En dag jeg har god tid skal jeg endelig ta meg sammen og kaster bøker. OK, ikke nødvendigvis kaste, men i alle fall kvitte meg med en masse bøker jeg aldri kommer til å lese.
Vi har en hel del bøker som jeg har lyst til å lese om igjen, en del som jeg ikke har lest enda, - men utrolig mye som bare har havnet her. Arv, oppbevaring - pokker ta at vi har god plass. Om ikke Lions vil ha dem går de på søpla.
Neste prosjekt blir omorganisering av det gjenværende. Det holder ikke helt med oppslagsverker i en hylle, og alt annet i vilt kaos. Og hvorfor skal kjøkkenhylla som fungerer som bokhyll på soveværelset og er alt for dyp og tar alt for mye plass, være belemret med flyplasslitteratur og gamle båtblader?
Når det gjelder bøker er det alltid slik at jeg enten har for mange, eller nesten ingen på nattbordet. Begge deler er grusomt. Nesten ingen, - da er det slik at jeg må spare, ikke lese for mye, ikke risikere å gå tom. For mange, - da blir det fort 4 bøker på gang samtidig, - og det er slett ikke lurt. Akkurat nå er det rimelig greit: Dansk krim (Holst) - dessverre i svensk oversettelse, men man tar hva man får, (nesten) alt du trenger å vite om norsk - grei fordi den godt kan leses i små porsjoner , Trynefaktoren (fikk den for 30 kroner og ville gi den en sjanse), Kors på halsen (Hylland Eriksen) begynner å støve ned - lenge siden den ble åpnet, siste Ruth Rendall lokker, - men jeg mangler noe nytt fransk - det må jeg finne meg om snaue to uker! Jippi, gleder meg til barnebarn og litt neddypping i 'det franske'.
Om jeg begynte å reise mer med trikken igjen ville jeg få lest mer. Jeg var en kløpper til å lese sakspapirer til møter før i tiden. Så ikke opp, hørte ikke at folk snakket, og kom gjennom ganske store bunker på 25 minutter. Men det var lite skjønnlitteratur til ren glede den gang. I bilen er det kun radio jeg får med meg, - men det er ganske hyggelig det også. P2 og RFI.
Noen minutter på sengen om kvelden er i alle fall gull verd.
30 oktober 2006
27 oktober 2006
Søndagsskole på lørdag og andre opplevelser
Den vinteren jeg var 5 bodde vi i en sommerhytte utenfor Paradis et sted. Paradis i Fana. Det var utdo, trekkfullt, - men tak over hodet for en liten familie på stadig flyttefot.
Foreldrende var overhodet ikke religiøse, - men likevel ble SS2 (min da yngre søster, - nå er det også en SS3) og jeg sendt på søndagsskole. Av en eller annen grunn var søndagsskolen på lørdag, - samme dag som min far fikk en eller annen riksdekkende avis i postkassen som lå langt unna hytta der vi bodde. En ting var søndagsskolen som jeg ikke husker annet av enn at det var stas å få en rød stjerne stemplet på søndagsskolekortet, - men så var det kampen om avisen. En nabogutt, - en adskillig eldre gutt med lengre bein en jeg vant alltid konkurransen om å nå postkassen vår og ta avisen. Og hvorfor var det så stort? Vel, min milde snille slitne far ga den som kom med avisen en mynt. Jeg husker ikke lengre hvor mye, - men det kan maksimalt vært 10 øre. Men bare tenk hva 10 øre var verd i 1948/49!
Det var alltid vinter mens vi bodde der, men dårlig med snø. Belønningen kom i mai, - da fikk vi ski og tørrtrente rundt hytta. Så var det to uker på Finse, - adkomst via nattog, og skitur til Turistforeningens hytte nattestid, - det var mil å gå - eller 400 meter? Vi var der i to uker, og vi lærte å gå på ski.
Senere ble det bedre boliger og ikke noen søndagsskole, - da var det låst dør på foreldresoverommet søndag morgen i stedet.
Inspirert av Mihoe har mine tanker landet på sang og kirkebesøk. Det er ingen tvil om at mitt mest kirkeaktive år var det året jeg bodde i USA, - men det var ikke mitt mest religiøse år.
Fordi hele familien jeg bodde hos skulle i kirke hver søndag så fikk jeg med meg en del om forskjellen mellom norsk og amerikansk (hos dem unitarian) kirkeskikk. Jeg forstår at jeg egentlig er en puritaner når det gjelder alt som har med kirke å gjøre. Jeg ble sjokka over at man klappet i kirken (senere var jeg like sjokka i Peterskirken en påske da ALLE stilte seg opp på benkene og skrek og hoja som om de var på fotballkamp). Men det var fint å synge, det er fint å kunne gaule ut, synge av full hals, - fordi rommet tillater det. Det måtte i grunnen være den eneste grunnen til å begynne å gå i kirke.
Da jeg var 13-14 hadde jeg min eneste religiøse grubleperiode. Vi bodde like ved en katolsk kirke i Oslo, og det var lett å stikke innom på vei til eller fra Deichmann (ie: folkebiblioteket i Oslo). Der var den andektigheten jeg ønsket, - men det var aldri noen tanke videre om å gjøre noe med det.
Så skrev jeg noe om katolske gutter, - anglos og latinos, - men klarte å slette det hele. F...
Foreldrende var overhodet ikke religiøse, - men likevel ble SS2 (min da yngre søster, - nå er det også en SS3) og jeg sendt på søndagsskole. Av en eller annen grunn var søndagsskolen på lørdag, - samme dag som min far fikk en eller annen riksdekkende avis i postkassen som lå langt unna hytta der vi bodde. En ting var søndagsskolen som jeg ikke husker annet av enn at det var stas å få en rød stjerne stemplet på søndagsskolekortet, - men så var det kampen om avisen. En nabogutt, - en adskillig eldre gutt med lengre bein en jeg vant alltid konkurransen om å nå postkassen vår og ta avisen. Og hvorfor var det så stort? Vel, min milde snille slitne far ga den som kom med avisen en mynt. Jeg husker ikke lengre hvor mye, - men det kan maksimalt vært 10 øre. Men bare tenk hva 10 øre var verd i 1948/49!
Det var alltid vinter mens vi bodde der, men dårlig med snø. Belønningen kom i mai, - da fikk vi ski og tørrtrente rundt hytta. Så var det to uker på Finse, - adkomst via nattog, og skitur til Turistforeningens hytte nattestid, - det var mil å gå - eller 400 meter? Vi var der i to uker, og vi lærte å gå på ski.
Senere ble det bedre boliger og ikke noen søndagsskole, - da var det låst dør på foreldresoverommet søndag morgen i stedet.
Inspirert av Mihoe har mine tanker landet på sang og kirkebesøk. Det er ingen tvil om at mitt mest kirkeaktive år var det året jeg bodde i USA, - men det var ikke mitt mest religiøse år.
Fordi hele familien jeg bodde hos skulle i kirke hver søndag så fikk jeg med meg en del om forskjellen mellom norsk og amerikansk (hos dem unitarian) kirkeskikk. Jeg forstår at jeg egentlig er en puritaner når det gjelder alt som har med kirke å gjøre. Jeg ble sjokka over at man klappet i kirken (senere var jeg like sjokka i Peterskirken en påske da ALLE stilte seg opp på benkene og skrek og hoja som om de var på fotballkamp). Men det var fint å synge, det er fint å kunne gaule ut, synge av full hals, - fordi rommet tillater det. Det måtte i grunnen være den eneste grunnen til å begynne å gå i kirke.
Da jeg var 13-14 hadde jeg min eneste religiøse grubleperiode. Vi bodde like ved en katolsk kirke i Oslo, og det var lett å stikke innom på vei til eller fra Deichmann (ie: folkebiblioteket i Oslo). Der var den andektigheten jeg ønsket, - men det var aldri noen tanke videre om å gjøre noe med det.
Så skrev jeg noe om katolske gutter, - anglos og latinos, - men klarte å slette det hele. F...
Hvem har skylda?
Det er ikke parkeringsvaktene som har skylda, - selv om jeg i 5 minutter trodde det. Jeg hadde jo ikke stått over tiden, - jeg hadde betalt, så hvorfor i h... hadde jeg da fått en bot på 500 kr? Jeg er så laga at jeg blir svimmel når sånt skjer meg. Urettferdig behandlet, noen har juksa, og det har gått ut over meg.
Ja, noen har juksa, - men ikke parkeringsvakten.
Siden forrige gang jeg sto parkert i den gata, på eksakt samme sted hadde noen, - Oslo kommunes vei-etat eller hvem det nå er, skrapet vekk den hvite markeringsmalingen på noen få plasser midt på strekningen, - de hadde ikke fått vekk all maling engang! Når man så nøyere etter var det først to plasser, - så 20 meter med rester av parkeringsplassmarkering - og dette var rett utenfor automaten - og så kom det fint oppmerkede plasser igjen. Ingen skilt.
Dette er lureri. Jeg skal betale, men jeg skal klage. Sannsynligvis til ingen nytte.
Ja, noen har juksa, - men ikke parkeringsvakten.
Siden forrige gang jeg sto parkert i den gata, på eksakt samme sted hadde noen, - Oslo kommunes vei-etat eller hvem det nå er, skrapet vekk den hvite markeringsmalingen på noen få plasser midt på strekningen, - de hadde ikke fått vekk all maling engang! Når man så nøyere etter var det først to plasser, - så 20 meter med rester av parkeringsplassmarkering - og dette var rett utenfor automaten - og så kom det fint oppmerkede plasser igjen. Ingen skilt.
Dette er lureri. Jeg skal betale, men jeg skal klage. Sannsynligvis til ingen nytte.
25 oktober 2006
Latin for alle, - urettferdig at det ikke går!
Da min minste hadde lyst til å begynne å lære latin var jeg mektig imponert. Så flott at hun selv hadde lyst. Selv hadde jeg under oppveksten overlevd diverse seanser ved middagsbordet der mor og far moret seg med å kaste latin seg imellom (han: lege, hun: lærer med latinartium) - mens vi ungene berettiget følte oss satt til side. Litt ség nok inn gjennom årene, - og uten anstrengelser, det ga ikke noen reelle kunnskper, men det gjorde fransken litt morsommere.
Mange, mange år senere ble det holdt et kurs på jobb: "latin for bibliotekarer", - det skulle gå over 12 ganger, - husker ikke om det var dobbelttimer - men det var alvor. Her var det ikke nok å lære seg å gjenkjenne genitiver nei, - selv om det var det jobbmessig var viktigst. Jeg slet, forsøkte, slet - og ga opp. Men jeg kastet aldri notatene, jeg har i alle år senere trodd at jeg skulle kunne ta det opp igjen.
Langt kjappere gjennomgått og glemt var "kurset" - "japansk for bibliotekarer", - det besto av et A4 ark, tosidig, med angivelse av tallord, - keiserperioder og litt til. Jeg kan fremdeles telle på japansk, men bare til fire. På serbokroatisk kan jeg telle til fem, men det har aldri kommet til nytte...
Men, det var da Maja-min i en alder av 16 hadde lyst til å begynne med latin jeg ble glad, - og så kjempeskuffet. Hadde vi vært i Norge hadde alt vært greit, - men vi bodde i Frankrike, skolen var en fransk statsskole, og der var det slik at enten begynte man med latin når man var 12, eller aldri. Så ble det aldri da for Maja min. Hun tok sin bac med fransk som førstespråk, norsk som andre, engelsk som tredje, - og svensk som fjerdespråk. Kanskje hun hadde valgt sine studier senere anderledes om hun hadde fått lære latin?
Og jeg, - jeg transkriberer kyrillisk og gresk, - og forstår nesten ikke et ord. Jeg sier pent tusen takk på tyrkisk, men kan ikke mer. Jeg har en masse fragmentariske kunnskaper, - og ikke noe i dybden.
Hvor mye nytt jeg kunne bibringe studentene i dag om informasjonssøk vet jeg ikke, - og stakkar den proffen som tror hun skal løse sine forskningproblemer ved hjelp av meg på mandag.
Mange, mange år senere ble det holdt et kurs på jobb: "latin for bibliotekarer", - det skulle gå over 12 ganger, - husker ikke om det var dobbelttimer - men det var alvor. Her var det ikke nok å lære seg å gjenkjenne genitiver nei, - selv om det var det jobbmessig var viktigst. Jeg slet, forsøkte, slet - og ga opp. Men jeg kastet aldri notatene, jeg har i alle år senere trodd at jeg skulle kunne ta det opp igjen.
Langt kjappere gjennomgått og glemt var "kurset" - "japansk for bibliotekarer", - det besto av et A4 ark, tosidig, med angivelse av tallord, - keiserperioder og litt til. Jeg kan fremdeles telle på japansk, men bare til fire. På serbokroatisk kan jeg telle til fem, men det har aldri kommet til nytte...
Men, det var da Maja-min i en alder av 16 hadde lyst til å begynne med latin jeg ble glad, - og så kjempeskuffet. Hadde vi vært i Norge hadde alt vært greit, - men vi bodde i Frankrike, skolen var en fransk statsskole, og der var det slik at enten begynte man med latin når man var 12, eller aldri. Så ble det aldri da for Maja min. Hun tok sin bac med fransk som førstespråk, norsk som andre, engelsk som tredje, - og svensk som fjerdespråk. Kanskje hun hadde valgt sine studier senere anderledes om hun hadde fått lære latin?
Og jeg, - jeg transkriberer kyrillisk og gresk, - og forstår nesten ikke et ord. Jeg sier pent tusen takk på tyrkisk, men kan ikke mer. Jeg har en masse fragmentariske kunnskaper, - og ikke noe i dybden.
Hvor mye nytt jeg kunne bibringe studentene i dag om informasjonssøk vet jeg ikke, - og stakkar den proffen som tror hun skal løse sine forskningproblemer ved hjelp av meg på mandag.
23 oktober 2006
Oktober - grå i håret, grå i ansiktet, men optimist
Håret vokser bra i det milde småregnet vi har hatt de siste ukene. Det er snart på tide med en klipp, - med norske priser, og usikkerhet for resultatet. Kan ikke suse ned til Nice hver gang jeg skal klippe meg. Nix, slike penger har jeg ikke, det blir å suse ned til Camilla på Majorstua. Nå er det slutt på flerfargede striper og tull, grått hår for alle penga, - står til det grå høstansiktet.
Ble skikkelig glad i dag da jeg fikk inn en ny respondent (flott ord, men det må til når en holder på med informasjonsinnsamling om noe så alvorlig som lymfevæskelekkasje). Vedkommende har funnet en lege som interesserer seg - ikke bare for hennes problem, men for problematikken, og vil gjerne skrive om det. Jeg bare må ha navnet hans! Jeg kan jo ikke påstå at mine leger har vært uinteressert, men noen oppfølging av denne art har ikke jeg vært ute for, og det har heller ikke noen av de andre respondentene (snart klarer jeg å skrive ordet uten nøling).
Tror faktisk jeg skal legge til en kolonne i tabellen min, - Fått seriøs oppfølging av lege, - der blir det ikke mange kryss nei!
Ille at så mange ikke kommer til lymfødembehandling raskt, - og skrekkelig at de fleste som har problemer med lymfevæskelekkasje bare blir møtt med total uforstand, "dette må du bare leve med" er ikke særlig oppløftende å få høre. At jeg ble møtt med interesse som så resulterte i begredelighet etter en totalt gal og skadelig undersøkelse som forverret selve lymfødemet permanent, det er en annen sak.
Litt nakkesliten nå om dagen etter å ha vært intenst opptatt av diverse presentasjoner jeg skal ha denne og neste uke, - tror jeg legger meg til en nakkeknekk når jeg sitter og jobber med ppt, - og det selv om jeg ikke har progressive briller på. Hmm.
Mye jobb for å få både form og innhold bra, - jeg sliter jo med å være knapp og presis, ikke min forte det nei. Gi meg tid, og plass så flyter jeg utover som en blekksprut. Tror til og med at en blekksprut er mer retningsbevisst og ryddig enn jeg. Men, - på onsdag blir det først BIBSYS-kurs, kanskje kommer det en eller to (forrige uke kom en av to påmeldte). Umiddelbart etter, men i andre lokaler BIBSYS-innføring for mastergradsstudenter som går på American background eller noe slikt noe, med påfølgende orientering om bokanmeldelser - og det er der det gjelder å begrense seg og ikke stupe ut i og forvinne i det store ISI-havet. Neste uke privatundervisning, - og det er en helt annen utfordring, for her er det en presumptivt meget erfaren forsker som skal oppdateres, - i hjelpemidler, hvilke og hvordan - faget kan jo vedkommende selv....
Ble skikkelig glad i dag da jeg fikk inn en ny respondent (flott ord, men det må til når en holder på med informasjonsinnsamling om noe så alvorlig som lymfevæskelekkasje). Vedkommende har funnet en lege som interesserer seg - ikke bare for hennes problem, men for problematikken, og vil gjerne skrive om det. Jeg bare må ha navnet hans! Jeg kan jo ikke påstå at mine leger har vært uinteressert, men noen oppfølging av denne art har ikke jeg vært ute for, og det har heller ikke noen av de andre respondentene (snart klarer jeg å skrive ordet uten nøling).
Tror faktisk jeg skal legge til en kolonne i tabellen min, - Fått seriøs oppfølging av lege, - der blir det ikke mange kryss nei!
Ille at så mange ikke kommer til lymfødembehandling raskt, - og skrekkelig at de fleste som har problemer med lymfevæskelekkasje bare blir møtt med total uforstand, "dette må du bare leve med" er ikke særlig oppløftende å få høre. At jeg ble møtt med interesse som så resulterte i begredelighet etter en totalt gal og skadelig undersøkelse som forverret selve lymfødemet permanent, det er en annen sak.
Litt nakkesliten nå om dagen etter å ha vært intenst opptatt av diverse presentasjoner jeg skal ha denne og neste uke, - tror jeg legger meg til en nakkeknekk når jeg sitter og jobber med ppt, - og det selv om jeg ikke har progressive briller på. Hmm.
Mye jobb for å få både form og innhold bra, - jeg sliter jo med å være knapp og presis, ikke min forte det nei. Gi meg tid, og plass så flyter jeg utover som en blekksprut. Tror til og med at en blekksprut er mer retningsbevisst og ryddig enn jeg. Men, - på onsdag blir det først BIBSYS-kurs, kanskje kommer det en eller to (forrige uke kom en av to påmeldte). Umiddelbart etter, men i andre lokaler BIBSYS-innføring for mastergradsstudenter som går på American background eller noe slikt noe, med påfølgende orientering om bokanmeldelser - og det er der det gjelder å begrense seg og ikke stupe ut i og forvinne i det store ISI-havet. Neste uke privatundervisning, - og det er en helt annen utfordring, for her er det en presumptivt meget erfaren forsker som skal oppdateres, - i hjelpemidler, hvilke og hvordan - faget kan jo vedkommende selv....
Abonner på:
Innlegg (Atom)
