Noen er helt på trynet

For den som jobber i det som nok går inn under det grumsete begrepet et "serviceyrke" er det behov for en rekke kurs. Konfliktmestring, kommunikasjonskurs, - og masse mer.

Hva gjør man med en som ser ut som og oppfører seg som en terrorist, - en som skremmer vettet av deg: Ikke fortell meg noen ting, ikke snakk til meg. Gjør jobben din bare, for faen din jævla drittkjerring...

Selvsagt er det ingen vitner til monologen, - og selv om det er lett i ettertid å si at man skulle gjort si og så, sagt "Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg, et øyeblikk skal du få snakke med en annen medarbeider....", - så er jo virkeligheten at der og da blir man nesten lammet.

Mer enn en gang har jeg tenkt at jeg er himla glad jeg ikke jobber i det som så vakkert heter "Trafikketaten" - men kanskje de nettopp har fått 17 kurs i konfliktmestring, - i motsetning til oss.

Men, de aller fleste er jo kjempesøte og superglade når vi faktisk kan hjelpe, når vi klarer å finne ut av problemer, når vi viser dem finurligheter som gjør at de lettere håndterer sin hverdag etterpå.

Te

Who would'nt do what for all the tea in China? Det må jeg finne ut. - Og, nå noen tid senere så ser jeg at det ikke noen kilde her, det er ikke noe sitat, - man finner kun betydningen som jo er klar nok. Vel vel.

Erlend liker røkt te, - med lukt som jernbanesviller. Det er ikke så ofte jeg føler meg sart, - litt vanskelig når man er 176 cm og veier 75 kilo i en alder av 63, - men når det gjelder te, da er jeg litt sart. Favoritten er klart Thé sur le Nil, - elitisk (?) kjøpt hos Mariage Frères i Paris (- det går an å kjøpe 'på nett' også), man må ikke reise til Paris for å handle - selv om det selvsagt er mye morsommere.
Med barnebarn i utkanten av Paris er det å komme seg inn til Paris ikke lengre noen enkel sak. Det er nesten så jeg kunne ønske en anonym reise uten familieansvar. Men slikt gjør man jo ikke.
Det så forbannet mye man ikke gjør.

Alenemor 41år gammel

Fordi jeg selv aldri har kjent den mye omtalte tikkingen av den biologiske klokken selv, tror jeg at jeg mangler empati når det gjelder hva en kvinne kan føle omkring det å ikke ha fått barn. Om jeg var "verpesyk" selv, - vet ikke. Vi var heldige og kunne enes om at det var greit å få barn, - og så fikk vi dem. Ikke uten tårer, ikke uten katastrofer - men vi sitter nå igjen med to flotte voksne jenter.

Så hører jeg om venners datter som er gravid og venter barn, alene, selvbestemt, ønsket, - i en alder av 41.

Da må det jo være noe som er "plus fort que moi" - noe hun bare MÅ. For ingen kan da være så naive å tro at dette kan bli bare greit? For all del, masser av jenter har klart å være alene med både en og flere barn. Ikke alle har bevisst gått inn for at det skal være slik. Det er nok de ferreste som gjør det. Det er modig, det er klart. Men hvor riktig er det? OK, riktig overfor suget, klokka, draget, - det biologiske som krever at du MÅ.

Men ungen da? Hvor greit blir det for ungen?

Ingen må bestå eksamen for å bli forelder. For noen er det vanskeligere enn for andre. Det er flott at lesbiske ser ut til å skulle kunne få hjelp til å få barn. Men da snakker vi om par, de er to som skal være foreldre til barnet. Ingen har hittil foreslått assistert befruktning for enslige kvinner som ønsker å bli gravide. Mange fikser dette greit på egen hånd, - dvs, de får noen til å stille opp - med viten eller ikke - og her kommer neste spørsmål. Hva med far, som man formulerer det juridisk. Hva med far som kanskje aldri får vite at han har vært brukt, - og nå er far. Skal han ha rettigheter? Kan han komme til å få forpliktelser? Jeg håper inderlig at han ikke skal få forpliktelser hvis det er slik at han overhodet ikke er informert om at han er brukt som sæddonor uten vitende.

Husker en nydelig historie fra ca 30-35 år siden da en veldig søt servitrise på en meget god og populær resturant i Oslo ble uplanlagt gravid, den biologiske barnefar var ikke der, og da var det en homsevenn som stilte opp og meldte seg som juridisk far, - for at ungen skulle ha to foreldre. Og så vidt jeg minnes var han mer enn juridisk far for den lille gutten. Nydelig. Lenge siden, men fint å tenke på.

Brev til en søster

Hei søster,
jeg skulle pakke, legge meg - men jeg koser meg med maskinen.
Jeg liker å skrive, liker å taste bedre enn å håndtere en penn, nå for tiden (- og tenker av og til på herr Ibsen og andre som skrev så mye med penn og blekk).
Men - jeg liker å skrive, bare jeg slipper pennen.
Det at jeg dessuten har aksess til internett gjør at det blir litt sug mot pc'en, og nå tenkte jeg nettopp på deg - har du fått tilgang enda? Jeg fatter ikke at det skal være så vanskelig. Det er liksom som alt har gått galt. Tenk om du hadde hatt "noen" som kunne fikset det for deg. Det er alltid noen som klarer å fikse det som vi alminnelige dødelige ikke får til. (Men vi forsøker ikke å bestikke noen i Théoule bare fordi vi ikke klarer å få båtplass)

En dag, når du kommer deg "på nett" hjemme, men egentlig for den saks skyld når som helst du har jo både pc og penn (men "blog-redskapet" er så supert) - så tror jeg at du kan komme tilbake til tidligere tiders fine skriverier.
Jeg tenker med glede på mange av brevene dine fra de fjerne utland, - ok, - dine tegninger gjorde brevene ekstra flotte, men formuleringene i seg selv var veldig underholdende og også fine å ha i tankene, i lange tider.

Jeg tror ikke at jeg selv har noe uoppdaget skrivertalent, - men jeg liker å la fingrene fly og ordene flyte ut over skjermen, for så å pusse og vri litt på det jeg har latt flyte ut. Nå har jeg - egentlig for lenge siden, men det har først tatt fart i det siste, - startet en slags nettdagbok, en 'blogg', og der tillater jeg meg å tyte ut dette og hint, nokså hemningsløst, men ikke helt på trynet. Jeg har et par-tre andre blogger jeg leser med stor interesse, og av og til tillater meg å kommentere hos dem til og med (for det er noe av blog'ens spennende væren - andre som mer eller mindre tilfeldig 'oppdager' deg, kan legge inn kommentarer på det du har skrevet, - men foreløpig er jeg selv totalt ulest (og helt ukommentert av andre).

Men jeg har det fint med det. Da jeg var syk hadde jeg stor nytte av min dagbok, - men i alle årene etter har den fått ligge. Dvs jeg har ikke skrevet mer, men jeg tar den av og til fram og leser - og ser på mine tegninger. Og det å vite at det går an å gå tilbake og lese hva en har tenkt og ment det er ganske ok.

Det er av deg jeg har lært at det går an å tegne. Jeg har ikke noe talent der heller, men jeg vet at jeg kan klare å illustrere noe med en enkel tegning - av og til. Det er også ok.

Kanskje du skal få innsyn i min blogg - når du kommer deg på nett hjemme, og den nye Hobbyen ikke tar all din tid. I mellomtid kan jeg la deg få adressen til en av mine unge blog-venninner Mihoe - om slikt overhodet interesserer deg.
Farer sydover i morgen. Må pakke nå.

Klem

Nam nam - tre i uka!

Jeg husker Damenes roman, det var pockebøker som var rosa i kantene og med romantiske bilder på omslaget. Ganske ofte var det bilder av ung pen pike og ung kjekk mann i hvit frakk - LEGE!
Jeg har helt klart lest noen av disse mens jeg var 16-17 år. Jeg lånte dem av en klassevenninne hvis tante kjøpte dem. Hjemme var den type bøker bannlyst - og derfor var de desto mer attraktive. Men, jeg ble aldri hekta.
Nå derimot, - nå er jeg kanskje hekta på TV-serier, og Gud bedre, vi har tre legeserier på gang, det er ganske farlig det!! Gray's anatomy, House og Out of practice. Sistnevnte teller egentlig ikke. Selv om alle hovedfigurene er leger, så ser vi dem ikke in action inne på sykehuset - og da holder det likesom ikke. Det er ikke nok blod, slanger og hjertegreier. Da er House og Gray mye bedre - æsse.
Det er for ille. Her har man vokst opp ikke bare i et møblert hjem med lesesirkel og uten brus og ukeblader, men til og med i et legehjem der vi barna måtte svare når telefonen ringte under middagen for å skjerme kirurgen. Vi bodde jo ikke inne på operasjonssalene, ei heller inne på sykestuene, - men dog på sykehusområdene, - det var en del av oppveksten.
Da skulle jeg jo liksom være fullstendig vaksinert mot slikt - eller?

Jeg elsker Gray's anatomy og House, synes det er herlig å krype opp i sofaen med et glass vin (eller flere) og la skuldrene synke ned og bare være med.

Men - kultur med stor K er det ikke - æsse.

Stakkar Julia

Jeg hadde ventet en liten storm etter Elster kronikk 2 november, men nei. Jeg hadde ikke ventet noe tilsvarende orkanen etter Gaarders anti-israel-kronikk, men dog en offentlig debatt med litt futt og fart. Jeg har sett en eneste fislete liten kommentar, og den var så uinteressant at jeg husker verken hvem som skrev den eller hva den forfektet.
Merkelig, - hvor er filosofene?

Ikke er jeg filosof, og ikke ytrer jeg meg i det virkelige offentlige rom. Men det gjør meg vel ikke til en feiging?

Mandag, november - og en strålende dag

Mandag er flott, en fin ny start, - ikke ugrei i det hele tatt. Jeg har glemt alt grums fra uka før, - glemt alt jeg ikke fikk gjort, alt jeg ikke husket å gjøre.
Nye muligheter, mums.

Så kommer angsten krypende fort nok. Utfordringene blir til problemer, - og mulige fiaskoer. Det er best å grue seg.
Men mandagen var super, - i flere timer.

Sushi og kålrotstappe

Mmmmmm, nydelig - ja, begge deler. Men, nei da, - ikke sammen. Kålrotstappe til røkt svinekam - herlig, - gjerne litt fransk dijonsennep i stappen, og spe med matfløte, mmm.
Dager etter slike måltider kan det smake godt med sushi, - føle at kroppen bare får ren nydelig næring, renses, du våkner lett.
Skulle jeg bare lage mat til meg selv ville det bli mest scampi og grønnsaker, - salat som sommeren. Og så fikk jeg heller balle til med noe fett og godt en gang i blant. Forøvrig blir det bra fedt med kokosmelk over grønnsakene, - og godt, mmmmm.
Fatter ikke at jeg kan skrive slik nå, stappmett som jeg er.
Den grønne teen - Thé sur le Nil, importert fra Frankrike, smaker nydelig etter slike tunge måltid.

Saddam - dødsstraff - mjo, nei - ikke bra

Det er ikke til det beste å gi dødsstraff, det fremmer ikke noe, - i alle fall ikke denne gangen. Noen vil gjøre ham til en slags martyr. De et muligens de samme som mener han er en helt, - men det er vel mange nok som vet hva han har gjort. At hans gjerninger fortjener straff er vel klart nok for de fleste. Kanskje hadde en livstidsstraff vært mer virkningsfull.

Det er lov å angre

Typisk for meg er å handle uten å tenke nok.
For eksempel kunne jeg godt droppet å kritisere Elvis Bling her om kvelden. Det at han bruker aksenter feil er jo ikke akkurat noe å bry seg med eller om. Unnskyld! - om du noen sinne kommer hit.

Jeg er vel ikke verdensmester i angring, - men jeg angrer relativt ofte. Mer på ting jeg har gjort, eller helst sagt, - enn ting jeg ikke har gjort. At jeg finner på de smarte tingene jeg kunne ha sagt lenge etter at anledningen til å si noe er borte er jeg neppe alene om. Da er i grunnen dette et greit sted å få utløp for slikt. Men, å la det bli en skriftestol er ikke aktuelt.

Kristeva, Derrida og Irrigaray - og Jon Elster

Jon Elster røsket opp i meg i dag. "Det er en åpen hemmelighet at mye franskinsprert forskning innen humaniora nærmest kommer i kategorien tull".
Gurimalla. Det visste jeg ikke. Hemmeligheten har ikke vært åpen nok. Riktignok tenkte jeg faktisk selv "tull" en gang for noen år siden da Luce Irrigaray var i Oslo og det ble holdt et seminar i forbindelse med utgivelsen av en av hennes bøker til svensk. Hun kom da med et utsagn om at alle maktord var maskuline, etc etc - og det var helt tydelig at hun ikke behersket noen germanske språk.... Alle hennes eksempler falt i grus, - om man ikke utelukkende tenkte i romanske språklige baner.
Og da var faktisk alle de tilstedeværende som tydelig reagerte, - enten for høflige til å motsi henne, - eller for timide med hensyn til å snakke fransk offentlig i en norsk setting. Jeg tror helst det var det første. Men mye tull sa hun faktisk, - men jeg våget ikke si det spøtt. Hverken da, eller etterpå da jeg kjørte henne hjem til hotellet sammen med hennes svenske oversetter som var min venninne.
Jeg regner meg som feminist, - men ser jo at også der kan det være mye tull. Jeg liker å oppdage tull selv, - men jeg må vel innrømme at umiddelbart liker jeg dårlig når "andre" - og her kan det vel hende at jeg i hovedsak inkluderer menn, - angriper feminister.
Ja ha, ser man det - en selverkjennelse.
Kjenner ikkke Derrida av egen lesing - tror jeg må snakke med noen.

Dårlig rengjøring

Det er pinlig når en gaffel som ble lånt for 3 1/2 år siden dukker opp under oppvaskmaskinen.
Selvsagt er jeg kjempeglad for å ha en oppvaskmaskin, glad for at alle sprekkene i avløpsslangen ble oppdaget før det ble full oversvømmelse, glad for å ha en hendig mann som stiller opp og reparerer.
Det er ikke like morsomt å komme hjem å finne oppvaskmaskinen ute på gulvet, støv og kliss og rot over alt, - og en fremmed gaffel på benken. Hvor i all verden kom den fra? Det tok litt tid:
Gaffelen var én del av et sett på 12 som jeg lånte til en større selvskapelighet, - og jeg hadde et svare strev med å få kjøpt en erstatning da den hadde forsvunnet. Vi hadde aldri lett innunder oppvaskmaskinen.
Gaffelen hadde jeg glemt for lengst, - og det var heller ikke en lekkende oppvaskmaskin som var årsaken til at den dukket opp, - det var jakten på den forsvunnete kokkekniv som nå var igang. Min kjære er utrolig envis som svenskene sier, når noe først setter seg i hodet på ham, og nå var det denne kniven som vitterlig hadde vært borte noen måneder, men som skulle finnes.
En uke etter er den fremdeles borte, - men det er renere under oppvaskmaskinen, bak radiatoren, under mikro'n, under komfyren, inne i oppvaskbenken - men alt det synlige rotet er som før. Alt er nesten normalt.
Men, - skal jeg gi min venninne hennes gaffel, - trenger hun å ha 13?