg på matta i rimelig grad i julen, - overlevd to uker på et "kur-sted" der maten var kjempegod, - spist lav-karbo-mat, og ikke lagt på meg i det hele tatt. Og så går jeg hen og baker et brød som er så godt at det ikke er ti å motstå. Og det på et tidspunkt når jeg er alene, - jeg kan ikke engang dele brødet med EkteMannen.

Om noen kunne finne på å være så frekke å foreslå at brødet med fordel kunne ha vært parkert i fryseren, - så vil jeg bare si at fersk mat er best. Alle vet at mat man fryser får noe redusert næringsverdi, - så det vil jeg i alle fall ikke.

Så brødet blir nok spist - av meg, - og jeg kan komme til å gå opp minst like mye i vekt som brødets egen vekt, - minst!

Om jeg har beregnet rett så skulle jeg ha spist opp siste skalken den dagen EkteMannen kommer hjem. Hm, - skal jeg glede ham med ferskt hjembakt brød? Da bør jeg faktisk starte i morgen, - for her snakker vi om laaaaaangsom mat. Og jeg bruker grovt mel, - og valnøtter. Så mitt brød er sikkert enda sunnere, og enda bedre enn brødet til @eirikso, - selv om hans brød er mer fotogent.

@eirikso spurte meg forresten på twitter om når i bakeprosessen jeg hadde i valnøttene. Smigrende å bli spurt. Siden oppskriften hans hadde to höydare, nemlig "best bread ever", og minimal arbeidsinnsats, - så tenkte jeg ikke annet en fort og gæli, og slang alle ingredienser sammen samtidig. Det er i overensstemmelse med min natur, - dessverre. Ikke dessverre for brødet denne gangen, - men for alle de uheldige resultatene min uvane fører med seg ellers i livet.




Mulige forbedringspunkter:

1. litt ferskere gjær (selv tørrgjær går muligens ut på dato, - og når brødet skal ha 1/4 teskje gjær, og gjæren jeg brukte var "best før 2008", - så kan jeg få litt mindre tyngde med litt nyere gjær)

2. litt mindre valnøtter,- kanskje noe gresskar- og solsikkefrø? Men skal de være med under hele bløtlegging/heve-perioden?

3. litt mindre våt deig? - Fordi jeg så på videoen med litt mer tilstedeværelse etter at brødet var bakt, har jeg forstått at konsistensen bør være en anelse mindre suppeaktig enn det deig var)

Brød i ovnen

Det er også en ting, - lykken er å ha et, eller flere brød i ovnen.

I årevis hadde jeg minst fire brød samtidig i ovnen, en eller to ganger i uken. Prosessen ble startet en dag, med helkorn og frø av forskjellig sort lagt i bløt, - dagen etter tilføyelser av mel og gjær oa, - med hevetid, knaing, utbaking, ny heving, - pensling og steking. Og resultatet var alltid gode brød.

I dag har jeg forsøkt meg på et kjappis-brød, - tipset om fra kollega og twitrer @KonTiki1974, nå er det ikke hans brød, men alt er greit sosiale nettverks tid, - det ble lenket til nettsiden til @eirikso.

Her var det gøy, - enkel oppskrift, - med variasjoner som nesten ga meg nok spillerom, men bare nesten. Og best av alt, @eirikso hadde laget en fantastisk video av sin brødbaking, der vi sekund for sekund følger med på den utrolig korte tiden som skulle til for å lage dette brødet som han påstår er verdens beste.

Om hans brød er verdens beste vil jeg aldri kunne svare på. Om det brødet jeg har bakt i dag er verdens beste er ikke godt å si enda. Et par ting forkluderer forutsigbarheten: jeg hev oppi bare grovbakstmel, - og deretter mer enn et par never grovt knuste valnøttkjerner. Dette resulterte i at deigen etter mitt skjønn krevde noe mer vann, - men siden jeg hadde vært dum og ikke sett på videoen før jeg startet bakingen, - vel så vet jeg ikke om jeg endte på den tørre eller fuktuge siden. En annen sak er at jeg oppdaget at tørrgjæren jeg hadde i heimen var best før 2008. Men ære så nøye a?

Det får jeg svar på i morgen tidlig.

Kollega @sylletopp er også en ivrig brødbaker, - men han sverger tl surdeig. Så langt har jeg ikke kommet, - er det noe for pensjonstiden?

Lykken er å møte den motiverte student

Det skal tidvis ikke så mye til for å gjøre meg lykkelig.

Dagens lykke kom i form av en meget ung student som hadde bestilt time for innføring i / avklaring av - fagdatabasers hemmeligheter.

Lykkelige meg, - og kanskje heldige ham. Det ble 55 minutters intens privatundervisning, - en ivrig student som hadde forberedt seg, hadde spørsmål klare, som var åpen og positiv - som sugde til seg og ville lære, få med seg mest mulig. Ikke kranglete på en flekk.

Velsignet være den motiverte, - he made my day.

Høflig var han også, takker og tok i hånden.

Har ikke flere gifteferdige døtre, - dessverre, og han blir vel en anelse for gammel for barnebarna ...

Tidligere ustraffet dame over 60 straffes så det synes!

Jeg har i mange går gått ustraffet gjennom livet. Ikke uberørt, - men jeg har i årevis levt ubekymret og ikke tenkt særlig verken på helse eller kropp, - jeg har vært meg, og det har gått greit nok. I år etter år spiste jeg hva jeg ville, - og var tynn som en strek. Trene er et verb jeg ikke liker, - og jeg kan ikke bøye det, - for da blir det en løgn. "Har trent" - nix, jeg har ikke trent. "Skal eller vil trene", - nei takk, helst ikke.

Sånn gikk nå åran.

En ting var de halvannet kiloene som kom årlig, - når startet det egentlig? Var det da jeg sluttet å røyke etter 18 års røyking med stadig større avhengighet, da ungene la seg på gulvet og skrek: "Du dør hvis du røyker, - vi vil ikke at du skal dø"? Kanskje, - men det var ikke de kiloene som var straffen.

Kloke unge Virrvarr lærer meg stadig fine ting, - nå har hun gitt meg en ny ledestjerne, stikkordet er GPS.

Hun viser en flott måte å overleve krasjlandinger når jeg har syndet så det forslår, spist og drukket langt ut over intensjoner og dietter. Så akkurat den greia funker, - og jeg takker og tenker "Ja! GPS" *takk Virrvarr*.

Verre er resultatet av den vellykkede vektreduksjon, - det er den jeg tenker på når jeg snakker om straff:

Ansikt og pupper skrumper, det er noe alle som klarer å gå ned tilstrekkelig antall kilo vet, - men at ansiktet nå får tydelige, dype, permanente, ikke utslettbare, ikke-noen-dyr-krem-virker-rynker, det tenkte jeg aldri på at kunne skje, det falt meg ikke inn. Det er straffen for den vellykkede slankingen. Fy faen! Jeg burde ha forstått det, visst det, gjort det, - jeg skulle ha gjort unna all slanking lenge, lenge før jeg ble 60.

GPS. GPS

Hvem skulle trodd?

Jeg kastet store verdier i søpla for over 20 år siden. Garn og strikkepinner verd en liten formue. Ute av øye ute av sinn, tenkte jeg - og jeg trengte å få vekk denne kurven med garn og pinner som bare ga meg dårlig samvittighet.

I alle år som har gått siden den tid har jeg hatt det bra. Ikke noe savn, - ikke noen drlig samvittighet. Jeg har fått andre til å strikke til mine barnebarn, - pytt.

Og nå, - vel hjemme fra et behandlingsopphold på Montebello - altså Montebello-senteret på Mesnali, - kommer jeg hjem med garn og strikkepinner verd noen hundre kroner. Fordi vi på behandlingskurset fikk besøk av flotte damer fra Lillehammer husflidslag ble jeg smittet av en kreativitetsgreie, - om jeg bare har litt garn og noen pinner kan jeg også lage slike myke fine pulsvanter i delikate farger, - holde meg selv varm, gi bort til venninner...

OK - jeg har to prosjekt igang, - pulsvanter på kryss og på tvers vil jeg nesten si. Jeg måtte jo benytte anledningen mens fagfolk var tilstede, og lære noen nye teknikker. Ok, nye teknikker er kanskje litt vel pretensiøst, - stort sett strikker jeg bare rett og vrangt, - men i riktig antall pinner, og med mykt og vakkert garn blir det jo ganske lekkert da. Andre mer vågale strikkere kastet seg inn i kontestrikk og andre eksotiske teknikker.


- et bilde jeg har lånt fra Inghilds verden

Nå er det fortsatt januar, - jeg tror jeg tar sikte på julepresanger, - ikke fødselsdagspresanger til folk som har fødselsdag det nærmeste halvåret. Ikke alle prosjekt må ha en klar dato for gjennomføring - trur eg.

Hev blikket fra bakken

Det å heve blikket har mye for seg, - og kan anbefales i mange sammenhenger.

Likevel er jeg ikke god til akkurat det, - og en av årsakene er at jeg er så himla redd for å falle. Redd for å brekke en arm eller et ben. Baken er fremdeles øm etter et fall på ski nyttårsaften natt. Jada, jeg vet det er det glade vanvidd å begi seg ut i mørket klokka halv to etter en livat nyttårsaftenfest, - men må man så må man, - og vertskapet hadde ikke invitert til overnatting, - og bilvei var det heller ikke, så de 50 minuttene på ski var helt nødvendig.

Igjen er jeg i et område med mye skiterreng og snø. Nå går jeg ikke på ski, men på bena, og når jeg er ute og går bruker jeg staver. Nordic walking - gir redusert belastning på knærne, økt lungeaktivitet, - og ikke minst bedre stabilitet.

Likevel gikk jeg her i morges med blikket ned mot bakken, - både på vei, og inne i skogen. Men siden fotfestet i grunnen var så tygt og godt, og jeg hadde stavene i god sving og med godt feste i rett rytme bestemte jeg meg for å heve blikket, - se meg litt om, - på snøen omkring, trærne - sporene i snøen. Mer skulle ikke til for å få umiddelbart økt puls, - for rett til venstre for meg, kanskje 10 meter unna lå en diger elgokse og stirret på meg. Takk skjebne for at den lå der, at den ble liggende. Hadde den vært i bevegelse, hadde den vært i driv mot meg vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. De digre hornene kunne jeg neppe ha kommet unna, - Nordic walking staver er neppe fullgodt våpen mot en mangeårig elg, - og beina, - de mulig sparkende elgbeina tør jeg ikke tenke på. Kanskje jeg skal være glad det var en hvilende okse, og ikke en oppegående elgku med kalv, - hun vi så for tre dager siden i full fart over Mesnalivannet. Ku med kalv er farlig!

Jeg tror jeg venter litt med å heve blikket.

Tett i nesen og tørr i huden - ikke kronisk

Jeg befinner meg på et tidligere tuberkulosesanatorium. Slike steder ble anlagt i vakker natur, - med tørr luft.

Om det fortsatt finnes tuberkulosesanatorier i Norge tviler jeg på, - i så fall heter de noe helt annet. Skumle ord som tuberkulose vil skremme bort kundene.

Jeg er "kunde" på et sted som drives av Den norske kreftforening, - stedet heter Montebello-senteret, - og har ikke noe med avrusingsstedet med omtrent samme navn. Men ingen av stedene har tydelige navn som sier hva de driver med. Kreft, rus, tuberkulose - alle ordene er tabu-ord, noe vi egentlig helst vil slippe å forholde oss til.

Men, - nå er jeg nå her - som en av 41 gjester/klienter - ja for pasienter er vi ikke. Men vi har alle vært pasienter, - kriteriet for å få komme på kursopphold er at du har en kreftdiagnose bak deg.

Nå skal vi behandles for det andre vi har felles, - nemlig lymfødem, og i to uker! Ordet lymfødem er ikke så farlig å si. Men, - i motsetning til kreft, rusmisbruk og tuberkulose er det de færreste som vet hva lymfødem er. Vi som er samlet til kursing og behandling, vi vet. Vi har alle hevelser i en arm, et ben, en hals - etter en ellers sikkert riktig så vellykket kreftbehandling. Vellykket fordi vi alle er her, vi lever. Men, - vi er blitt kronikere, - vi har fått en ekstra bør med for resten av livet. En arm, et bein, en hals - eller annet, som krever behandling og spesiell hensyntaken, - livet ut. Det er klart vi er glade over å være i live, - men noen forstår kanskje også at det er litt ergerlig å ha fått "behandlet på seg" en kronisk lidelse.

Men når jeg i skrivende øyeblikk er tett i nesa pga en halstarrig forkjølelse, og også må smøre hender og hud ellers litt ekstra mye fordi luften er så tørr her, - så er det ikke noe å klage over, - det er ikke kronisk.

Mens vi er her blir vi kurset, - vi får intensivbehandling, - vi trener, vi får frisk luft av den kalde sorten, mat av den sunne sorten, - og så mye sosialt samvær som noen kunne ønske. Heldigvis har alle nå enerom, - det har rent mye vann i havet siden sanatoriepasientene lå på store saler. Nå kan man nyte privatlivets fred, - og stikke seg unna for en liten etter-lunch-hvil ved behov.

Jeg får neppe lest alle de 6 bøkene, eller sett de 8 filmenene jeg har tatt med, - men det er en trygghet i å vite at de er for hånden. Jeg har det bra.

Bloggpuls.no - portalen til blogg og sosiale medier

I dag åpner prosjektbloggen til nettstedet Bloggpuls.no.

Bloggpuls blir lansert i begynnelsen av februar 
og skal bli Norges ledende nettsted for blogg 
og sosiale medier. Bloggpuls blir stedet man går 
for å finne ut hva som rører seg i den norske 
bloggsfæren og i det norske sosiale medier-samfunnet. 
Prosjektbloggen vår kommer til å handle om prosjektet 
og veien frem mot lansering.

Du kan lese prosjektbloggen på Bloggpuls.no


Hva er Bloggpuls?

Bloggpuls blir portalen man besøker for å få vite 
det som er verdt å vite om blogg og sosiale 
medier i Norge. Portalen skal fungerer som et 
utgangspunkt, et sted å starte, både for den som 
aldri har lest en blogg før, og som er nysgjerrig 
på hva dette dreier seg om, og den som har drevet 
med blogging i mange år, men man har lyst til å 
oppdage flere gode bloggere. En portal og et møtested i ett!

Vi har som mål å øke kunnskapen om den enorme bredden 
og gode kvaliteten som finnes i det norske bloggmiljøet 
og blant stemmene i de sosiale mediene både blant bloggere og andre. Mange bloggere og deltakere i de sosiale mediene fortjener ekstra 
oppmerksomhet – og det har vi lyst til å gi dem!


Hvorfor Bloggpuls?

Vi har gått inn i et nytt tiår og nå mener vi det 
er på tide med et lett tilgjengelig nettsamfunn 
av og med de menneskene som bruker blogg og sosiale 
medier aktivt i Norge. Det finnes mange ulike miljøer 
både innenfor norske blogger og andre sosiale medier 
og vi ønsker å være en brobygger mellom disse. 
For å få til dette har vi fått med oss noen av de 
beste folkene fra de forskjellige miljøene – og med 
deres kunnskap og kompetanse skal vi klare å lage et knallprodukt.


Hva er konseptet Bloggpuls?

Bloggpuls kommer til å bestå av forskjellige 
avdelinger og redaksjoner som spesialiserer seg 
på ulike områder innen blogg og sosiale media. 
Vi skal ha et eget magasin med artikler om blogging 
og sosiale medier produsert av vår faste redaksjon 
og andre bidragsytere fra det norske blogg- og 
sosiale medier-miljøet. Vi skal ha et eget 
ungdomsmagasin om blogg og sosiale medier og 
ikke minst; Vi har egne redaksjoner som til sammen 
leser et enormt antall blogger og som er meget 
aktive i andre sosiale medier, og disse menneskene 
skal velge innlegg fra mange av de mest interessante 
innleggene for deg – crème de la crème innenfor 
de ulike kategoriene.

Ideen til konseptet Bloggpuls.no springer ut fra 
et ønske om å ta det norske blogg- og sosiale 
medier-samfunnet på alvor og ta det hele til 
et nytt nivå. Vi mener rett og slett at internett 
og omverdenen er klare for blogg 2.0.

Vi gleder oss! Følg med – vi håper du blir fornøyd!

Selv er føler jeg meg beæret og stolt over å ha blitt 
bedt om å være med å plukke blogginnlegg til Bloggpuls, 
- og dermed kunne signere med,


Tonita, - en Bloggpulser

Supertung bagasje

I morgen tidlig blir det avreise kl 06 hjemmefra, - ikke så veldig mye tidligere enn en vanlig jobbdag, - men uvanlig på en søndag.

Først skal EkteMannen slippes av på Gardermoen der han forhåpentligvis kommer seg av gårde med det flyselskapet som hadde 9 av 10 flyavganger med forsinkelser her om dagen.

Han har forhåpentligvis med seg noe mer enn skilue og pc i ryggsekken, - det kan være hyggelig med en ordentlig papirbok mens en venter.

Selv skal jeg kjøre videre, - målet er Mesnali overfor Lillehammer, - på vei opp mot Sjusjøen. Med 12 dager på stedet regner jeg med at jeg får tid til å lese masse. Jeg har fylt en hel bag med bøker og filmer. Det er bra det ikke er vektkontroll ved ankomst, og flott at Asbjørn tar imot gjestene og hjelper inn med bagasjen.

Valget er gjort, - det blir bøker og ikke ski jeg tar med.
Til gjengjeld skal jeg forsøke å spise med fornuft og ikke med glupsk grådighet - det ville jeg sikkert gjort om jeg fløy rundt på ski stadig vekk.

Forhåpentligvis gir den værste kulda seg der også, - for litt luft må jeg vel ha.

Jeg har med Wassmo: Hundre år, Jacobsen: Vidunderbarn, Nesbø: Snømannen, siste Mankell, siste Kaarsbøl. Det skulle vel holde.

Tjue-ti, ja, - kanskje. Men hva med Knausgård?

Noen ganger lar jeg meg hisse opp over de dummeste ting. Men debatten om vi skal si totusen-og-ti, eller tjue-ti ble ikke det helt store objektet for min opphisselse.
Han Sylfest sier at "hele Europa" - med unntakelse av de dumme svenskene, - sier totusen-og-ti, - men der tar han feil. For selv om BBC ikke er et land innen EU, - så er det i alle fall en institusjon man bør regne med, - og de har nå etter det vi må formode er svært så solide overlegninger, landet på tjue-ti.

Det er andre ting jeg er mer opptatt, av og i tvil om. Skal, eller skal jeg ikke gi meg i kast med Knausgård? Janke er overhodet ikke i tvil, selv ikke etter å ha lest tre samfulle bind - men kan det være fordi hun selv er Bergenser? Kan vi stole på en Bergensers omtale av en Bergensers produksjon?

OK, - jeg innser umiddelbart at jeg bør være forsiktig. Ingen ville vel komme med tilsvarende dumme innspill i forhold til Osloboere? Nei. Så da glemmer vi det med Bergensere, - og jeg står igjen med en solid anbefaling.

Jeg dras mot å lese et verk der så mange snakker varmt om bøkene, - men så skygger jeg litt unna. Det er så mange sider, slikt et stort prosjekt å starte på. Er jeg utholdende nok, vil jeg klare det? Det er liksom ikke noen vits i å sette igang noe jeg ikke kan gjennomføre. Det noe av det samme som gjør at jeg ikke går på kino så ofte, - jeg gidder ikke gå om jeg ikke er rimelig sikker på at jeg kan "stå han ut".

Siden jeg er en gjerrigknark har jeg ikke så stort problem, - foreløpig er det lange ventelister på Knausgård-bøkene, - selv om jeg sikkert kjapt kommer til b.1 som jeg ga min svigersønn til jul.

Det er kanskje rett og slett bare å sette igang og gi seg hen?

Det vi ønsket - det vi fikk

Dagen vi slapper av, - ser på det vi fikk, smiler, - smiler litt skjevt, - smiler igjen, og er ganske fornøyde med det julen ga oss av gaver.

Kanskje fikk vi ikke akkurat det vi ønskes oss, - men kanskje var vi heller ikke tydelige nok.

Jeg er aldri tydelig nok. Jeg vet jo hva jeg ønsker meg. Jeg dropper hint. Jeg sier - jeg så, det var lekkert, vet du at, - det ville være så fint, jeg kunne godt tenke meg...

Men - jeg sier ikke i klartekst: Vet du kjære, jeg ønsker meg xxx til jul.

Hvordan kan jeg da år etter år bli forbauset og litt lei meg for at jeg ikke får det jeg ønsker meg?

Ikke vet jeg, - men jeg lurer litt på om jeg vil rekke å bli voksen før jeg dør, - for da kanskje ...

Jeg sikler etter en stol

Dette hadde jeg ikke trodd om meg selv. Jeg sikler etter etter en stol. Stolen er ikke en trone, et monument, - tvert imot, - den er ganske uunselig.

Den er vel i grunnen en pinnestol?

Hvorfor higer jeg etter en pinnestol i en alder av 66 år?

Den signaliserte "Se meg".
Den sa - "Jeg er god å sitte i".
Den sa: "Jeg er enkel, upretensiøs, - ikke plasskrevende eller moderne".

Jeg har et ønske for julen, eller sommeren, eller en eller annen gang: En pinne-gyngestol. Den er enkel, upretensiøs, -men ikke billig. Jeg så den hos Hødnebø, men var dum nok til ikke å notre hva den het - men husker at den kostet litt over 6.000 kroner. Mao, ikke vanskelig å finne ut av.

Det er lov å ønske?

Fire bøker på en gang

Jeg visste det ville gå galt da jeg lånte Tore Rems bok om Bjørneboe på biblioteket. Det var bare to ukers lånetid på boka, - og det er simpelthen ikke mulig å lese 620 sider - eller hvor mange det nå var - når man er bortimot fulltidsarbeidende, har tilleggsforpliktelser, - og er så dum at man holder på med andre bøker samtidig.

Ok, - det gikk som det måtte - Rem ble liggende på sidelinjen - ikke fordi boka ikke var kjempeinteressant, men fordi jeg fra starten av visste at det var fåfengt, - og fordi Jo Nesbø underholdt meg nattestid før søvnen overmannet meg, - altså ikke fordi jeg var vettug nok til å legge den til side i tid til å få nok nattesøvn både til å kunne karre meg på jobb, og å mestre den kommende arbeidsdagens utfordringer.

Nå har nestemann på reserveringlista fått Rem - men jeg skal vedde på at heller ikke han rekker å lese den i tide. Selv skal jeg vente med å legge inn en ny reservering til jeg har fått hodet litt mere over vannet. Det betyr at jeg har som mål å få lest ferdig begge de påbegynte bøkene "Det store bogtyveri" av Lea Korsgaard og Stéphanie Surrugue og Anna Gavaldas "Lykka er ein sjeldan fugl" - når jeg da først har fått lest ferdig den Nesbø-krimmen jeg underholder meg med nattestider for øyeblikket.

Jeg elsker å lese, - og jeg liker også godt å lese om hva andre liker å lese. Eli skriver mest om barne- og ungdomsbøker, - som jeg selv sjelden leser, - og Mihoe som vel heter Leni, skriver på bokelskere.no - og deler sine lesergleder med oss der. De er to fullstendig, utrolig, ekstremt forskjellige skribenter, men begge deler sine leseropplevelser med oss andre, - og det er det fine.

Takk til blogger og til twitter - input, input, input - det er krukken som gjør at jeg ikke tørker ut.

Tanker etter Sølvpilene

Kantarell - ordet, bildet ordet gir for mitt indre syn er endret etter å ha lest boken til @kniv - nei Horveis bok Sølvpilene.

Sølvpil - det har også fått en ny, eller en tilleggsbetyding.

På en måte kunne jeg godt ha unnvært å få disse nye bildene i hodet, - for selv om boken på mange måter var vakker, så var den også ubehagelig, - for meg. Og jeg, jeg er i meg, - og det jeg leser berører meg. Egosentriske meg.

Kantarellen i hans hode var jordbæret i min skjede. En vekst som i sin natur er vakker og med gode assosiasjoner, - men som blir skremmende, invaderende når den er kreft. Kreft, ikke kreften. Kantarellen hos Horveis jeg person Sigmund kunne ikke fjernes - og hele boken beveger seg mot en undergang - ikke et sekund er jeg som leser i tvil om det. Er det draget mot undergangen som tvang meg til å lese hele boken på en dag - jeg måtte bli ferdig. Få vite hvordan det gikk. Gikk? Jeg visste jo hvordan det måtte gå, - men ikke på hvilken måte.

Boken hadde så mye i seg, - det voksne meg så meg selv igjen i forholdet til foreldre, avmakt overfor det som likevel må gjøres. Barn som på unge menneskers brutale, men sårbare vis raserer og bruker. Leser jeg bare for å finne meg selv i alle de bøkene jeg sluker?

Sølvpilene - de tyske nedpussede bilene som fór som piler av sølv i en tid med tysk triumf og styrke. Min farfars Sølvpil, - ikke en bil, men en motorbåt fra samme tid, - en uovervinnelig båt, eid av en arrogant mann som trodde på det tyske folks suverenitet og som i sitt hovmod ikke ville innrømme at han tok feil. Min farfar - som jeg aldri fikk møte fordi min far ikke ville vite av sin egen fars arrogante politiske valg. Sølvpilen - båten jeg aldri så, - men som fantes som Ex libris i alle bøkene etter denne mannen som i sin alderdom neppe gjorde annet enn å lese, - og å kue sine hustru, datter og sine barnebarn.

Poetisk kjærlighetserklæring

Min venninne har fantastiske barn - det har forøvrig jeg også.

Men når barn i tillegg til å stelle istand en fantastisk fest også poetisk og hengivent hyller sin mor - da blir jeg helt betatt:

Ligner den på en elefant, den hvite skyen
som hviler på en sol

Eller er det en ung ballerina, i rettferdige sko
som spinner så raskt i sin piruett at hun blir til en stjerne

Man kan spørre seg selv: Hvordan oppnå uavhengighet,
uten at det går på samvittigheten løs?

Hva skal man med en våken fornuft, når hjertet vil mer?

Hva skal man med pene manerer? Kjærligheten er viltvoksende,
den kjenner ingen symmetri.

Du forsøker å inngå et kompromiss.
Du ser på klokka, tar medgiften under armen og legger ut på din reise.
En inspirerende og fargerik urbanitet slår rot i deg.
Fra London bridge til Sacre Coeur og videre sydover.

Du står midt i mylderet av mennesker, full av nye inntrykk,
og du smiler.

Snart står du på det øverste trinnet på Capitol
Snart flyter du i vannet nedenfor pynten på Saltnes
Du kikker opp på himmelen igjen, og du ser hvordan skyene
endrer formasjon
Himmelhvelvingen tar form av en gigantisk bokrygg
Nå ligner skyene bokstaver på fremmede språk:
Russisk, rumensk – slavisk, og gresk.

Og alle språkene hører hjemme et sted,
både i muntlig og skriftlig form.
Enten det er på kafe i en storby,
eller på grensestasjonen mellom Finland og Russland;
enten det er i en bok i universitetets svimlende arkiver,
eller mellom permene i de kongelige gemakker.

Språkene finner fram i deg mens du finner fram i språkene.


Neste morgen tar du t-banen til byen, kjøper nye sko, og du tenker:
Det finnes ingen anledning som er for liten til at man ikke kan
sprette en flaske champagne.

Du inviterer til fest i Hellinga – men neste gang du stiger opp av
vannet, etter et forfriskende bad langt ute i september,
går du i land på Ladegaardsøen, på Huk,
en kort spasertur unna din helt egen aveny.


Iblant går jeg forbi på tur med bikkja i høstmørket,
kikker opp, ser lys i vinduene, smiler og går videre.


Neste gang du ser opp på himmelen,
så ser du kanskje ingen skyer
– nå blinker stjernene på nattehimmelen over Krokstadfjorden.
Vi har sittet oppe og pratet mens de andre har gått og lagt seg.
Vi drikker rødvin,hører bølgene, og vi har en lang og god samtale.

Er det noe rart jeg ønsker å ta vare på slike ord. Om noen leser dette og vil bruker det går ikke det an, - men det går an å sende meg en kommentar, - så kan jeg gi kontaktinfo til den unge poet.

Jeg samler på Torvund, heldig er jeg!

Min "twitterkompis" @2rvund - poeten Helge Torvund, har i klartekst på Twitter gitt ok til at jeg samler hans tidvise slipp av små poetiske meldinger på twitter og får legge dem her på min blogg.

Om du vil vite litt mer om ham kan du ta en titt inn å Allkunne - se her. Jeg er litt betatt også da, og mest av alt av hans ord.

Hans "under 140-tegns poetiske meldinger" er i flg ham selv ofte(st) utgitt allerede, - men jeg er utrolig lykkelig over at jeg får lov til å samle på hans poetiske slipp her.

Noe i min bibliotekariske sjel stritter imot, - hei - her er det ikke noen referanser til det utgitt verk, det går da ikke. Men ok, - dette er ikke noen avhandling med referanser og litteraturliste, - dette er et blogginnlegg der jeg har fått lov av forfatteren til å gjengi det han deler med oss på twitter.

Here goes, det nyeste først, - eldre nedover:
........................

Eit blikk Eit andlet Eit plutseleg lys av liv i denne steinsette dagen Kan ein anna enn å gje seg over og seia Du?

Inne mellom glødetådane i lyspæra, mellom treverket i stolen sine samanføyningar, overalt i nyvaska laken Uhøyrleg knitrande kvitt syng ein song av menneskearbeid. Dette gjev eg min plante av kjærleik som veks gjennom min ryggrad, Faldar sitt raude kronblad ut i min munn

Mjukt slår noko mot nattas gongong
og mest uhøyrleg går tonane utover vatnet og sanden og famnar kvelden i hjartet:
ein sting.
....................................................................

Vemodsblått avslått nedtona mørker. Varmbrun vinrød haustjordmold. Grønsvart moseberg. Borg av lengt. Bak tett dis vag varsam måne.
..............

Jeg tror jeg tillater meg litt typografisk redigering fra nå av,- uten å ha spurt:

Vemodsblått avslått nedtona mørker.
Varmbrun vinrød haustjordmold.
Grønsvart moseberg.
Borg av lengt.
Bak tett dis vag varsam måne.
..............


Kven er kvitblått lysande blankt blenkjande oransje kyss løfta gjennom lufta av hjartets dunk og rett i verdas klare blikk?
...............


Og ein annan gong. Ein stoggar opp.
Dagen viser fram innhaldet i ryggsekken: Sjå her!
Og det er bare ubehagelege restar. Dei er der. Ja.
..................

Dagen pusta meg i nakken.
Eg sette meg tett inntil morgonen.
Eg tok meg tid til ein pust.
Morgonen opna ein bærepose med gleder. Sjå her!
..................

Svien i det andre kinn. Rødmen over dei store byane.
..................

Han sat ved bardisken.
Den amerikanske lufta og musikken utan menneske var roleg som giljotinar.
Håret i nakken var strå for strå.
...................

Eg treng eit stort hus til alle tankane mine.
I femte etasje bur skyene.
Karavaneføraren målar eg ikkje.
....................

Medan eg såper inn håret, fell skuggen av lengt på vatnet.
....................

Morgonen er mørk og ventande.
Eg held begge hendene kring keramikk-koppen med kaffi og sukker.
Eit varmt haldepunkt i stilla.
Pustar inn.
...........................

Ei tyngd av store ting forlatne i fabrikkhallen om natta.
Ein lengt mot stilla i fjell og vide myrer.
...........................


Opp av nattas smale kasse kjem eg
inn i rituala med lys
og skapar eit lite rom for hymnene
for det som hektar dagane i hop
..................................

Byen om morgonen er blå duer og små lastebilar med kaffilukt
Unge menneske i fortausrytmer med auge som vibrafontonar
...................................

Augene er inngangen til det glødande samværet.
Det som får ordlyset til å klinga.
...................................

Hegregrått regn
Når valmuen opnar seg
er det morgon.
...................................

For hans høgre øyra: natthav
For hans venstre øyra: barnepust
Imellom ligg han strak
Frå dette punkt i huset skal hans kjærleik flyga

Jeg fryser - jeg har frosset snart i 4 uker

Det er muligens ikke så vanvittig interessant for alle at jeg fryser. Men, saken er at jeg pleier aldri å fryse, jeg pleier å være den som går rundt med kortermet topp mens andre hutrer og trekker ulljakka sammen over brystet og gir skjerfet en ektra sleng for at det skal dekke mest mulig.

Jeg fryser ikke når jeg går - jeg går jo fort, og da holder jeg varmen. Jeg fryser ikke når jeg sover, - kommer jeg meg bare i seng før føttene har blitt til isklumper er sengen en deilig rugekasse.

Jeg var tett i pappen. Nei da, - jeg har ikke vondt i hodet, det får sannelig holde at jeg hadde vondt i hodet kontinuerlig i bortimot fire uker tidligere i høst på grunn av en stram og vond nakke. Nei da, jeg har vært tett i pappen - som tungnem, treig, dum.

Klart jeg fryser, - skulle bare mangle at jeg ikke frøs.

Jeg har jo ikke puttet en fettholdig matbit innenfor leppene på bortimot fire uker, - og heller ikke en brødskive, - tilsammen har jeg kanskje spist tre poteter på fire uker. Kroppen tærer på det egne spekket nå, - og da blir det klart mindre til å holde meg varm med.

Jeg er hoppende glad over min forståelse, - jeg kan godt fryse noen uker til. Dvs, jeg skal sørge for å kle meg bedre, - jeg behøver ikke ha det ubehagelig mens jeg sitter stille og jobber, sitter stille og leser en bok kveldstid, - sitter ...

Men, - jeg skal nå ut og gå også da, - kanskje litt fort? Så jeg blir god og varm, kjenne kinnene gløde i vinterluften, luften som nå har snø i seg.

En dag - når jeg riktig føler meg lett og spretten skal jeg begynne å vende tilbake til normaliteten til en viss grad, - spise en brødskive, - forsyne meg med litt god potet- og selleristappe med fløte når jeg har laget den til andre. Men i mellomtiden har jeg det helt supert med min grønnsaksuppe, mine salater, - rent kjøtt og ren fisk, snacksgulerøtter og paprika som godteri.

Og mine vinglass gir jeg nå ikke slipp på da. Det skulle tatt seg ut! Det ville være å ofre noe på ett eller annet alter, - og jeg er ikke mye offervillig.

Og i mellomtiden har jeg det bra, - og fryser litt mindre bare fordi jeg forstår hvorfor jeg frøs.

Gjennomsyret av latskap

Jeg gjør ikke det skapte grann.

Sitter stille og ser støvet legge seg, sandkornene bygge seg opp, glassflater mattes, rotet toppe seg i hauger.

Jo da. Jeg gjør en masse.

Jeg leser den ene boka etter den andre. Jeg sjekker innboksen, jeg henger med på twitter. Jeg spiser og jeg drikker og jeg sitter - på sofaen, i sengen.

Jeg har ferie.

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

- er nå min mening.

Sosiale medier - kommet for å bli

I går snakket jeg om Twitter på et personalmøte. Fordi det var mange viktige ting ellers på sakslisten (brukerundersøkelse, økonomi mm) var det naturlig, - og på forhånd avklart med meg at jeg skulle snakke sist, - og ble dermed en tidsmessig salderingspost.

Jeg er ikke flink til å snakke veldig kort, - og fordi jeg visste at jeg sto framfor en forsamling der meget få var Twitter-brukere, mente jeg det var nødvendig å bruke tid på å forklare og vise fram hvordan Twitter fungerer, - i tillegg til å snakke om og vise hvordan tilsvarende institusjoner som vår bruker Twitter.

I etterkant har jeg tenkt at om jeg hadde kjent til denne videoen om sosiale medier litt før, og ikke først sett den sent på kvelden dagen før presentasjonen,- så skulle jeg startet med å vise de første to minuttene av den - men helst i litt sakte fart. Det hadde vært en nyttig introduksjon, selv om videoen engentlig nok er laget mht markedsføring. Men den det den forteller om sosiale mediers statistikk historisk kan være en vekker fordi: slik jeg oppfatter det er hovedproblemet for de som ikke bruker, men blir konfrontert med sosiale medier at de føler seg truet av den ukjente tidstyven og dermed er lite villige til å ta en titt innom for å forstå, finne ut av, oppleve. Og slik har det alltid vært med nye ting.

Jeg ble gjort oppmerksom på videoen på Twitter (selvsagt) der det var lenket til Kreativt Forums blogg som hadde plukket den opp på bloggen til Socialnomics. Videoen var annonsert fritt tilgjengelig på Creative Commons og forteller bl.a om hvor mange år det har tatt før 50 000 000 mennesker tar i bruk diverse medier: Radio: 38 år, TV 13, Internett 4, iPod 3, - Facebook fikk 100 mill.nye brukere på 9 mnd, og det er over 200 mill. bloggere og 57% av dem skriver blogginnlegg eller meldinger på Twitter daglig.

Socialnomics som har laget videoen oppgir kilder for statistikken i blogginnlegget sitt slik at leseren får muligheten til selv å være kildekritisk.

OK - det var dumt at jeg ikke fikk brukt 2 minutter av min knapt tilmålte tid til å vise videoen. Jeg fikk hastverk selv med det jeg hadde forberedt, - og det ble som forventet ikke tid noen debatt. Men livlig rundt lunchbordet et par timer senere ble det.

PS: Tenk om @Suongir hadde skrevet sitt blogginnlegg om de ulike stadiene på Twitter, - et par dager tidligere, da hadde jeg hatt manus servert på et brett!