Tidligere ustraffet dame over 60 straffes så det synes!

Jeg har i mange går gått ustraffet gjennom livet. Ikke uberørt, - men jeg har i årevis levt ubekymret og ikke tenkt særlig verken på helse eller kropp, - jeg har vært meg, og det har gått greit nok. I år etter år spiste jeg hva jeg ville, - og var tynn som en strek. Trene er et verb jeg ikke liker, - og jeg kan ikke bøye det, - for da blir det en løgn. "Har trent" - nix, jeg har ikke trent. "Skal eller vil trene", - nei takk, helst ikke.

Sånn gikk nå åran.

En ting var de halvannet kiloene som kom årlig, - når startet det egentlig? Var det da jeg sluttet å røyke etter 18 års røyking med stadig større avhengighet, da ungene la seg på gulvet og skrek: "Du dør hvis du røyker, - vi vil ikke at du skal dø"? Kanskje, - men det var ikke de kiloene som var straffen.

Kloke unge Virrvarr lærer meg stadig fine ting, - nå har hun gitt meg en ny ledestjerne, stikkordet er GPS.

Hun viser en flott måte å overleve krasjlandinger når jeg har syndet så det forslår, spist og drukket langt ut over intensjoner og dietter. Så akkurat den greia funker, - og jeg takker og tenker "Ja! GPS" *takk Virrvarr*.

Verre er resultatet av den vellykkede vektreduksjon, - det er den jeg tenker på når jeg snakker om straff:

Ansikt og pupper skrumper, det er noe alle som klarer å gå ned tilstrekkelig antall kilo vet, - men at ansiktet nå får tydelige, dype, permanente, ikke utslettbare, ikke-noen-dyr-krem-virker-rynker, det tenkte jeg aldri på at kunne skje, det falt meg ikke inn. Det er straffen for den vellykkede slankingen. Fy faen! Jeg burde ha forstått det, visst det, gjort det, - jeg skulle ha gjort unna all slanking lenge, lenge før jeg ble 60.

GPS. GPS

Hvem skulle trodd?

Jeg kastet store verdier i søpla for over 20 år siden. Garn og strikkepinner verd en liten formue. Ute av øye ute av sinn, tenkte jeg - og jeg trengte å få vekk denne kurven med garn og pinner som bare ga meg dårlig samvittighet.

I alle år som har gått siden den tid har jeg hatt det bra. Ikke noe savn, - ikke noen drlig samvittighet. Jeg har fått andre til å strikke til mine barnebarn, - pytt.

Og nå, - vel hjemme fra et behandlingsopphold på Montebello - altså Montebello-senteret på Mesnali, - kommer jeg hjem med garn og strikkepinner verd noen hundre kroner. Fordi vi på behandlingskurset fikk besøk av flotte damer fra Lillehammer husflidslag ble jeg smittet av en kreativitetsgreie, - om jeg bare har litt garn og noen pinner kan jeg også lage slike myke fine pulsvanter i delikate farger, - holde meg selv varm, gi bort til venninner...

OK - jeg har to prosjekt igang, - pulsvanter på kryss og på tvers vil jeg nesten si. Jeg måtte jo benytte anledningen mens fagfolk var tilstede, og lære noen nye teknikker. Ok, nye teknikker er kanskje litt vel pretensiøst, - stort sett strikker jeg bare rett og vrangt, - men i riktig antall pinner, og med mykt og vakkert garn blir det jo ganske lekkert da. Andre mer vågale strikkere kastet seg inn i kontestrikk og andre eksotiske teknikker.


- et bilde jeg har lånt fra Inghilds verden

Nå er det fortsatt januar, - jeg tror jeg tar sikte på julepresanger, - ikke fødselsdagspresanger til folk som har fødselsdag det nærmeste halvåret. Ikke alle prosjekt må ha en klar dato for gjennomføring - trur eg.

Hev blikket fra bakken

Det å heve blikket har mye for seg, - og kan anbefales i mange sammenhenger.

Likevel er jeg ikke god til akkurat det, - og en av årsakene er at jeg er så himla redd for å falle. Redd for å brekke en arm eller et ben. Baken er fremdeles øm etter et fall på ski nyttårsaften natt. Jada, jeg vet det er det glade vanvidd å begi seg ut i mørket klokka halv to etter en livat nyttårsaftenfest, - men må man så må man, - og vertskapet hadde ikke invitert til overnatting, - og bilvei var det heller ikke, så de 50 minuttene på ski var helt nødvendig.

Igjen er jeg i et område med mye skiterreng og snø. Nå går jeg ikke på ski, men på bena, og når jeg er ute og går bruker jeg staver. Nordic walking - gir redusert belastning på knærne, økt lungeaktivitet, - og ikke minst bedre stabilitet.

Likevel gikk jeg her i morges med blikket ned mot bakken, - både på vei, og inne i skogen. Men siden fotfestet i grunnen var så tygt og godt, og jeg hadde stavene i god sving og med godt feste i rett rytme bestemte jeg meg for å heve blikket, - se meg litt om, - på snøen omkring, trærne - sporene i snøen. Mer skulle ikke til for å få umiddelbart økt puls, - for rett til venstre for meg, kanskje 10 meter unna lå en diger elgokse og stirret på meg. Takk skjebne for at den lå der, at den ble liggende. Hadde den vært i bevegelse, hadde den vært i driv mot meg vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. De digre hornene kunne jeg neppe ha kommet unna, - Nordic walking staver er neppe fullgodt våpen mot en mangeårig elg, - og beina, - de mulig sparkende elgbeina tør jeg ikke tenke på. Kanskje jeg skal være glad det var en hvilende okse, og ikke en oppegående elgku med kalv, - hun vi så for tre dager siden i full fart over Mesnalivannet. Ku med kalv er farlig!

Jeg tror jeg venter litt med å heve blikket.

Tett i nesen og tørr i huden - ikke kronisk

Jeg befinner meg på et tidligere tuberkulosesanatorium. Slike steder ble anlagt i vakker natur, - med tørr luft.

Om det fortsatt finnes tuberkulosesanatorier i Norge tviler jeg på, - i så fall heter de noe helt annet. Skumle ord som tuberkulose vil skremme bort kundene.

Jeg er "kunde" på et sted som drives av Den norske kreftforening, - stedet heter Montebello-senteret, - og har ikke noe med avrusingsstedet med omtrent samme navn. Men ingen av stedene har tydelige navn som sier hva de driver med. Kreft, rus, tuberkulose - alle ordene er tabu-ord, noe vi egentlig helst vil slippe å forholde oss til.

Men, - nå er jeg nå her - som en av 41 gjester/klienter - ja for pasienter er vi ikke. Men vi har alle vært pasienter, - kriteriet for å få komme på kursopphold er at du har en kreftdiagnose bak deg.

Nå skal vi behandles for det andre vi har felles, - nemlig lymfødem, og i to uker! Ordet lymfødem er ikke så farlig å si. Men, - i motsetning til kreft, rusmisbruk og tuberkulose er det de færreste som vet hva lymfødem er. Vi som er samlet til kursing og behandling, vi vet. Vi har alle hevelser i en arm, et ben, en hals - etter en ellers sikkert riktig så vellykket kreftbehandling. Vellykket fordi vi alle er her, vi lever. Men, - vi er blitt kronikere, - vi har fått en ekstra bør med for resten av livet. En arm, et bein, en hals - eller annet, som krever behandling og spesiell hensyntaken, - livet ut. Det er klart vi er glade over å være i live, - men noen forstår kanskje også at det er litt ergerlig å ha fått "behandlet på seg" en kronisk lidelse.

Men når jeg i skrivende øyeblikk er tett i nesa pga en halstarrig forkjølelse, og også må smøre hender og hud ellers litt ekstra mye fordi luften er så tørr her, - så er det ikke noe å klage over, - det er ikke kronisk.

Mens vi er her blir vi kurset, - vi får intensivbehandling, - vi trener, vi får frisk luft av den kalde sorten, mat av den sunne sorten, - og så mye sosialt samvær som noen kunne ønske. Heldigvis har alle nå enerom, - det har rent mye vann i havet siden sanatoriepasientene lå på store saler. Nå kan man nyte privatlivets fred, - og stikke seg unna for en liten etter-lunch-hvil ved behov.

Jeg får neppe lest alle de 6 bøkene, eller sett de 8 filmenene jeg har tatt med, - men det er en trygghet i å vite at de er for hånden. Jeg har det bra.

Bloggpuls.no - portalen til blogg og sosiale medier

I dag åpner prosjektbloggen til nettstedet Bloggpuls.no.

Bloggpuls blir lansert i begynnelsen av februar 
og skal bli Norges ledende nettsted for blogg 
og sosiale medier. Bloggpuls blir stedet man går 
for å finne ut hva som rører seg i den norske 
bloggsfæren og i det norske sosiale medier-samfunnet. 
Prosjektbloggen vår kommer til å handle om prosjektet 
og veien frem mot lansering.

Du kan lese prosjektbloggen på Bloggpuls.no


Hva er Bloggpuls?

Bloggpuls blir portalen man besøker for å få vite 
det som er verdt å vite om blogg og sosiale 
medier i Norge. Portalen skal fungerer som et 
utgangspunkt, et sted å starte, både for den som 
aldri har lest en blogg før, og som er nysgjerrig 
på hva dette dreier seg om, og den som har drevet 
med blogging i mange år, men man har lyst til å 
oppdage flere gode bloggere. En portal og et møtested i ett!

Vi har som mål å øke kunnskapen om den enorme bredden 
og gode kvaliteten som finnes i det norske bloggmiljøet 
og blant stemmene i de sosiale mediene både blant bloggere og andre. Mange bloggere og deltakere i de sosiale mediene fortjener ekstra 
oppmerksomhet – og det har vi lyst til å gi dem!


Hvorfor Bloggpuls?

Vi har gått inn i et nytt tiår og nå mener vi det 
er på tide med et lett tilgjengelig nettsamfunn 
av og med de menneskene som bruker blogg og sosiale 
medier aktivt i Norge. Det finnes mange ulike miljøer 
både innenfor norske blogger og andre sosiale medier 
og vi ønsker å være en brobygger mellom disse. 
For å få til dette har vi fått med oss noen av de 
beste folkene fra de forskjellige miljøene – og med 
deres kunnskap og kompetanse skal vi klare å lage et knallprodukt.


Hva er konseptet Bloggpuls?

Bloggpuls kommer til å bestå av forskjellige 
avdelinger og redaksjoner som spesialiserer seg 
på ulike områder innen blogg og sosiale media. 
Vi skal ha et eget magasin med artikler om blogging 
og sosiale medier produsert av vår faste redaksjon 
og andre bidragsytere fra det norske blogg- og 
sosiale medier-miljøet. Vi skal ha et eget 
ungdomsmagasin om blogg og sosiale medier og 
ikke minst; Vi har egne redaksjoner som til sammen 
leser et enormt antall blogger og som er meget 
aktive i andre sosiale medier, og disse menneskene 
skal velge innlegg fra mange av de mest interessante 
innleggene for deg – crème de la crème innenfor 
de ulike kategoriene.

Ideen til konseptet Bloggpuls.no springer ut fra 
et ønske om å ta det norske blogg- og sosiale 
medier-samfunnet på alvor og ta det hele til 
et nytt nivå. Vi mener rett og slett at internett 
og omverdenen er klare for blogg 2.0.

Vi gleder oss! Følg med – vi håper du blir fornøyd!

Selv er føler jeg meg beæret og stolt over å ha blitt 
bedt om å være med å plukke blogginnlegg til Bloggpuls, 
- og dermed kunne signere med,


Tonita, - en Bloggpulser

Supertung bagasje

I morgen tidlig blir det avreise kl 06 hjemmefra, - ikke så veldig mye tidligere enn en vanlig jobbdag, - men uvanlig på en søndag.

Først skal EkteMannen slippes av på Gardermoen der han forhåpentligvis kommer seg av gårde med det flyselskapet som hadde 9 av 10 flyavganger med forsinkelser her om dagen.

Han har forhåpentligvis med seg noe mer enn skilue og pc i ryggsekken, - det kan være hyggelig med en ordentlig papirbok mens en venter.

Selv skal jeg kjøre videre, - målet er Mesnali overfor Lillehammer, - på vei opp mot Sjusjøen. Med 12 dager på stedet regner jeg med at jeg får tid til å lese masse. Jeg har fylt en hel bag med bøker og filmer. Det er bra det ikke er vektkontroll ved ankomst, og flott at Asbjørn tar imot gjestene og hjelper inn med bagasjen.

Valget er gjort, - det blir bøker og ikke ski jeg tar med.
Til gjengjeld skal jeg forsøke å spise med fornuft og ikke med glupsk grådighet - det ville jeg sikkert gjort om jeg fløy rundt på ski stadig vekk.

Forhåpentligvis gir den værste kulda seg der også, - for litt luft må jeg vel ha.

Jeg har med Wassmo: Hundre år, Jacobsen: Vidunderbarn, Nesbø: Snømannen, siste Mankell, siste Kaarsbøl. Det skulle vel holde.

Tjue-ti, ja, - kanskje. Men hva med Knausgård?

Noen ganger lar jeg meg hisse opp over de dummeste ting. Men debatten om vi skal si totusen-og-ti, eller tjue-ti ble ikke det helt store objektet for min opphisselse.
Han Sylfest sier at "hele Europa" - med unntakelse av de dumme svenskene, - sier totusen-og-ti, - men der tar han feil. For selv om BBC ikke er et land innen EU, - så er det i alle fall en institusjon man bør regne med, - og de har nå etter det vi må formode er svært så solide overlegninger, landet på tjue-ti.

Det er andre ting jeg er mer opptatt, av og i tvil om. Skal, eller skal jeg ikke gi meg i kast med Knausgård? Janke er overhodet ikke i tvil, selv ikke etter å ha lest tre samfulle bind - men kan det være fordi hun selv er Bergenser? Kan vi stole på en Bergensers omtale av en Bergensers produksjon?

OK, - jeg innser umiddelbart at jeg bør være forsiktig. Ingen ville vel komme med tilsvarende dumme innspill i forhold til Osloboere? Nei. Så da glemmer vi det med Bergensere, - og jeg står igjen med en solid anbefaling.

Jeg dras mot å lese et verk der så mange snakker varmt om bøkene, - men så skygger jeg litt unna. Det er så mange sider, slikt et stort prosjekt å starte på. Er jeg utholdende nok, vil jeg klare det? Det er liksom ikke noen vits i å sette igang noe jeg ikke kan gjennomføre. Det noe av det samme som gjør at jeg ikke går på kino så ofte, - jeg gidder ikke gå om jeg ikke er rimelig sikker på at jeg kan "stå han ut".

Siden jeg er en gjerrigknark har jeg ikke så stort problem, - foreløpig er det lange ventelister på Knausgård-bøkene, - selv om jeg sikkert kjapt kommer til b.1 som jeg ga min svigersønn til jul.

Det er kanskje rett og slett bare å sette igang og gi seg hen?