Det er i alle fall vær

Variasjonene i været er store nå om dagen. Tror at en vakker morgen er viktigere for meg og virker sterkere inn på humøret enn en grå tåkete ettermiddag.



Først etterpå så jeg hva dette minnet meg om:

5 minutter igjen - Berlinerpoplene

Ikke alle likte bøkene, ikke alle har lest bøkene. Men utrolig mange flokker seg rundt TV-apparatene disse mandagskveldene.
Jeg likte bøkene, - og skammer meg ikke for å si det. OK, det er ikke LITTERATUR med store bokstaver - so what?

TV-produksjonen er veldig bra. Flott å skru seg fast i go-stolen nå.
Takk til alle, forfatter Anne B, - og til NRK som ville vise oss dette.

Slik det var, - en annen barndom

Jeg vet ikke hvorfor jeg skrev om dette i min andre blog, og ikke her.
Foreløpig er det slik.
Vil skrive, merker jeg er redd for åpenhet, men vil skrive likevel.

Senoktobermorgen - nok en fin fredag

Da Goodwill forleden viste oss vakker fjordutsikt fra Arendal skrøt jeg av min egen fjordutsikt, og tenkte at den må jeg vise fram.

Det må bli en annen dag, - for denne morgenen var det ingen fjord å se.



Men en fin dag blir det.

Menn og damer i midtlivskrise

Jeg holder på å lese Langeland: Francis Meyers lidenskap. Og jeg har leseglede. Sikkert også fordi settingen er Blindern, - i nåtiden, og min arbeidsplass er også med i boka. Men, - halvveis inn i boka får jeg en rar følelse. Ikke at jeg har lest dette før, - men noe slikt likevel. Og det var Ebba Haslund: Bare et lite sammenbrudd som kom i 1975.

Det skjer noe med mange av oss midt i livet, når midtlivskrisa nærmer seg på en eller annen måte og overfaller oss med mer eller mindre ønskede føleser - forelskelse, lidenskap, galskap (se Lessing: The summer before the dark)

Jeg skal fortsette å lese om stakkars Francis.

Skolefrokost på 50-tallet

Jon Michelet og gutta på Smestad skole mente eplene de fikk på skolefrokosten var dyppet i tran, - i flg. Dagbladets Magasinet i dag.

Epler? Jo, vi fikk kanskje det også av og til, - det vanlige var en halv, - eller var det en kvart (?) appelsin, eller en skive kålrabi. - Vitaminer skulle man få, og alle visste at kålrabi var Nordens appelsin.


Måltidet het forresten Oslofrokost, og hadde en offisiell meny:

- 1/3- ½ liter melk
- to kneippskonrokker eller to knekkebrød med margarin og mysost
- kneippbrød med margarin og mysost
- et halvt eple eller en halv appelsin, eller 100 gram gulrot eller kålrot
- en teskje tran i måneder med bokstaven r

På Marienlyst skole i Oslo var det brødskivene med kaviar som var dyppet i tran, - det visste 'alle'. Det er en assosiasjonen jeg fortsatt får når det blir snakk om kaviar. Det er likesom ikke tanken på rektangulære grå kaviarbrødskiver som får mine tenner til å løpe i vann.

Tenner som løper i vann? Hvor kommer nå det fra da? Jeg forstår jo dette med vannet - man får vann i munnen, - men 'løper', - hvorfor løper tennene?

Men bildet er ikke fra min skole, - vi drakk ikke melk av bolle, - men av små flasker - og det var ekkel fløtepropp øverst i flasken. Uæææ. Det tok mange år før den velsignede skummetmelken kom.

Ellers var det beste ved Bessa at Bessadamene (Bessa = Skolebespisningen) kom ut med skonrokker med geitost i storefri, - om det var noe igjen. Mums.

Skolefrokosten hadde betydning for både ernæring og familieøkonomien i Oslo, - dengang da.

Praktfredag

En vakker dag, blå himmel, en liten kuldegrad, sol, vind - god luft.

Først en time hos fysioterapeuten der jeg i tillegg til alt det vanlige styret også ble tapet over "flanken". Slik så tapen ut, -

og den noe blubbete "flanken" min slik ut når jeg vred meg - ikke lett å ta bilde av seg selv nei!



Perfekt farge på tapen forresten, - specially made for october!

Trodde bare hester hadde flanke jeg, - og at flanke ellers var noe som forekom i beskrivelse av store slag - "knipetangsmanøver på venstre flanke" ... Vel, jeg leser ikke bøker om slag frivillig, så det kan hende jeg husker feil.
Nydelig uteformiddagsmat på Dammplassen sammen med masse spurv, stor pose med godt brød til helgen, og så formiddagens høydepunkt: besøk på Galleri Borg for å se på Lothianes utstilling før den avsluttes denne helgen.


Kjempefine bilder, - og hyggelig å se at 4 av hennes var solgt, de fineste selvsagt. Og sannelig så jeg ikke pipene hennes stikke fram også ...

Hyggelig å møte Lothiane selv, - friskt inn fra oktobervinden i rød godt-humør-kåpe. Jeg ble så glad at jeg ble litt satt ut, og ga henne spontant en klem. Hallo Tonita, - slikt gjør man da virkelig ikke mot et totalt fremmed menneske. Stakkars Lothi, - unnskyld.

Men, - det skjer noe med en i Bloggerbyen.

Og så er helgens sjelemat sikret. Et 5 kilos gresskar, noen gulerøtter og poteter, en halvkilo løk og en håndfull hvitløk, buljongterninger av den gode sorten - vann, - det skal bli suppe.

Paris for alltid i mitt hjerte

Jeg elsker Paris.
Da jeg var der for første gang var det med en ektemann som arbeidet hele tiden og to jentunger som ikke var ovvettes interessert i museer. Jeg sendte dem derfor tilbake til det plastikkhotellet vi bodde på, der det var enorme senger og TV på rommet, - de fikk med seg hver sin sandwich og cola, - og drosjesjåføren så meget misbilligende på meg da jeg rakte ham en adresselapp og en pengeseddel. (I dag ville jeg ikke overhodet våge noe slikt med mine barnebarn). Selv var jeg som en svamp og kunne ikke få nok av noe av det byen hadde å tilby.
Så bodde vi rett utenfor byen noen år. Jeg hadde et halvår på Sorbonne og var ut og inn hver dag, elsket det meste, følte at jeg jeg sugde byen inn.
Så ble det en del år der jeg aldri så Paris, jeg var bare på gjennomreise, - eller innestengt som barnepassende mormor - vel, det var et annet fokus.
Så så, - nå i en vakker oktoberhelg var vi tilbake. Og noe var endret i mitt Paris. Sykler. Det var syklende mennesker over alt. Det var sykkelstativ med bysykler man enkelt kunne bruke.



Det var parkeringsplasser for sykler.



Det var egne sykkelbaner i gatene. Noe hadde virkelig skjedd! Og dette sier jeg som ikke sykler, - jeg som ikke lengre kan sitte på et sykkelsete på grunn av ugreie arrdannelser etter operasjoner.
Ellers var mitt Paris seg likt. Spennende takutsikter,



- fin skulptur


og annonsering av ombygging av ting jeg interesserer meg for:



Jeg tror jeg snart må tilbake igjen.

Da var det fortsatt sommer

Porquerolles - mitt favorittsted. Nå skal jeg bare ha ett par bilder for å minne meg om et par nydelige dager.

Noen har spist hvitløk - sa han

... i det jeg satte meg ned ved siden av han på mitt flysete i formiddag.

Jeg bråtenkte. - Jo, det kunne være meg han siktet til. Kvelden før hadde jeg laget en avskjedssuppe for meg selv bestående av salat, squash, løk, hvitløk, rosevin, kyllingbuljongterrning og fløte - jo, og litt tomat. Med andre ord, jeg hadde tømt både kjøleskap og grønnsakfatet på benken. Men at den suppen skulle avstedkomme at jeg luktet hvitløk, - mnei, det trodde jeg vel egentlig ikke.

Hi, hi - jeg spiser jo nok hvitløk stadig vekk til å totalt ha mistet enhver luktesans i akkurat den retning.

Mannen som sa dette var litt spess. Greit nok med farget hår, lett høydefønet for effekt, og hans kone, - eller var det mor?, - stakkars, med en to-timers hoste som ganske snart sendte meg bekymringsmeldinger i retning KOLS. De hadde en samtaleform litt utenom det vanlige, hun snakket S-L-I-K --- T-I-L --- H-A-M --- N-E-S-T-E-N hele tiden, - men altså ikke hele tiden. Han brukte ikke høreapparat, - men noe var det. De fleste meldinger ble gjentatt om lag 4-5 ganger dem imellom.

Så kom det som fikk meg til å tippe over mht sympatisk/ikke-sympatisk holdning:

Tax-free vognen ble kjørt rundt. "Hva, har dere ikke lange sigaretter? Jammen, dette går jo ikke an. De der korte varer jo bare to blås."

OK, - KOLS it is, men ingen sympati fra meg nei. Jeg sluttet å røyke, "cold turkey" for om lag 20 år siden, og det var et helvete. Tenkte ikke på annet enn røyk i 18 mnd, - og drømte om røyk i 6 år til.

Og så klaget han over hvitløkslukt. Bravo, - hadde ikke trodd det var mulig.

Men ellers er dette viktigere:

Oktober

Brystkreft - kampen mot.

Også menn kan få brystkreft, - men det får være greit at rosa er knyttet til kampen mot brystkreft likevel.