Jula ble lang

Det ble ikke mye tid til skriving i jula. Ikke fordi jeg skulle forberede så mye, ikke fordi det var jeg som måtte stå for all mat og alt som skulle gjøres - for slik var det ikke. Men det var aldri noen egen tid, - og om jeg skal kunne skrive merker jeg at tydelig egen tid er helt påkrevet.
Nå befinner jeg meg på Montebello Senteret på Mesnali overfor Lillehammer. Vi er 35 som er på behandlingskurs - vi er offisielt lymfødempasienter, jeg har formidlet Elisabeths nye begrep som vi gjerne vil skal være oss: lymfødemiker. Deilig da en i fellesmøtet der jeg orienterte om foreningen grep ordet til sitt bryst. Om hun da har noe bryst, - vi 35 har på langt nær 70 bryst! Når vi definerer oss er det ikke med bryst eller uten, - for selv om det er påkrevet med en kreftdiagnose for å være her så er det lymfødemene våre det gjelder. Og i den sammenheng er vi "arm" og "ben", - vi sier, jeg har en arm, jeg har ett ben. Noen har to ben, og noen få har to armer.
Fyssene våre er dels erfarne rever, - og flinke og hyggelige sådanne, - eller ganske ferske, - men flinke likevel. Hvordan Aline verver sine fysser til kursene vet jeg ikke. Men det gjør hun bra, og det er kanskje like viktig for de ferske lymfefyssene som for oss lymfødemikere å få komme på intensivbehandling - vi får hjelp, de får trening som de trenger!