Nær og fjern - nå og da

Hvis jeg nå faktisk klarer å få på plass bilder, så har jeg kommet et skritt videre. Jeg har jo ikke tenkt å legge ut verken slekt eller venner - men ett og annet bilde som er litt fint kanskje?

Motivet på dagens bilde er et koreansk buddhistisk tempelmaleri, det ble funnet på gaten i noen ruiner nord for Seoul i 1954, bragt til Norge, - og så gitt tilbake til Korea igjen 50 år senere. Er nå på nasjonalmuseet i Seoul.

Nederst på maleriet (utenfor fotografiet) er det en kinesisk tekst som beskriver hvem man ser, og når det er fra (slutten av 1800-tallet mener jeg å huske).

Tilbakeføringen av bildet resulterte i "diplom" fra kulturministeren, porselensfat dekorert av kjent kunstner, og abonnement på Nasjonalmuseets nyhetsblad - på koreansk, - et av de mange språk jeg overhodet ikke behersker.

Med benet på bordet og ikke i vannet

Gleder meg til påskeferie!

Generasjonene

Esquil skrev om generasjonsforskjeller, og spør om jeg følte det dengang da.

Jeg følte så absolutt generasjonsforskjell. En ting var at jeg hadde en mor som gjerne hadde sett at jeg hadde sett pen og skikkelig ut som ung voksen kvinne, - og ikke var halvt frikete (selv om det ikke het det den gang, - det hun mente var fotformsko og "Sigrun Berg skjerf" - dvs de vakre vevede skjerf ene i myke farger - nesten alltid mot det lilla og fiolette, ingen bh, lite make-up og ustelt hår).
Jeg hadde jo totalt droppet ut da jeg var 19, stukket av med det som skulle være mannen-i-mitt-liv. Herregud, at det går an. Jeg var jo aldri så voksen som da jeg var 19, - og aldri så dum heller. Det varte i 1 år og 5 dager, - og jeg kom levende tilbake, - og ble tatt hånd om av den kritiske foreldregenerasjonen. Takk. Derfra var det jo litt tøfft å reise seg. Å bevise at jeg ikke var totalt idiot. Å bli litt målrettet, får utdannelse, "bli til noe". Om det ikke hadde vært viktig før, så ble det jo viktig etter å ha trynt noe så sabla, - til tross for alle advarsler.
Det er overhodet ikke vanskelig i ettertid å innrømme at jeg bare var dum, bare sta, bare innful.

Men ingen sa, "Hva var det jeg sa" etterpå. Det var ganske stort.

Men, jeg var ikke bare i opposisjon mot foreldregenerasjonen (etterhvert også inludert eks-mannen), - det var også problemer i forhold til "Blindern-på-70-tallet", - det var en ganske så kravstor "generasjon", akp-ml og det hele, med sine egne dialekter.

Det ble nesten som i barndommen med ett innespråk et utespråk (selv om også det faktisk varierte ganske mye det også, - i og med at det dreide seg om 11 bosteder på 15 år), - men jeg hadde i alle fall som ung voksen ett Blindernspråk og ett bostedsspråk, og ble oppfatter som hhv superkonservativ og radikal på de to stedene, - jeg kan tydeligvis ikke ha behersket de to dialektene så godt som jeg trodde. Faktisk var akkurat det kanskje like slitsomt som selve generasjonsgreia!

I dag har jeg det klart mye mer avslappet vis a vis foreldregenerasjonen - ikke bare fordi de er døde alle sammen, - men fordi jeg ikke hisser meg så mye opp lengre i det hele tatt. Her er det kanskje en del kolleger som ville dannet spontant hylekor om de hadde lest dette.
Men - hun var jo bra håpløs, søte svigermor, med sine forstokkede meninger omkring uttale av ord, og gatenavn - Frogner rules ok! Så var jeg i opposisjon mot henne, - mot egne foreldre, og samtidig mot "Blindern" - men hadde kanskje ikkke så mange "egne" - fordi jeg ikke visste hvem jeg selv var.

Gudene skal vite om jeg vet det nå.

Blindern er Blindern, - og det er mulig jeg er "sosse-frue" i noens øyne der i dag også, - og raddis blant naboene her, men det gir jeg f.. i, - kunne ikke bry meg mindre.

Og de nye generasjonene da, - jentene våre og barnebarna?

Jentene er flotte. Litt rare valg de gjør av og til, for all del, - men flotte.
Barnebarna tegner bra. Veldig forskjellige, - men det er også en utfordring. E på 7 år er ikke interessert i å lese (hvor ble det av lese-genene hun skulle ha fått fra meg????) Samhandling med andre mennesker derimot er helt på topp. Hvordan hun nå skal klare seg med en ukes intensivkurs i norsk med mormor i påsken er ikke godt å si, - men det blir det! Bøker til høytlesing, norske tegneserier til egenlesing, norske filmer i stedet for fransk barne-tv! Det blir bra, - og en dags klasseromsundervisning for å toppe det hele .- Men det skal bli ferie for henne også, vi skal grave i sanden, seile, spise iskrem, gå turer i heiene, kose i sengen. Det skal bli en generasjons-kose-uke!!!
Dette ble bra rotete - men slik er liveet mitt.

Liker det ikke

Det er en snøstorm av kreftrammede pupper i min nære verden. Alle faser: nyoppdageet kreft, operert tidlig i januar pupp, ny pupp etter bortoperert pupp på plass-, sårbare arr som plages av proteser, - og så hun som ikke fikk mange år og forlot oss for et år siden. Det er merkelig hvordan det baller på seg - og her er ikke baller på seg en morsom bemerkning. En venninne orker ikke lenger at vi snakker om kreft når vi er sammen, hun blir så redd. Mens jeg synes vi skal si ordet så ofte som mulig... , dvs, jeg har syntes det til nå, men snart nærmer jeg meg kanskje angsten for ordet igjen jeg også. Jeg som hadde slik angst etter egen operasjon for 10 år siden, som har kjempet for å synliggjøre, ønsket å fjerne tabuet omkring ordet kreft, gjøre kreft til en grei ting å snakke om . - Når det kommer så mange kreftsyke pupper i stim, så forstår jeg at mange får angst. Det er for jævlig. Det er ikke noen annen måte å si det på.

Slik ble det når jeg starter å skrive sent, sent en lørdag kveld - og ikke engang blir ferdig før jeg sovner.
Jeg tenker på andre ting også - selv om jeg for tiden tydligvis ikke klarer å skrive om annet.

Ikke en dagbok med lås, - men en uten?

Egentlig er det ikke helt godt å definere hva en blogg er - en dagbok med lås er den i alle fall ikke. Og samtidig, så tror jeg at den tradisjonelle dagbokskriver var adskillig mer nøye med hva han og hun skrev, og hvordan formuleringene ble, enn det vi moderne bloggere er.
En fransk dagbokskriver - hvis navn fullstendig har forsvunnet, - nei - Julian Green/Julien Green - han var amerikansk-fransk og hadde dobbel stavemåte av sitt fornavn, - hadde en tanke omkring dagbokskriveren - det er en person som blir mye mer observant, mye mer reflekterende enn den som går gjennom livet uten å feste til papiret det som faller i hans/hennes vei. Men hvem det var som skrev at dagbokskriveren alltid formulerer seg med tanke på at det skal bli lest av en annen - det husker jeg ikke, men jeg tror jo at det er noe der.

Det er en hel del personer som har skrevet volum på volum av dagbøker, - (og i våre dager er det ikke noen tvil i min sjel om at bloggen har overtatt for dagbokskrivingen) - og disse dagbøkene har ganske ofte blitt trykket og utgitt - og forsket på. Forutsetningen må jo være at det er en person som har noe å si verden. Enten det nå er en forfatter eller en statsmann eller en filosof.

Nå - i bloggens tid - behøver vi ikke være store kvinner og menn som har noe å dele med verden, - vi får lov å bable som vi vil. Er det unteressant det vi skriver, blir vi heller aldri "oppdaget" - og gjør heller ikke noen skade.

Når jeg tenker på det som den lille håndfull bloggere jeg leser skriver, så er jeg ganske imponert. Jeg tror jo de skriver for seg selv - jo, i alle fall primært. Men, en ting er at mange av dem er opptatt av ganske viktige saker - som jeg i alle fall liker å lese om. Men, - være opptatt av er en ting. Å klare å formulere seg vettugt er noe totalt annet. Og de skriver jo så forbasket godt. Noen av dem hadde ønsket å skrive for et større publikum, det er klart. Noen av dem er kanskje også refusert fra forskjellige forlag, - og da er det ikke nødvendigvis til noen trøst for dem at deres blogglesere suger til seg hvert et ord.

Når jeg ser hvor aldeles håpløst mange ellers formulerer seg, - folk som kan sitt fag, som har noe å gi til andre, så blir jeg nedstemt. Hvorfor står det så dårlig til med formuleringsevnen? Selv har jeg dessverre alt for lett for å skrive vanvittig lange og innfløkte setninger - mao - en form som kan skremme selv den mest interesserte.

Nå er det kveld, - på tide å lese andres ord - mellom to permer.

Drømmer og hverdag

Betty vil starte sitt bokprosjekt. Flott. Hun har så mye å dele, og en evne til å sette ord på opplevelser og følelser.
E skal kanskje få ny pupp på onsdag - men, armen blåste seg opp forrige uke,- og er det én ting hun ikke trenger nå så er det lymfødem. N drømmer om ny pupp - men det må nødvendigvis ta tid. For E er det 3 1/2 år siden operasjonen, N har den bare så vidt bak seg, og vet ikke enda om også det andre brystet må gå.
Ny pupp - få egen kropp tilbake, - klart det er viktig. Klart en ikke bare skal si, det kan da ikke spille noen rolle i "din" alder, - 51 eller 64 - kropp er kropp.
Betty har drøm om bok, og gjør noe for å komme dit.
Jeg husker jeg fikk råd om å finne meg en hobby, - det skulle likesom gi meg et fokus utenom kreft og lymfødem - jeg har fremdeles ikke noen hobby - men jeg leser ....
Men jeg har en drøm om å ha en drøm, - om å ha noe jeg brenner for, noe som driver meg, - noe plus large que moi. Men så er jeg feig,- for jeg merker at jeg ikke er villig til å ofre noe - og da kan det neppe bli rare greiene. Verdensmester i å la dagen og uka gå, - og ser jeg meg tilbake er det ikke mange spor.
Litt handling her og nå: sette gummidubber på stavene og gå en tur! Yeah!!

Plan for 14 april

Det er 14 april som er den store ti-årsdagen - etter operasjonen. Da passer det meget godt med champagne. Th og P kommer til Théoule - men det trengs ikke noen tilleggsbegrunnelser for champagne. Kreftfri i 10 år. Ikke plagefri, ikke glad hele tiden, men i alle fall kvitt kreften. Det er stort og skal feires.
Egentlig kunne jeg drikke champagne hver uke - tror jeg. Ikke hver dag. Selv om det har vært kjempestas å drikke appelsinjuice og champagne til frokost noen ganger, - så er heller ikke det noe som frister i hverdagen.
Hverdager er gode. Brødskiver - helst de hjemmelagede - om morgenen, mye te, gjerne god juice. Mmmm. På jobb i god tid, - av og til den gode følelsen av virkelig å ha hjulpet noen, ikke bare praktisk i øyeblikkett - men med noe som gir nytte over tid, noe som har fått vekommende over en terskel, og inn i et nytt rom med masser av nye muligheter som han/hun kanskje ante fantes, men ikke mestret å orientere seg mot. Alle dager er ikke slike. Men de hverdagene som gir meg det ekstra kikket gjør jo at jeg ikke har lyst til å slutte i det hele tatt, - ikke i overskuelig framtid i alle fall.
Mangler "den nye boken" - en med garantert leselyst og drive, - tror liksom ikke at Mao-boken vil tilfredsstille mitt lesebehov på den måten som Vi, de druknede gjorde.

Kontroll passert - ett år til neste

Tenk - så ble jeg ikke "avvist", - uten at det var noen kreftrelaterte bekymringsgrunner, så ble jeg ønsket velkommen tilbake om et år - siden jeg hadde plagene med det forverrede lymfødemet og lymfevæskelekkasjen. Hyggelig "damedoktor" som ga inntrykk av å se og lytte til hele meg.

Så dermed er det dobbel grunn til at sola skinner så vakkert - for alle fordi det er vår, - og for meg som har en lettelse i kroppen.

"Damedoktor" - det er ett av mors uttrykk, - for kvinnelig lege, - ikke nødvendigvis også gynekolog så vidt jeg kan huske, det var ikke så mange av dem før - og slett ikke blant kirurgene i alle fall. Det har aldri vært mange kvinnelige kirurger, - vanskelig å kombinere med familie og småbarn. Nytter ikke å skulle hente i barnehagen om du står midt oppi det. - Men, det er nå de ferreste operasjoner som varer utover ettermiddagen, - selv om alt kan skje.

En kollega fortalte i dag om sin kirurg-mann som har en tendens til ikke å lukke dører etter seg, bare dulte til dem med albuen (les: ikke ta på med hendene).

10 år har gått, - og det er kontrolltid igjen

Egentlig er jeg slett ikke engstelig, ikke for at det skal oppdages noe nytt og skummelt, men - jeg er faktisk redd for at jeg blir "hevet ut", - at jeg ikke får komme til flere kontroller. Jeg vet at noen hater bare det å se bygningen, at alt som har med kreft å gjøre gjør dem kvalme. Jeg er kontrollfreak, og jeg vil kontrolleres - fortsatt, hvert år - så lenge jeg lever. Det er min garanti-følelse, det jeg klamrer meg til - for selvfølgelig er det en redd liten jente inni meg også.
Og selvsagt blir det nok en gang en ny lege, en som ikke har lest journalen, som ikke kjenner min historie, som ikke vet at jeg fikk lymfødem med en gang, som ikke vet at jeg har lymfelekkasje, som sikkert ikke bryr seg om noe av alt dette - som bare er "på jakt" etter en ting: er det eller er det ikke tegn til kreft. Jeg er mer enn kreft eller ikke, jeg lever et helt liv, jeg har en hverdag der kreften ikke har del, - men lymfødemet er 100% tilstede, hver dag, hver time.
Nok nå.

Årets første seiltur

En ting er at det er ganske herlig å ha årets første seiltur i boks 10 mars - før båten egentlig er rengjort nok, polert og in style, - noe annet er det å se at når jeg logger meg på fra Frankrike - så blir all støttetekst på franske. Mais oui!

En ukes ferie har gått superfort, - selv om han sjøl har jobbet så og si hver dag - fri nesten hele tirsdagen, boule med nordmennene, jazzlunch etterpå, og så privatjazz etterpå - kjempehyggelig, - fredag halv fridag - med båtpuss, - og altså seilas i dag - etter en del poleringsarbeid. Jeg liker å polere! Ganske rar, jeg som ikke kan utstå husarbeid i heimen - her er det ok, - både i leiligheten og i båten.
Det blir tidlig middag i dag, - vi droppet lunchen til beste for båtlivet!

Ut på tur - midt på dagen

Fredagsluksus. Jeg er nok litt tullete i hodet om dagen. På den ene side er jeg lei for at jeg ikke får lymfødembehandling nå om dagen fordi min utmerkede fysioterapeut er syk, - og samtidig ble det nesten litt godt å ha "fri" på fredagen. En ting er at jeg jo ikke arbeider fredagene, men fordi jeg har satt opp alle fysioterapeuttimene på fredager - for å skjerme jobben (?), så har jeg ikke kunnet gjøre hva jeg vil heller. Og så har jeg altså hatt "fri" to uker på rad, - og skal til og med ha ferie og være borte en uke - slik at det går fire hele uker mellom behandlingene. Benet liker det ikke, - men hodet både liker og liker ikke.
Dette hodet mitt er ikke konsekvent, ikke logisk, ikke rasjonelt - jeg er tidvis som en jojo, som en unge som har spist klementinen og vil ha den likevel, - men det er jo lov å ha to følelser på en gang, - jeg glemmer det bare innimellom og blir forvirret.
Kanskje er det fordi jeg er redd jeg virkelig skal bli jojo - som mor. Gudene skal vite det ikke var noen motesykdom å være manisk-depresiv den gang, ille for henne, ille for ungene, - og ille for far- som ikke snakket noe særlig om det. I dag ville hun altså hatt diagnosen bi-polar lidelse, og et drøss medisiner som liksom skal være så fantastiske. Hun hadde bare litium - og likte det dårlig. Jeg tror ikke jeg er mindre redd selv om det tydligvis er veldig vanlig. Men det er jo ikke noe jeg går og grunner på daglig, - men det spretter noen småspøkelser opp av og til.
Tenk om det var slik at det var et gitt antall sykdommer/lidelser en kunne få, og når en hadde hatt dem - så var en immun og kunne ikke få flere. Og en gang kreft, - aldri mer kreft - selvsagt!!! Og lymfødem - det skulle ikke kunne forverres, det skulle være stabilt, eller behandles bort.
Nei, det er nok bare lastenes sum som er konstant, og jeg kjenner mine.

Kreften er bak meg, - og den er bak mange av mine høyst levende venninner. De som har kreften nærmest seg i tid, har det klart vanskeligst, - og alle kan ikke klare å være like tøffe som Betty. Men Betty er et lys for andre, - så det er en glede å vise til hennes blog.

Jeg har klart å styre unna husarbeid en hel formiddag i dag også, støvet tykner, lodottene danser, jeg har snart en sandstrand i entreen - men det er lyst ute, jeg har vært på tur med mine flotte gå-staver (takk May, takk Swix) - det er nesten sol, og nå kan jeg straks hente J fra SFO - så dermed slipper jeg støvsugingen helt i dag gitt!

Jeg er heldig, jeg har hatt kreft

Du kan ikke være med på treningsopplegget, - for du har ikke hatt kreft! Herregud, - noe slikt skulle en ikke tro var mulig. Men ikke bare det - du kan heller ikke være med på behandlingsoppholdet på Montebello, - du forstår - det er bare for de som har hatt kreft.

Dette er bra på trynet. I min interesseorganisasjon handler det ikke om kreft eller ikke kreft, men om best tilbud for de som har lymfødem ,- og så dukker det opp likevel: Et konkret skille i forhold til bakgrunn - kreft eller ikke.

Det er nesten som de lymfødemikerne som ikke har hatt kreft er mindreverdige.

Dette er galt. Men det må jeg tenke mer på.

Mihoe er en godtegris

Mihoes innlegg i går er en vidunderlig kontrast til min egen frustrasjon da jeg surmulte over kollegers (på jobb) og min (hjemme) manglende interesse for å ta inn ny teknologi. At Mihoe er milevidt unna mine egne apirasjoner og lyster med hensyn til nye goodies er klart. Men - jeg legger merke til at hun nå selv begjærer noe hun tidligere sa hun gjerne ville gi sin lille datter til jul - om hun hadde hatt økonomi til det.
Og så, de potensielle "makkere" hennes far hadde sett ut for henne fra sjakkspillerenes verden hadde neppe heller støttet opp om hennes visjoner om dataspill. Mitt 6-års sjakkspillende barnebarn som synes at dataspill med sjakk er toppen er neppe av interesse i denne sammenheng.
Jeg ønsker Mihoe en haug med penger, - Lotto spiller hun neppe - så hvor de skal komme fra vet jeg ikke.
Og kanskje kan sjakk i seg selv være ok. Dog, vi som ikke selv har glede av spillet, må få slippe både spillet, og menn som egentlig ikke liker noe annet.
Når det gjelder menn som liker bridge, så må de vel få lov - bare de ikke snakker om det (xxx jeg elsker deg - men ikke fortell meg om de interessante spillene ... de interesserer meg midt i ryggen)