Ikke akkurat en ansiktsløfting.

For en 15 års tid siden var jeg innom en hudlege i Belgia, - han skulle se på vår datters mange føflekker.
Jeg er økonomisk både med penger og tid - når det passer meg, - og tillot meg å spørre om han syntes det kunne ha noe for seg å fjerne den vorten jeg hadde ved siden av det ene øyet.

Han fnøs - og det tok altså 15 år før jeg igjen våget å si til en lege at jeg hadde en vorte jeg gjerne ville ha fjernet. Da hadde min almenpraktiker sagt ja til at det var vettugt å få fjernet en "passe stor" fettklump på innsiden av arme. Han til og med tilbød seg å gjøre det selv! Ah, - en almenpraktiker som liker å skjære, det er en mann etter mitt hjerte. Kan det ha noe å gjøre med at min far var kirurg - eller er det bare det at jeg er litt opphengt på skalpeller og operasjonslys og ser både Gray's anatomy og House med glupske øyne?

Etter vellykket fettklumpfjerning viste jeg fram arven etter mormor, - vorten ved øyet, og tilbød ham mer skjærepraksis. Ny time ble satt opp, og jeg går nå lykkelig og vortefri omkring. Stingene er fjernet, kun et par "strips" vitner om at noe har foregått.

På jobb var det ikke noen som kommenterte saken da jeg var nysydd og plastret, - men min svigersønn slengte med leppa og sa at han ikke skulle spørre om det foregikk vold i heimen.

Og det er klart - jeg så vel en anelse forslått ut. Selv om det var et minimalt inngrep som bare resulterte i to sting med supertynn tråd hadde jeg fått en mini-blåveis på kjøpet.

Tror jeg dropper ytterligere inngrep i ansiktet, selv om partiet mellom øyenbryn og øyelokk har fått en merkelig overflate med årene og sikkert godt kunne ha vært både fettsugd, valset og glattet for tusenvis av kroner. Men det er neppe verd bryet, så jeg står over.