Arabesque

Hvilket vakkert ord, - jeg har et bilde i mitt hode, - og ja – det stemmer: Stilling hvor en (danser) står på ett ben, med horisontal kropp, og det andre benet rettet bakover. Vi snakker om en vakker form for balanse.



Plutselig en dag sank det inn. Flere fysioterapeuter hadde nok opp gjennom årene nevnt at det var viktig, lurt, bra – å trene balanse – og jeg hadde alltid raskt sagt meg enig: jo da, det var fint, sikkert det, - men egentlig gjaldt det jo ikke meg. Jeg var jo ikke spesielt ustø, klarte meg bra. Men det er klart, om sant skal sies: ber noen meg stå på ett ben, og ber meg bli stående, - så får jeg fort problemer, jeg begynner å fekte rundt meg, eller raskt sikre en hånd eller en finger mot en vegg for å få støtte. Og dette er jo egentlig heller ikke noe nytt, - slik har det vel alltid vært for meg helt fra skoledagene i gymsalen. Noen grasiøs ”flyver’n” på bom var liksom aldri min greie. Det ble alltid noen kortvarige kråkeflaks, og så et mer eller mindre vellykket hopp ned. Riktignok etter hvert ofte med pent nedslag som det het, for jeg fikk jo god trening, og alternativet var smertefullt og måtte unngås.

Men så var det min kjære ”fysse” da, - som gjentok dette om at det var viktig å trene balanse, og føyde til: ’med tanke på når en blir eldre’. Eldre? Jeg, - 64 er vel ikke eldre?

Hun hadde nok merket en viss ustøhet når jeg sto med vekten på benet som skulle bandasjeres – og forsiktig forsøkte meg med noen korte balansetriks, det ble ofte til at en arm måtte ut mot en stol eller vegg for støtte.

Så snakket vi litt om dette. Det er jo ikke vanskelig å forstå at det er lurt å trene balanse slik at en ikke faller, - faller og brekker deler av det etter hvert kanskje noe benskjøre skjelettet vårt. Så sa hun mer: Lymfødemikere (hun brukte ikke det ordet, - men det gjør jeg) blir faktisk bevegelseshemmet av bandasjene, og ikke minst av kompresjonsstrømpene. Derfor gjelder det at vi kjemper mot denne hemmingen, at vi faktisk trener for å holde balanse og bevegelighet ved like.

Selv merker jeg godt at det ikke er gjort i en fei lenger å sette seg ned på gulvet, for ikke å snakke om hvordan det er å komme seg raskt opp. Men akkurat det å komme seg helt ned på gulvet, bevege seg der nede, og komme seg opp igjen, - det er god bevegelighetstrening det! Så lek med de minste barnebarna, - eller finn andre å leke med på gulvet.

En herlig fransk forfatter som nå er 87 år kom med en ny bok* der hun sier noe slikt om seg selv omkring dette med alder: ”Støtdemperne” var det første som gikk. Nå er bena som trestokker, og leddene har dårlig bevegelighet, de er uten smøring eller fjæring. Jeg bruker hodet når jeg skal gå opp trapper – for jeg kan ikke stole på bena. Jeg tar sats og avtaler hva vi sammen skal forsøke å få til.”


Det gjelder altså å holde ved like den bevegelighet vi har, mens vi har den. Har vi først stivnet helt, er det mye vanskeligere å gjenvinne bevegeligheten.

Selv er jeg full av gode ideer, gode forsetter, god vilje. Men så føler jeg at jeg heter ”Petra Gynt”, at jeg er en sjelelig søster av han Peer, - jeg vet å ville det, ønske det, tenke det med, - men gjøre det, nei ...., vel, jeg skal selvsagt ikke si ”aldri”, men noen ganger føler jeg at jeg må si ”det ser ikke ut til at jeg klarer å gjennomføre det nå”.

Men jeg vil ...