20 juni 2008

Nok en sikkerhetskontroll

Det er bra at sikkerhetskontgrollene på flyplassene er ordentlige, at ikke noen skal slippe gjennom med ting som kan være farlige.

Det er også greit at de bruker utstyr som slår ut på litt fler ting enn det som er skummelt og farlig.

Det er helt greit at mine kompresjonsstrømper og eller kompresjonsbandasjer gjør at maskinen blinkrer frenetisk - og jeg tåler godt å trekke opp min lange vide bukse og vise fram mitt bandasjerte ben.

Mandag på Orly utenfor Paris var dette ikke nok. Tilbake måtte jeg. Vent der. Ja der! - Annet personale lurte, hva er det? Jeg visste bare jeg skulle vente. Noen syntes nok jeg så ut som en gammel dame som kunne fortjene til komfort og respekt og hentet en krakk - en høy barkrakk på hjul. Litt ugreit å klatre opp på den og sitte der og balansere - jeg klarer nemlig ikke da å få hektet det bandasjerte benet på tverrpinnen som man ellers kan parkere føttene på. Men pytt - man skal i alle fall vise at dette er ittno, - så jeg drar opp reiselektyren fra min nye ikke helt lille hånd (!?) veske - Slapgards Undsetbiografi - den er som to mursteiner. Og bruker denne ekstra tiden jeg ble tildelt til å lese helt avslappet ... (not much avslappet nei - heller svett)
Etter ørten minutter ankommer politiet, - jeg blir igjen bedt om å gå gjennom portalen, blink blink - og denne gangen må jeg også vise fram håndvesken (det måtte jeg ikke første gang). Politidamen venter tolmodig - stoisk - uttrykksløst ansikt.

Inn i lite avlukke - egentlig ikke plass til oss begge synes nå jeg. Hun ber om boardingkort og begynner å skrive sin rapport - deretter sier hun til meg: De har noe med dem, frue?
Med meg? Åh - jo, det er altså slik at mitt venstre ben er bandasert fra tå til lyske - elastisk bomullsbandasje - om hun vil se kan jeg godt kle av meg og vise den helt.
Nei, nei.
Ja, jeg har jo blitt stoppet før, men aldri slik ... jeg forstår egentlig ikke hvorfor.
Jo, - det var fordi De skulle få møte meg det. - Og så smiler hun og ønsker meg god reise.

Dermed var jeg avvæpnet - i alle ordets betydninger. Litt svett fortsatt, men ikke noe en flaske vann ikke kunne bøte på.

Tror kanskje jeg skal vurdere å få meg en legeerklæring med franske oversettelse og ørten imponerende stempler likevel, - men jeg rekker det garantert ikke innen neste søndag når jeg skal reise fra Orly igjen.

Og dette skjer bare i Frankrike, - aldri i Norge.

4 kommentarer:

lothiane sa...

Jammen... hae?? Noe sá snodig! Det hóres ut som det kan komme greit med á ha en slik erklaering, men samtidig vet jeg at faren min (som har byttet kne) har en slik - og likevel sjekker de ham veldig nóye nár han er ute og flyr. De tar visst ingen sjanser...

Ogsá du som ser sá lite skummel ut, da... :)

Cookie sa...

Nei, det skjer ikke i Norge. På Gardemoen kan du rusle rundt omtrendt som du vil - ingen bryr seg, ingen bryr deg. Hva dette skriket med kontrol dreier seg om der oppe under iskanten vet jeg virkelig ikke. Schengen er grei - Thiefrow er et mareritt hvor du holder et grepa tak på sinne, ellers kan det lett gå galt avstede. Hip, hip, hip for late Nordmenn.
Cookie

Tonita sa...

Lothi - hyggelig at du synes jeg ser lite skummel ut. Kanskje så jeg skummel ut sist mandag - rnkede bryn eller neo?

Cookie - Sååååå late er de ikke da - her oppe på iskanten. De eeeelsker å få deg til å ta av deg skoene. Og igjen - litt vilkårlig, noen ganger - men ikke alltid - selv om jeg alltid bruker samme sko til flyreisene.

Det som vel egentlig er til å undres over er vilkårligheten i det hele.

Nå får jeg se hvordan det går på onsdag og søndag - fremdeles uten legeerklæring om behov for farlige bandasjer.

Tonita sa...

Og Lothi - kos deg alt du kan i Spania.I dag hadde vi to runder med tropisk regn, - og nå smiler værgudene forsiktig - kanskje i skjegget. Det kan bli skapelig St.Hansvær for de som trenger det.

God St.Hans - all over!